Siste nytt

Min hjemmeside

Ingar
Norsk Spansk Tysk Engelsk Fransk
Forsida – Nyheter
Om forfatteren
Bilder
Epost til forfatteren
Epost til redaktøren
Leserbrev
Gjestetekster
Særemner
Portretter
Brev til leserne
Artikler
Kommentarer
Minneord
Intervjuer
Bøker
Dikt og eventyr
Musikkspill og drama
Romaner og noveller
Tegninger
Amasonene
Eksterne linker
Skryt fra pressa
Norbok søk
Vil du ha beskjed når nettstedet oppdateres?
Klikk her!
Oppdatert 09.06.2013
Introduksjon ved Ingar Knudtsen

Eirik Svarthammer. Hovedpersonen i boka Ansiktet mot sola, der tittelen er hentet fra den spanske falangens sang "Cara al sol". En ung manns vei til nazismen før krigen.

Men denne vesle innledninga her ble aldri brukt annet enn noen formuleringer i den her og der som dukker opp noen steder i boka, først og fremst fordi jeg tok den beslutninga å avslutte boka før krigsutbruddet som så ubarmhjertig stempler ethvert medlem av Nasjonal Samling som "forræder".

Det var ei vanskelig bok å skrive rett og slett fordi hovedpersonen har meninger og bindinger som jeg har store vansker med å skjønne, og langt mindre kan godta.

Men jeg prøvde å følge mit forsett og mitt program for de tre bøkene. Jeg skulle skildre fra innsida, ikke fra utsida, og mine meninger og eventuelle fordømminger og forbehold var det ikke plass til i noen av bøkene.

De som vil ta denne upubliserte innledninga som en litterær "kuriositet" eller til og med "godbit" kan jo gjerne gjøre det.

Det kom forresten mange spørsmål etterpå hvordan det gikk med Eirik. Underforstått; "under og etter krigen". De som vil vite det relativt logiske svaret og ikke har lest den tredje boka i trilogien får jo vite det der – i boka I flaggets fold er jo hun som ble Eiriks kone arbeidskamerat med hovedpersonen, kommunisten Ellen Kamsvåg på konfeksjonsfabrikken.

Eirik er jo dessuten også søskenbarnet til Rosa Villena Måholm (Natt uten navn), norsk flyger og anarkist som deltar i den spanske borgerkrigen...

Og slik bindes de tre bøkene i det jeg kaller "ideologitrilogien" sammen.

I parentes bemerket: Det finnes også et mulig tidsparadoks i Mannen med steinhodet som knytter også den boka til trilogien, eller mer spesifikt til Rosa Måholm i Natt uten navn.

At jeg offentliggjør dette her nå kan vel også sees på som en måte å kommentere debatten om nazismen skal forbys eller ei. Jeg tror ikke den kan forbys. Vi får nøye oss med å forby enkelte konsekvenser av den.

Vi kan skattlegge mye, men folks tanker er det lite å hente fra. De kan ha relativt kompliserte kilder. Som Eirik Svarthammers.

Begynnelsen til slutten
(Eller begynnelsen som aldri ble brukt)
Av Ingar Knudtsen

 

Det hadde vært et hemmelig sted.

Hans egen vesle bergsprekk på Jorda der det bare var han og hans og bygda og fjorden. Tankene, følelsene, forvirringa.

– Elske og hate, sa han høyt.

Samtidig, det var det som forvirret. Han reiste seg, satte hendene for munnen og ropte det ut, så høyt han greide.

– Elske! Hate!

Det var bare det siste ordet som laget ekko.

– Ate-ate-te-te-te-

 

Ingen ville tru at han kunne komme opp hit. Ikke han, krøplingen, opp det bratte fjellet. Men en fikk muskler av å gå med krykker, det hadde han bevist for dem mer enn en gang, når han ble tvunget til det.

Han var sterk i armene og stor i kjeften.

Dessuten var han flink på skolen. Særlig i norsk og historie og regning. Det andre brydde han seg ikke om.

Han ristet på hodet og lo høyt. Løftet stokken sin i været, hyttet triumferende med den. Mot barndommen som var der nede.

– Se, dere jævelunger! Ingen krykker!

Ykkerr-kerr-err, hermet fjellet.

Ute på fjorden så han ferga. I evig skytteltrafikk mellom Kvanne og Røkkum.

Han kunne se det vesle huset til sin søster Åse. Fra det hadde han bare gode minner. Nye minner. Det var trangt der nå, men han hadde allerede planer, og hadde ikke tenkt at han skulle bli der lenge.

Men du var ikke alltid så god du heller, Åse.

Skredder kunne han bli, hadde hun sagt en gang. Eller noe annet som passet for en sånn som han. Så fikk heller hun gifte seg med en som kunne ta over gården. Elleve år gammel sa hun det. I fullt alvor.

Men mor var uenig. Og sint på tullsnakk. Gården skulle bli hans. Han var odelsgutten, ingen ting kunne endre på det.

Takk mor. Godt du ikke visste hvordan det skulle gå med den.

