Siste nytt
En drøm om Vietnam
Syngende, dansende
– og skrivende

Ingar
Norsk Spansk Tysk Engelsk Fransk
Forsida – Nyheter
Om forfatteren
Bilder
Epost til forfatteren
Epost til redaktøren
Brev fra leserne
Gjesteartikler
Portretter
Leserbrev
Artikler
Kommentarer
Intervjuer
Bøker
Dikt og eventyr
Musikkspill og drama
Romaner og noveller
Tegninger
Amasonene
Eksterne linker
Skryt fra pressa
Norbok søk
Vil du ha beskjed når nettstedet oppdateres?
Klikk her!
Oppdatert 15.11.2008
Kunst i framtida:
Hvor vil vi finne den?
Det kan kanskje sies at enhver kultur har den kunsten den fortjener. Nå er det med kunst at det ikke er alltid samtiden forstår hvile mesterverk som skapes i tida - det er opp til framtida å definere hva fortida har skapt og som fortjener en eller annen form for anerkjennelse.

Geniene blir sjelden fullt ut forstått av sin samtid. Bare få kan likt Picasso oppleve at ens kunst går over fra å være bruksgjenstander til å bli kultobjekter med (i dette tilfellet) prislapper som for alltid skyver dem utenfor rekkevidden til andre enn de aller rikeste hvis kultur og politikk mange av maleriene i utgangspunktet uttrykte hat og forakt for...

Hvis en skal ha noe håp om å spore opp dagens kunstgenier så må man sjølsagt spørre seg om hvor en finner den største kreativiteten. Svaret gir seg med en gang. I dag kanaliseres nitti prosent av all kreativitet inn i varesalg. Framtidas veggpryd blir derfor kan hende ikke malerier og stillbilder, men levende kunst på elektroniske tavler (innrammede T-skjorter er sjølsagt en annen mulighet).

På kunstauksjon i år 2030 blir reklamefilmer for truseinnlegg, tannkrem og meieriprodukter budt ut til skyhøye priser. Med største gru ser jeg for meg rom der reklame skriker mot en fra alle vegger og eieren av "kunstverkene" stolt forkynner sin enerett til reklamen med tittelen "grådighetskultur" som viser to menn strandet i isødet der "kameraten" smart lurer sin venn til å gå ut så han kan spiser begge sjokoladene deres.

"Denne derimot", sier kunsteieren unnskyldende, "er kun en rimelig reproduksjon", og peker på en reklamen "dumme nordmenn" som viser urstupide mennesker som bor i karrige hytter og hus i isødet fordi de tror at kun der får de kjøpt Freia melkesjokolade.

Science fiction?

Neida. Jeg skriver ikke særlig mye science fiction lenger. Da framtida kom viste den seg å være tåpeligere og mer banal enn noen SF-forfatter kunne greid å innbille seg. Hvem kunne forestilt seg ei framtid der folk betalte ekstra for å gå med reklameskilter på klærne? Der erobringa av rommet har mindre budsjett enn en gjennomsnitts internasjonal reklamekampanje for "Levis"? Der krig er nummeret før det settes ut på anbud? Der religion i salige blandinger såvel som i rendyrkede fundamenter er folks eneste forsvar mot samfunnets verdiløshet? Der markedet styrer menneskene samtidig som det eksisterer en hellig tro på at menneskene kjøper det de vil og dermed styrer markedet? Når angloamerikansk kultur  er i ferd med å kannibalisere all annen kultur og alle andre språk, what then must we do?

Nok spørsmål.

Finnes det noen svar?

Kanskje. Men med ideologienes død forsvant også utopiene og i informasjonsflommens mas fløt den djupe kunnskapen ubemerket bort på ei fjøl. I skrivekursenes tid skriver stadig flere moteriktig perfekt mens stadig færre har noe å skrive om. Der meningsfloraen grådig brer seg ut i cyberspace har ingen ting lenger noen mening fordi alle meninger har lik verdiløshet for alle utenom meneren.