Jeg ønsker hermed min gode venn willy b velkommen som min gjesteskribent.

willy b er født i 1951, han er forsker og forfatter, med folkelesning, norsk rock og rock i Norge som spesialitet. Han har ifølge seg sjøl "viet sitt liv til aandsnobberiets bekjempelse", og er glad i dyr. Blant mye annet har han skrevet bøkene "Vakre damer og blodig død", om pocketbokas historie i Norge, og "Drømmenes marked" om norske ukeblad, magasiner og hefter 1945-95. Begge bøkene anbefales på det varmeste.

Somrene mine blir alltid (stort sett) tilbrakt på Grorud, hvilket i realiteten vil si her jeg bor. Resten av året blir det såpass mange ferder rundt om ellers i riket at det egentlig er allright å sitte hjemme, og benytte tida til å lese, eller tenke, eller bare sitte ute i hagen. Rett og slett sitte. Det er ikke så ille å bo på Grorud, i hvert fall ikke her jeg bor, hvor det er relativt stille og fredelig rundt juni, juli og august. Dessuten så leser jeg ganske mye om sommeren.

Jeg pleier å benytte denne uberegnelige årstiden rent værmessig sett til å lese opp igjen ting jeg har lest før, som jeg syntes var bra en gang i tida. Om ikke så mange bøker, så i hvert fall ei bok eller to. Ofte finner jeg da ut at sjøl om jeg trodde jeg husket alt som sto mellom permene, så har det vært så langt fra riktig. Akkurat nå er jeg ferdig med å nylese Pierre Reys "Out", en mafiaroman fra midten av syttitallet hvor to milliarder dollar står på spill. Dette er sannsynligvis den blodigste boka Gyldendal Norsk Forlag noensinne har utgitt, men er utrolig bra for det. Rik på spenning, fantastisk intrige, og mer enn rimelig blodig. Nok av rå vold og sex, skjønt mest av det første. Verdt bruktprisen, minst. Det er også femogåtti-årgangen av "Tex Willer", hvor Willer, sammen med Kit Carson, sønnen Kit og indianeren Tiger Jack roter seg opp i de underligste ting. Verden hadde ikke vært den samme hadde ikke denne kvartetten tynnet ut den store mengden av djevelske forbrytere på slutten av attenhundretallet over there. En ting som imidlertid alltid har irritert meg med serien, er at oversetteren så og si konsekvent bruker ordet "pistol". Men det har da vitterlig knapt vært en pistol å skue i serien i løpet av alle de årgangene jeg har lest av bladet, og det begynner å bli noen faktisk. Revolvere derimot!!! Uansett så er denne italiensktegnede serien faktisk ganske bra til tider den dag i dag, og det bør den også være, tilhengere har ikke så mye annet å glede seg over på western-fronten. Det er ikke så mye litteratur som kommer ut. Men nok om re-leste ting, det har dryppet inn noen nye bøker de siste ukene også. Som for eksempel Bill Bryson.

Denne amerikaneren er en av mine store forfatterhelter for tida. Han har en vittig måte å skrive på som jeg liker, og når det da kommer vettugt stoff fra ham i tillegg, så er alle bøkene fra hans hånd/penn/PC på min "must"-liste. Og det aller meste fra den kanten er meget bra, det være seg enten han skriver reiseskildringer eller om språk. Eller noe annet. Jeg begynte på en artikkel om hans samlede verker en gang, som var planlagt i det fjerde nummeret av zina "Jello Submarine", som imidlertid aldri kom ut. Siden den gang har jeg dessuten fått tak i mer, og begynnelsen på "Down under", hans nyeste, er der jeg håpet den skulle være. Er ikke kommet så langt ennå, bare litt over midtveis, men Australia kan (og bør) betraktes på mange måter, hvilket den godeste Bryson gjør. Og på side 133 kommer så den fantastiske uttalelsen "Australia is the Norway of the southern hemisphere", og da har han snart klart å skifte mitt drømmereisemål fra å være Canada til Australia, den godeste Bryson. Grizzlybjørner eller topai-slanger? Ellers "Devils marbles"?

