Første gangen jeg snublet over navnet Ingar Knudtsen, må ha vært en gang på syttitallet. Det var en artikkel om astronomi i et av tegneserieheftene til Williams Forlag. Ikke så lenge etter kom jeg over en roman Jernringen. Den hadde et noe pussig omslag, men den bydde på et suggererende innhold som imponerte så pass at jeg endte opp med å lese boka hele fem ganger i løpet av like mange måneder. Personlig regner jeg fortsatt Jernringen som en av Ingars beste romaner, men la meg skynde meg å si at han har skrevet enda bedre ting senere, inklusive noen av de finurlige hverdagsskildringene han med årene har fått ut på Bladkompaniet.

Første gangen jeg traff personen Ingar Knudtsen, må ha vært på en av de utallige science fiction-kongressene i Oslo på åtti-tallet. Han kom traskende sammen med en annen gammel kjenning, forfatteren Øyvind Myhre, og framstod som en både vennlig og stillferdig kar. Det ble fort klart for meg at vi hadde mye å snakke om. Ikke bare fantastisk litteratur. Begge vokste vi opp under enkle kår på et par av de mest flate og forblåste øyene i Norge Ingar på Smøla, jeg på Træna i Nordland. Vi delte sympatien for anarkistisk og annet anti-autoritært tankegods. Og derfra til interessen for den spanske borgerkrigen var ikke veien lang. Han hadde også stor interesse for astronomi. Samtalene om 50-tallsrock var heller ikke å forakte. I det hele tatt var det ikke mye å krangle om. Men jeg tror kanskje Ingar hørte og hører litt mindre på jazz enn det jeg gjør.

På grunn av diverse omstendigheter har jeg ikke sett Ingar på godt og vel ti år nå. Vi rakk over noen givende sammenkomster de tretten årene jeg bodde i Oslo. Men de siste årene ble det litt stille. For ett år siden flyttet jeg tilbake til barndomstraktene for å begynne som lærer og biblioteksjef. Og det gikk ikke lange tida før jeg kom i kontakt med Ingar igjen, ikke så mye på grunn av at gleden over alle Ingar-bøkene på biblioteket her ute brått gjorde meg spesielt nostalgisk eller selskapssyk. Jeg tror heller vi får skylde på transportsystemet Internett som stadig gjenforener gamle kjente. Og så Svein Olav Nyberg, da, naturligvis, vår felles venn og formidler i Oslo.

Etter dette har nettstedet til Ingar blitt et viktig bindeledd og referansepunkt. Nettopp derfor kom reaksjonen min kjapt, da Svein Olav kom og fortalte meg at nettstedet så ut til å bli lagt på is. Det ante meg at Svein Olav hadde en liten oppfordring på lur sammen med tipset, så jeg tok like godt oppfordringen på strak arm, lenge før han en gang fikk formulert den, og sendte straks en epost til Ingar der jeg tilbydde meg å overta det snekker Odd Inge Teige har hamret og skrudd så fortreffelig (på en like fortreffelig Mac). Når Ingar skriver et annet sted her på sidene at han ble "lett sjokkert" over tilbudet, så tror jeg ham. Og så får jeg håpe han tror meg når jeg innrømmer en slags ære over å få samarbeide så tett med en kunstner som har sagt meg så mye gjennom så mange år.

I tida som kommer, legger jeg og Ingar opp til noe av det samme samarbeidet som Odd Inge og Ingar hadde tett, hyppig og med klare ansvarsfordelinger. Noen dramatiske endringer når det gjelder ombrekkingen av sidene vil ikke merkes med det første. Dette blir tatt etterhvert. Odd Inge har hele tida lagt stor vekt på at sidene er enkle og laster fort. Denne tradisjonen fortsetter. Det er nok av tilsynelatende profesjonelle nettsteder på Verdens Vide Vev som er nedlesset av tung og glorete grafikk og med løsninger som er alt annet enn plattformuavhengige.

Som noen sikkert allerede har merket, er logoen til Odd Inge blitt byttet ut med logoen til Mount Wild Studios. Mount Wild Studios er i praksis meg. Med tid og stunder kan det godt bli flere. Ved siden av skolearbeid og bibliotekdrift steller jeg også med litt kommersiell web design, og det er fristende å utvide aktiviteten. (Men jobben for Ingar er og forblir en gratisforetéelse.) Tida får vise hva det blir til. Spilling i band er en annen, befriende fritidsgeskjeft som det også er fristende å bruke mer tid på.

Til slutt får jeg takke Ingar på det varmeste for at han åpnet dørene og Svein Olav for all hjelp så langt og videre framover. Til Odd Inge: Lykke til med det videre arbeidet ditt! Fra leserne tar jeg ellers mer enn gjerne i mot respons, kritikk og forslag så snart endringene måtte bli merkbare.