Adon Elmir er en av mine aller beste venner. Noen ganger føles det som om jeg har kjent ham hele livet, men i virkeligheten er det bare noen få år siden vi møttes første gang. Da hadde han maleriutstilling i Frode Alnæs' "Dødeladen" i Kristiansund.

Ikke bare likte jeg straks hans bilder, som hadde både et budskap og en form som for meg talte til både hjerte og hjerne, jeg likte også straks kunstneren selv.

Lite ante jeg likevel der og da noe om at vi skulle få et så nært og sterkt vennskap som vi har fått. En nærhet i ånd og tanke som nesten gjør det mulig å tro på den gamle og forslitte klisjeen om "brødre i ånden".

Vi er begge kreative mennesker, begge forkjempere for individuell frihet og sosialt ansvar og solidaritet.

Hva Adon eventuelt kan ha lært av meg, det vet jeg ikke, men jeg vet hva jeg har lært av ham!

Tro meg, mennesker som har sterke og fordomsfulle meninger om kulturelle og geografiske grenser mellom mennesker ville hatt veldig godt av å høre noen av de samtalene vi har hatt!

De kulturelle og politiske avstandene mellom meg og enkelte av mine nærmeste naboer er herfra til evigheten i forhold til de mellom meg og Adon ...

Og ikke bare er han en utmerket billedkunstner i alle de former han i det hele tatt bryr seg om å mestre, han viser i det han her skriver at han også har språket i sin makt – ikke bare arabisk, det språket han har med seg fra sitt opprinnelige hjemland Syria, men også det i sitt nye hjemland Norge.

I
Den elendige sistetiden vil nok bære fram en kortere eller lengre nyfødt tid som er full av tilværelsens forgudelse, men nederlagets mare vil fortsatt ligge rundt oss og inne i oss til vi sporløst har forsvunnet.
Vi skal ryste dødens støv av våre ansikter, grave opp våre dødes stolthet, og deretter løpe bort henimot begjæret. Valgets øyeblikk er kommet, og utslitingen opptrer slik som en hær omringer oss fra alle retninger. Det finnes ingen utvei for å overskride denne bitre periodens tyranni, heller ingen mulighet for å pynte seg ved fremragende drømmer, selv om hodet bekledde seg med alt som var igjen av morgenduperinger.
En filosofi til nederlaget – og en annen til fiaskoopprøret! Vi rører nølende på oss for å framføre vår røst, men den blir nedbrutt før ekkoet har lydt.
Å det bramfrie hjemland; skinnende er ikke enhver morgen! Flaggene er ikke noe språk for hovmod og aktelse. Av våre celler skal vi utsondre døden for å returnere pulsen til våre årer, og å iaktta den falske historien vår; berømmelsens og dekadansens myter. Et språk til sannheten – og et annet til hykleriet. Smertens dialekter forblir som et endelig pusterom. Visjonene utbrer seg ved sin tranghet, og så visker seg ut gjennom cytoplasmaets forvandling. Forventninger framskynder nedgangen. Bagatelliseringstanker strekker seg ut i omverdenen. Vår travelhet med det absurde forøkes kraftig, og hederligheten lar seg smykke med ydmykelser. Skrittene holder seg en tid i ro, og så rører seg forvirrete og vandrer på måfå. Det er intet rom som ekspanderer for å romme våre kreftsvulster!

II
Der er vi etter vår eneste tid; og den er kort.
Den er kortere enn å føle og klarere enn å se.
Den er ensommere enn oss, og ensommere enn dødens ensomhet.
Den er rar og rarere enn oss ved våre tåpelige geografier.
Klarer universet å bære alle våre meditasjoner: Gårsdagens landkart og smertens fjøslykter; anarkiets tanker, støyens og spetakkelets; poesien i de voksende følelser, og nederlagets stadighet?
Dette er endens minner i en skrekkelig atmosfære; en atmosfære som drukner i sitt cytoplasmatiske innholds homogenitet.

III
Jeg vil lete etter et hav av glemsel for å vaske tankene mine.
Jeg vil lete etter et nytt rom for å forlate hjernen min; for så å glemme den i et ukjent mørke.
Jeg vil ikke vinne tilbake gårsdagens ville autoritet som skal forvise meg ved sitt evige Første.
Jeg vil lete etter en natt som er full av hjertebank, og tom av alle komplekse betydninger; fordi kjærlighet – bare i de enkleste betydningenes tid – kan erobre fornuftens land. Kjærligheten er galskapens hær som forsvarer forestillingsfrihet. Kjærligheten er ordenes bråkete makt i de fredelige netter som er tomme av alt, selv av de mørke arenaer.
Jeg vil lete etter en stille natt som larmer.
Jeg vil lete etter en taus natt som klager ved sin taushet, og tier ved sin innsigelse.
Jeg vil tømme jorden for sitt innhold, stjele rommets uniform og farge den med nettenes tårer; og så kle meg i den, gjøre den til likedrakten min, og deretter fare til avgrunns – mot det uendelige helvetet!