Jeg har alltid undret meg over hvordan Bryson husker alt fra disse turene sine rundt om i verden. Har han benyttet seg av notater, har han brukt båndspillere, eller har han en hjerne på linje med Jola Sigmond? Svaret fant jeg i "Down under". Notater. Men det må jo bli en ganske svær stabel med papir å dra med seg etter hvert da, og papir er ikke det letteste å frakte med seg gjennom lange øde strekninger, med full opp-pakning ellers. Og ikke alltid like kort vei til nærmeste postkontor heller.

I boka "Neither here nor there" var han forøvrig i Norge, men det var liksom Hammerfest det dreide seg om den gangen. Han kunne jo ta seg en tur til til vårt alles hjemland en gang til, og for eksempel se på parabolantennene på Raufoss, samesjappa sør for Trondheim, gamle Fornebu, Holmenkollen, og eller gjøre seg sine refleksjoner over de mange hundre intetstedene rundt om i furet værbitt, både om ting, tang, mennesker og dyr.

Ei anna ny bok som ramlet inn via postkassa forleden, er Christopher Hjort og Doug Hinmans "Jeff's book", en fantastisk kronologisk sak i dag-til-dag-form med gitaristen Jeff Beck's musikalske løpebane fra dag til dag, fram til rundt 1980. I likhet med Brysons bok er jeg ikke kommet så langt i den heller, men jeg kan i hvert fall si at sidene om The Yardbirds er enormt interessante. Jeg måtte bare løpe til stereoen og få slengt på noe fra den kanten som bakgrunnsstøy. Boka er forøvrig skrevet på engelsk, og finnes det fremdeles rettferdighet her i verden, så blir både Hjort og Hinman rike mennesker ganske snart. Hinman har forøvrig verdens største, forresten, verdens suverent aller største Kinks-samling, og har skrevet bok om dem også , mens Hjort i yngre dage spilte i Bygg Band (Husker dem, ikke sant? Norges første cajun-band). Så vet dere det også.

Dagbladet har ei spalte gående for tida, som heter "Boka jeg aldri fikk lest" eller noe slikt. Personlig er det masse bøker jeg kunne ha tenkt meg å lese, problemet er bare at de er ikke skrevet ennå. I første rekke er det biografier om rockeband, the few-hit-wonders, the no-hit wonders, men som ikke ga seg med det, og ble cult-band. Jeg elsker slike. The Hollies, Katrina & The Waves, The Sonics, og hvorfor ikke sannheten om The Nomads, de fra Solna, Sverige, som har en tidlig Hep Star i fedreflokken. Uansett, det finnes hundrevis å ta av.

Når det gjelder cult-band og cult-artister, så må jeg bare slenge på at Richie Unterbergers bok "Unknown legends of rock 'n' roll" fra et par år tilbake er å anbefale. Håper det snart kommer en til fra den kanten.

Jeg kunne tenke meg å lese ei bok om brettspill produsert for det norske markedet. Alle har spilt "Ludo" og "Monopol", og semi-kloner av disse, men det finnes jo så utrolig mye mere. To spill som var rimelig populære på slutten av femti-og begynnelsen av sekstitallet het "Trygg Trafikk" og "Stopp Tyven", det samme må spillet om "Frøken Detektiv" (med omslag av Per Svinø) ha vært, såpass mange eksemplarer av spillet som har overlevd.

Men det har jo være så mye mye mer. Sånne mystiske spill med runde brikker med navnet "Halma" (finnes i flere varianter så det må vært populært), "Spillet on verdensrommet" (nei, det er ikke laget av Ingar K.), "Turneringsspillet" og hvorfor heter nå "Kinasjakk" "Kinasjakk" egentlig? Dessuten finnes det spørrespill, veddeløpsspill – kan ikke noen få ut fingeren her da? Ikke se på meg, jeg har hverken tid, plass eller penger nok til å skulle starte opp med et verk om det.

Jeg er sjøl på jakt etter et par fra midten av åttitallet, et het "Fargo" og var et westernspill, det andre het "Spion", og omhandlet sannsynligvis slike. Jeg samler ikke på slike egentlig, men kjekt å ha i tilfelle man skal fylle ut noen linjer som gjesteskribent et sted. (Min adresse står på slutten av artikkelen.)

