Bygningene var grå. Lydene fra gaten utenfor, det konstante ståket fra menneskeelven som rant forbi, stilnet bare av med det gatelysløse mørket som alle vanlige mennesker fryktet. Hørte en noen lyder fra gatene om natten, var det bare klapringen av forte skritt mot betongen, kanskje avbrutt av et plutselig skrik. – Og om morgenen var den første lyden ramlingen av vognhjul. Grove stemmer snakket ord som ble til en sammenhengende mumling i den rødgrå morgendisen. Ofrene for nattemørkets illgjerninger ble hentet, sammen med alle dem som i løpet av natten hadde dødd inne i husene og var blitt lempet ut av husvaktene.

Utenfor det grå huset lå det syv døde i dag, nakne stive kropper med stirrende øyne. Tre operasjoner, resten gamlinger, deriblant en kvinne på minst femti år, innskrumpet i kinnene og med brystene hengende som slappe skinnfiller.

Dødsmannskapene hadde sett alt for mye til noensinne å la seg affisere, selv om de alltid liksom hadde litt ekstra hastverk foran den grå, store bygningen; mentalsykehuset.

Overlege Gastón Binder var i kraft av sin stilling den mest privilegerte person på hele hospitalet – men selv under hans øyne hang det blå poser som fortalte om for lite søvn, og selv hans ansikt var rynket og utslitt. Han hadde sin kamp å føre, sammen med sykehusets juridiske gruppe og i samarbeid med ledelsen for andre, lignende institusjoner. De andre forsamlede legene hadde sin kamp: En kamp mot dårlig plass, sviktende hygiene, utslitt og ureparerbart teknisk utstyr, umedgjørlige pasienter...

Binder kremtet, og de andre fjorten overlegenes øyne hengte seg nervøst på munnen hans.

– Det er imidlertid fremdeles håp om at vårt kompromissforslag skal gå igjennom, selv om jeg må innrømme at myndighetene ikke har møtt det med særlig velvilje. Vår organisasjon har likevel såpass innflytelse at vi skulle kunne få igjennom vårt forslag som en overgangsordning. Og vi har fått et uventet godt kort spilt opp i hendene med noe som Legenes Etterretningstjeneste har kommet under vær med. Binder smilte tynt. Nemlig at president Taineken selv har en sønn som er mentalt tilbakestående. Dette har vi truet med å bruke mot presidenten dersom hun signerer det nye lovforslaget!

En anerkjennende og lettet mumling spredte seg rundt bordet. For øyeblikket så altså mentalsykehusene ut til å vare reddet fra det nye lovforslaget om automatisk barmhjertighetsdrap på mentalt tilbakestående.

Ingen mentalsjukehus betydde arbeidsledighet for legene, intet arbeid betydde... tankerekkene som fór igjennom flere av de tilstedeværendes hoder akkurat samtidig fikk dem til å grøsse.

 

Pasienten krøp sammen i et hjørne av korridoren, og gjemte hodet i fanget. Han hadde ikke noe ønske om å vekke oppmerksomhet, var bare glad så lenge han fikk være en glemt korridorpasient. Og derfor gjemte han øynene. Han visste av erfaring at øynene hans, de strålende mørkeblå øynene, av en eller annen grunn virket utfordrende på såvel pleiere som andre pasienter. Det var som om drømmen han bar speilet seg i øynene og gjorde dem som aldri i sitt liv hadde eid andre drømmer enn slike som handlet om mat, trygghet og nok plass rasende.

Når som helst kunne han lukke øynene og se stjernene. Det han en gang hadde gjort og sett var brent inn i sinnet som et uutslettelig merke. Han kunne høre drønnet fra en brølende rakettmotor, føle voldsomme krefter løfte seg opp mot himmelen, tvers igjennom den evinnelige rødgrå disen og ut i verdensrommet.

Det var ingen lyder der ute, unntatt datamaskiners klapring og knitringen i radioen, som bekreftet det man hadde fryktet – at atmosfæren var blitt ugjennomtrengelig for vanlige radiobølger. Men inne i astronauten sang det et mektig orgelbrus av sfærisk musikk. Og stjernene! Han kjente igjen konstellasjonene fra planetariumet, men så annerledes de virket her ute, så levende, så nære. Vega, Altair, Benétnasch, Alpha Centauri, Sirius. Og planetene, månen og solen. Fra bakken kunne solen bare sees som et blekt orangefarget lys gjennom disen på de skyfrie dagene, og månelyset kunne en av og til skimte såvidt dersom natten var uvanlig klar.