IV
Tiden er fienden til den umulige skapelse; og skapelsen kan ikke være fullkommen før den har brukt hele sin tid.
Her eller der er det en væren av nerver som er ladet med spenning for evig. Det kommende øyeblikk betvinger forstanden, og fornuften bevarer og oppsparer sine forråd for å stå imot det kommende. Uro og beredskap! Vårt indre frykter å la seg svekke. Tankenes energi er oppbrukt; og vår væren anspenner og forbereder seg til det ukjente – til en forandring. Hvor vanskelige valgets tider er! Hvor vanskelig å endeløst stå på skilleveien!
Poesien kan ikke karakteriseres!
Har vi skjønt at avgjørelsen var uunngåelig? Drømmens komplekse forløp viste oss at sjansene var store, og dette var vår ytterste nytelse. Vårt valg var lengst unna, men kunne oppstå når som helst. Tiden fortalte likevel ikke om sin tilblivelse; den var, og fremdeles er, drømmens fiende! Er den virkelig drømmens fiende; eller absurditetens, meningsløshetens og forsvinningens?
Drømmens veier vil heretter smalne ... smalne ... smalne!
En fryktelig uro irriterer vårt indre som bryter ut i voldsomt raseri. Skal vi – idet vi konfronterer sannheten – blåse i hornet for å vekke fornuftens rasjonalitet; eller skal vi føye oss og fortsatt bli ledet av å stupe ut i drømmen, og stadig være opptatte av våre bestrebelser for å strekke ut den tunge tiden til våre forfalskete sjanser?

V
En rommelig tid av taushet ... Uendelig taushet!
Og idet stillheten høres fra alle kanter, lyder en dunkel skvatring nærmere, sterkere og skarpere, fyller og rister altet. Vi er sovende, søvnløse, andpustne og aktsomme. Vi er sovende og våkne, og ingenting annet enn stillhet og en skvatrende krigersk sang:
«Vi skal meddele:
Flaggene skal ikke dø; vi skal heise dem for evig. Riksspråket er den forutbestemte seierens språk; vårt språk, våre taler og våre slagord. Vi skal stryke nederlagets alfabet ut fra vår kalender, og ingenting i verdensaltet får hindre vår strategi, «skapelsesstrategi» – vi skal til enhver tid og på ethvert sted skape og homogenisere våre nye generasjoner. Vi skal fjerne smerten, ydmykelsen og tilbakegangen fra historien. Vi er samtidens sønner og misjonens tjenere. Tronene, hærene og verdenen er tilegnet oss. Vi stammer fra en storartet berømmelse som forblir for oss i dag så vel som i framtiden.
Gud velsigne oss!»

VI
Pusten blir tyngre. Vi står med øynene på stilker. Nervene trekker seg sammen.
Tynne og svake kropper lar seg forvirre foran den nykommende tidens fraværende karakterer.
Gravingen begynner langsomt – raskt, så river horisonten seg og blir gull, oransje og rød.
Vi venter på slutten med full beredskap, mens en uventet merkelig stemme lyder ved al-Mutanabbis² ord fra den uendelige enden:
«Hvis det var uunngåelig å dø, ville det være skammelig å dø som feiging.»

© Adon Elmir, 2007.
Alle rettigheter forbeholdt forfatteren.

1. «Våbønn» har sin opprinnelse i det norrøne ordet «vábón» som betyr «forbannelse». Det norrøne ordet er en sammensetning av ‹vá› for ‹uhell› el. ‹skade› og ‹bón› for ‹bønn› el. ‹påkallelse›. «Våbønn» brukes gjerne på nynorsk i uttrykk som «be ei våbønn» og «lese ei våbønn over nokon».
   Teksten «Dunkel våbønn» ble opprinnelig skrevet på arabisk i 1995. Den ble publisert for første gang i 1997, i Delta Magazine, under tittelen «Ravnenes skratting». I 2005 oversatte Adon Elmir den til norsk.
2. Abu-Tayyeb al-Mutanabbi (915–965), arabisk dikter, levde ved hoffet til småkongen Sayf ad-Dawla al-Hamdani i Aleppo, som samlet mange diktere hos seg. Al-Mutanabbis dikt (qasida «ode») er formelt fullendte. Arabiske dikt før den dikteriske modernisme som framtrådte på 1940-tallet, ble skrevet etter strenge skriveregler, både i rim og rytme. Odene til al-Mutanabbi har i sin tid spilt en radikal og utviklende rolle i arabisk litteratur, og er fremdeles tilstedeværende i det arabiske litterære landskapet. Al-Mutanabbi kan i en moderne forstand betraktes som progressiv dikter og radikal tenker. Han verken var eller er særlig populær hos fundamentalistiske kretser i islam.