Denne "jubileums"-gjesteartikkelen bringer meg tilbake til ei tid under en (enda?) hardere, men kanskje også mer stjernespekket forfatterhimmel. For ikke heller å si interplanetarisk?

Jeg ble på den tida, da novellene i Dimensjon S ble til, stadig bedt av diverse bladredaktører og andre som jeg sendte noveller til om heller å skrive "om vår hverdag", slik litteraturmoten jo forlangte av forfattere på den tida!

Men det syntes jeg da på sett og vis at jeg egentlig gjorde? Bare ikke på den foreskrevne og oppleste og vedtatte måten. Jeg har i det hele tatt aldri vært særlig begeistret for moter, verken litterære eller andre.

Fantasien min fylte jo gjerne hverdagen min, eller rettere sagt ofte hvernatten, og det den flommet over med fant sin naturlige vei ned på papiret.

Ideer og skisser hastig skrevet ned med blyant eller kulepenn på hvilke som helst ark som måtte være for hånden – som baksiden av gamle politiske studiesirkler og andre "sakspapirer"! Av diverse grunner hadde jeg bunker av slikt ...

Noe av det mest originale var kanskje ideen til novella "Togreise" som ble notert ned på baksiden av et sundbåtklippekort. Men siden sundbåten som frakter passasjerer mellom "landene" i Kristiansund er et temmelig lokalt fenomen ble det altså togreise i stedet, enda de eneste faste togene i min by går kun hver første og syttende mai!

Ideene kom mange steder fra, men min interesse for astronomi gjorde at mange egentlig ganske nære og menneskelige og ikke minst politiske forhold tok bolig på Mars og andre av solsystemets planeter og måner. Eller for å ta meg den frihet å sitere ei setning fra mitt eget dikt til min datter Vanja:

"I eventyret som jeg forteller
der ligger sannhetens frø et sted".

At dette fantasiens sannhetsfrø skulle bli først til ei novellesamling og videre begynnelsen på et langt forfatterskap med snart tretti utgitte bøker, det visste jeg naturligvis slett ikke da jeg skrev dem. Og jeg skylder Gyldendal og ikke minst Sigmund Hoftun, Tor Åge Bringsværd og Jon Bing en takk for at de sånn uten den minste betenkning ville gi ut novellene. Jeg har fremdeles svaret fra forlaget, brevet der det står: "Dette er noe av det beste av norsk science ficton vi har lest på lenge."

At novellene skulle gjøre et sånt inntrykk på mine lesere som det min nå så gode kamerat Hans Trygve forteller, det var meg likevel alldeles fjernt.

Men uten Dimensjon S – og fortsettelsen som kom – ville jeg gått glipp av mye og mange som har gjort livet rikere og bedre.

Nok om det. Hans Trygve, ordet er ditt.

Jeg prøver å snu meg langsomt. Det nytter ikke å kaste hodet kjapt over skulderen. Til det er drakten for stor og stiv. Og det smale glasset i hjelmen hjelper heller ikke stort på sidesynet. Så jeg snur like godt hele skrotten hundre og åtti grader.

Mørke, gråbrune sletter av stein og vannis breier seg under den permanente nattehimmelen. En og annen ”holme” stikker opp av isen. Bortenfor mørkelandet skimter jeg lysere vidder, med enda mer stein og sand dekket av nitrogenis og fast metan. Jeg forsikrer meg om at Charon – månen som aldri går opp eller ned – ligger godt fortøyd lenger uti leia. Sola ligger og kverner i det fjerne, delvis gjemt bak Charons nordlige halvkule.

Jeg vrir meg rundt og fortsetter innover et dalføre fram mot foten av et dystert fjellparti et par hundre meter foran meg. Øverst i en steinrøys, som strekker seg rundt femti meter opp i været, sitter han. Han krøker seg sammen foran åpningen til ei diger grotte. På avstand virker han helt livløs. Men snart ser jeg at det rister i den sølvgrå drakten hans. Det er liv. Men fryser han?

