Sist i januar. På slutten av 1950-årene. I en by nær havet.

Frank Bårdsen kavet seg bortetter Fiskergata på Innlandet. Kvasse vindkast rykte i klærne, våte snøfiller traff ansiktet. Han var havnet i et uføre. Husløs, og nesten pengelens. Klokka sju neste morgen skulle han starte på jobb ved sildoljefabrikken Alnæs Canning Co.

På en papirlapp hadde han navn og adresse til tre personer han hadde fått vite leide ut husrom i storsildsesongen til arbeidere fra omegnen. Han hadde alt vært hos to av dem, og fått avslag. Nå sto han framfor ytterdøra og ringte på hos den tredje og siste på lista.

En kvithåret mann med dype rynker i et grått ansikt åpnet. Mens Frank forklarte ærendet sitt, ristet mannen sakte på hodet.

– Du e komme for sent, unge mann, sa han. – Romma æ leie ut e overfylt. Hvert år slik i sildsesongen. Stor husmangel, farr.

Langsomt lukket han døra. Men åpnet den straks igjen. Stirret halvt smilende på Frank og sa:

– Æ har faktisk et værelse, riktignok et usselt værelse, som er ledig. Spørs kor nøyen du e. Men vil du sjå på det, ska æ ta på mæ yttertøy og vis dæ romme.

De fulgte Fiskergata, tok av fra den, vasset i snø til knes ned til en gammel, grå sjøbod – et stort pakkhus med brygge.

Inngangsdøra sto halvt åpen. En snøskavl dekket dørstokken og et kort stykke av ganggolvet. Duft av klippfisk slo mot dem straks de var inne i den lange, smale, halvmørke gangen, der golvet var oppfliset og stedvis råttent, med tversgående snøstriper innover hele gangen, blåst inn gjennom glipene i ytterveggen. Innerst i gangen låste den kvithårete – som Frank visste het H. Gustavsen – opp ei dør. Og de sto med ett inne i et grått, halvskumt værelse.

Frank så seg rundt: I taket en naken lyspære. På veggen mot sjøen et lite vindu. På det gråsvarte golvet sto en rusten feltseng med papp-plater og papirsekker oppå fjærene. Et firkanta, slitt bord. En hardt medfart pinnestol. Et vaskefat.

Synet av rommet ga ikke Frank noen trivelig følelse. Han ble betenkt. Gikk det i det hele tatt an å bo en to-tre uker i dette kummerlige værelset? Ville han klare seg her? I sin rådløshet kom han til at han faktisk ble nødt til å prøve. Ville han innen kvelden ha tak over hodet, hadde han foreløpig ikke noe bedre å velge.

– Han som sist leide ta her romme, sa Gustavsen, – bodde her en sommarmåned for mange år sia. En tysker. Gustavsen virket litt brydd da han med dempet stemme fortsatte:

– Ta her e ikkje rare greiene å by folk, men i fall du ser dæ hjulpet med romme, ska du få lån en elektrisk varmeovn, som æ tilfeldigvis har ledig... Nå'n stiv leie vil æ sjølsagt ikkje kræve for detta husromme. Dette om lav leie var hørbar musikk for Frank i disse tider da penger var mangelvare.

Med alt sitt jordiske gods stappet ned i en stor sjømannssekk, flyttet Frank inn. Strevde en stund med å få rommet noenlunde i orden. Banket støvlaget av papp-platene og papirsekkene på feltsenga. Fjernet spindelvev fra vinduet, veggene og taket. Grovkostet golvet. Satte den halte pinnestolen inntil bordet, vaskefatet bort i ei krå. Bredde sengklærne sine til rette på feltsenga.

En liten, rustflekket varmeovn – som på fasong lignet en endereist, diger rørstump – var på plass. Den var skrudd på full styrke, men bare en svak pust av varme steg opp gjennom den runde rista på toppen av ovnen. En stund etter leita han opp nærmeste matvarebutikk. Kjøpte brød, margarin, brunost, melk. I en gate, et stykke opp fra sundbåtkaia, oppdaget han en kafé som het Måken. Han fikk lyst på en matbit. Drev inn på Måken. Bestilte to wienerbrød og en kopp kaffe.

