Svein Olav Nyberg er ett av disse mange interessante menneskene som jeg er blitt kjent med hovedsakelig gjennom "nettet". Vi traff hverandre en gang i Oslo for noen år siden, og fant fort at vi har felles interesser. Særlig interessen for den tyske filosofen Max Stirner, som regnes som en av anarkismens store teoretikere, sjøl om Stirner kanskje sjøl ville fnyst av å være forløper for noe som helst!

Svein Olav viser seg dessuten også å være en av disse ganske mange jeg har møtt som leste mine ungdomsbøker og fikk god og sunn (!) påvirkning fra disse i sine unge år!

Det er en høyt utdannet og lynende intelligent person vi har med å gjøre, noe en tur innom hans nettsted www.nonserviam.com kan overbevise en og hver om. Siden de fleste som leser denne sida vet at jeg ikke er blant disse som imponeres særlig mye av verken utdannelse eller "intelligens" understreker jeg her at jeg i dette tilfellet sier dette i aller beste mening.

Slike ord som hans kan faktisk være god medisin. For eksempel mot hellige overbevisninger. De vi alle har så mange av. Problemet kan naturligvis ligge i om overbevisningen om at det ikke finnes hellige overbevisninger bare er – en hellig overbevisning...

Men vi er uansett på samme parti, Svein Olav og jeg. Jeg holder også med Bjørnen. Og ulven. Og gaupa. Og ikke minst katten.

Jeg var en av de ungene som likte å fortelle historier støtt. Til andre, til meg selv – til bamsene mine. Ord kom flommende ut, og bildene – scenene – utspilte seg i takt med dem Jeg fortalte en historie om en jeger og en bjørn. Jegeren jaktet på bjørnen. Ja, da jaktet jegeren på bjørnen. Hvordan kunne en historie finnes, om den ikke var virkelig? Den gangen var de det samme; jeg var redd for å fortelle feil historie – redd for å la jegeren skyte bjørnen. Da ville jo bjørnen dø. På ordentlig. Det ville jeg ikke, for jeg følte for bjørnen, og ville ikke den skulle dø.

Som voksen ser jeg tilbake på denne forestillinga – at ord var virkelighet, og at skapte ord var skapt virkelighet – med en viss humor. Ord er ikke virkelighet, og jeg trenger bare åpne avisa for å se at de ikke en gang stemmer over ens. Nei, ord tror jeg ikke på lenger. I begynnelsen var ordet ... det stadiet av religionen har vi lagt bak oss, vi moderne mennesker. Ja, mon så.

Det er ingen ting vi tror på så mye som vi tror på ord. De er virkeligheten. Men det er ikke det vi sier lenger. For det var jo en barnslig forestilling. Nei, vi kaller det at vi "sier sannheten". Når vi "sier sannheten" har orda fanget virkeligheten, blitt identisk med den. Det har vi lov til å tro når vi "sier sannheten" – og bare da.

Sannhet. Det er så mye som er sant. At Kåre Willoch var en god statsminister. At alt var mye bedre før i tiden. Nesten alle sannheter handler om "godt", "ondt", "verre", "bedre", "rett" og "galt". Vi har andre – mindre – sannheter også, så som at katta fjemmer seg under sofaen. Men disse mindre sannhetene er så trivielle; når vi sier dem så etteraper vi bare. Katta ligger allerede under sofaen, og vi kunne godt ha holdt kjeft om det.

Men vi kan liksom ikke holde kjeft om at Kåre Willoch var slik en god statsminister – at alt gikk så meget bedre. Slikt er ikke virkelig før orda er ute. "Katta", den lever videre selv om vi ikke gjør noe med det. Men "god"? "God" har vi funnet på sjøl. Ingenting for oss etterpåapene å etterligne, unntatt våre egne følelser. Og det er jo for flaut å innrømme i dannet selskap.

Vi skaper den virkeligheten som inneholder "god" og "rett" og "dårlig". Vi skaper den så livaktig at vi trur på den sjøl. Vi kjenner også ordas makt over den virkeligheten. Når noen sier at katta ikke er under sofaen, så tenker vi at han har dårlig syn, og lar det med det. Men om noen sier at Willoch var en dårlig statsminister, da er virkeligheten truet av den andre personens myopi, og vi tar oppgaven som den andre personens moralske optiker veldig alvorlig. "Rett" og "galt" spøker man ikke med. Ikke med "godt" og "dårlig" heller.