På action-romanfronten er det kidnappingsromaner, leiemordere og bounty-hunters som interesserer meg mest. Jeg har alltid lurt på å skrive en sjøl innen hver av disse kategoriene, men Fredric Forsyth har liksom gjort unna to av dem på en fantastisk måte (The Negotiator og The Jackal), så da synes det liksom så pointless, men vet at man ikke kan gjøre det like bra, og har dermed tapt på forhånd.

Noen skikkelig gode – og da mener jeg slike som går litt mer vitenskapelig til verks – bounty hunter-bøker har jeg ennå til gode å lese, kanskje jeg skulle prøve meg der. Interessant fenomen, skjønt Jonah Hex-versjonen vel kanskje ikke alltid er helt i overenstemmelse med hvordan virkeligheten var for disse menneskejegerne.

Over til noe helt annet: Kom nettopp over et nummer av "Kvinner & Klær" (nr. 27, 2000 for å være nøyaktig), eller "KK" som det vel heter nå, hvor forfatteren Jo Nesbø står bak første del av en sommerkrim. Den synes forsåvidt allright, men det jeg reagerer mot, er at han bygger opp under myten om at bruktbilselgere er de verste legale svindlerne. Eller i hvert fall til hører den mest foraktelige yrkesgruppa. Nå har ikke jeg det store forholdet til biler, hverken nye eller brukte, og ikke spesielt til dem som selger dem heller, men en yrkesgruppe jeg har mindre til overs for enn dem som forhandler brukte motorkjøretøyer, er disse som drar rundt, ringer på dørene, spør etter huseieren, og regler opp ramsa (eller omvendt) om at vi-vil-gjerne-pusse-opp-villaen-din. De gjør som regel en dårlig jobb, tar seg overbetalt, eller i verste fall bare stikker av. Noen burde gjøre ei mordbok om slike, og la morderen eller morderne komme seg unna, etter å ha kverket en del av den mest tvilsomme delen av Norges håndverkerstand.

Av tegneserier fra den siste tida kan det nevnes at jeg digga meg gjennom den åttende utgivelsen i albumserien "Blueberrys Unge År" her en dag. Jeg vet at det ikke er så overvettes hipt å digge den serien, det er liksom ikke den "ordentlige Blueberry", men "De fordømtes vei" er bedre enn de siste Blueberry-albumene. Mener nå jeg. Det inneholder bl.a. et nydelig hint til "Tatt av vinden", pluss noen betraktninger om mennesker kontra dyr som jeg liker. Boff!

Den nyeste (den tredje in fact) Conan-boka, "Svart Jungel", kom inn her i nr. 10 forleden, og er i likhet med de to foregående både forseggjort og innholdsrik. Mens de vanlige Conan-albumene vel til tider har sin svake sider (særlig strekmessig sett), spesielt sammenlignet med de vanlige heftene, så er bøkene i særklasse. Nå hjelper det nok litt at de er trykket på bedre papir, men både historiene og tegningene er suverene. Eneste feilen med Conan er at seriene han bli litt like når man har lest et tresifret antall i løpet av et par år. Men det er faller vel inn under det som heter luksusproblemer.

Jeg har også sansen for serien med "Inferno album", som når sommeren er slutt, har kommet med et snes utgivelser. Innholdsmessig kan de variere litt, men nr. 17 "Voodoo" var djevelsk bra (!), og jeg kan nesten ikke vente med å skulle gå løs på "Predikanten" i nr. 19. Dessuten er de mer handterlige enn vanlige album, fordi formatet ikke er større enn et vanlig Donald, noe som igjen gjør dem langt enklere både å lese på senga, og ellers plassere etter bruk.

Bladkompaniets "Action magasinet" er nå ute med sitt femte nummer i år. Dette bladet, som må være det første bladet på spenningsfronten siden 1959 og "De barske", som kjører både prosastoff og tegneserier (Cat Claw og Sersjant Flint). De har nå også begynt å operere med pin-ups i farger, i tillegg til et par repriser med Louis Masterson-noveller og selvfølgelig noen annet småstoff. Dette er obvious pulp-fiction i særklasse, og spenningsrettet norskspråklig sådan i blad-format eksisterer jo ellers ikke i dag.

Ellers så følger jeg med både i "Agent X9" (ikke bare av naturlige grunner!), og leser "Ernie" fast. Jeg foretrekker vanligvis action-serier, men "Ernie" har som en av meget få humorserier klart å grafse til seg en plass i hjertet mitt. Den noen ganger totalt absurde humoren går rett inn i sjela.

