Det er meg en glede å ønske velkommen den første gjesteskribenten på denne sida, Elisabeth Hermans.

Hun har forøvrig gjort meg den ære å gjengi deler av det jeg har skrevet på sin hjemmeside.

Elisabeth er et menneske som nok velger en litt annen vei inn i kampen for natur og rettferdighet for dyr og for mennesker enn meg, men jeg setter stor pris på hennes tanker og meninger. Det kan på mange måter sies at mens jeg har valgt å tvile meg fram, velger nok hun heller å tro, til tross for at hun nok blir fortvilet innimellom. Og utålmodig, slik denne artikkelen viser. Men det aner meg at hun tror vi kan greie det, tross alle odds. Jeg håper inderlig at hun har rett ...

Regn, livgivende regn. Naturen våkner til liv. Små knopper brister, museører blir grønne. Blomster stikker hodet opp i lyset etter å ha sovet så lenge. Fugler kvitrer, bygger bo, mater sine søte små. I skogen fødes bittesmå pattedyr. Naturen lever for en stakket stund før virkeligheten slår ned.

Biler, eksos, svevestøv, forurenset luft i atmosfæren hvor hele jordas samlede industriavfall møtes. Regnskoger hogges ned. Menneskene tror de eier jordkloden, de ville dyrene har ikke noe der å gjøre. Det har de bestemt. De vil kun beholde sine levende konserverte matvarer som de slipper løs i skog og mark, eller sperrer dem inne i fengsler.

Naturen ser ned på de store pattedyrene på to bein som har forårsaket disse katastrofale endringer.

Naturen rister på hodet, det blir vind, sterk vind. Naturen hytter med nevene, det blir orkan, tyfon, syklon, sterk storm. Naturen gråter og gråter, det blir regn, masse regn eller snø. Naturen ser dårlig, meget dårlig, tåken legger seg, illeluktende tåke faller ned.

Naturen stamper i jorda, sovende vulkaner våkner. Naturen skriker av smerte og sorg, jorda revner, jordskjelv blir resultatet. Naturen bryter sammen, og kaos oppstår. Oversvømmelser, naturkatastrofer det er fullbrakt.

Naturen tenker: De tobente pattedyr, menneskene, tror de er så kloke, men beklager mine "venner", dere har glemt en ting. Samarbeid – ikke bare med hverandre, men også med naturen. Samspill og samarbeid, to ord dere har glemt. Naturen er sliten, meget sliten etter å ha vært så aktiv i så mange millioner av år, men de siste 100 årene har vært de absolutt verste i dens levetid. Om naturen skal orke mer, er det tvingende nødvendig å samarbeide med den før siste tog har gått.