Det ser ut som noen av premissleverandørene for norsk nyhetsdekning der Russland er involvert, og særlig fra terroraksjonene i Russland, finner det fullstendig umulig å «ta parti» for Russland og russere uten mange og ofte de merkeligste forbehold.

Det er derfor nesten fristende å tro at minst en av disse kjente og framtredende «premissleverandørene» må ha opplevd noe personlig så ille i Russland eller fra sovjetiske/russiske myndigheters side, at det har utviklet seg til en negativitet og mistenksomhet på grensa til paranoia?

Det ser dessuten også ut til at ganske mange opplever et slags kollektivt «Stockholm-syndrom» i forhold til islamsk fundamentalistisk terror. Der man ender med en merkelig skyldfordeling, og rop på forhandlingsvilje og fleksibilitet hos de som rammes av terroren – og da naturligvis særlig hos russere?

En gang i tida ble flyselskap verden over kollektivt enige om at man aldri skulle gi etter for terroristers krav, uansett hvor grufulle følgene måtte bli. Ganske enkelt ut i fra en forståelse av at den minste ettergivenhet vil skape et ras av nye terrorhandlinger.

Det var en brutal men dessverre helt forståelig og nødvendig avgjørelse. Men en som man ikke alltid har vært like flinke til å følge i andre sammenhenger. Og det er nesten som man ikke helt kan tro sine egne ører når alvorlige norske mediafolk, politikere, etc. midt under denne kanskje forferdeligste terroraksjonen noen sinne satt der og etterlyste russisk forhandlingsvilje!

Islamsk fundamentalisme og dens terrorister er en trussel verden over, men ingen steder utenfor Midt-Østen har den rammet hardere og oftere enn i Russland.

Utenfor Midt-Østen? Ja, for aller hardest har den jo rammet menneskene som bor i land der islam en gang var på vei til å sekulariseres og «normaliseres», som Iran, Irak, Afghanistan, osv. I dag finnes det ikke et eneste såkalt moderat regime i dette området som ikke skjelver for presteskapets makt, som er i ferd med å erobre stadig nye moralske, kulturelle og politiske områder. Med innføring av leveregler og påbud som når langt, langt inn i den private sfære, og som ikke er noe annet enn en brutal overkjøring av alle slags rettigheter og personlige og frie valg.

For dem er valg av klesdrakt, livsstil, arbeid, moral, religion, politikk, ekteskapelig mellomværende, osv., osv., ikke et sett med individuelle og private valg som det er enhvers rett å ha full råderett over – de er underlagt regler og lover som står over og utenfor individet, og som spikrer alle mennesker til deres hellige skrifters påbuds og forbuds kors. Og opp fra de gravstedene der presteskapene har gravlagt menneskenes individualitet og frihet reiser det seg en masseoppvåkning av terrorister. Fanatikere, som for den fikse ideen som har tatt bolig i hodene deres og gjort dem gale, er villige til å begå en hvilken som helst ugjerning og drepe og dø for en kølapp i den paradisiske lykkekø.

Alle som avviker fra reglene til de mest autoritære presteskapenes meningsmonopol, for eksempel i Iran, lever faktisk i konstant fare. Alle som protesterer, alle som kan beskyldes for blasfemi, alle som eter forbudt mat, forbudt drikke, ifører seg feil klær, nyter forbudt kjærlighet, kort sagt alle som på noen som helst måte er «ulydige».

Et hvilket som helst øyeblikksbilde fra en gate i et land der fundamentalismen har fått overtaket viser et sjukt, segregert, forknytt og avindividualisert samfunn, der særlig forholdet mellom menn og kvinner er fullstendig perverst.

Jeg hørte om en mann fra et slikt land som kom til Norge sommerstid, og for første gang gående langs Oslos hovedgate, trodde han alt var kommet til Paradiset…

Men for alt jeg vet kan det jo hende at når samme mann fikk sin kone til Norge, så fikk hun fortsatt pent forbli mest mulig likt et ansikts- og hårløst vandrende telt. I den tro at menn ellers ville glo lystent på hans eiendom.

