Første gangen jeg møtte Elmir jobbet jeg i Kristiansund Kunstforening. Han hadde kontaktet meg for å få vite mulighetene for en utstilling av noe så sjeldent som politisk kunst. Dessverre var kunstforeningen belagt med utstillinger ut 2002. Elmir syntes det var for lenge å vente. Tiden var knapp.

Jeg kontaktet Frode Alnæs på Dødeladen i Kristiansund og presenterte ideen om utstilling av Elmirs kunst der. Som alltid er Frode positiv til ethvert initiativ som kan fremme kunst og kulturformidlingen i byen. Han tente på ideen og sa tvert ja! Vernissasjen ble fastsatt til søndag 4. mars kl. 12. Utstillingen varer ut til og med søndag 11. mars 2001.

Adon Elmir er en av mange intellektuelle og politiske aktivister fra Syria. Han er utdannet arkitekt ved universitetet i Damaskus. Dessuten har journalistikken, forfatterskapet og kunsten preget hans yrkesliv. Elmir er sterkt engasjert i arbeidet for menneskerettighetene. Dette kommer sterkest til uttrykk gjennom hans billedkunst som er inspirert av alle livets sider, noe utstillingen på Dødeladen i Kristiansund vil vise.

Se forøvrig Ingars presentasjon av Elmir her.

Storebror ser deg! et fantastisk bilde skapte George Orwell for mer enn 50 år siden i romanen 1984, med sin framragende analyse av totalitære styreformer. Orwells bok utkom første gang i 1948, og første utgave på norsk i 1950. I 1983-utgaven fra Den Norske Bokklubben, står det: "Nå på terskelen til skjebneåret er den (Orwells bok) mer aktuell enn noensinne. Vi er altså behørig advart!

Orwells skrekkvisjon av 1984 har i høy grad bidratt til å forebygge overgrep mot enkeltmennesket. Ikke minst når det gjelder det vi kan kalle påvirkningsteknologien, TV og andre massemedia, var Orwell usedvanlig klarsynt."

Det viktigste i romanen er ikke bare at den i sin dybde henviser til den diktatoriske absolutismen, men også at den strengt kritiserer alle slags totalitære systemer til og med det moderne demokratiet og dets demokratiske teknokrati. Romanen virker som "en besvergelse og et varmt forsvar for enkeltmenneskets frihet og personlighet."

Mange år har gått siden 1983-utgaven ble publisert, og nå kan vi i større perspektiv se hvordan denne groteske forestillingen fungerer i forhold til det som skjer rundt oss i vår tid.

Dersom vi undersøkte dette i hele verden, ville vi ha sett at det er ingen tvil om Orwells sterke visjoner og det levner ingen tvil om at romanen har beskrevet en ikke-uventet virkelighet.

Den vesentligste egenskap i Orwells fantasi er at denne fantasien ikke er en øyeblikkelig scene om et sted i en bestemt periode. Den praktiseres meget synlig i våre samfunn under de kommunistiske systemer før oppløsningen av den sosialistiske blokken, under diktaturet og i det religiøse autokratiet i den tredje verden. Og ikke minst under det kapitalistiske demokratiet med alle dets former. Resultatet er at Orwells fantasi er nærværende over alt. Så vel i Syria, med et folk og et land som holdes nede under diktaturets militærstøvler, som i andre land. Og ikke minst i Norge, hvor folk og land i mange tilfeller undertrykkes av et kvelende byråkrati. I utgangspunktet betegner romanen hvordan hvert individs frihet knebles, sløyfes og beslaglegges av styreformene, og mennesket endres til nummer.

Gjennom denne romanen har Orwell revet maskene av de tyranniske styreformene i en utrolig treffende karakteristikk. Fortellingen levner ingen tvil om hva det innebærer å bli overvåket av Storebror. Den som er blitt kuet under militærstøvlenes mishandling kan utmerket godt forstå det uhyggelige sterke bildet som Orwell skapte. Likeså kan man fastslå at slike systemer byr på alt som nevnes i romanen. Orwell avdekker tyranniets reelle vesen. Vi kan virkelig forstå at denne formen for styre har til hensikt å begrense, herske over og tvinge massene gjennom alle former for herredømme; med tvang, forbud, etterlysning, fengsling, tortur osv... Ut fra dette kan det fastslås at styreformen i Syria, som et meget godt eksempel, stemmer overens med det absolutte diktaturet som så klart og tydelig beskrives i romanen.

