Men likevel føler jeg at jeg bare må prøve å skrive noe om det. Om ikke annet så fordi det kjennes verre å ikke gjøre det.

Ideologisk begrunnede drap på mennesker har som oftest tilsynelatende uskyldige utspring. Det er dessverre menneskelig å tro at den virkelighet man skaper inni sitt eget hode er en objektiv og ikke en subjektiv virkelighet. Det finnes antakelig ikke ett eneste menneske som ikke bærer på en subjektiv virkelighet som i kollisjoner med objektive hendelser som står i motsats til denne virkelighetsoppfatningen ikke opplever frustrasjon og kanskje til og med sinne!

Normalt er dette relativt ufarlig, om enn naturligvis til tider plagsomt for de som måtte komme i kollisjon med slike «hellige ovebevisninger». De oppdager da at den forståelsesmuren de støter hodet mot, er bygd opp av tankesteiner så massive at virkelighet og fakta faller maktesløse til jorda i møte med dem.

Men farlige blir først sånne tankesteiner når de blir til et urokkelig «dem» og «oss», eller til og med «dem» mot «meg».

Ethvert menneske bærer sin egen verden inne i hodet og opplever sjølsagt sin subjektive forståelse av alt som skjer som objektiv. Det å innse sin egen plass i virkeligheten tilhører heldigvis også det menneskelige arsenal av evne til mental balansegang.

De fleste av oss er faktisk fullt ut klar over at det er forskjell på tro og viten … Men samtidig er vi fullstendig omgitt av tanker og handlinger som kun baserer seg på tro og personlig overbevisning som i verste fall blir til teoretiske overbygninger som helt eller delvis erstatter en virkelighetsoppfatning basert på noenlunde objektive fakta.

Mennesket har en merkelig evne til å putte sine forskjellige «virkeligheter» inn i separate rom. I ekstreme tilfeller oppstår det noe som kanskje kan beskrives som fullstendig kollisjon mellom overbevisning og realitet – og da synes dessverre valget temmelig enkelt, og troen vinner nesten hver eneste gang.

Mennesket har også en skremmende evne til å sette ting i helt adskilte båser, kompartementalisme.

Da jeg var ung, leste jeg blant annet Lord Russel of Liverpools Under hakekorsets svøpe, William Shirers Det tredje rikes vekst og fall og flere andre bøker om fascisme og nazisme. Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg var naturlig nok beretningene fra konsentrasjonsleirene – hvordan mennesker som ble beskrevet i sitt normale liv som kjærlige familiefedre og glad i barn kunne som en Dr. Jekyll bli til Mr. Hyde og uten det minste barmhjertighet og i nærmest total saklighet drepe både menn, kvinner og barn.

Da jeg hørte om begivenhetene på Utøya og senere om mannen som hadde utført drapene var det den sammenlikningen som falt meg inn. Morderen måtte være et menneske som totalt hadde greid å kompartementalisere sin egen virkelighetsoppfatning.

Det blir rett og slett for enkelt å snakke om noen form for galskap. I hans forskrudde virkelighet hadde han en jobb å gjøre. Og han gjorde den. Og i ettertid kan han faktisk ikke forstå at det han begikk var en uhyggelig og nesten ubegripelig forbrytelse.

Ideologisk hadde han han tydeligvis greid å lage en i egne øyne uoverstigelig kløft av annerledeshet, av uforenlighet mellom seg og sine ofre. Ved å være det de var, tenke det de tenkte, var de mennesker som fortjente å dø. Offer for hans gode sak som skulle vekke oss alle til å forstå Sannheten.

I det minste fikk han litt rett i det – men det var nok en helt annen sannhet enn hans vi ble vekket til … og jeg tar meg i å lure på om han noen sinne vil bli i stand til å forstå hva det er han har gjort, og om han – dersom han skulle forstå det – virkelig vil være i stand til å leve med det?

