Epost til forfatteren Epost til redaktøren Brev fra leserne
Vil du ha beskjed når nettstedet oppdateres?
Klikk her!
Oppdatert 23.08.2008
Vil du ha beskjed når nettstedet oppdateres?
Klikk her!
Det er med sorg jeg leser at Tron Øgrim er død.
Sjøl om vi ikke traff hverandre særlig ofte og heller ikke holdt jevnlig kontakt på nettet, så var vi nok begge trygge på hverandres vennskap – som bunnet både i felles interesser og i våre diverse enigheter og uenigheter.
Første gang jeg møtte Tron var på et landsmøte i SUF på sekstitallet. Da hilste vi vel bare såvidt på hverandre, men neste gang var da han kom reisende fra Oslo for å forhindre at Kristiansund SUF skulle bli kollektivt nedlagt etter det sentrale vedtaket om å bygge på "marxismen-lenininismen, Mao Tse-Tungs tenkning", som det jo het den gangen. Vi var et stort lokallag med nærmere 100 medlemmer og ikke en eneste "maoist" i sikte.
Han mislyktes med sitt forsett og laget ble nedlagt, sjøl om han faktisk gjorde et solid og positivt inntrykk på de fleste av medlemmene.
Han bodde hjemme hos meg i ei uke, og det gnistret virkelig i diskusjonene mellom anarkisten og maoisten, men vi ble faktisk gode venner i løpet av den uka. Vi hadde til og med en musikksmak som lå i noenlunde samme gate!
Gerd på sin side glemmer aldri at "det fine Oslobesøket" så temmelig tvilende på smørbrødene hun hadde pyntet, og han lurte på om vi muligens ikke hadde vanlig fårepølse? Dermed var den lille tvilen ute av verden. Han var en av oss. Vennskapet som ble til da, skulle også vise seg å bli varig.
En av de få bokanmeldelsene som kom i avisa Klassekampen av ei av mine bøker var forresten også skrevet av ham – og straks fikk han naturligvis anklagen om "kameratanmeldelse" og forbud mot flere Knudtsen-anmeldelser. Enda det faktisk var en temmelig nøktern vurdering han ga av boka, og at få, om noen, i den avisa hadde bedre forutsetninger for å anmelde enn ham.
Siden traff vi hverandre av og til og for det meste tilfeldig. Vi utvekslet også noen bøker når anledninga bød seg. Han, liksom meg, var opptatt av science fiction. Han skrev sf-bøkene sine under navnet Eirik Austey, og den første boka het Tyskeren mot Stretermish (Aschehoug 1985). Det var ei både interessant og litt "rar" bok.
Den neste skjønnlitterære boka jeg leste av ham var enda bedre og kanskje også litt – enklere? Den het Blått glass og kom på Tiden i 1991.
Eirik Austey er også det navnet han valgte å skrive under da jeg ba ham om å være gjest på min hjemmeside.1
Om det var noe vi respekterte hverandre for og fant brorskap i, så var det vel at vi begge ganske så konsekvent forble venstreradikale "raringer" på tvers av alle slags høyre- og libertarianistiske motebølger.
Faktisk tror jeg han etterhvert nærmet seg mer og mer en slags anarkisme, han også. Siste gang jeg snakket med ham kalte han seg ganske spøkefullt for "anarko-stalinist"! Noe jeg etter å ha tygd litt på fant ut slett ikke var så galt som det hørtes ut for å være. For om Tron var ganske trofast marxistisk i noen av sine historiske og ideologiske vurderinger, så var han også i hele sitt vesen en frihetlig sjel. I en av bokdedikasjonene sine til meg (i Kvikksølv, Oktober 2000) sender han meg sine "beste leninistiske og anarkistiske hexer"!
Interessene hans kretset blant annet omkring sånne ting som Esperanto og Volapük. Noe han ikke behøvde det minste nøding for å snakke både lenge og vel om ...
Nettstedet sitt kalte han karakteristisk nok for "Under en stein i skogen"2, og vel var det nok slik han så på seg sjøl. Ekte undergrunns, ekte motstandsmenneske.
Norge og verden ble plutselig et litt fattigere sted å leve i da budskapet kom om at han var død. Men død er jo slett ikke det samme som glemt.
Som Tron Øgrim:
Som Eirik Austey: