Operasjon Ares er Ingar Knudtsens nyeste bok, og inneholder foruten den lange tittelnovellen, tre andre noveller: Dødskysten, Maydayasteroiden og Dakapo. Alle skrevet i en litt spesiell sjanger vi har valgt å kalle Science Fiction Kriminal. Fulle av spenning, dramatikk og mysterier. Boka er illustrert av hans datter Vanja. Fyldig forord av Øyvind Myhre.

Langnovelle? Kortroman? Jeg ville vel valgt å kalle "Operasjon Ares" for det siste. Det er kriminalroman. Jeg trengte et lukket rom, og jeg vet mer om romreiser enn om ubåter eller polarekspedisjoner.

Boka ble forøvrig skrevet samme året som jeg skrev Tyrannosaurus Rex, og såvidt jeg husker var de to manusene omtrent like lange.

Tidsgapet mellom utgivelsen av Reisen til Jorda og Operasjon Ares var fylt av forsøk på å få gitt ut boka Katteliv. Jeg har fremdeles brev og konsulentuttalelser liggende ett eller annet sted der det såkalt "svart på hvitt" står at Katteliv er antatt til utgivelse på Aschehoug... Hvorfor det ikke gikk slik? Det ble snakk om endringer som denne forfatteren ikke var villig til.

Det ble altså science fiction-entusiastene og Terje Wanbergs enmannsforlag som berget forfatteren gjennom den krisa. Ei lita stund virket de bøkene som kom ut på B&M imidlertid mest som ei oppsummering av et forfatterskap. Ei opprydding i restene av et forfatterskap som begynte med ei håndfull dikt i 1965 og et par noveller i 1967. 

En bitter konklusjon jeg trakk på den tida var at det etablerte litterære miljøet i Norge så på eksperimenter i litterært innhold som en uting, mens derimot eksperimenter med form (som noveller uten punktum og stor bokstav, eller dikt med en bokstav på hver linje) fikk full støtte. Hadde jeg valgt feil litterær uttrykksform? Misforstått noe? Var "min sort" fantasi avlegs, og jeg, en litterær T. Rex, på vei mot å dø ut?