Særlig drapene på ungdommene på Utøya fikk meg til å tenke på diktet «De Beste» av Nordahl Grieg. Hvilke argumenter sjøl i sin betente tankeverden kunne denne mannen virkelig finne for å drepe disse unge menneskene? At det blant dem kunne være en ny Gro Harlem Brundtland eller Einar Gerhardsen?

Sjøl om ingen av de to er mine politiske meningsfeller, så forhindrer da ikke det meg i å se deres politiske storhet? Og kanskje ville de ungdommene som døde ikke en gang blitt politikere, men forfattere, musikere, snekkere, murere, lærere. De ville blitt mødre og fedre, og framtida hadde blitt det den skulle ha blitt. Det var det som ble frarøvet dem – og oss.

Hvis det kan finnes en viktig lærdom i dette så må det bli at vi aldri må glemme at ingen ideologisk, politisk, nasjonal eller livssynsmessig uenighet må få stå i veien for friheten for enhver til å tro og tenke det en vil. Det burde faktisk vært en ganske enkel og naturlig leveregel – og som til og med ville gjøre tilværelsen mer interessant for oss alle.

Men i stedet for at vi sammen kan prise mangfoldet og diskusjonens frihet, må vi tydeligvis bare prøve å fatte det ufattelige; at ekstremistisk politisk og ideologisk hat kan se på noen av oss gjennom geværsiktet sjøl her i vårt fredelige og tilsynelatende demokratisk veloppdragne land.

Og hva er forskjellen på «collateral damage» når bombeflygere prøver å ta knekken på en utpekt fiende, enten det er et statsoverhode eller en terroristleder eller en fabrikk som man tror produserer noe en ikke vil skal produseres, og det som hender når en terrorist sprenger ei bilbombe utenfor huset til en som hun eller han oppfatter som en fiende?

Jeg ser i hvert fall én forskjell. Den som plasserer en bombe tar en mye større personlig risk. Enten det er av mot eller av fanatisme for en sak eller en religion.

Tosken i flymaskina følger bare ordre, uten en gang å spørre etter en grunn.

Nürnberg-prosessen manglet noen store krigsforbrytere på tiltalebenken, og en av dem burde vært Sir Arthur Harris, hjernen og pådriveren bak terrorbombinga av sivile mål i Tyskland, en mann som får Osama bin Laden til å bli en ubetydelig amatør.

Typisk nok valgte han som sitt aller første mål for sin «nye» strategi i 1942 byen Lübeck, med den begrunnelsen at det var middelalderby med smale gater og trehus, som derfor både ville brenne godt, og gi menneskene i byen få fluktmuligheter.

Blant RAF Bomber Squads’ andre «ærefulle» terrorangrep var de mot byer som Hamburg og Dresden, sistnevnte angrepet i februar 1945. Et massemord begått mot en allerede så godt som slagen fiende. Opp mot 200 000 mennesker ble drept av 600 bombefly.

Det er med hoderystende vantro jeg ser at myndighetene i USA kaller angrepet mot WTC og Pentagon det verste som har hendt i nasjonens historie siden borgerkrigen.

Hvorfor? Svaret må dessverre bli fordi det hendte i USA.

Amerikanske liv og amerikansk eiendom er ikke mindre verd enn andres, men heller ikke mer.

I Vietnam fantes det også krigsforbrytere og terrorister. De fleste av dem satt bak spakene i amerikanske fly og gjorde USA til nyere historias ubetinget verste terrorstat.

En million vietnamesere døde i den krigen. Og ganske mange tusen amerikanske soldater også.

Det er USAs verste tragedie siden 1945, for det kan noen ganger være en verre tragedie å myrde enn å bli myrdet. At USAs regjerende elite fremdeles ikke har forstått verken geografi, historie eller hvor nær den kommunistiske ideologien til f.eks. Ho Chi Minh står de ideene som inspirerte den, bl.a. den franske og amerikanske revolusjon, det er på mange måte vestens moderne politiske og militære tragedie. Og gjennom det er det også blitt en del av verdens tragedie.