I allerede nevnte nummer av "KK" var det også et intervju med May Grethe Lerum, ei dame som jeg bare har lest et enkelt kapittel av, men hvis skriveegenskaper jeg har stor respekt for. Hun sier bl.a. følgende:

– Å eksperimentere med språket er ikke meg. Jeg vil nå frem til det andre mennesket. Jeg synes også det er morsomt å file på ord og setninger og er ikke ufølsom for tilfredsstillelsen som ligger i å jobbe med språket. Men jeg forstår ikke hvorfor et enkelt, muntlig språk skal irritere kvasiintellektuelle, når det gleder så mange mennesker. (sitat slutt).

Det er ikke vanskelig å være enig i en slik uttalelse. Det bør heller ikke glemmes at folk flest ikke kan forskjellen på akademikere og intellektuelle, ikke akademikerne sjøl en gang. Så vi tar definisjonen kjapt:

– En akademiker er eller har vært tilknyttet en akademisk intitusjon på en eller annen måte, og har lært alt av andre (lærere, bøker o.s.v.) mens en intellektuell er en som tenker nye tanker og utformer nye teorier. (Definisjon slutt)

De fleste akademikere (kall dem gjerne universitetikere) ynder dog å betrakte seg sjøl som intellektuelle. Du verden hvor mye tåpelig det kommer fra de kantene noen ganger. Huff!

Undertegnede avskyr akademikere stort sett, de fleste av dem er egentlig bare en saueflokk som har lært å nyttegjøre seg forskjellige (ofte politisk korrekte) metoder, mønstre og vinklinger. Ofte er de ganske redde for å steppe ut av et ferdig opptråkket mønster, eller stå fram midt i mot massen. På meg virker det som om det har blitt for lett å få seg en høy utdannelse her i landet, det synes som om vi har en overflod av mer eller midre veldresserte akademikere uten egne mål og meninger.

Dette har jo kommet klart fram i kritikken av underholdningslitteraturen her i landet. Den blir vurdert etter nøyaktig samme kriterier som den såkalt "seriøse" litteraturen, men fortjener vel noe litt annet. Det er ikke språket som en det viktigste innenfor her, men intrigen. Pluss at språket skal flyte selvfølgelig.

Anmeldelser av underholdningslitteratur (hvis man ser bort fra at det kanskje ikke er så mye underholdningslitteratur som er blitt anmeldt) har ført til mye rart i tidens løp. Jeg føler egentlig litt med forfatteren Ole Finn Halse akkurat der, eller jeg kan tenke meg hvordan han ville følt det. Hvis noen ikke skulle vite hvem han var, så er han den i Norge som har utgitt flest titler. Han levde fra 1910 til 1980, og skrev mer enn trehundre actionfylte westerns, kriminalromaner og noen bøker med litt sex, pluss ei slags bygdehistoriebok. Han klinte også ned omtrent tre hundre noveller fra 1949 til 1954, samtlige publisert i et blad som het "Folkemagasinet". Hva romanutgivelser angår, så slår han dermed Rudolf Muus med nesten et halvt hundre, og Louis Masterson har utgitt under halvparten så mange romaner. Halse fikk bare (så vidt jeg vet) anmeldt et eneste et av sine verker, og det var Bergensprofessoren Willy Dahl som sto for den anmeldelsen i Arbeiderbladet i 1972. Boka het "Så naken og så god", og fikk totalslakt, og siden man nå kjenner litt til denne bergensprofessoren, kan man trygt si selvfølgelig. Nå skal ikke jeg gå ut og forsvare "Så naken og så god" (jeg har ikke en gang lest den), det er ikke det som er greia, men Dahl bruker bare politisk sett godkjente retningslinjer i anmeldelsen. Han kunne anmeldt hva som helst av romaner etter samme mal, og den malen er ikke mekka for lektyre innen folkelesningsfeltet. Og da går det som det går.