Han kunne såvidt skimte barndomsheimen nå, langt der nede, som små dokkehus halvt skjult av åskammen og trærne. Våningshuset som alltid hadde vært hvitt var sennepsgult. Jeg kan ikke fordra den fargen. Skitgult. Diarefarge. Rokken gikk ikke lenger i stua til nynning med meiningsløs ord og rare skjelvende toner. Ikke hennes rokk i hvert fall.

Det hadde vært mange alvorsfylte ansikter på tvangsauksjonsdagen. Far var bleik som et laken og så ut som han skulle besvime når som helst. Sjøl sto han litt for seg sjøl, hang på krykkene og beit tennene sammen. Ingen i bygda skulle se ham ynkelig. Ingen. To ledende karer fra Bygdefolkets Krisehjelp møtte opp og sto der med korslagte armer og en flokk med tilhengere bak seg.

Noen prøvde til og med å synge. Men sangen lød haltende og underlig skjærende, som om de som sang ikke greide å finne orda når de fant tonen, og ikke fant tonen når de fant ord.

"Vi krever et rom ved det dekkede bord,
dit bar vi det hellige brød,
men ingen skal håne vår fattige jord,
og samles til fest på vår nød."

Men verken morskhet eller sang eller god vilje nyttet. Da de første budene kom var det som om far sank sammen, han hadde vel klynget seg til et håp helt til da.

En av mennene fra BK kom bort og snakket med far etterpå, lenge. Alle visste hvem han var, han var fra nabobygda. En storbonde. Hva kunne vel han bry seg med slike som oss?

Ikke gråt, far. Vær så snill. De vil forakte deg hvis du griner.

Åse støttet far med ei arm rundt livet, hun gråt slett ikke, så bare sint ut.

Etterpå kom den samme mannen bort til ham også. Tok hånda hans og trykket den. I befippelsen mistet han krykka og holdt på å falle. Mannen tok den opp, leverte den til ham, mens han støttet ham med et hardt grep.

Jeg hadde blåmerker på arma etterpå, men det gjorde ingen ting.

– Eirik, sa han. – Et godt norsk navn.

Det var alt han sa. Øynene hans var lyse blå. Eirik hadde aldri før sett et menneske med så lyse øyne.

Tenk om jeg hadde hett David eller Daniel eller Benjamin. Ville alt gått helt annerledes da?

– Hvem var han, spurte Eirik faren etterpå. – Mannen med de lyse øynene?

– Det var Skarrakongen, sa faren, og det var noe høytidelig i stemmen hans. – Hans Skaret.

– En konge? Som i eventyret?

– Nei. Ikke akkurat det.

Ikke akkurat, men nesten?

To fjerne fuglesilhuetter mot den grå himmelranda. De vokste fort og var ikke fugler i det hele tatt. De ble store og truende. Brølte forbi så nært at Eirik syntes han kjente suget fra propellvinden.

De forsvant nordover.

I et ørlite sekund så han helt tydelig de svarte korsene under de himmelblå vingene på jagerflyene. De fylte ham med en underlig, skrekkblandet fryd. Det var noe uavvendelig, til og med uovervinnelig over dem.

Han hadde sett hva de tyske bombeflyene kunne gjøre. Ragnarok. Da kom de mektige ovenfra, som rår for alt. Det sto skrevet, alt sammen.

– Elske! Hate!

Ate-ate-te-te-e

Ekkoet blandet seg med den rullende flyduren, forsvant i den. Fjellet var som det var. Det kunne ikke annet.

Det var fredag den tredje mai 1940. Ragnarok? Noen hadde blåst i hornet. Det virket som en begynnelse. Veene før fødselen.

Med motorbåt ut av Kristiansund, søkklastet med folk, hadde han stått med ryggen mot byen, i det de gikk ut Nordsundet. Hadde tenkt at han ikke ville snu seg for å betrakte de rykende ruinene. For han hadde en absurd tanke om at da ville kanskje han liksom Lots hustru bli forvandlet til ei saltstøtte.

Det var noen som gråt, men ikke han, og ikke hans forlovede heller. Han hadde sverget at han aldri mer skulle gråte, og hun var hardere enn ham.

På Gimle står en sal som er tekket med gull og er fagrere enn sola. Der skal ei rettferdig slekt bo og nyte evig glede.

Min ætt? Min! Endelig?

Han hadde hørt en sprakende stemmen til Vidkun Quisling i radioen.

"REGJERINGEN NYGAARDSVOLD ER TRÅDT TILBAKE. DEN NASJONALE REGJERING HAR OVERTATT REGJERINGSMAKTEN. MED VIDKUN QUISLING SOM REGJERINGSSJEF."

Siden hadde det kommet et tilbakeslag, men Eirik var sikker på at det nå bare var et spørsmål om tid. Det var i virkeligheten bare ett parti som kunne komme til en forståelse med okkupasjonsmakta, og lose Norge trygt fram til ny fred og frihet.

– Snart vil alle innse det.

Eirik brettet kragen opp mot en uventet kjølig vind som strøk ned langs åsen. Han så nedover fjellsida, og forbannet nå sitt eget lettsinn som hadde fått ham til å klatre opp hit, tynnkledd og uforberedt. Han var ikke ti-elleve år gammel lenger. Han grudde seg til den lange turen ned.

De to kvinnene der nede var sikkert allerede bekymret for ham.

Så får jeg kjeft. Jeg tåler det. Av dem.

 

— * —