For vi er jo enige om at det bare er dårlig syn som hindrer den andre i å se hva som er rett og hva som er galt. Det rekker ikke at han bare føler anderledes. Nei, han er på villspor – og ordene hans er som et attentat på den moralske virkeligheten. Så du er ikke enig? Du synes virkelig at Willoch var en dårlig statsminister, så det er ikke noe å bråke om – eller kanskje synes du det bare noe å føle om? Kanskje er du ikke enig i at folk tar ord så hardt.

Du tar ikke hardt det som ikke er hellig for deg. Politikken er kanskje ikke hellig for deg; Willoch kan ha vært god, han kan ha vært dårlig – who cares? Men til og med vi ironisk urbane sitter igjen med en liten moralsk virkelighet – en liten virkelighet der vi ikke kan gi rom for ord som skaper virkeligheten anderledes. Kanskje gjelder det mord og voldtekt? Kanskje narkotikabruk? Her skriker de fleste av oss opp. Den som ikke ser hva som er "rett" og hva som er "galt", han – ser ikke. For det er jo virkelighet dette med "rett" og "galt"!

Ja, så la oss si det er virkelig. At det ikke er orda som skaper denne virkeligheten, men at "godt" og "rett" er igjen like mye som katta under sofaen når vi tier stille. Klarer vi ti stille? Klarer vi oss med å si det vi føler – bare som noe vi føler? Eller er vi redde for at den virkeligheten der "godt" og "vondt" finnes, og hvor "rett" jakter på "galt" skal forsvinne om vi ikke nevner den ofte nok?

Den tausheten klarer vi ikke. Vi må opp og fram og "snakke ut". Skape virkeligheten om godt og ondt. Det er ikke nok bare å si "Jeg føler ..." Så i stedet for at vi vises med våre følelser, sender vi orda ut i krig for oss – og vi drar ut i krig for orda. Ordet og jeg blir ett, og vi drar i krig sammen. Vi definerer – ja vi skaper – virkeligheten.

Ikke alle skaper den samme virkeligheten som oss. Noen skaper en virkelighet som ser anderledes ut – og akkurat som oss er de fullstendig overbevist om at de er moralens optikere for sine medmennesker. De må rette på vrangsynet før det forvrenger virkeligheten. For det finnes kun en virkelighet. Noe kan kun være "rett" eller "galt". Det kan ikke være begge deler på en gang. Det kan ikke både være "rett" og "galt" å stjele mat. Å stjele mink-kåper for den saks skyld.

Så vi strides. Vi kan ikke bare drepe den som gjør "galt". Vi må drepe ordene hans og. Vi kan være så primitive at vi dreper ord ved å brenne dem der de ligger hjelpeløst fanget i bøker. Rund dem opp, og kast dem på bålet! Eller vi kan være så kultiverte at vi sender skarptannede ord ut for å drepe. Men når orda ikke biter på personen, men vi kun ser for oss våre verbale blodhunder slite til trevler ordene til den andre personen – når den andre ikke føyer seg inn i virkeligheten til orda våre – da sender vi blodhundene etter ham også.

Dyr biter også. Slik som katta under sofaen. Men de biter for sin egen del. Vi er ikke som dyra, vi menneskene. Vi biter bare når orda sier at det er det vi skal, når det å bite er – "rett". Vi biter ikke fordi det føles vondt når noen tar den sykkelen man var så stolt over, og som man kjente hver lille rustflekk på. Vi biter fordi noen gjorde oss "urett". Vi synker ikke ned til det nivået at vi blir personlige – at vi blir dyr. Vi er jo mennesker!

Nå har jeg kommet til slutten av mine mange ord. Jeg har sendt dem ut på jakt – på jakt etter alle jegere inkludert seg selv. Det har vært enda en historie om mennesket på jakt etter bjørnen – etter villdyret. Igjen har jeg holdt med bjørnen, for jeg føler for den, og vil ikke den skal dø.