Ikke så veldig lenge etter at Nekromantiker kom ut, fikk jeg ei melding på hjemmesida fra Siv Helen Vuttudal med spørsmål om Alfs drøm om å bli forfatter var et sjølbiografisk trekk ved boka.

Jeg svarte som sant var at det nok var mye mer enn et "snev" av forfatteren i hovedpersonen i den boka...

 

Det ble innledninga til en interessant korrespondanse, og jeg oppdaget at Siv ikke bare var en leser av litteratur, men også sjøl var et skrivende menneske!

Eller som hun sjøl sier det:

"I 1997 begynte jeg å skrive på den første historien min, "Vinter", som faktisk ble ferdig. Det er denne som fikk kommentaren ditt største problem er sjangeren du har valgt å skrive i, fra Tiden, så vidt jeg husker! Jeg begynte på en oppfølger av denne også, men da "Vinter" ikke ble antatt og jeg skrev meg inn i et vanføre, døde den ut."

Hun var altså noe så sjeldent som en leser som hadde mer enn bare leseglede som grunnlag for sin vurdering av det hun leste, hun hadde skrevet manus i romans lengde. Noe jeg sjøl ikke gjorde før jeg hadde skrevet noveller i sju år!

Men dessverre deler hun altså skjebne med svært mange norske forfattere akkurat nå som vil skrive innenfor sjangeren "fantasy". Det skal omtrent et mirakel til før manus blir til bok! Det er tydeligvis mye enklere og mindre risikabelt for forlaga å bare øse ut av den bortimot bunnløse sekken med angloamerikanske forfattere...?

 

Siv ble født i Orkdal i 1967. Hennes far (likesom min!) hadde polio som barn, og det ble en medvirkende årsak til at familien flyttet til "varmere strøk", nærmere bestemt det vinterblidere Sørlandet. Da var Siv femten år. Hennes foreldre og den yngste av hennes to yngre brødre bor der fortsatt, men Siv flyttet tilbake til Trøndelag etter en innholdsrik og ganske omflakkende tilværelse, fra Thailand til Oslo - og så til Levanger. Hun prøvde seg i flere yrker, med vekslende hell, før hun bestemte seg til å ta det hun kaller "sikkerstikket", sykepleieutdannelse. Hun rakk i mellomtida også å bli to ganger mor.

Så ble hun sjøl rammet av sjukdom. Men det var også da hun begynte å skrive for alvor. Nå har hun fullført ikke mindre enn to romanmanuskripter og ei novelle, og gir altså slett ikke opp til tross for forlagas foreløpige vrangvilje.

Etter operasjon kom hun seg også igjen av sin sjukdom, og kunne fortsette i sitt yrke som sjukepleier.

En av hennes hobbyer er forøvrig pistolskyting, en hobby hun deler med sin samboer. Hmmm. Kanskje hun bør nevne sine ferdigheter med pistol i sine følgeskriv til forlaga når hun sender manus? Eller... muligens ikke.

 

Ei naturlig utvikling i en korrespondanse med et skrivende menneske er naturligvis for meg å invitere til å skrive gjesteartikkel på hjemmesida.

Som tenkt, så gjort.

 

Siv har forresten et eget nettsted der hun presenterer fantasy og science fiction. Adressen er http://sivboksider.bravehost.com/index.html. Hun driver også et diskusjonssted, Thornberry-forumet, med adresse http://thornberry.proboards36.com/

Forfatter Ingar Knudtsen har spurt meg om jeg kunne tenke meg å skrive en gjesteartikkel til hans hjemmeside. Tusen takk for det, Ingar! Jeg tar henvendelsen som en ære.

Da Ingar ba meg om å skrive en gjesteartikkel på siden hans ble jeg overrasket og glad. Jeg har vært en fan, av ham og fantastisk litteratur ellers, helt siden jeg som femtenåring leste både Isaac Asimov og Bing & Bringsværd for første gang. Amasonene kom ikke lenge etter og gled naturlig inn i en umettelig leselyst. En leselyst som også har blitt til skrivelyst, og det var som nysgjerrig ”want to be” jeg skrev inn i gjesteboken til Ingar og spurte om Alf (i Nekromantiker) sin drøm om å bli forfatter var et selvbiografisk trekk, noe det jo var!

I den påfølgende korrespondansen kom jeg til å nevne at jeg hadde sittet og filosofert litt, med tastaturet innen rekkevidde, og da kom jo invitasjonen. Nå filosoferer jeg ikke så ofte, akkurat som jeg ikke skriver så ofte. Jeg må jo forsørge familien også, og det er for det meste ikke igjen krefter til så mye mer.

Vel, jeg begynte å skrive om skatter og avgifter og avsluttet med personlige valg og ansvar for egne valg, uten i etterkant å helt forstå hvordan jeg kom dit. Det virket logisk og selvfølgelig da jeg satt der, ved 01-tiden en natt, men det tålte ikke helt dagens lys. Så jeg måtte velge. Som jeg alt hadde påpekt, ett eller annet sted inne i teksten, så er alt skapende arbeide ett resultat av bevisste valg. Jeg kastet det, eller for å være ærlig, det ligger på datamaskinen, bare ikke her. Men et sted. Til en annen gang.

Opp gjennom årene har jeg lest utrolig mye, av alle mulige sjangere. Og jeg har blitt mett av dem alle, utenom Science Fiction og Fantasy. Jeg leser i snitt ca. tre nye bøker og fem-seks gamle, hver måned. Når jeg ikke har noe å lese, enten det er nytt eller gammelt, er jeg som en tiger i bur. Det er litt bedre når en historie danser mellom mine egne ører, og kommer ut via tastaturet. Da spretter jeg ikke opp hvert femte minutt for å gå en runde rundt stua og lytte etter stillheten av barn som sover. Eller kikker ut av vinduet på mørket utenfor. En god film, det vil si en FF- eller SF-film, kan roe meg, men det er ikke alltid det fungerer. Jeg er avhengig av gode historier, og abstinensen, den forsvinner ikke av seg selv!

Derfor er det spesielt trist at det er så vanskelig for norske forfattere, selv de som er så godt innarbeidede som Ingar, å få utgitt norsk fantastisk litteratur. Jeg har selv prøvd, og fått høre at mitt største problem var sjangeren jeg hadde valgt. Og det er vel det peneste. Jeg kommer selvsagt til å fortsette å prøve. Jeg håper flere med meg vil gjøre det! Også du Ingar! Ikke mist motet!

Er det ingen annen mulighet, må jeg vel begynne som forlegger selv, for oss som skriver fantastisk litteratur. For jeg vet at det er mange der ute, som leser Fantasy, på engelsk! Vi må bare finne dem og la dem se at det fantastiske også lever i Norge, ikke bare slekts-sagaer! De må da ha gått ut på dato for flere enn meg?

Jeg som aldri torde bli gartner, på grunn av investeringene det krevde. Huff, dette er skummelt, Ingar, men av en eller annen grunn mener jeg det. Men gi meg noen år, jeg trenger startkapital! Og mer kunnskap!