Det har endelig lykkes oss å få et foto av Vanja E. Knudtsen som holdt årets 1. mai-tale ved minneplaketten over Spania-kjemperne fra Kristiansund.

Det er i år også 10 år siden boka Natt uten navn ble gitt ut, og det var den boka som var årsak til at det ble ny oppmerksomhet omkring de to Spania-frivillige, noe som igjen gjorde at det på initiativ fra Jan H. Leithe, Ingar Knudtsen og Kristiansund og Ytre Nordmøre Samorganisasjon ble satt opp en minneplakett på Folkets Hus for å hedre deres minne. Siden har man holdt tale der hver 1. mai. Plaketten har teksten:

"Til minne om Nils Ersnes og Johan Åsgård
fra Kristiansund som i 1937 reiste til Spania
for med livet som innsats å kjempe mot fascismen.
Må deres mot og klarsyn stå som
et eksempel for de kommende slekter."

Da borgerkrigen i Spania brøt ut ved et fascistisk opprør mot den republikanske regjeringen den 19. juli 1936 skjedde det i en verden der de reaksjonære kreftene lenge hadde hatt temmelig fritt spillerom.

I Spania skjedde imidlertid det få hadde tenkt seg ville skje; med arbeiderbevegelsen i spissen ble opprøret slått ned i så godt som alle større byer og i størstedelen av landet av militsgrupper som ble hastig bevæpnet og organisert av arbeiderkomiteer over det ganske land!

I et Europa der håpløsheten hadde begynt å bre seg blant radikale mennesker og der borgerlige regjeringer overalt var på vikende front mot fascismen, ble Spanias motstandskamp en voldsom inspirasjon for sosialister og andre anti-fascister både i Europa og i verden.

Men den ble også noe mer. Kapitalistene og godseierne som støttet Francos militærkupp måtte enten flykte eller ble arrestert, og det ble starten på en økonomisk revolusjon med kollektivisering og arbeiderstyrte bedrifter som til denne dag fremdeles blir studert og diskutert. Ikke bare for det som ble gjort, men fordi det i en kaotisk situasjon langt på vei lyktes å gjennomføre et økonomisk demokrati.

I tillegg til dette ble også det "røde" Spania temmelig brått revet ut av et nesten middelaldersk katolsk kjønnsrollemønster, der kvinner forlangte frihet og medbestemmelsesrett. Ikke minst ut fra den rollen mange kvinner hadde spilt under selve motstanden mot det fascistiske opprøret, der de hadde stått på barrikadene side om side med de mannlige motstandskjemperne.

Men i utlandet var dette ennå ganske ukjente sider ved den spanske borgerkrigen. De fleste bare visste at endelig hadde noen gjort motstand mot fascismen, og det var en motstand de ville støtte.

Slik oppsto fenomenet med De Internasjonale Brigader i Spania. Førti tusen frivillige samlet seg i brigader som Battalion Thälman, The Lincoln Brigade, osv. Blant de som deltok var 225 norske frivillige, og en kan kanskje egentlig spørre seg om hvorfor det ikke var enda flere.

Årsakene er naturligvis mange – men i det politiske klimaet som rådde da, der regjeringene ønsket fred og forståelse med Hitler og Mussolini, ble det også i Norge forbudt å dra til Spania for å kjempe mot fascismen! Det samtidig som store mengder soldater fra Tyskland, Italia og Marokko ble sendt til Spania for å kjempe på Francos side!

Blant disse også flygerne i den tyske Legion Condor som i ettertid er blitt best kjent for terrorbombinga av byen Guernica – den første sånne av det som skulle bli et så velkjent militært virkemiddel i verdenskrigens Europa...

Reisen til Spania var ikke bare noe som måtte foretas illegalt, den var også kronglet og vanskelig. Den siste delen av ferden måtte oftest foregå til fots i fjellene mellom Frankrike og Spania.

Det er derfor ikke uten grunn at vi kan være stolte av at to fra Kristiansund foretok denne reisen, Nils Ersnes og Johan Åsgård, som begge deltok i kampen mot fascismen på spansk jord.

Nils Ersnes skrev ned og holdt foredrag om sine opplevelser i Spania da han kom hjem, og om reisa fra Norge sier han:

"Det måtte være like hemmelig å dra til Spania som det var å dra til England under krigen."

Begge overlevde og kom tilbake til Norge, men naturligvis for alltid merket av det de hadde opplevd, Åsgård også fordi han ble såret i kampene.

Det de våget og det de opplevde er mer enn god nok grunn til å hedre deres minne som verdige veteraner for den kampen for frihet, likhet og rettferdighet som arbeiderbevegelsen alltid må stå for, både nasjonalt og internasjonalt.