Jeg hadde nettopp lest Ingars siste roman – Ensomheten er en sang¹. To minutter etterpå måtte jeg bare ringe ham og takke for boken han hadde skrevet. Mønstergyldig!

Nå, noen dager senere, sitter jeg inne på Bergsøya og vil skrive litt om min opplevelse med boka. For det var en opplevelse!

En ungdomsbok har forlaget kalt den. Nei, det er den ikke i vanlig forstand. Den er langt mer en bok for de som var ungdommer på den tiden Alf var pasient på Reknes Sanatorium. Og det er mange år siden. Jeg har selv sittet der og ventet på legen i den lange halvmørke gangen, der legene passerte med sine store, røde briller. Det var ikke alle som ventet på noe godt.

Det er en godt komponert historie. De som har vært her, kjenner seg igjen. En spennende historie på flere plan. Alf er barn på voksenavdelingen. Men han opplever at han på flere områder er mer voksen enn de voksne medpasientene – som til dels drar hans følelser og oppfatninger ned i dritten.

Spenningen mellom pasientene er her. Det samme gjelder – om enn i større grad – spenningen mellom de ulike grupper av ansatte. Jeg tror at Ingar har tegnet dem som de virkelig var, på godt, men virkelig på ondt også. Synet på hva som betyr noe for en ung gutt – isolert på sanatoriet – kommer kanskje sterkest fram i spenningen mellom de ulike pleierne. Akkurat det er en sterk historie for seg selv.

En annen historie er historien om Signe på kvinneavdelingen. Hun er litt eldre enn Alf. Skildringen av det forholdet som utvikler seg mellom disse – i mer eller mindre stjålne stunder – er gjort med god innsikt, på en vakker og sterk måte.

Jeg mener å gjenkjenne Ingar i Alf – hovedpersonen i boka. Ingar lå der som pasient i sin tid. Han må ha truffet godt og han må ha husket svært godt. Slik vil det vel være med sterke opplevelser i livet.

Så ble vi med inn i musikken – ikke minst gjennom lydbåndopptakeren til en av medpasientene. Og vi ble med på busstur til Eresfjord, der Alf etter hvert sikret seg plass i den bussen der Signe satt. Med god hjelp av den østerrikske legen. Da kunne ikke de andre av personalet si noe.

Endelig løfter Ingar den erotiske dimensjonen inn i handlingen på en mønstergyldig måte – i forholdet mellom Alf og Signe. Dette har han klart før – ikke minst i Kalis sang².

Tusen takk, Ingar! Gjett om jeg skal anbefale boka di!

1. Les mer om Ensomheten er en sang her:
   forfatter.net/knudtsen/boker/ensomhetenerensang.shtml | ↩
2. Les mer om Kalis sang her:
   forfatter.net/knudtsen/boker/kalissang.shtml | ↩

Min gode venn Oddmund døde i april 2010. Jeg har skrevet noen minnord som du finner her.