Det er for mørkt inni hjelmen hans til at jeg klarer å se noen ansiktstrekk. Ansiktet er vendt ned. Mot noe på fanget. Han trommer med fingrene på et hvitt og nokså tilårskomment tastatur. På en steinblokk foran ham har han plassert en minst like gammel monitor. Jeg ser et svakt, grønt skjær over skjermen. Datautstyr fra et annet tusenår? Ting som han har mange gode grunner for å beholde til evig tid. Trolig en seig Archimedes fra den personlige datamaskinens famlende barndom. Eller noe nytt i gammel innpakning? Nei, det er tydeligvis ekte vare. For to kabler går inn bak noe på ryggen hans.

Han fryser ikke. Han humrer. Ikke at jeg hører det. Radioforbindelse er det foreløpig dårlig med.

Med en besynderlig blanding av skepsis og nysgjerrighet myser jeg mot mørket inni grotta. Åpningen har jevne, glatte vegger og minner mest av alt om et gigantisk kunstverk fra et eldgammelt, jordisk glassblåseri. Jeg klarer ikke å se mer enn rundt femten meter inn i grotta før alt blir helt sotsvart. Resten er overlatt til fantasien.

I det jeg snur meg og ser ut over de frosne slettene og havene, prøver jeg å huske hvor hen jeg startet og hvorfor jeg ga meg ut på denne vandringen, men jeg kommer ingen vei. Dunkelt. Slørete. Jeg fininnstiller synet. Herfra er det nesten umulig å se hva som er himmel og hav. Det er for mørkt der horisonten slutter og stjernene myldrer videre. Og til tross for at den er over halvparten så stor som Pluto selv og knappe tjue tusen kilometer unna, må jeg anstrenge meg for å få øye på Charon. Men den er der. Den er alltid der. Om du bare holder deg innenfor et gitt areal. For omløpstida til Charon er nøyaktig den samme som rotasjonstida til Pluto. Begge viser bestanding hverandre samme kinnet.

Jeg lar den humrende mannen være i fred en stund og slenger meg ned ved en bergknatt litt nedfor ham. Et par gamle bøker lirkes ut av lårlommen. De er godt innpakket i ei pleksimappe. Jeg er i ferd med å åpne mappa, men bestemmer meg for å la bøkene ligge der. Papiret er nok porøst som det er. Allerede. Dessuten kjenner jeg innholdet i dem både ut og inn, omhyggelig arkivert i den delen av hjernen som aldri tar seg middagslur.

To uvurderlige skatter som hjalp meg både gjennom og ut av barndommen. Bøker med uforglemmelige utsikter over bortgjemte land. Jeg begynner å huske.

Jeg satt i en brun, velbrukt skinnsofa i en mørk krok på biblioteket. Med Dimensjon S i hendene. Den hadde kommet ut året før. Våren 1975. Da var jeg en spirrevipp på elleve år. Jeg tviler på at jeg ville ha hengt med i svingene til Ingar på den tida. Hverken som elleve-åring eller tolv-åring. Men en lokal biblioteksjef, med stor sans for bredde i bokutvalget, ville det altså dit hen at jeg skulle snuble over boka allerede året etter utgivelsen.

(Jeg satt for øvrig i mange år i denne sofaen og undret meg over tittelen på boka. Først i fjor fikk jeg et slags svar av Ingar. Det har seg sånn at egentlig skulle den ha hett ”Dimensjon X”. Det var nemlig det han foreslo på telefonen da forlaget etterlyste en tittel. ”X” gir mening og kan bety mye. Underveis i et av leddene må det imidlertid ha skjedd en misforståelse. ”X” ble til”S”. Forlagskonsulenten kan ha hørt feil. Eller kanskje var det en typograf som syntes en myk ”S” passet bedre til det polerte omslagsmaleriet til Peter Haars? Ikke godt å si 30 år etter. Det hele kan ikke bli noe mer enn det den kryptiske ”S”en kanskje betyr: Spekulasjon?)

Det var mange politiske budskap i Dimensjon S. Dem forstod jeg ingenting av. Derimot lærte jeg å sette stor pris på det spenstige språket, de delene som en tolvåring med en noenlunde moderat mengde vett kan klare å fange opp. På en måte var det først og fremst stemningene og alle landskapsskildringene som gikk rett hjem hos meg, alt det som danner rammer rundt det forfatteren virkelig ville dele og diskutere med de mer modne leserne. Jeg falt for den intense spenningen. Alt det fremmede. Det uventede. Det utemte. Flere av stemningene i Dimensjon S ga meg også mye av den samme opplevelsen, eller kriblingen, som jeg hadde da jeg satt med ei stor, svart og svært så illustrert bok av den fenomenale maleren David A. Hardy og den like legendariske astronomen Patrick Moore. Dét skulle vise seg ikke å være noen tilfeldighet.

