Jeg tror nemlig at ei allmektig Mor hadde hatt en litt annen og mildere vinkling på mye i verden enn det den strenge Fader i Det Høye med tilhørende bokbundne presteskap og teologer har hatt og har. For ikke å snakke om Muhammed og hans ”Allah”. Muhammed er en profet som hadde han levd nå og hevdet det som står i boka han skrev neppe hadde greid å samle stort over femti tilhørere engang. Mange av de femti ville dessuten temmelig sikkert ha forlatt stedet lenge før han hadde snakket ferdig! Hans neste stoppested hadde nok etterhvert antakelig blitt asylet?

Der er det nok forresten mange som i tidligere tider ville ha blitt ansett for å være mer eller mindre ”hellige menn”, særlig dersom et kriterium for hellighet hadde vært å kunne tale i tunger!

I min ungdom troppet jeg sammen med et par av kameratene mine opp på sektmøter både på Sunndalsøra i Kristiansund. Det var på begynnelsen sekstitallet og der hendte det i alle fall to-tre ganger at en tilhører gikk i en lags transe og begynte å snakke på en måte og med ord som ingen hadde hørt verken før eller siden. Det nærmeste språket som kunne likne var antakelig det man kaller labbelensk?

Noen ord kunne man likevel forstå innimellom, og det hele minte meg litt om sånt som min far ramset utav seg når hammeren traff fingeren i stedet for spikeren, bare med motsatte religiøse fortegn – om enn kanskje ikke helt. For fanden og hans slekt og venner synes alle å være ganske gode å ha noen ganger, både når man bokstavelig og billedlig blir tråkket på tærne, snubler i dørstokken, får restskatt i stedet for penger tilbake og i det store og hele trenger noen å skylde tilværelsens djevelskap (!) på.

Viktigst av alt for ganske mange – hva ville vel Jahve, Allah og deres nærmeste konkurrenter, slektninger og hellige ånder vært om de ikke hadde djevler, demoner og Helvete å true folk til gudelig lydighet med?

I tillegg gir jo altså den allmektige Gud (uansett navn) sine troende jordiske undersåtter sånne hedninger som meg og mine likesinnede som de både kan føle seg mye bedre enn og fordømme. I salig tro på at de skal til Paradiset og vi til Helvete! Noe han som de religiøse hevder styrer ALT sjølsagt ikke hadde behøvd å gjøre? Han kunne jo lett ha fikset de feilkoplede hjernene våre og endret det som han syntes var feil og galt. Men det gjør han altså ikke verken som Jahve eller Allah – og så blir man da på sett og vis likevel Charlie…?

Det har han naturligvis rett i, og det er en rett som i Norge ble stadfestet av rettssaka mot Arnulf Øverland midt på trettitallet, da han ble anmeldt av biskop Hallesby for sitt foredrag «Kristendommen – den tiende landeplage».

Øverland ble frikjent, og retten til å fritt kunne uttale seg også i religiøse spørsmål og om man ville både mot guder og presteskap ble dermed slått fast. Til og med om man ønsker å velge blasfemi som journalistisk eller litterært redskap!

Kampen for ytringsfriheten har en flere hundre år lang historie, med mennesker som både har vært villig til å gå i fengsel og i verste fall dø for den. Om det finnes noe som i et fritt land må være hellig, så er det nettopp retten til å mene, si og uttrykke på hvilken som helst måte alt som angår politiske eller religiøse lærer, trosretninger og ideologier.

For å si det slik – om den hannlige rasende Gud mot formodning skulle eksistere så får vi heller ta opp våre krenkelser av ham med ham når den tid kommer… Men til svært manges overraskelse kunne det jo hende at hun (for jeg tror nå at dersom en guddom virkelig eksisterer, så må det helt klart være en hun) både er tolerant og har humoristisk sans?

Ordet «krenke» er i det siste blitt brukt så ofte at det snart må begynne å bli temmelig utslitt.

«Krenkelsen» av det hellige i form av blasfemi er tydeligvis noe mange tror bare gjelder religion og religiøse følelser, men jeg vet og har sett hvordan man i frihetens navn slett ikke har betenkt seg på å ytre seg så hardt og nådeløst som helst mot menneskers innerste overbevisninger når disse ikke har hatt noen «høyere makt» de kunne påberope seg.

Forståelsen av det hellige begrenset til religion er ikke bare falsk, den går direkte på det som nå debatteres:

Dersom vi ønsker frihet må vi virkelig mene noe med det, og i et fritt samfunn er ytringsfriheten det absolutt helligste av alt. De som rører ved den rører ved selve det fundamentet demokratiet hviler på. Det er da også derfor «demokrati» så ofte ikke fungerer i land der slik frihet ikke eksisterer. Demokrati i form av å telle hoder leder fort til ufrihet når flertallet av hodene, som i Tyskland på trettitallet, vil bruke sin majoritet til å undertrykke og fengsle og drepe.

En annen viktig del av sivilisert oppførsel er at rett nok skal man, om det er tvingende nødvendig, kunne møte vold med motvold, men ord skal man bare møte med ord.

Mennesker som Salman Rushdie og Ayaan Hirsi Ali og mange, mange andre i vår egen tid har våget livet for friheten til å ytre seg mot rigorøse religiøse dogmer som er overlevert som hellige og ufeilbarlige. Regler og dogmer som kolliderer front mot front mot alt som våre formødre og forfedre har kjempet fram av frihet og likhet mellom mennesker.

Javisst, det er lov å ha religiøs tro, men en slik tro er alltid en privatsak, og det må også fortolkningen av troen være. Den enes tro vil alltid forbli den andres vantro. Tvil er faktisk den menneskelige sivilisasjons fremste årsak til framsteg. Hadde det ikke vært for tvilen ville vi fremdeles trodd at sola kretset omkring Jorda, og at verden var flat, og undersøkende og kritisk vitenskap ville vært en umulighet.

Kristendommens dogmer har alt opplevd smerten ved å bli hentet ned fra Paradiset og ført inn i menneskers hjerte og hjerne, der tro eller vantro på det overnaturlige rettelig hører hjemme. Religioner hvis makt ønsker å basere seg på meningsterror og underkastelse er og blir som Arnulf Øverland kalte dem; landeplager.

Menneskets evne til storhet ligger slett ikke i enfold, men i mangfold.