Leste et intervju med en dust en gang, som hadde skrevet en eller annen hovedoppgave om Morgan Kane. Dette er noen år siden nå, og jeg kan ikke huske hvilken avis det var, men han fortalte nå med stolthet at han hadde lest hele tjue Kane-bøker, og at Kane-bøkene var veldig kvinnediskriminerende. Han dro fra by til by og kvinne til kvinne, akkurat slik som pop-musikere gjør i dag. Neida, han skrev ikke det siste der, det om pop-musikerne, det får stå for min regning, men å lese tjue av 83 bøker (pluss Diablito og El Diablo-seriene) gir ikke alltid et like korrekt bilde. Det blir for tynt. For Morgan Kane hadde jo et sterkt forhold til minst tre kvinner, nemlig hans kone Linda, Allison McKay (var det ikke det hun het, hun rødhåra journalisten?) og Edna Seibert. Og forskere av den typen her blir dermed livsfarlige.

På den musikalske fronten har jeg nettopp anskaffet de to siste ny-utgivelsene fra Snapper Records med The Pretty Things, "Freeway Madness" og "Crosstalk", begge med bonusspor. "Freeway Madness" er i mine ører et av bandets aller beste album, og et av tidenes rock-album også. OK, musikken er det man kan benevne som forholdsvis tradisjonell rock, i sterk motsetning til deres to forgjengere "S.F. Sorrow"(1968) og "Parachute" (1970), men det gjør ikke noe i dette tilfelle. Tross alt; "Freeway Madness" fra '72 var The Pretty Things sitt gjensyn med røttene, og både framføringsmessig, arrangementmessig og kompositorisk er dette kanonbra. Peter Tolsons gitarspill er til dels nærmest ut av denne verden bra, særlig på de fire bonus-sporene, som alle er tatt opp fra scenen. Live-versjonen av "Onion soup" tror jeg jeg kan høre på dag ut og dag inn i all evighet, det føles slik akkurat nå i hvert fall. Et lite tips: Skru opp lyden på gitarkanalen litt, så blir det enda bedre! Småsprikete stereo kan irritere noen ganger.

The Pretty Things er et ekte cult-band hvis sådanne finnes, og det er liksom enten deres aller første LP med samme navn som bandet, eller rock-operaen "S.F. Sorrow", eller til nød "Parachute" som plasseres som de store mesterverkene blant deres gullkantede utgivelser. Men noen få av oss mener at "Freeway..." har svært så mye å gi, så dette albumet er blitt et slags cult-album blant tilhengerne av bandet. Man kan vel si at dette albumet er for dem som har forstått at rock ikke er en musikkform man skal lytte til, men derimot leve med. Og ingen musikkskole i verden kan lære noen hva som er bra med "Freeway Madness".

Noen status som cult-album kan det vel ikke sies at deres "Crosstalk" fra 1980 er får. Den går mer i pop-rock gata, eller delvis så, om ikke annet. Her presterte bandet i sin tid å legge de tre dårligste kuttene som kutt 2, 3 og 4 i sin tid, mens albumet med en litt mer fornuftig plassering av disse, og med fornuftig menes "bortgjemt", ville stått seg langt bedre som helhet. Og helheten er alltid viktig. Dessverre er de tre bonussporene, forøvrig hentet fra sessionene til noe som skulle bli en slags oppfølger, så håpløst og fryktelig mikset, at menneskeheten godt kunne klart oss uten.

Det er gledelig å se (og ikke minst høre) at det finnes så mye bra norsk– laget/skrevet/spilt rock for tida, innen de fleste genre. Man kan liksom gå ut nå, kjøpe ei norsk plate, uten å være livredd for å ende opp med noe slags annenklasses produkt, i hvert fall hvis man har litt nese for hva man skal gå etter. Men to the case: Jeg skal ikke gå innpå Motorpsycho her, jeg er ikke helt uhildet på det feltet (for å si det mildt!), men jeg går og ni-venter på deres utgivelse på det amerikanske selskapet Man's Ruin. Den er planlagt å skulle inneholde de tiloversblevne sporene fra "Let them eat cake"-innspillingene, og siden jeg har hørt dem, kan jeg si at det meste av det stoffet er eksepsjonelt bra. Very rock'n'roll! "Dr. Hoffman's bicycle" var et tittelforslag jeg hørte på plata, så det blir det sikkert ikke.