All skyld må være individuell, det er det ideelle, men kanskje uoppnåelige krav i en hjernevasket verden.

Folket i Afghanistan bærer ikke kollektivt verken Osama bin Laden eller Talibans skyld. Folket i Iran undertrykkes av et religionsblindet presteskap, men de kan ikke frigjøres av andre enn seg sjøl eventuelt med støtte utenfra. Folket i Irak styres av en diktator og kretsen omkring ham, skal diktatoren eller folket straffes?

Jeg ser ikke annet enn at Saddam H. lever og undertrykker i beste velgående, mens helt andre dør under britiske og amerikanske bombetokter… og for hver slik død styrkes også diktatorens posisjon!

Sudan og Iran hentes inn i varmen, Nord-Korea befinner seg ennå i kulden, tiltak mot Vietnam diskuteres for med boikott og isolasjon tvinge landet til vestlig «demokrati». Ghadafi i Libya har som jeg har påpekt tidligere laget seg en samfunnsmodell som har vesentlige likheter med det Mussolini skapte i Italia før krigen, hvis man bare erstatter katolisismen med islam som det religiøse element.

En modell som forresten etter min mening slett ikke er verre enn mye av det andre en ser i denne regionen. Jeg kikker litt både på fjernsynssendinger fra Libya, Sudan og Irak hver dag, og synes jeg lærer litt av det til tross for at mitt arabisk er såre mangelfullt, for å si det mildt.

Libya er neppe en så «forbrytersk» og terrorbefengt nasjon som Sudan eller Iran eller det klanstyrte terrorreiret Somalia eller til og med som vestens venn Israel styrt av Ariel Sharon med den stakkars Simon Peres som gissel. Men Gadhafi har valgt en annen vei enn andre, og han har ikke foreløpig fått noen åpen invitasjon til å være på parti med USA.

Terror er ikke ganske enkelt terror. Den som eier og kontrollerer meningene i verden slipper å tenke på noen Nürnberg-prosess, knapt nok på et skarve Russel-tribunal. Slikt er for sta og dumme tapere og småstatskurker á la han vi alle kjenner fra Jugoslavia, som ikke visste å snu kappa i tide når kapitalismens demokratiske gaver skulle deles ut og som i stedet fikk bomber og missiler.

Terroren mot TWC kan faktisk vise seg å bli et veikryss i historien. Da verden ble et mye, mye farligere sted for den frie tanke.

Det påskuddet som skulle til for helt uhemmet å slå og arrestere og skyte demonstranter mot kapitalismen, gi datasnokere som finner ut ting de ikke burde finne ut livsvarig fengsel, sette alternative tanker om demokrati i skammekroken, gi tankepolitiet alt de trenger for å stanse eller ufarliggjøre ekle kritikere.

Noen få terrorister greide med glad og helhjertet hjelpsomhet fra verdens Herrer og deres tjenere i sin tid å ødelegge, stigmatisere og gi livsvarige kaoskomplekser til anarkismen og anarkister.

Til denne dag har «anarkisme» og «anarkister» slitt med dette terrorimaget til tross for at nesten alle terrorister har vært nasjonalister og religiøse fanatikere og tilhørt diverse autoritære ideologiske og religiøse sekter som f.eks. Rote Arme Fraktion eller Svart September.

Det var en dum «gåte» da jeg var gutt som lød slik: «Hva er det som sikter på hælene, men treffer nesen?»

Svaret var naturligvis fisen. Og terrorisme har den samme egenskapen, samme hva den sikter på så er den som fjerten. Stanken av terror forpester både fiender og venner, skyldige og uskyldige.

Men på ett vis har det vært som om jeg helt har manglet ord i en så ordrik tid. Den som på mange måter fikk meg til å forstå at orda bare må finnes var mitt barnebarn Ronja på åtte, som satt og tegnet det hun hadde sett utfolde seg på TV og hva hun tenkte og følte.

Jeg skylder derfor ikke minst henne å prøve å skrive noe.