Det var blitt kveld og mørkt da han noe senere var på vei mot sjøboden. Mildt vær, blåste, sluddet.

Han glei i snøstrimler der han i stummende mørke famlet seg innover gangen, mens en ekkel følelse av uhygge krøp oppetter ryggen hans, inntil han fant døra og fikk skrudd på lyset.

Ingen varme å snakke om i rommet, så det varte ikke lenge før han var under sengklærne. Lå lenge våken og lyttet. Brenningene freste mot bryggepålene, og det knaket, knirket og skrek her og der i pakkhusbygninga hver gang en vindrosse tok tak i de gamle ytterveggene.

Mørk, hustrig morgen. I god tid før klokka sju meldte Frank seg ved Alnæs Canning Co. Han ble vist inn i en rå, illeluktende hall, inn på et vått, sleipt sementgolv. En hel del kvinner og menn av forskjellig alder – de fleste i oljeklær – befant seg i hallen. Dagskiftet var i ferd med å komme på plass. Arbeidsstokken var delt inn i grupper a tre personer. Hver gruppe hadde en maskin og en arbeidsbenk.

Frank havnet sammen med en fåmælt unggutt og en middelaldrende, svært pratsom dverg, som etter å ha tatt seg en pris snus, ivrig forklarte sine to samarbeidspartnere at hvis det var greit for dem å utføre jobben ved benken, gjorde trulig han mest nytte for seg som maskinoperatør.

Klokka var sju. Maskinene startet. Sildearbeiderne var i gang. Akkordarbeid. Nå var styrke, kjapphet, utholdenhet egenskaper som dugde.

Fra annen etasje kom silda i en stor renne veltende ned til maskinene. For å skjøte på kroppslengda si sto dvergen på en høg trekasse mens han febrilsk putta sild inn i maskinkjeften, som spretta opp sildebuken. Fra maskina glei silda i ei smal renne ned på arbeidsbenken, der den fåmælte gutten og Frank reiv melken ut av de sildene som hadde det. Deretter kasta de silda ned gjennom en luke i arbeidsbenken, hvor den ble fanget opp av et transportbånd som førte den ut og opp i en silolignende kjempestamp utafor fabrikkbygninga. Melken hivde de opp i store blikkbokser som sto på benken. Når boksene var fulle, tømte de innholdet oppi en avlang blikk-kasse nede på golvet. Straks kassen var full, ble den hentet av timelønte arbeidere, som veide den, noterte kiloantallet på gruppas arbeidsseddel, tømte kassen og brakte den tilbake. Akkorden gjaldt noen øre for hver kilo melke.

Tre dager før lønning, ble Frank kjemisk rein for mynt. Og han trengte mer brød, melk, Rød Mixtur, sigarettpapir, fyrstikker. Han hadde snappet opp at flere av sesongarbeiderne ved fabrikken hadde vært på kontoret og bedt om og fått utbetalt noen kroner på forskudd av lønna si. Frank kvidde seg for å gjøre det samme, men ble nødt. Han fikk aller nådigst et lite forskudd, som så vidt varte til den ettermiddagen da samtlige arbeidere i hallen fikk utlevert hver sin gule lønningspose. Den første for Frank ved Alnæs Canning Co. Om kvelden ble det trangt om plassen på Måken. Det vrimlet av sildearbeidere. Frank kjøpte seg en saftig middagsrett. Middagsmåltidene hadde vært sjeldne i det siste. Han erfarte at det var tørt å leve av brød alene. Nå fulgte dager og netter – dagskift, nattskift – i hektisk hardkjør. Det var nå om å gjøre at været holdt seg brukbart, at sildesesongen ble lang og god, at fiskerne fikk på land store mengder sild, som ville gi rikelig med arbeid og penger i pungen.

