Oddmund Havnen er en av dem jeg egentlig ganske lenge har ønsket skulle skrive gjesteartikkel på hjemmesida, og nå gjør han det altså.

Jeg vet ikke riktig hva jeg hadde ventet, men i hvert fall er det helt unødvendig for meg å lage noen videre introduksjon til denne artikkelen. For meg var det både morsomt og nesten litt rørende å lese dette, og gamle minner strømmet på.

(Men forøvrig er jeg ganske sikker på at Oddmund nok overdriver min betydning som "veileder", som han kaller det! Men at han mener det når han skriver det, det vet jeg også.)

Oddmund Havnen er født i Gjemnes på Nordmøre, og har arbeidet mesteparten av sitt liv i skoleverket, nå sist som lektor i Asker. Men nå er han pensjonist og kan altså endelig vie sitt liv helt til forfatterskapet?

Som det også framgår av artikkelen har han skrevet fire bøker:

Epokeskille, dikt, Snøfugl 1976
Marias rom, dikt, Snøfugl 1996
Hilde Borgengaard (53), roman, Snøfugl 2002
Hun har vært her, roman, Snøfugl 2004

Etterord: Min gode venn Oddmund døde i april 2010. Jeg har skrevet noen minnord som du finner her.

Forfatter Ingar Knudtsen har spurt meg om jeg kunne tenke meg å skrive en gjesteartikkel til hans hjemmeside. Tusen takk for det, Ingar! Jeg tar henvendelsen som en ære.

Etter nesten tretti år begynner vi å kjenne hverandre såpass godt at han sikkert forstår at dette er en ære, slik jeg selv ser det.

Det var i 1975 det begynte. Vi var ubeskrevne blad for hverandre, selv om Ingar alt da hadde skrevet flere bøker og jeg hadde fått ett dikt innpasset i Tidens Krav trolig fordi det passet akkurat med lengden.

Hva i all verden er det dette mennesket skriver? tenkte jeg. Vi var så ulike som to mennesker kunne være. I motsetning til meg kastet han knapt skygge. Og så skrev han om science fiction.

 

Hva vil du at jeg skal skrive om? Det spurte jeg ham om i telefonsamtalen i dag, 29 år etterpå. Skal jeg skrive om forfatterskapet ditt, eller skal jeg skrive om noe annet? Eller noe om vår totalt forskjellige bakgrunn? Kanskje været han fare, for svaret kom omgående: Vennskapet, først og fremst!

Jeg kunne i alle fall ha skrevet noe om hans forfatterskap. Jeg spurte ham hvor mange bøker han hadde skrevet. Det visste han ikke nøyaktig. Et slikt problem har ikke jeg. Jeg holder på med å skrive i gang min femte bok. Det er jeg helt sikker på. Den 15. november i år kl. 22.00 hadde jeg skrevet 8678 ord på min tredje roman.

Ingar foreslo først at han hadde skrevet 28 bøker. Men han er en beskjeden mann når det gjelder seg selv, så han reduserte til 27. Men han var ikke helt sikker på det heller. Kanskje er det akkurat her jeg føler noe av det genuint Ingarske? Samme hva jeg har lest av ham så dukker det etter hvert opp noe magisk, noe som ligger i grenselandet mellom drømmen og virkeligheten. Og hva er drøm og hva er virkelighet? Hvordan kan en være helt sikker på det?

 

Min kontakt med Ingar begynte høsten 1975 da Nordmøre Forfatterskap ble etablert. Her har jeg vært heldig med dokumentasjonen: Det nest eldste eksemplar av mine Sparebankenes lærerkalender, den for 1975–76, kan fortelle meg at kl. 17.00 fredag 5. september 1975 begynte forfatterkurset på Halsa. På dette kurset ble det dannet et forfatterlag. Ikke mindre. Jeg fikk i oppdrag å fungere som formann i laget. Det kan jeg lese ut av et rundskriv som jeg sendte ut til medlemmene 10. september. I referat fra det første styremøtet som ble holdt i Fredericiaveien 17 den 16. september ser jeg at Ingars navn dukker opp. Han var en av de seks som var tilstede. At han virkelig var fysisk synlig til stede ser jeg av sak 3. Meldingsbladet: Knudtsen jr. orienterte. Og det står mer: Knudtsen jr. vil orientere medlemmene under samlingen på Halsa. Denne samlingen fant sted 2.–3. oktober samme år hos Ingeborg Åsen Vatten: Arbeidet er kommet godt i gang. Mest av alt ønsker redaksjonen stoff. En håpet at første nummeret ikke ble det siste. (Det ble det ikke, men det var ikke langt fra).

Hvor ble Ingar av? Jo, han var tilstede på det første årsmøtet i lagets historie på Halsa 15. november. Jeg kan ikke forstå annet enn at han måtte ha nektet å bli med i styret. Han mente vel at det var nok av andre å ta av. Og det var det. Hele åtte forslag til styremedlemmer, der vi skulle velge fire.