Jeg satt i hovedgata til en adskillig mindre by enn Oslo i sommer og observerte diverse norske reaksjoner på våre nye «landskvinner».

De som gikk kledd i vanlige klær og uten tildekket hode fikk liten eller ingen oppmerksomhet, eller i høyden noen forte og ganske likegyldige blikk. Men det var – dessverre er jeg nødt til å si – både medlidenhet, forakt og til og med fiendtlighet i manges blikk mot de som bar dette skautet og klesdrakta som liksom skulle beskytte dem mot oppmerksomhet.

Jeg blir redd av slikt. Kanskje aller mest for det hatet som kan komme, og som kan komme til å bane veien for en ny fascisme, nye vestlige rasistiske hatregimer med klare paralleller til de fascistiske og nazistiske regimene i Europa som kastet verden inn i blodbadet i 1945.

For det kan dessverre være dragetenner de sår, terroristene, fundamentalistene, fanatikerne og alle deres medsammensvorne og med god hjelp av de som tier når de burde tale og handle.

Men nå beveger jeg meg vel langt, langt vekk fra Nord-Ossetia og terroraksjonen der. Eller kanskje ikke?

I de fleste land i vesten har vi greid å skyve kristenfundametalistene ut av deres maktposisjoner, vi lar dem ikke styre noen del av livene våre, og deres antall er relativt lite. Hvilket ikke betyr at de ikke utøver en forferdelig negativ makt over sin «flokk», den være seg stor eller liten. Både i USA og Europa finnes det fremdeles bevegelser som ikke står det minste tilbake for andre religiøse når det gjelder autoritære holdninger og fanatisk gudstro.

Mennesker som ikke kunne drømme om noe som ville vært bedre enn å se tog av svartkledde, nedbøyde småfolk igjen skjelve foran prekestolene og underkaste seg religiøs makt og «moral».

Det blir derfor noe patetisk over sånne som Carl I. Hagen som fra en sektprekestol slynger ut anklager mot tilhengere av islam.

Og det blir egentlig også noe truende over det…

De var jo slett ikke så sterke islamistenes fundamentalister etter krigen og utover heller. Tvert om var de overalt på vikende front, sjøl om primitive øyer av halstarrig reaksjonær heller enn radikal fundamentalisme fikk lov til å utøve makt i land som Saudi-Arabia, som jo var og så på seg sjøl som selve utspringet for islamsk tro og skikk og imperialisme.

Oljerikdommen var jo som selve gaven fra Allah, som sikret en gammeldags og tradisjonsbundet overklasse en helt eksepsjonell makt!

Den virkelig radikale fundamentalismen var for det meste drevet under jorda, splittet, uenig, og ofte landflyktig (som Khomeini i Frankrike) maktesløst observerende hvordan kommunistiske og sosialistiske og kapitalistiske ideer sammen med vestlig kultur og moderne nasjonalistiske tanker erobret både posisjon og opposisjon.

Kemal Atatyrks Tyrkia ble i 1924 det første islamske landet som formelt skilte stat og religion, og Atatyrk hatet intenst både religionen og prestene. Islam mente han bare var en gal arabers teologiske fantasier. Tyrkia måtte bli sterkt og moderne, og religionen var et av de største hindrene for at det skulle skje. Han ville dra Tyrkia inn i framtida, om så motvillig og sprellende etter håret.

Atatyrk var vel på mange vis en temmelig motbydelig og najonalistisk diktator, men han lyktes jo i sin egen levetid med å forvandle Tyrkia til en rimelig moderne og sterk stat.

Men Tyrkia ble ikke nøkkelen til varig endring i den gamle islamske verden. Syria, Pakistan, Iran, Irak, Egypt, Sudan – og kanskje mest av alt det i utgangspunktet fattige og tilbakestående Afghanistan skulle bli de avgjørende arenaene, ikke bare for Midt-Østens skjebne og framtid, men for mennesker over så godt som hele verden.