Etter nok en travel arbeidsdag, søkte Frank hjem til boligen sin. Rå, klam luft i værelset. Den lille varmeovnen maktet bare – selv om den sto på for fullt – å holde ved like en svak lunk i det grisne rommet. Lunken var ikke nok til at våte klesplagg som hang kring ovnen tørket. Fra det store lagerrommet ved siden av, sivet klippfisklukt inn, blandet seg med fersksildlukt fra gummistøvlene og arbeidsklærne hans og skapte en kvalm stank. En stank som etter hvert gjennomsyret alt han hadde av klær, og som fulgte ham hvor han enn sto og gikk.

Frank fylte vaskefatet med snø, satte det oppå den runde rista på toppen av ovnen. Spiste et par-tre brødskiver, drakk en kopp melk, og tok en røyk. Omsider ble snøen i fatet til en halvlunka vass-skvett. Han småfrøs mens han vasket seg.

Han satt en stund og hutret. Syntes det var for tidlig å krype under sengklærne, noe han ble nødt til hvis han ville oppholde seg her i rommet utover kveldstimene. Han gikk ut. Tok samme ruta han hadde gjort ofte i det siste. Inne på Måken fant han seg – underernært på varme – en ledig plass nær koksovnen, hvor han drakk kaffen sin, røkte og leste aviser – i selskap med fiskere og fabrikkarbeidere.

En natt kom stormen. Frank våknet. Feltsenga dirret. Det remjet, knaket og smalt overalt i sjøboden, som om den holdt på å knekke sammen. Og bølgene tornet. Han slo på lyset. Det blunket. Et håndkle som hang ved vinduet beveget seg som et svevende gjenferd. Han slokte lyset. Stappet sengklærne godt rundt seg. Lå og hørte på hvor det ulte, pep og slamret på alle kanter mens han prøvde å få sove.

Neste morgen lå storsildflåten i havn. Landligge i flere døgn. Da stormen løyet litt gikk en og annen av de største båtene ut – trosset styggværet – men kom nokså snart tilbake uten fangst. For grov sjø. Tett snøkave. Stormen ga seg, men fortsatt dårlig vær. Kuling. Snøbyger. Båtene la ut, men fangstene ble små. Lite sild å finne.

I takt med mindre og sjeldnere fangster på feltet, minket tilførselen av sild til sildoljefabrikken. Faste arbeidsskift opphørte. Bare av og til brummet maskinene i den grå, fuktige hallen. Mismotet bredte seg. Enkelte av arbeiderne fra omegnen, som hadde trudd at lykken var å finne i sildeeventyret, mistet håpet, ga opp og reiste hjem. De som av ulike grunner hårdnakket ble att, gikk og drev og ventet på noen timers arbeid nå og da. Satt på kafeer. Leste aviser. Skrev brev. Blant disse brant fortsatt et visst håp. Det ble stadig slått fast at bare vind og vær bedret seg, ville den trasige tilstanden forsvinne. Det ble etter hvert mangel på penger, mat, tobakk. Måken tilbød middagsmat på krita for de som ville, i påvente av lysere tider.

Omsider ble været bedre. Sterk vind og snødrev holdt opp. Men det hjalp ikke. Fiskerne leita etter sild. Fant bare små mengder. Iblant ingenting. Slik fortsatte det. Noe var i ferd med å svikte.

Det klarnet opp. En bister, skarp kulde satte inn, som tiltok for hver dag som gikk.

Frank holdt ut. Gikk inn for å klare seg så godt som råd. Han passet nøye på å kare til seg de smulene av arbeid som forekom ved fabrikken. Om kveldene satt han ved koksovnen inne på Måken til stengetid. I losjiet sitt om natta stridde han med allslags kvaler. Han frøs. Lå hardt og vondt. Våknet ofte. Skiftet hyppig liggestilling.