På dette møtet vedtok vi også statutter for laget: Hvem kan bli medlemmer? "Alle som har tilknytning til Nordmøre og som seriøst arbeidet med skriving, kan bli medlemmer i laget". Dette holdt i to måneder - til en sunnmøring søkte om medlemskap. 18. januar -76 var det styremøte: Sak 1."Styret vedtok at ein i einskilde høve går utanom statuttane. L.S. vil få høve til å melda seg inn i NF som fullverdig medlem. Dersom det frå same fogderi eller fylke skulle bli mange som søkjer medlemskap, vil styret gå inn for at dei opprettar sitt eige lag".

Jeg kan ikke huske at vi hørte mer fra sunnmøringen. Kanskje oppdaget hun hva som var drøm og hva som var virkelighet. Jeg kan heller ikke forstå annet enn at søknaden og styrebehandlingen må ha vært i Ingars ånd.

 

"Alle som seriøst arbeider med skriving" kunne bli medlemmer. Det var trolig derfor det tok av. Ved utgangen av -76 hadde medlemslista 24 navn. Og uproblematisk ble det ikke. På årsmøtet 20. mars -81 ble det gjort vedtektsforandring: En måtte ha gitt ut bok eller deltatt i bokutgivelse for å bli medlem i laget. "Etter spesiell vurdering kunne laget ta opp andre som medlemmer". Denne setningen forsvant på årsmøtet i 1985. Det var da fem medlemmer i laget. Vedtektsforandringen hadde virket slik den skulle.

Jeg prøver å holde styr på Ingar i lagets grønne protokoll: Han ble valgt til formann på årsmøtet i 1985. Jeg ble kasserer. Hvis vi begge holder ett år til, kan vi feire 20 år som henholdsvis formann og kasserer. Men det skjedde mer på dette årsmøtet. Jeg vil tro det var Ingar som hadde forslaget, fordi han var den eneste som visste hva saken gjaldt: Litterært råd! Han og Harald Kr. Hansen ble utnevnt til rådsmedlemmer i vårt litterære råd.

 

Så senket stillheten seg over laget i ni år. Fram til oktober 1995 og årsmøte på Bergsøya, der tre av fire medlemmer var tilstede. 20-årsjubileum. Ingar var da på studiereise til Spania. Vi gjenvalgte ham som formann.

Deretter senket stillheten seg på nytt. Men nå i bare fire og et halvt år. Da holdt Ingar og jeg styremøte hjemme hos ham. Vi forsøkte forgjeves i telefonen å få tak i det tredje styremedlemmet.

Men om stillheten i laget senket seg, så skjedde det noe. Det skjedde mye. Ingar skrev om lag en bok i året. Det er derfor han er kommet ut av tellinga.

 

Ingar har vært min veileder for de tre siste bøkene – en diktsamling og to romaner. Og han er fremdeles veileder for den romanen som jeg begynte å skrive på 25. september i år. Selvsagt har han forsøkt å bagatellisere sin innsats. "Veileder" er mitt ord, har han sagt.

Fra jeg begynte å skrive på diktsamlingen "Marias rom" på 80-tallet, har jeg hatt jevnlig kontakt med Ingar. Jeg har sett hva han har gjort og lest en del av det han har skrevet. Og jeg har stor respekt for ham som forfatter. Han har til og med latt en replikk falle som er så lite Ingarsk som noe kan være: "Jeg har et hav av erfaring", har han sagt. Selvsagt har han det. Men at han kunne si det! Da er det håp om en videre utvikling i selvforståelse hos ham også.

Jeg satt flere ganger hos Ingar i Garnveien og leste dikt for ham. Som regel ville jeg lese selv, og fattet vel da for alvor hvorfor Agnar Mykle ville lese sin bok i retten selv. Ingar visste mye om dikt. Om han ikke er kjent som lyriker, så har han skrevet dikt. Og vi var alltid enige. Halvgodt var ikke godt nok. Prosessen mellom min første diktsamling Epokeskille i 1976 og den neste varte i 20 år. I denne tiden utviklet vi et vennskap og en gjensidig respekt for hverandre. Det passet alltid for Ingar, når jeg tok kontakt. Når jeg ringte på hos ham, tok det som regel 10–15 sekunder før han kom ned trappa og åpnet. Det var nok til å lese hva som sto på et keramikkskilt til venstre for døra. Fritt etter hukommelsen slik jeg liker å huske det, står det følgende beskjed til Kristiansund Brannvesen:

"Hvis jeg ikke skulle være hjemme, for alt i verden, husk at jeg har en levende katt gående løs i huset. For alt i verden redd den ut først, før dere pøser på med vann. Den er redd vann, katten min."