Afghanistans beliggenhet gjorde at det veldig tidlig ble en brikke i et internasjonalt maktspill, mest av alt mellom Russland og England. Landets historie er interessant, og Sovjetunionen spilte tidlig en progressiv rolle i utviklinga av landet.

Fra 1953 var landet en nær alliert med Sovjet, og ironisk nok var det en konflikt mellom progressive grupper som gjorde at Sovjetunionen grep inn militært til fordel for en av partene i 1992. Denne invasjonen møtte en relativt sparsom geriljamotstand fra diverse nasjonalistiske og islamittiske grupper, og etter ganske kort tid var det meste av denne motstanden slått ned, ifølge blant annet amerikansk etterretning. Militære, politiske og religiøse kretser i USA og Pakistan så imidlertid raskt at nå hadde en gylden anledning bydd seg til å påføre Sovjet et «Vietnam», og for amerikanerne uten å skape noen direkte konfrontasjon mellom supermaktene.

Dermed startet CIA sin største operasjon noen sinne, med tanke ikke bare på å utstyre og støtte afghanske «mujahedins», men også å gjennom en enorm propagandakampanje å få dem til å framstå som en fattig og folkelig frigjøringshær, som levde primitivt, brukte våpen som var erobret fra fienden, og var nesten overmenneskelige i sitt heltemot og sitt hat til kommunistene og deres «quislinger».

Våpen og utstyr ble i all hemmelighet av CIA kjøpt inn over hele verden, og fraktet til Afghanistan. USA og Pakistan fant en slags alliert også i Kina, som syntes å skjønne like lite som amerikanerne av hva som kunne bli resultatet av at Mujahedin og alle deres frivillige medhjelpere som de religiøse fanatikere fra Pakistan og resten av Midt-Østen, vant kampen mot den kommunistiske regjeringa i Afghanistan og mot Sovjet.

Blant disse fanatikerne var også en viss Osama bin-Laden…

Desillusjonerte og kamptrøtte sovjetsoldater trakk seg ut i 1989, men Mujahedins seier ble imidlertid til manges forundring i vesten ikke endelig fullført før i 1992, da Kabul ble erobret og den kommunistiske regjeringa avsatt og Nadji Bullah henrettet.

Dermed var også amerikanernes interesse for Afghanistan over, og landet seilte stort sett sin egen sjø, med stridigheter og intern uro og kriger mellom «seierherrene». Før den sunnimuslimske Taliban-militsen med utspring i Pakistan tok kontrollen, og på kort tid rev ned de nå allerede sørgelig medfarne restene av resultatene av en relativt progressiv utvikling som hadde pågått omtrent siden trettitallet. Og særlig naturligvis for kvinnene, som nå ble noen av verdens aller mest undertrykte, avindividualiserte og diskriminerte mennesker!

Delvis som en følge av nederlaget i Afghanistan falt Sovjetunionen sammen, og den dagen den forfyllete tosken Jeltsin fullførte den jobben, gratulerte vel toppene i CIA og Pentagon hverandre med dette sikkert ganske uventede resulatet av sin innsats i Afghanistan?

At det jo var Amerika heller enn Allah som hadde sikret seieren mot de hedenske kommunistene, det lå helt hinsides det som talibanerne og andre fundamentalister ønsket å ta inn over seg. I stedet lot de seg fullstendig beruse over å ha «overvunnet» den ene av de to store Sataner, og begynte å gjøre seg klare til flere seire. Hvor som helst, mot hvem som helst, i en verden fylt av fiender og vantro, med bomber i den ene hånden og sin «hellige» bok i den andre.

For Russland begynte en fryktelig og ødeleggende dominoeffekt der ikke bare den ene tidligere sovjetrepublikken etter den andre i de sørlige områdene ble «infisert» av religiøse fanatikere, men der terroren kunne slå til hvor som helst.

