Det falt meg i grunnen ganske så naturlig å invitere Lillian Aasheim til å være gjest på hjemmesida mi.

Lillian har jobbet i media ganske lenge, i nær-TV, i Romsdals Budstikke, og nå i NRK. Men jeg møtte henne før det. Våren 1990 begynte Molde Ungdomsteater under ledelse av Liv Hovden de forberedende prøvene til en oppsetting av mitt musikkspill "Smokey Joes Café" og ett av de unge teatertalentene som skulle være med på det var nettopp Lillian Aasheim.

Hun fikk den noe utakknemlige rollen å være en av skurkene i stykket, leder av den rasistiske "Bobby-gjengen" - og hun mestret den oppgaven.

Det var en flott gjeng med ungdommer, og jeg fikk en utrolig god kontakt med de fleste av dem. Likevel var det noe spesielt med Lillian. Hun viste seg å ikke bare være ei ungjente med skuespillergriller i hodet, hun både skrev sjøl og leste. Etter hvert også mine bøker! Og alle vet jo at den sikreste veien til en forfatters hjerte går via hans bøker...

Men først og fremst tror jeg at jeg kunne se et mangfoldig talent. Og Liv Hovden og jeg fant derfor ut at Lillian ville være et naturlig valg til hovedrollen i vårt neste planlagte samarbeidsprosjekt, "Hvordan døde Tom Philips".

Det prosjektet ble det dessverre aldri noe av, av traurige årsaker som det vil føre alt for langt å komme inn på. Det hindret ikke at jeg lenge holdt kontakten med flere av ungdommene, eller rettere sagt de med meg. Deriblant Lillian, som jeg noen år senere også møtte igjen så å si i "embeds medfør", da hun ble journalist.

Nå er hun blitt 26 år og lever i lykkelig samboerskap med sin Georg. Og hun sier dette om seg sjøl:

"Jeg er journalist i NRK Møre og Romsdal for tida. Jeg driver med noe så sært som bueskyting på fritida samtidig som jeg til stadighet forsøker meg som revyskuespiller i Moldes revylag Molderosetten. Har en egen evne til å stikke meg fram der jeg kan og mangler evnen til å gjemme meg i en krok."

Til det siste vil jeg si, takk og pris for det! Ferdigheter og talent skal en verken grave ned eller stikke under en stol. Og at hun har evnen til å undres, det er jo også en viktig egenskap. Synes jeg.

Velkommen på websida mi, Lillian!

Jeg undres til stadighet over livets små finurligheter. Noen av de tingene jeg undres over, kan jeg ikke en gang få svar på.

Tenk for eksempel på universet& Det skal tilsynelatende være uendelig. Hvor stort er egentlig uendelig og hvis de som sa at universet er uendelig tar feil; hva er da bak universet? Eller slike små hverdagsfunderinger. Ikke spørsmål om hvorfor gresset er grønt eller snøen hvit, for det kan jo forskerne gjerne gi svar på. Men jeg lurer heller på hvorfor du alltid kommer på den gode kommentaren tre timer etter at du trengte den. Og hvorfor jeg alltid blir plassert slik på ferja at jeg kommer sist ut.

Så er det dette med tankene da. Jeg har flere ganger forsøkt å tenke på flere paralelle tanker. Jeg kan nynne på en sang inne i hodet, men fremdeles tenke på hva jeg har lyst på til middag. Det betyr jo i praksis at vi har flere parallelle tanker på en gang, men jeg klarer rett å slett ikke å koordinere disse. De popper opp av seg selv uten at jeg egentlig styrer det hele. Hvor mange parallelle tanker foregår egentlig på en gang og hvor kommer de fra?

Dette fører meg over til drømmer og søvn. Drømmer er et utdebattert tema, men dette med søvn forundrer meg ennå. Tenk at vi hver dag går inn i en ukontrollert dvale. Vi legger oss under dyna og etter en lite stund mister vi kontakten med omverdenen. Hvorfor kan vi ikke leve uten å sove. Hva skjer når du prøver å la være å sove? Jo, du sovner! Snakk om at kroppen tar hevn hvis den ikke får det som den vil& Rart.

Og hva da med A- og B-mennesker? Hvorfor i all verden er det noen som liker å være oppe om natta og hater morgenstund mens andre bare spretter opp når klokka ringer. Er dette arvelig? Kan vi noe for om vi er A eller B? Finnes det et gen som bestemmer om vi kan bli B-menneske allerede mens vi ligger i magen?

Som den teknisk interesserte person jeg er, lurer jeg stadig over hvor langt vi kommer i den teknologiske utvikling. Det føles allerede som vi har nok tekniske duppedingser som styrer livene våre. Men stadig kommer det nye. Og de har ikke vært lenge på markedet før de er uunnværlig. Mobiltelefoner er et godt eksempel. Jeg husker da min far en gang kom hjem med et teknisk vidunder på rundt 10 kilo som faktisk var en bærbar telefon. Vi kunne ringe fra bilen om vi ville! Lite visste vi at om bare 510 år ville vi være avhengig av mobiltelefonen. Men når ting har kommet så langt på så kort tid, sitter jeg da som pensjonist om 40 år med en greie operert inn i øra?

Hvordan vil det gå med meg når jeg blir gammel? Kommer det så mye nytt at jeg ikke en gang klarer å stoppe bussen når holdeplassen min nærmer seg? Eller trekke kø-lapp på trygdekontoret?

Over til det mer hypotetiske: Hvorfor ser noen mennesker ufoer mens jeg aldri ser slike ting? Finnes de i oppi hodet til andre? Ser jeg ikke godt nok? Eller kanskje de ikke har vist seg for meg ennå?

Jeg får nok aldri svar på de fleste av mine spørsmål, men det er da heller ikke det som er poenget. For evnen til å sette spørsmålstegn og fundere over dagligdagse ting, er en egenskap jeg vil ta vare på. Tenk da hvor kjedelig det ville vært uten at vi kunne undre oss over det som skjer rundt oss og med oss. Tenk på det du!