Svak og sjuk som jeg har vært de siste ukene har jeg i likhet med de fleste sittet og glodd på begivenhetene med måpende undring, men blandet med en følelse av at dette hadde jeg faktisk også tenkt måtte skje før eller senere. Det følger den fanatiske terrorens ubønnhørlige logikk. Blandet med religiøs tro og fullstendig likegyldighet overfor menneskers liv og smerte, er en terror som dette nesten ustoppelig i et åpent samfunn.

Likevel slår det meg også at dette neppe noen gang kan skje på akkurat samme måte igjen, fordi de om bord i flyet nå vet at flykapringer kan ende som dette om ikke kaprerne stanses. Og at de tiltak som nå settes i gang på mange måter er å stenge stalldøra etter at hesten er rømt. Kanskje til og med som et påskudd for å gjøre USA til et enda mye mer ufritt samfunn enn det allerede er…

Med noen få mer eller mindre drastiske tekniske grep, som f.eks. å isolere førerkabinen fra resten av flyet slik at det blir umulig for flygerne å overlate den til kaprerne samme hvor mange terroristene skjærer halsen over på, vil man forhindre resultater som dette.

Det er vel også et tankekors at mens enhver amerikansk bank har væpnede sikkerhetsvakter, har flyene ingen.

Ved å følge begivenhetene time for time og se skyskrapere rase sammen som korthus og tenke på de stakkars menneskene som er rammet av tragedien blir det liksom noe fra en annen verden å se den politiske og militære reaksjonen på det hele.

Terroranslaget slik mitt barnebarn Ronja ser det.

Kravet om å finne de som gjorde det, eller dersom de ikke kan finnes, så må det i det minste finnes en syndebukk.

Skriket på hevn har jeg ingen vansker med å skjønne, jeg ville ha skreket ganske høyt på det sjøl dersom noen av mine ble rammet av noe liknende. Men en annen litt uvelkommen tanke er at nå får USA oppleve det som andre land jo har opplevd så mange, mange ganger. Å se sine hus rase sammen og vite at ens egne medborgere begraves i ruinene.

Jeg lever sjøl i en by der store deler av byen ble bortimot jevnet med jorda av bomber under siste krig, og når jeg har sett USAs politiske og militære myndigheters umettelige villighet til å bombe i andre land så har jeg ofte spekulert på om denne villigheten ikke skyldes mangel på forståelse for hva bombing virkelig betyr for dem som befinner seg under bombene!

Jeg unner likevel ingen å bli bombet. Ingen! Verken med bensintunge passasjerfly eller noe som helst annet. I mine øyne er bombeflygere og terrorister blant de mest foraktelige mennesker i verden.

Når Afghanistan nå plutselig bringes inn i bildet så er det nokså merkelig, rent politisk. Dagens Afghanistan er et resultat av USAs politikk under den kalde krigen, der enhver skurk var godtagbar dersom hun eller han ikke var kommunist.

De som for alvor tror at Sovjet tapte krigen i Afghanistan fordi Mujahedin var slike fantastiske krigere, er geriljaromantikere og lite annet. Det var Pakistan og USA som var de virkelige arkitektene bak Sovjetunionens nederlag, og for USAs vedkommende var mengden av våpen og penger som ble sprøytet inn i Afghanistan av en nesten utrolig størrelsesorden. Blant annet iverksatte CIA et gigantisk oppkjøp av russiske våpen verden over øremerket for Mujahedin i Afghanistan mens propagandaen breket i vei om de tapre Mujahedins som sloss med «erobrede sovjetiske våpen».

Resultatet av det hele ble til slutt altså Taliban, ett av de mest perverse religiøse regimer verden noen gang har sett. Og Pakistans rolle i det hele er ikke mindre tvilsom, med pakistanske stormaktsambisjoner som delvis ble realisert gjennom støtte til islamsk terror langt inn i Russland og India.

Uten Pakistan ville Talibanregimet i Afghanistan rett og slett ikke ha eksistert!