Skyld? Mange har skyld. Men som det heter i Prøysen-visa; ganske mye skyld hadde nok snekkeren, som laget stigen av råtne bord. Og Amerikas stige inn i den kapitalistiske himmelen, der den kalde krigen var vunnet, var sannelig råtten nok! Skapt av deres utrolige naivitet og mangel på evne til å forstå den merkelige verdenen utenfor USA som slett ikke alltid hadde så lyst til å bli «amerikanisert» og «demokratisk». Skyld har det nesten like godtroende Europa, skyld har det «nye» forvirrede Russland. Skyld har også det politiske kaoset og mangelen på ideologisk motstand i den såkalte «muslimske verden».

Men tross alt dette må skyld i hvert konkrete tilfelle av terrorhandlinger legges bare ett sted:

Hos terroristene.

Ingen tvinger dem til det de gjør, ingen overordnet makt trykker på avtrekkerne og sprenger bombene som nesten uten unntak dreper og lemlester tilfeldige mennesker heller enn å ramme noen makt der den virkelig er.

Det er ikke «mangel på ettergivenhet» som mangler heller, for den har skapt lite annet enn stadig mer og ivrigere terror. Slik enhver seier for terrorister må gjøre.

De har sagt i nyhetene at 322 mennesker ble drept av terroristene i Nord-Ossetia, derav mange barn. Det blir neppe det endelige tallet…

Noen trykket altså på avtrekkerne, noen sprengte bombene. Slo barn med geværkolbene og stakk hendene deres med bajonetter hvis de gråt. For å rydde vei for martyrer som skulle inn i Paradiset?

Skyld?

Kanskje kan en til nød legge skylda på dårlige og ensporede lesevaner?

Og hva er forskjellen på «collateral damage» når bombeflygere prøver å ta knekken på en utpekt fiende, enten det er et statsoverhode eller en terroristleder eller en fabrikk som man tror produserer noe en ikke vil skal produseres, og det som hender når en terrorist sprenger ei bilbombe utenfor huset til en som hun eller han oppfatter som en fiende?

Jeg ser i hvert fall én forskjell. Den som plasserer en bombe tar en mye større personlig risk. Enten det er av mot eller av fanatisme for en sak eller en religion.

Tosken i flymaskina følger bare ordre, uten en gang å spørre etter en grunn.

Nürnberg-prosessen manglet noen store krigsforbrytere på tiltalebenken, og en av dem burde vært Sir Arthur Harris, hjernen og pådriveren bak terrorbombinga av sivile mål i Tyskland, en mann som får Osama bin Laden til å bli en ubetydelig amatør.

Typisk nok valgte han som sitt aller første mål for sin «nye» strategi i 1942 byen Lübeck, med den begrunnelsen at det var middelalderby med smale gater og trehus, som derfor både ville brenne godt, og gi menneskene i byen få fluktmuligheter.

Blant RAF Bomber Squads’ andre «ærefulle» terrorangrep var de mot byer som Hamburg og Dresden, sistnevnte angrepet i februar 1945. Et massemord begått mot en allerede så godt som slagen fiende. Opp mot 200 000 mennesker ble drept av 600 bombefly.

Det er med hoderystende vantro jeg ser at myndighetene i USA kaller angrepet mot WTC og Pentagon det verste som har hendt i nasjonens historie siden borgerkrigen.

Hvorfor? Svaret må dessverre bli fordi det hendte i USA.

Amerikanske liv og amerikansk eiendom er ikke mindre verd enn andres, men heller ikke mer.

I Vietnam fantes det også krigsforbrytere og terrorister. De fleste av dem satt bak spakene i amerikanske fly og gjorde USA til nyere historias ubetinget verste terrorstat.

En million vietnamesere døde i den krigen. Og ganske mange tusen amerikanske soldater også.