 

Så en kveld kommer Frank ut fra Måken. Svinaktig kaldt. Det kraser under skoene. Han skjelver som besatt der han kiler på hjemover mot pakkhuset. Straks han trår inn i rommet sitt, merker han en forandring. Like iskaldt der som ute. Lunken som har holdt seg i rommet før, er borte. Han legger handa på ovnsrista. Ingen varm pust stiger opp. Han undersøker støpselet, ledningen, hele ovnen, men finner ingen ytre feil, så det må være et eller annet inni den som er gått trøtt. Den rustne, snodige dingsen står der kald og død, vil ikke lenger gjøre tjeneste i kampen mot vinterfrosten.

Det står klinkende klart for Frank at uten varmeovn kan han i denne kulda ikke bruke dette værelset. Han er brått så godt som hjemløs. Han styrter på dør. Vil oppsøke husverten sin. Han treffer kona, som forteller at mannen hennes er bortreist, blir vekk i flere dager. Da hun får vite at varmeovnen i værelset Frank leier ikke lenger virker, svarer hun med å beklage at dette kan hun ikke gjøre noe med. Hun har ingen ledig varmeovn med ledning og plugg å låne ham.

– Du får kjøp dæ en varmeovn, sier hun.

Nettopp, tenker Frank, i grunnen et sabla godt forslag å få for en mann i pengeknipe.

Bevrende over hele kroppen, med et ansikt som svir i den stikkende frostsnoen, går han tilbake til rommet. Det lir langt på kveld. Sprengkald vinternatt nærmer seg. Han vrenger av seg kappa og jakka. Trer på seg to gensere. Snurrer sjerfet rundt halsen. Kommer seg raskt i seng. Pakker sengklærne grundig om seg. Han dirrer, hufser på seg, føler seg gjennomkald. Han krøker seg sammen, drar sengklærne over hodet, forsøker å puste fram litt lunhet. Dette lindrer bare litt. Frosten presser på, sender ubønnhørlig kvasse ilinger gjennom ham. Det er som om klær og vegger er luft, som om han ligger naken i et kjølerom. Og han føler at hans motstandsstyrke minker, at han er maktesløs ovenfor denne livsfiendtlige krafta som uten nåde bryter seg innover ham.

Etter en stund er det som om bevisstheten slapner. Han blir likesæl, på en måte bedøvd, er nær ved å bli dratt inn i en slags skjelvende søvn. Samtidig jager en redsel gjennom hjernen. Han må ikke sovne. For hva kan ikke skje med ham om han sovner nå? Han kan fryse seg forderva – fra sans og samling – bli sjuk. Eller enda verre: Uten at han kanskje merker det, vil frosten gjøre sener, muskler og bein i kroppen hans skjøre som frosne greiner. Blodet stivne og stanse i årene. Livsgnisten slokne.

I en tilstand som ligner fortvilelse hiver han sengklærne til side, føttene hans lander på frosne golvbord, som gjennom strømpene brenner fotbladene så han snøgt må få på seg støvlene. For hver gang han puster ut, ryker det fra munnen hans som om han hadde en glødende sigar i munnvika. Hele skrotten rister, knivskarpe kuldeilinger raser aldeles nifst gjennom ham. Han bykser att og fram, slår floke, prøver å bråke litt varme inn i lemmene sine. Ingenting hjelper.

I desperasjon får han en ide. Kaster seg over sjømannssekken, og med valne fingrer graver han fram strykejernet sitt. Setter støpselet i. Strykejernet blir fort varmt. Han legger et møkket, stivfrosset håndkle på stolsetet. Går i gang å dampe. Han bøyer seg over de grå røkbølgene som stiger opp fra håndkleet, trekker begjærlig til seg den milde tåken. Han damper til håndkleet er knusktørt og så varmt at han knapt kan ta i det. Han hiver det oppå den bunnfrosne vass-skvetten i vaskefatet, gnurer det mot isen. Det varme plagget tærer, trekker til seg fuktighet fra isflata. Han damper på nytt. Etter at håndkleet har vært i fatet en del ganger, tar isen til å løse seg opp. Han får plagget dryppende vått, og damp-produksjonen kommer skikkelig i gang. Etter en times tid står skodda fra håndkle og strykejern så stinn i rommet at Frank knapt ser veggene, ser knapt snøen og isrosene på vinduet. Og det hjelper. Den verste kulda er jagd unna, det er faktisk blitt en smule lunt i værelset. Han fryser ikke lenger så infernalsk. Skjønner nå at han skal klare seg gjennom natta, ikke fryse seg helseløs eller dødssjuk.