 

Etter at jeg flyttet fra Kristiansund til Bærum i 1990, gikk en del av kontakten over telefon. Men siden jeg har vært mye på Nordmøre i feriene, har vi hatt mange møter. To ganger har Ingar vært foreleser ved litteraturkurs som jeg har arrangert på Kråkholmen brygge ved Bergsøya. Interessen var slik at det ikke var nødvendig å annonsere i avisene. Sommeren 2003 foreleste han også ved et "intimseminar" for en liten gruppe på Bergsøya. De skulle delvis sette i gang med å skrive og delvis fortsette etter å ha gått i stå. Seminaret har brakt resultater. En er nesten ferdig med en stor roman. En har alt klart å bli refusert to ganger.

 

På et bestemt område har jeg ikke møtt Ingars likemann. Det gjelder hans forarbeider, før han 1. nyttårsdag setter seg ned og begynner på en ny bok. Hauger med bøker, reiser, søk på alle tilgjengelige måter. Alt skal være riktig. Folk skal kjenne seg igjen. Det er slik det er i denne spanske byen. Han har vært der. Hvorfor 1. nyttårsdag? Jo, da har han brukt uker eller måneder til å hekte seg på denne datoen. "Da skal jeg starte! Jeg skal starte uansett. Orkan over byen. Brann og vettskremte katter i Garnveien. Strømbrudd og mørklagt by. Jeg starter likevel. Jeg finner et stearinlys og en skriveblokk. Verken Gud eller Fanden skal klare å hindre meg i å starte. Jeg bare må. Jeg skal". Og så starter han. Året er nytt. Han er i gang. Han er i gang om det bare skulle bli noen få setninger. De kan være gode eller dårlige. Men han kom i gang denne gangen også. Jeg tror at min venn Ingar ville skrevet "gud" og "fanden" akkurat slik – med liten forbokstav. Det er en av forskjellene mellom oss. Men vi slipper hverandre inn i varmen og vet at vi kommer til å fortsette med det.

 

I arbeidet med de to romanene har det vært til nytte og glede å kunne ta kontakt når det har buttet imot. Spesielt har dette vært nyttig når det gjelder de vanskeligste avgjørelser. "Vær modig og bruk alt du har. Gi av deg selv. Du finner en plass der du kan bruke det. Det skal være ekte. Folk skal kjenne seg igjen. Det er slik det er." Ingar har ikke gått konkret inn i tekstene. Han har gitt nyttige råd av mer generell art, om dialogskriving, om begynnelsen og avslutningen, og ikke å forglemme de mange tekniske finesser. Så har han kommet med ros av det som skulle roses. Ikke en eneste kontakt har noen gang etterlatt en følelse av frustrasjon, tvert imot.

 

Så har jeg i høst nok en gang vært innom Garnveien og lest for Ingar av det som jeg håper skal bli min tredje roman. Han gav meg en bok som han hadde skrevet for flere år siden. Kalis sang. Vi hadde snakket om boksalg. Les den, sa Ingar, så vet du hvorfor jeg ikke er selger. Såpass kjenner jeg Ingar, at jeg ser når han gir mye av seg selv. I den unge Ivan som skal lære å reparere symaskiner i Ålesund, ser jeg Ingar. Og jeg ser ham når han skal selge symaskiner på Sunndalsøra.

Kvinnene er der på en måte som jeg synes er vakker og menneskelig. Forfatteren Ingar holder en sensuell styring i Ivans møte med kvinnene. Og kvinnen tar styringen, som hun gjerne gjør i Ingars bøker, også i de erotiske skildringene, også i Ålesund:

"Denne senga knirker så forferdelig. Vi må elske på gulvet. Vertinna kan høre oss.

De så det på vertinna om morgenen. Hun hadde hørt alt, og hadde hatt glede av det. "

 

For noen dager siden ringte jeg til Ingar. Arbeidstittelen på min roman som skal avslutte trilogien om Hilde Borgengård, er "Samlingen på Sanna". Er han fullstedig gal eller sprø, denne Herman Hamel som vil bygge opp en samling på fjellet Gompen i Træna til minnelse om kvinnen som var elsket og som elsket igjen mer enn tilværelsen kunne tåle? Hun lever jo i beste velgående.

I skrivingen hittil hadde hovedpersonen min, i likhet med forfatteren ikke klart å finne en god begrunnelse for hvorfor han vil gjøre dette. Han visste bare at han ville gjøre det. Vi hadde en lang samtale, der jeg satt igjen med at jeg burde stå i denne vanskeligheten. Jeg skulle ikke forsøke å finne en eller annen finurlig løsning. Vær der du er og arbeid videre.

Det var da vi kom inn på psykologens mulighet. Jeg tror at Ingar så for seg at konsultasjonen kunne tilfredsstille klientens ønske om en friskmelding av hans hode for galskapsideer, og samtidig gi psykologen en profesjonell tilfredsstillelse for godt utført arbeid. Men at begges forståelse kanskje kunne være en fullstendig misforståelse!

Er ikke dette genuint Ingar? Jeg tror i alle fall det.

 

Rykkinn, 24. november 2004
Oddmund Havnen