Det er USAs verste tragedie siden 1945, for det kan noen ganger være en verre tragedie å myrde enn å bli myrdet. At USAs regjerende elite fremdeles ikke har forstått verken geografi, historie eller hvor nær den kommunistiske ideologien til f.eks. Ho Chi Minh står de ideene som inspirerte den, bl.a. den franske og amerikanske revolusjon, det er på mange måte vestens moderne politiske og militære tragedie. Og gjennom det er det også blitt en del av verdens tragedie.

All skyld må være individuell, det er det ideelle, men kanskje uoppnåelige krav i en hjernevasket verden.

Folket i Afghanistan bærer ikke kollektivt verken Osama bin Laden eller Talibans skyld. Folket i Iran undertrykkes av et religionsblindet presteskap, men de kan ikke frigjøres av andre enn seg sjøl eventuelt med støtte utenfra. Folket i Irak styres av en diktator og kretsen omkring ham, skal diktatoren eller folket straffes?

Jeg ser ikke annet enn at Saddam H. lever og undertrykker i beste velgående, mens helt andre dør under britiske og amerikanske bombetokter… og for hver slik død styrkes også diktatorens posisjon!

Sudan og Iran hentes inn i varmen, Nord-Korea befinner seg ennå i kulden, tiltak mot Vietnam diskuteres for med boikott og isolasjon tvinge landet til vestlig «demokrati». Ghadafi i Libya har som jeg har påpekt tidligere laget seg en samfunnsmodell som har vesentlige likheter med det Mussolini skapte i Italia før krigen, hvis man bare erstatter katolisismen med islam som det religiøse element.

En modell som forresten etter min mening slett ikke er verre enn mye av det andre en ser i denne regionen. Jeg kikker litt både på fjernsynssendinger fra Libya, Sudan og Irak hver dag, og synes jeg lærer litt av det til tross for at mitt arabisk er såre mangelfullt, for å si det mildt.

Libya er neppe en så «forbrytersk» og terrorbefengt nasjon som Sudan eller Iran eller det klanstyrte terrorreiret Somalia eller til og med som vestens venn Israel styrt av Ariel Sharon med den stakkars Simon Peres som gissel. Men Gadhafi har valgt en annen vei enn andre, og han har ikke foreløpig fått noen åpen invitasjon til å være på parti med USA.

Terror er ikke ganske enkelt terror. Den som eier og kontrollerer meningene i verden slipper å tenke på noen Nürnberg-prosess, knapt nok på et skarve Russel-tribunal. Slikt er for sta og dumme tapere og småstatskurker á la han vi alle kjenner fra Jugoslavia, som ikke visste å snu kappa i tide når kapitalismens demokratiske gaver skulle deles ut og som i stedet fikk bomber og missiler.

Terroren mot TWC kan faktisk vise seg å bli et veikryss i historien. Da verden ble et mye, mye farligere sted for den frie tanke.

Det påskuddet som skulle til for helt uhemmet å slå og arrestere og skyte demonstranter mot kapitalismen, gi datasnokere som finner ut ting de ikke burde finne ut livsvarig fengsel, sette alternative tanker om demokrati i skammekroken, gi tankepolitiet alt de trenger for å stanse eller ufarliggjøre ekle kritikere.

Noen få terrorister greide med glad og helhjertet hjelpsomhet fra verdens Herrer og deres tjenere i sin tid å ødelegge, stigmatisere og gi livsvarige kaoskomplekser til anarkismen og anarkister.

Til denne dag har «anarkisme» og «anarkister» slitt med dette terrorimaget til tross for at nesten alle terrorister har vært nasjonalister og religiøse fanatikere og tilhørt diverse autoritære ideologiske og religiøse sekter som f.eks. Rote Arme Fraktion eller Svart September.

Det var en dum «gåte» da jeg var gutt som lød slik: «Hva er det som sikter på hælene, men treffer nesen?»

Svaret var naturligvis fisen. Og terrorisme har den samme egenskapen, samme hva den sikter på så er den som fjerten. Stanken av terror forpester både fiender og venner, skyldige og uskyldige.