I mens raste barndommen unna. Snart var jeg ferdig med ungdomsskolen. Jeg var ferdig med forestillingene om menneskenes nakne uskyld. Og jeg begynte så smått å navigere meg fram mot et mer illusjonsløst syn på livet. Nå var det tid for å utforske verden. Men med rikelig skepsis i verktøykassa. En bokhandel kunne i så måte være rette stedet å oppsøke. Også for å finne relevante skatter fra en nær barndom.

Sommeren 1980 var jeg sammen med mor mi på en dagstur i Namsos. Byen hadde en bokhandel jeg hadde besøkt mange ganger før. En ekte bokhandel der bøkene, og ikke interiøret, stod sentralt. Den hadde så mange bøker at lokalene formelig skrek etter mer plass. Fra fortauet kunne du faktisk se at veggene bulet ut. Så overfylt var butikken. Men den manglet noe. En glemt dimensjon. Dimensjon S. For denne dagen hadde jeg bestemt meg for å lete etter bøker av Ingar Knudtsen.

Det var da ei snill dame – jeg tror det må ha vært butikksjefen – klappet meg på skulderen og dro meg inn på et rom jeg ikke hadde trodd kunne eksistere i dette sprekkeferdige huset. Lageret. Her var både gammelt og nytt. Om hverandre. Meter på meter med eventyr. Var det rart hele huset bulet ut? Jeg vandret rundt mellom hyllene i minst en time. Og du skal tro jeg fant det jeg var ute etter. På denne fabelaktige bokhandelen ytterst i Namdalen kjøpte jeg min første bok av Ingar Knudtsen, Jr. Dimensjon S.

(Et par uker før hadde noen vært innom og kjøpt det siste eksemplaret av Under ulvemånen, en annen novellesamling av Ingar som også kom ut i 1975. Det skulle går et par tiår før jeg fikk den boka mellom hendene. Under ulvemånen kom til meg som gave fra Ingar tidligere i år. Graden av begeistring over å få noe sånt i posten har jeg neppe opplevd siden de ekstatiske timene i Namsos i 1980.)

Nå var jeg gammel nok til å sitte på med Ingar, følte jeg, og pløyde gjennom novellene på nytt. Om igjen. Og om igjen. Dette var stas. Jeg fikk med meg mye nå. De tekniske detaljene gjorde flere av historiene nesten dokumentariske. Jeg likte godt den røde, frihetlige tråden som går gjennom hele boka. Og jeg oppdaget for alvor de kvinnelige hovedpersonene. Disse var faktisk så inngående og nøkternt skildret at de bidro til å fjerne, en gang for alle, mye av mystikken som hadde heftet seg ved de ”virkelige” jentene jeg traff til daglig.

(Rett skal selvfølgelig være rett: Detektivbøkene med den smarte og besluttsomme Nancy Drew hadde en lignende – om enn ikke like varig – effekt på meg noen år tidligere. Jeg priser meg også lykkelig over at jeg traff henne lenge før blant andre Hardy-guttene, denne oppskrytte gjengen som, etter det jeg husker, ikke gjorde stort annet enn å snuble mest mulig i beina på hverandre.)

I ettertid ser jeg hvor tidlig ute Ingar var med svært så troverdige beskrivelser av kvinner. Dette var kvinneskikkelser som på toppen av det hele var satt i situasjoner som neppe kan kalles særlig dagligdagse. Forfatteren måtte finne en balanse her. For når de politiske meningene er så sterke og feminismen såpass offensiv, som tilfellet er med bøkene og figurene til Ingar, da har figurene lett for å bli vandrende monologer, kunstige i framferden, hendige redskaper for taletrengte ideologer. Denne fella har ikke Ingar ramlet nedi. Ikke i nevneverdig grad. Helt fra starten av forfatterskapet har han klart å la kvinneskikkelsene veksle uanstrengt mellom rutinemessig, hverdagslig atferd og politiske meninger/handlinger. Kvinnene er overbevisende, nærværende, komplette.