Winston Smith, hovedperson i fortellingen, skriver i hemmelighet i dagboka si:

"Jeg forstår HVORDAN, men jeg forstår ikke HVORFOR. Frihet er friheten til å si to og to er fire. Hvis en kan det, følger alt det andre av seg selv."

Likevel, Winston Smith var fremdeles nødt til å repetere partiets tre slagord:

"KRIG ER FRED. FRIHET ER TRELLDOM. UVITENHET ER STYRKE"

Dette samsvarer akkurat med styresystemets mekanisme i Syria. Også her kreves det at alle blir medlemmer i det regjerende partiet og dets organisasjoner, fra barndom til alderdom. Ingen kan nekte. Fra fødsel til død lever borgeren under tankepolitiets årvåkenhet. Selv når man er alene kan man aldri være sikker på at man virkelig er alene.

Partiets slagord innføres overalt, som for eksempel på barneskolene. Tankepolitiet ledsager folk 24 timer i døgnet. Et tvers igjennom fordervet byråkrati, hvor styresmaktene alltid forsøker å bryte ned hovedstrukturene i samfunnet. Denne politiske farsotten står i motsetning til moralske, sivile og menneskelige verdier i det syriske samfunn.

Mer enn 20 befolkningsgrupper, både religiøse og etniske, lever i Syria i dag. Jøder, kristne, både østlige og vestlige med ulike grupper som katolikker, ortodokse, protestanter osv. Likeledes forskjellige grupper muslimer, troende og ikke-troende. I tillegg de mange etniske grupper som for eksempel armenere, tsjerkessere, kurdere, assyrere, arabere, osv. Men sett i et utvidet historisk perspektiv tilhører alle disse nevnte grupper, både religiøse og etniske, det gamle Syria. I dette landet snakker vi om en eldgammel sivilisasjon. Damaskus, Syrias hovedstad, er den eldste by i hele verden som sammenhengende har vært, og fremdeles er, hovedstad. På tross av dette lever Syria i dag under diktaturets makt. Derfor forstod jeg umiddelbart Winston Smith da han skrev:

"Jeg forstår HVORDAN, men jeg forstår ikke HVORFOR."

Hvorfor er dette spørsmålet viktig? Ikke på grunn av landet i seg selv, men på grunn av den nye utviklingen som vil føre Syria inn i en vulkansk situasjon.

Den 10. juni 2000 døde president Hafiz al-Assad etter å ha regjert Syria med jernhånd i 30 år, på bekostning av sitt land og folk. Straks stilte det syriske folkeråd (parlamentet) al-Assads sønn, 34-årige Bashar, som eneste presidentkandidat. Grunnlovens artikkel nr. 83 setter krav om at presidentkandidaten må være minst 40 år gammel. Med et pennestrøk ble nedre aldersgrense for presidentembetet endret til 34 år. Folkeavstemningen om Syrias nye president ble med en gang gjennomført. Bashar al-Assad overtok kommandoen i Syria etter sin far. Han fikk nesten samme resultat som sin far, 97,29% av folkestemmene! Hva brakte den unge presidenten i lomma si? Nesten ett år har gått uten noen vesentlige forandringer. Derimot er systemet det samme. Under forfalskede masker forespeiles den moderne verden. Allikevel er det ingen tvil om at alt nå er tåkelagt i Syria. To muligheter står åpne: Enten vil den kunstige formen fortsette, med dens nye ansikter og fortsatte tyranni, eller den skjulte "militære /familiære" striden vil oppstå om å styre landet. Denne elendige virkelighet er selvfølgelig et resultat av mer enn 37 års diktatur.

Døde diktaturet med al-Asssad, eller vil det fortsette og kanskje til og med styrkes i andre former, med nye ansikter som passer bedre inn i samtiden? Hvilken form skal dette herredømmet skjule seg under, etter at føreren er borte innen rammene for den økonomiske og politiske situasjonen som Midtøsten står i, og særlig fredsprosessens problematikk som blir mer og mer komplisert? Og endelig: Hva er USAs framtidige plan for regionen, etter dets nye president Bush? Og hvordan vurderer Israel, som sentral part i fredsforhandlingene, den nye situasjonen?

Ingen ting er sikkert. Alt er mulig, og alt er umulig. Det vesentlige er konsentrert rundt regionens framtid. Vil menneskene her få mulighet til å delta i utviklingen, eller skal de fortsatt knebles og tvinges til passivitet?