Omsider synes han det går an å ta en pause. Tar støpselet ut, setter strykejernet på en tom sardineske. Opp fra håndkleet på stolsetet stiger det fortsatt damp. Han forter seg oppi senga, pakker seg inn. Sliten og tungt trøtt legger han hodet ned på en sammenrullet jakke han bruker som hodepute. Den svake lunken gjør ham døsig. Han sovner. Da han våkner att, vet han ikke hvor lenge han har sovet, men merker straks at kulda er vendt tilbake, annerledes og verre enn før han tok til å dampe. Den rå frostlufta som nå hersker i rommet, holder på å kvele ham. Han hoster, kjenner en rar klem for brystet, det er tungt å puste. Han farer ut av senga. Må for all del lage mer vanndamp, selv om det kanskje ikke er det beste for åndedrettsorganet hans. Det foresvever ham at skal han holde ut her mens natta varer, er det den eneste utvei. Litt etter er han i gang. Trykker det varme strykejernet hardt mot det dyvåte håndkleet på pinnestolsetet mens lunkne tåkeslør streifer ansiktet hans.

 

Morgenen som demret var naturligvis også djevelsk kald.

Da Måken åpnet, var Frank første gjest. Urven, uopplagt og blåfrossen supte han i seg en stor kopp kaffe ved bordet nærmest koksovnen. Fire andre sildearbeidere, som også trengte noe varmt innvortes, kom inn. De tilhørte en gjeng som losjerte i ei lita, skral brakke. De hadde ikke unngått å fryse i natt, fortalte de, til tross for at de hadde holdt en koksovn bortimot rødglødende lenge utover kvelden. Frank nevnte at han hadde berget seg gjennom natta ved hjelp av et varmt strykejern og et vått håndkle, fordi varmeovnen på hybelen hans svikta i gårkveld. Et øyeblikk virka det som om de trudde han spøkte, så ble de alvorlige og stirret spørrende på ham. Den eldste rista lenge på hodet.

Mens de satt på Måken, fikk de greie på at det lå en fiskebåt og losset sild ved Alnæs Canning Co. Det betydde en mulighet for arbeid. De meldte seg til jobb. Reiv melke ut av sild i fire timer.

Så kom kvelden igjen. Frank tok Sundbåten over til Kirkelandet. En stund senere sto han foran bestyrerinna på Fiskerheimen og forhørte seg om et ledig rom for natta. Den storvokste kvinna mønstret ham med myndig skepsis i blikket. Han sto dørgende rolig, for ikke å løse noen kvalm tev fra klærne sine, som kanskje ville irritere nesen til bestyrerinna. Det fyldige ansiktet hennes fikk brått et mildere uttrykk, hun smilte så vidt. Jau da, et rom skulle det bli ei råd med.

Rommet var nesten for fint, syntes Frank. Lyst og rent. En radiator sørget for en romtemperatur som fikk ham til nesten å glemme vinterfrosten utafor. Dette var et værelse som nok ville passet bedre om han hadde vært i fine klær, hadde flust med penger, var på reise.

Han vasket seg skikkelig før han la seg under den kvite, lette dyna. Mens tankene hans kvernet om alskens uløste problemer, om rot og kaos i livet hans, kjente han søvnen nærme seg. Han håpte natta ble lang. Så fikk han se da – i morgen – hvor lett det ville bli å få øye på veien videre.

 

© Peder Johan Rotås, 2010.
Alle rettigheter forbeholdt forfatteren.