Men mange av kvinnene i Dimensjon S er også noe mer, noe som i enda større grad gjør det enkelt for meg å sympatisere, for ikke å si identifisere meg, med dem: Sinnene deres virker ofte fullstendig mørbankede og forfrosne av all råskapen de har blitt utsatt for, ikke bare råskapen naturen kan by på, men like mye den kulturelle varianten. Og han følger opp med heftig symbolikk. Jeg sier ikke at det var intensjonen til Ingar, men de ville, frosne og forrevne naturlandskapene i flere av historiene framstår nesten som gjenskinn av sinnstilstanden til disse kvinnene (og noen av mennene). Det er en symbolikk her som er både elegant og slagkraftig.

Samtidig med at det politiske og stilistiske i Dimensjon S ble lettere for meg å fordøye, merket jeg også at den gamle, barnlige kriblingen kom tilbake. Følelsen av å bli dratt inn i landskapene der fortellingene foregår. Landskapsstemningene. Den samme følelsen som jeg fikk da jeg på midten av 70-tallet drømte meg bort i malerier av romkunstneren David A. Hardy. Det skulle ha sin forklaring. For et par år siden fortalte Ingar meg at han var vel så imponert over Himmelrommets utfordring (Challenge Of The Stars) som meg. Dette var ei bok som kom noen få år før Dimensjon S. Den ble gitt ut av Hjemmet Forlag i 1972. Ingar valgte å bruke flere av maleriene til Hardy som utgangspunkt eller inspirasjon for historiene sine. Den gangen, som nå, synes jeg denne sammenhengen kommer tydeligst til uttrykk i novellen ”Frossen planet” og maleriet fra Pluto. Det pussige er at jeg begynte å legge merke til detaljer i maleriet som slett ikke var der før jeg leste novellen, også ting som ikke nødvendigvis Ingar hadde nevnt direkte – eller overhodet. Inspirasjon har sin verdi. På mer enn én måte.

Ingar har naturligvis skrevet langt mer imponerende bøker etter debuten. Men det første møtet med noe (og noen) blir alltid stående som noe helt spesielt. Melankolien er nå en gang sterk og besnærende. Og med årene har jeg mang en gang vendt tilbake til Dimensjon S og undret meg over hva som fikk Ingar til å fantasere fram alle hendelsesforløpene, de obskure personene og eksotiske landskapene, særlig dem i mine egne, personlige favoritter: ”Rød sol”, ”Tunnelen”, ”Frossen planet”, ”Ring B” og ”Metusalems søsken”. Denne siste fortellingen står for meg som en enestående sareptakrukke, en nærmest bunnløs kilde til diskusjonen om for eksempel hva som skal til av vaner, klokskap og teknologi for å sprenge eller utforske kulturelle og biologiske barrierer. Emnet går igjen i senere bøker, ikke minst i serien om amasonene, og selv om Ingar byr på figurer som har energi nok til å flytte og fjerne disse grensene, mer eller mindre permanent, er det en mann med tydelig svartsyn som behandler temaet. For han tok i ung alder innover seg at mennesker har en særdeles lei tendens til å gjenta all verdens gamle synder. En slags utbrodering eller for den saks skyld oppfølger til ”Metusalems søsken” hadde gjort seg – som roman.

Jeg legger mappa tilbake i lommen, reiser meg og kaster blikket mot der han satt i sted.

Han har lagt fra seg tastaturet, vinker til meg og rusler langsomt opp mot grotta. Det er glatt over alt. Men han glir ikke. Han ramler aldri. Hvert steg er nøye gjennomtenkt. Et øyeblikk kan det virke som han svever lavt over bakken og bare later som han går. For så vidt mulig om du vet å utnytte den lave tyngdekraften. Han stopper og vinker til meg igjen. Smiler han? Drakten rister. Humring. Til slutt forsvinner han inn i grotta.