Av norske ting ellers så må jeg si at det i løpet av det første halvåret i år 2000 har kommet noen norske CDer som har gledet meg svært så mye, som f.eks.:

The Sins Of Thy Beloved – Perpetual Desolation

– Prog-inspirert black metal fra Sandneskanten, med ei fantastisk fele, og noen riff som er geniale. Disse burde få bruke Grotten som øvingslokale resten av sin eksistens.

Los Plantronics – Mariachi Death Surf

– Hovedsaklig instrumentalt, og deres versjon av "For a few dollars more" pluss deres selvkomponerte "Satan stole my surfboard" er et gnistregn av idéer, energi og gitarer. (Et intervju med dem er planlagt å skulle komme i nett-zina Preiks andre nummer, i midten av august. (Preik.com, eller noe slikt, jeg er ingen ekspert på dette feltet.)

American Suitcase – Bluefoot

– Powerpop som slår beina under det aller aller meste av det andre innen genren. Kutt fire, "Indian gurl" er noe usannsynlig bra. Melodisk for det meste, og de har hørt på både The Byrds og annet.

Oppnedbass – Malamuitten verdens sterkeste hund

– Seksspors CD inneholdende musikk som de sjøl påstår er en blanding av Capt. Beefheart og Vømmøl Spelemannslag (eller var det Frank Zappa og Henning Sommerro?), med norske tekster til og med. Og det er ikke ofte jeg overlever slikt, men i dette tilfelle...To gitarer, sang og trommer på scenen, litt mere på plata, et uforglemmelig band i alle fall.

I tillegg kommer band som Ricochets, Dipsomaniacs og Cadillac som har levert holdbare varer innenfor de feltene de driver allerede, og som nok vil fortsette med det. Forhåpentligvis. Skulle forresten ønske at bergensbandet Tanzing Queens kunne lage et album med sine Abba-favoritter i Led Zeppelin-versjoner. De var enorme da jeg så dem på scenen i januar, på den annen side, kanskje albumet ville blitt en skuffelse. Jeg er rimelig sikker på det. Men gudene skal vite at jeg følte meg temmelig tidløs da de høvlet ut sin versjon av "Waterloo".

Dessuten finner jeg alltids noe interessant i den skogen av mindre selskaper som har dukket opp etter hvert. Det finnes jo hauger av slike for tida, skjønt dem jeg tenker på har rock'n'roll i formålsparagrafen, og økonomisk siktemål som hovedsaklig går ut på å skulle stå seg i løpet av en fem års tid. Machine Machine, Two Zero, Sneakers, Underground Records (det ramla inn fire nye sjutommere derfra i går!) og de rundt femti (det må det da være) andre uavhengige selskapene som ikke tenker profitt foran musikk har min fulle og hele støtte.

In the hall of the mountain king – the international section.

Senest i går fikk jeg en forespørsel om jeg kom til å lage noen "I dovregubbens hall – vol. 2" snart. Til det kan jeg jo si at hvis Gud og Aschehoug vil, og helsa holder, så kanskje... Jeg har i hvert fall fundert ut noen kapitler som skal hete noe slikt som "Gitarhelter", "Abba", "The best of the greatest hits", "Rocklexica" pluss et kapittel som det bare er et under at seriøse blekker som "Dagbladet" eller "Mojo" ikke har hatt på trykk. Jeg sier ikke hva det kapitlet går ut på, akkurat som jeg ikke vil fortelle noen hvilket spørsmål det er et under at ingen ennå har stilt The Cramps. Men får jeg intervjue Lux og Ivy en gang til, så skal verden få vite det, ikke før. Tilbake til en ny "Dovregubbe..", jeg kan ikke se at jeg klarer å la være å knote ned noe når nettene blir lengre. Man trenger en hage og behagelige temperaturer for å filosofere over slike subjekter. Litt kaffe og røyk også. Men om det noensinne kommer ut...

Oh yes, det var det. Meningsfeller eller individer med annerledes syn på, eller andre meninger om noen av disse synspunktene (eller hva det nå er) her, kan sende et brev eller et kort (neida, Posten er ikke nedlagt ennå, sjøl om det virker som om noen gjør så godt de kan for at verket skal forsvinne) til følgende:

W. Bakken
Sagstuveien 10
0976 Oslo

Og skulle noen mot formodning ha et av de nevnte brettspill til salgs, vennligst gjør det samme.