Der så han Mars, som menneskene en gang hadde planlagt å kolonisere. Og der var Venus, jordens tvilling i størrelse, men et rykende helvete på overflaten. Og han så Jupiter, Saturn og Merkur.

Astronauten sugde inntrykkene inn med vidåpne øyne, tankene ble til en virvelstorm av planer og drømmer.

Hvor mange dager det gikk før han endelig husket hva som var hans egentlige oppdrag her ute vet ingen, men til sist rev astronauten seg motvillig løs fra vinduet og begynte å lete etter romstasjonen.

Da menneskene forlot verdensrommet var utslettelsesvåpnene det siste som ble tilbake og da man til sist mistet all kontakt med den autentiske romstasjonen "Skyios IV" som dirigerte våpennettet, ble myndighetene tvunget til å sende opp en astronaut for å ødelegge anleggene – i frykt for at en teknisk feil skulle kunne utløse noe.

Derfor, og bare derfor hadde de sendt opp kapselen. Den aller siste astronaut. Han var enden på drømmen om stjernene.

Men der ute så astronauten også for første gang hva som var gått tapt, og hva man hadde fått i stedet. Og han gråt. Han gråt da han til sist tok kapselen ned gjennom atmosfæretåken, fant en innsjø og landet.

De neste ukene foretrakk han å lukke ut fra minnet sitt. De var ikke en del av drømmen hans. Alt som hadde ført til innesperringen på mentalsykehuset hadde han skjøvet bort, inn i en avkrok av hukommelsen som han aldri mer ofret en tanke.

 

– 2323 Geir Haug? Sykepasseren dyttet til den sammensunkne skikkelsen på gulvet med skospissen.

Pasienten så forvirret opp et sekund, før han igjen slo øynene ned.

– Det er meg, nesten hvisket han.Pleieren gransket pasienten halvt nysgjerrig, halvt motvillig. De øynene. Han tok seg sammen.

– Du skal bli med meg, sa han, unødvendig bryskt.

 

Dr. Slatek så opp på pasienten.

– Sitt ned, sa han, og gjorde en nådig bevegelse mot stolen foran skrivebordet.

Haug satte seg nervøst ytterst på kanten av stolen. Han hadde ikke snakket personlig med noen lege siden den første dagen han kom til hospitalet for tre år siden.

– De er en av trettito pasienter som av en eller amen grunn ikke har fått noen klassifikasjon ved innskrivningen, forklarte doktoren. Hvorfor i Helvete forklarer jeg ham dette, tenkte han ergerlig, det er jo bortkastet tid... men de øynene. – Nåja, avbrøt han seg selv. De må altså klassifiseres.

Ifølge journalen uttaler De at De har vart noe De kaller "astronaut". Vil De vennligst forklare meg hva De mener med det?

Haug lette et øyeblikk etter ord før han begynte. Det var så lenge siden han hadde snakket med noen.

– Jeg var deltager i et hemmelighetsstemplet regjeringsprosjekt, hvor formålet var å uskadeliggjøre noen satelittbomber som ble sendt opp i bane rundt Jorda en gang i forrige århundre, og som man nå hadde mistet kontrollen over.

Nøkkelordene i setningen var uforståelig for legen, og det gjorde ham irritert. Han bet seg fast i ordet "hemmeligstemplet".

– Hemmeligstemplet? Og likevel forteller De dette til meg? Det glimtet ironisk i doktorens øyne

Haug smilte bittert.

– Etter den behandlingen jeg senere har fått av mine oppdragsgivere, anser jeg meg nok for løst fra den eden, doktor. - Jeg var den som tok en kapsel opp i rommet og utførte selve jobben. Jeg –

Doktoren avbrøt med en kald latter.

– Opp i himmelen? Han pekte med en finger opp i luften. – Det må De forklare nærmere, er jeg redd.

Pasienten trakk pusten dypt. Så begynte han å forklare de tekniske prinsippene for selve ferden. Legen hørte tålmodig på ham en lang stund uten å si noe. Men så kunne han ikke dy seg lenger:

– Fantasi har de i alle fall, det er sikkert. Han lo kort igjen. Men jeg har aldri hørt om noe av det De snakker om, selv om jeg er en utdannet mann. Og hva er egentlig dette som De kaller "stjerner"? Han løftet hånden avvergende. Nei, ikke "forklar". Det greier seg slik. Si meg bare til slutt hva som skulle være til nytte ved disse "romferdene"?