Som man reder ligger man, heter det jo. Men de som ble rammet av dette, som delvis skyldes den kalde krigens amerikanske idiotpolitikk, var altså nå ikke minst helt vanlige mennesker, som vinduspussere og sekretærer og butikkansatte.

Terrorens mål kan være hva den vil, resultatet er gitt: De krefter som terroren var ment å ramme er de som profitterer aller mest på den. Er det noen som virkelig tror at ETA har brakt det baskiske folk en eneste millimeter nærmere løsrivelse fra Spania? Ha! Langt ifra og tvert imot. Er det noen som tror at terrorangrepet mot Pentagon og WTC har svekket eller endret høyresida i USA? Svekket presidentens stilling?

Enda en gang tvert imot. USA har tatt mange steg i retning av å bli mer totalitært, en i utgangspunktet hånet og i mange kretser temmelig upopulær president Bush ble plutselig helt og samlingspunkt, og greide med en tale, som til tider var både sentimental, banal og vulgærpatriotisk, å få sjøl journalister fra tradisjonelt kritiske media til å overgå hverandre i lovord og beundring.

Det er ikke bare flaggfabrikkene som går strykende etter terrorangrepet i USA. Terrorister er noen av de beste venner regjeringer og statsledere verden over kan ha, de gjør rett og slett mirakler for både forsvarsbudsjetter, politi og etterretning.

Etterretningsorganisasjoner utnytter terroren til siste trevl for å gi seg sjøl alle slags vidtgående fullmakter om overvåking, til å få penger til alt de trenger av utstyr, etc.

Telefon, internett og all annen form for kommunikasjon blir et mål for overvåking og kontroll, sjøl om anslaget mot Pentagon og WTC egentlig beviste de elektroniske overvåkingssystemenes totalt manglende evne til å fange opp terror.

Konservative politikere i USA som knapt nok aner hvor Afghanistan befinner seg på kartet spytter ut av seg påstander og floskler om «terrorstater», og en greide til og med å inkludere Kina i gruppen av slike stater!

En av de tingene jeg frykter mest for Europas del, er at flyktninger og innvandrerer fra muslimske land vil bli ytterligere skjøvet inn i isolasjon og fremmedgjort fra den kultur og den politikk som rår i samfunnet omkring dem.

Dermed blir de etter hvert enkle mål for politikere som vil utnytte deres synlige tilstedeværelse til å dreie politikken i rasistisk og autoritær retning.

En ny Hitler, om enn kanskje med et moderne og «framskrittsvennlig» image, er ikke umulig.

Progressive og liberale kan snakke så mye de vil om nødvendigheten av toleranse og verdien av å møte fremmede kulturer, jeg merker til og med i min egen vanligvis nokså radikale omgangskrets hvordan «muslim» er blitt et enda mye mer negativt ladet ord enn før. Og det dreier seg ikke, som mange synes å tro, om å «utdanne» folk til toleranse, det dreier seg om at innvandrerne faktisk er nødt til å tenke veldig alvorlig over at dersom de vil bli sett på som vanlige borgere i sine nye hjemland så må de til en viss grad følge det gamle ordet om at i Roma gjør man som romerne.

Det ligger en enkel logikk bak mye av dette. Som når en innsender i ei lokalavis lurer på hvorfor det bygges private muslimske skoler og moskeer i vesten, mens kristne risikerer dødsdom for å misjonere i muslimske land?

Slik logikk kan ikke møtes med kompliserte svar, uansett hvor fristende det er å gjøre det. For virkeligheten og sannheten (i den grad et slikt dyr eksisterer) kan faktisk være svært banal av og til.

Store kriger er blitt startet av årsaker som i ettertid virker nærmest uforståelige; konflikt over et lite landområde, over «ære», kulturelle symboler, over ideologi og religion. Særlig det siste?

En tenker også uvilkårlig på hva som blir neste steg i opptrappinga. Kjemiske våpen? Bakteriologiske?