Men ingen kan, beklageligvis, begrense resultatene før man kjenner fremtiden. Altså må disse spørsmålene forbli ubesvart. I alle fall blir den nye presidenten et nyttig redskap for al-Bàth-partiet. Historien har lært oss at nye ansikter ikke betyr at de er synonyme med nye systemer.

Al-Bàth-partiets revolusjon innførte unntakslover og midlertidige domstoler under 8. mars-revolusjonen i 1963. Under "militært krav nr. 2" ble allmennsituasjonen omgjort til unntakstilstand over hele landet. Disse bestemmelsene er fortsatt gjeldende, 37 år etter at unntakstilstanden ble innført. Den syriske grunnloven ble i praksis annullert denne vårdagen i 1963, til fordel for total makt til regimet.

Senere ble makten styrket. Siden 1970, etter et kupp av høyrefløyen i Al-Bàth-partiet med Al-Assad som leder, har Syria i praksis vært styrt av et ettpartisystem. Regimet forteller om et demokratisk system på høyt nivå men virkeligheten representerer det stikk motsatte. All makt er knyttet til Al-Bàth-partiet, og medspillere deltar helt og holdent på Al Bàths premisser. Denne regjering har hatt som hovedmål å bygge ut og styrke sikkerhetstjenesten i landet, på bekostning av opplagte demokratiske rettigheter.

Ironisk nok var det president Hafiz al-Assad som ble feiret på Syrias nasjonaldag den 17. April. Syria ble selvstendig denne dagen i 1946, etter mange år som fransk koloni.

Unntakslovene, ettpartistaten og de omfattende sikkerhetstjenestene med sine mange avdelinger militære som sivile forklarer hvorfor det syriske folk fremdeles befinner seg under massivt politisk og økonomisk stress, hvor hverdagen har nok med sitt. Folk flest har ikke overskudd til aktivitet ut over de praktiske gjøremål. Dette lammer nesten alt politisk og ideologisk arbeid.

På overflaten kan hverdagslivet i Syria virke tilforlatelig, under overflaten er presset enormt. Det sier sitt at styresmaktene rangeres av Amnesty International som verdens sjuende verste undertrykkende regime. Det utøves systematisk brudd på menneskerettighetene, det er grundig fastslått i internasjonale protokoller.

Det bør være tilstrekkelig å påpeke ytringsfrihetens tragiske vilkår under myndighetenes, sikkerhetstjenestens og etterretningstjenestens tyranni. Syrisk presse er fortsatt under total kontroll av myndighetene og det regjerende al-Bàth-partiet. Det eksisterer ikke noen frie eller private presseorganer. Aviser, radio og fjernsyn repeterer ledernes meninger og fungerer som støtteorgan for presidenten og hans politikk.

Alt av media i Syria tjener styret, som har skapt sin egen gruppe av intellektuelle. Denne gruppen er lojale mot styret, og de har alle fordeler så lenge de lojalt bringer videre autoritetens kultur. Disse intellektuelle har fått tillatelse til å omskrive og forfalske landets historiske realiteter. Dette viser hvordan media tjener styret.

Tilbake til Winston Smith, og hvor han opplever den tunge forlegenheten som kommer fra sitt indre, og hvordan han strir mot å gjøre opprør og skrike ut "NEI!" mot alt, eller fortsette likegyldigheten og hele tiden gjenta "JA", som de andre. Han bestemmer seg for å vinne tilbake sin åndelige frihet og skriver med store bokstaver:

"NED MED STOREBROR"

Han kunne ikke forestille seg at dette skulle koste så mye, kanskje til og med livet. Med andre ord greier styresmaktene å fullføre hjernevaskprosessen mot ham. Etter tortur skriver han: "FRIHET ER TRELLDOM. TO OG TO ER FEM. GUD ER MAKT".

På tross av dette skal hans ord fortsatt høres over alt:

"Til fremtiden eller til fortiden, til en tid da tanken er fri, da menneskene er forskjellige fra hverandre og ikke lever ensomme til en tid da sannheten lever og da det som er gjort ikke kan gjøres ugjort sender jeg en hilsen fra ensrettethetens tidsalder, fra ensomhetens tid, fra Storebrors tid, fra dobbelttenkningens tid! Tankeforbrytelse medfører ikke døden: Tankeforbrytelse er døden".

Dessverre tyder alt på at det fortsatt er langt fram til det syriske folks frihet.