– Menneskeheten ligner mest av alt på en insektkoloni i en hermetisk lukket glasskrukke, sa Haug. Og nå fosset ordene ut av ham i en ustoppelig strøm. Han hadde tenkt dette så mange ganger: – Vi øker i antall og bruker opp ressursene fortere enn de fornyes – de som kan fornyes, la han til. – I forrige århundre pekte muligheten seg ut ikke bare for at vi kunne søke ut i rommet og investere i de nesten uuttømmelige ressursene som solen og planetene representerer, men også til syvende og sist nå selve stjernene, andre soler med andre planeter, med nye muligheter for menneskeheten. Vi var ved å finne en vei ut av den onde sirkelen vi hadde skapt i glasskulen vår... Men det kostet, selvfølgelig kostet det – og det ble et kappløp mellom de vitenskapelige framsteg og langsiktige prioriteringer på den ene siden, og de kortsiktige, men i øyeblikket "matnyttige" krav på den andre.

Naturlig nok falt valget på det siste. Og her er vi nå, kryp som langsomt, men sikkert er i ferd med å omkomme i vår skitne, ribbede og overfylte verden – uten engang synet av, og drømmen om, stjernene til trøst.

Haug hadde reist seg halvt i stolen og tegnet ivrige figurer i luften med hendene, som for å illustrere det han sa. Før hendene hans med ett falt slapt ned langs sidene, da doktoren gløttet ned på klokka, og det brått gikk opp for ham at alt doktoren hadde vist var noen øyeblikk av profesjonell tålmodighet. Han hadde ikke fått med seg ett eneste ord av det Haug hadde sagt.

Øynene hans, tenkte doktoren. Ingen tvil om hvorfor han ble innlagt her.

– Så, så, sa han høyt. Så ille er det vel ikke. Han gjorde et tegn til sykepasseren. – Alt ordner seg nok, skal De se.

Dr Slatek noterte et to-tall bak Geir Haugs navn i protokollen før han lot neste pasient komme inn.

 

Binder banket med en finger på dokumenthaugen foran seg.

– Jeg har nå fått rapport om at klassifiseringsarbeidet er avsluttet. Stemmer det, Dr. Slatek?

Slatek nikket, og svelget tungt, tynget av nærværet av så mange av sine overordnede.

– Det stemmer, herr overlege, sa han.

– Jaha. Binder var tydelig fornøyd med seg selv. – Da kan jeg til gjengjeld rapportere at kompromissforslaget vårt har vunnet gjenklang i ministeriet. Han smilte sarkastisk. På anbefaling fra presidenten kan jeg vel legge til.

En svak humring startet nærmest Binder og forplantet seg nedover langbordet. Binder kremtet og fortsatte:

– Det betyr at vi faktisk slår tre fluer i ett smekk: Vi blir kvitt de mest brysomme kasusene, og får derved også bedre plass, og mindre arbeidspress. Den eneste betingelsen ministeriet setter, er at vi lobotomiserer alle pasienter i klasse to, som et ledd i et forsøk på å føre også disse pasientene tilbake til produktivt arbeid. Et forståelig krav, om jeg så må si, og noe som vi egentlig selv har vært inne på. Dessverre betyr dette i første omgang økt arbeidspress på operasjonsstuene framover, han smilte humørløst. Men det er noe vi må avfinne oss med. Ekstraarbeidet for "dødsgjengen" utenfor er i heldigvis ikke noe som belaster hospitalet.

 

På Binder Mentalsykehus skal det ikke lenger finnes tre klasser pasienter, bare en. Dødsgjengen" utenfor har hatt travle morgener, og både inne på avdelingene og i operasjonsstuene arbeides det for fullt. De første operasjonene er avsluttet, og noen av pasientene er allerede oppe.

Den siste astronauten, Geir Haug, går fram og tilbake i korridoren med en hvit bandasje rundt hodet og ned over det ene øyet. Et mindre uhell i det de førte sonden inn i hjernen. Snart skal han overflyttes til en terapiavdeling. Han er rolig. Munnen er formet i et slapt smil, men i hans ene gode øye hans finnes det ikke lenger noen stjerner.