Jeg kan saktens gjøre det samme. Så lenge jeg ikke husker hvorfor jeg kom hit, aner jeg heller ikke hva som er den tryggeste veien tilbake og enda mindre den smarteste veien videre. En tur inn i ei grotte må være mer besværlig enn lurt. Hva kan ei hule på en ødslig plass som Pluto by på? Om grotta da ikke er en snarvei gjennom fjellet. Hva venter i så fall på den andre siden? En slags avklaring? Enda ei grotte? Nye sletter? Jeg kjenner noe som vokser inni meg. Nysgjerrigheten dreper nølingen. Jeg begynner å gå.

Men i samme øyeblikk suser en ... jeg husker et bilde i en database om gamle motorvogner ... en rusten, skranglete Wartburg Camping kommer rasende ut av grotta! Et framkomstmiddel på fire hjul?! Med totaktsmotor og takluke. En stasjonsvogn fra tidenes begynnelse! Jeg vakler bakover og blir liggende med beina i været. Et par småstein spretter ned fra platået foran grotta og lander på hjelmen min i samme øyeblikk som Wartburg’en spinner utfor. Den snurrer rundt et par ganger før den deiser rett ned ved siden av meg. Støtdemper, støtfanger, vinduer og registreringsskilt fyker i alle retninger. Panseret vipper opp og smeller igjen. Så blir det stille. Veldig stille. Før et fjes kommer til syne bak et vindu som ruller ned.

Der er han igjen. Humrende. Jeg hører knitring i radioen. ”Ser du? Den går ennå som et skudd!” Han knytter neven, gliser fornøyd, legger begge hendene på rattet, setter bilen i fri og raser nedover steinrøysa. Dekkene er helt fri for luft og flerrer av en etter en. Jeg stabler meg på beina. Snart ser jeg bare svake spor etter felger over slettene. Og en rusten prikk på vei mot horisonten.

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal tro. Har noen sluppet meg ned i en tilstand av langvarig villfarelse? Angsten melder seg. Uten at besluttsomheten tar skade. Hvis noen er så heldige å finne en veteranbil i ei grotte ytterst i solsystemet, hva kan vel ikke også jeg snuble over der? Så jeg sjekker laseren på underarmen og begynner å krabbe oppover.

Knappe tjue meter inne i grotta blir det stummende mørkt. Skulderlykta har slått seg av. Jeg skrur på det infrarøde siktet i hjelmen og fortsetter innover. Ved åpningen syntes veggene å klatre mer enn førti meter opp i været. En korridor minst tjue meter vid. Nå har grotta krympet til en sjakt omtrent dobbelt så høy som meg. Den snor seg nedover og blir brattere og brattere. Veggene formelig eter seg inn mot meg. Underlaget er like glatt som før.

Så er det nattsynet sin tur til å svikte. Armlaseren fungerer heller ikke. Radioen er fortsatt taus. Og det begynner å bli kjølig inni drakten. Heldigvis har jeg et lys – et svakt, blått lys – inni hjelmen. Ikke at det bistår meg i noen videre vandring. Men det forvisser meg om at prosessoren i drakten ennå ikke har tatt kvelden.

Jeg bestemmer meg for å gå tilbake. Det skal bli en kattepine. For et eller annet holder meg igjen. Selvfølgelig. Det måtte bare skje. Jeg har stått og lent meg opp mot veggen. Ubevisst har jeg latt hånden gli inn i en sprekk. Nå sitter den bom fast. Fortumlet griper jeg etter laseren og bruker kolben til å hakke febrilsk rundt sprekken. Isen og fjellet er som bly. Det strammer over håndleddet, og snart begynner det å brenne i fingrene.

Så hører jeg støy i radioen. Med ett står han bare der foran meg. Et forskremt åsyn inni en svakt opplyst hjelm, umiskjennelig lik min egen. En to meter høy framtoning med et tykt lag av spraglete pels i et kattaktig fjes som freser og spør: ”Ikke meg?”

Jo, meg. Det furete speilbildet av meg selv. På en isete bergvegg. Så vidt synlig i noen få sekunder. Før det blå lyset inni hjelmen slår seg av.

Det begynner å riste voldsomt inni sjakten. Jeg øyner en mulighet, kniper sammen tennene og rykker hånden hardt ut av sprekken. Så kommer steinskredet.

• Siden om Dimensjon S i oversikten over forfatterskapet.
• Novellene Tunnelen, Jeg, djevel og Katjas verden fra Dimensjon S.