Da Krim med et pennestrøk i Kreml ble Ukrainsk tror jeg neppe det kom en eneste virkelig kritisk kommentar til dette i vestlige media, enda det aldri var et særlig populært vedtak blant Krims befolkning den gangen heller. Når nå befolkninga griper muligheten gjennom splittelsen mellom Ukraina og Russland til å med et overveldende flertall gi til kjenne hvor folkets nasjonale lojalitet ligger, og hvilket land de vil tilhøre, da greier brått ikke vestlige politikere og media å styre sin harme og sin indignasjon over dette?!

Det man synes å fastslå, rope ut fra politiske og ideologiske tretopper og hustak er vel egentlig sin forundrede indignasjon og forurettethet over at mennesker virkelig kan finne på å heller ville tilhøre et land de fremdeles ikke liker, enn dette nye og positivt vestvendte Ukraina som de har fått slik sympati for!

Da lurer i alle fall jeg på hvordan media og politikere i vest ville reagert om situasjonen var omvendt. At Krim hadde vært russisk, men med en befolkning der en overveldende majoritet var ukrainere som hadde ønsket å heller tilhøre Ukraina. Jeg tror svaret på det gir seg sjøl.

Slik jeg ser det kan aldri land, statsdannelser, stå over menneskene som bor der. I så fall ville vel Norges hovedstad fremdeles vært Stockholm. Ikke at dette for en del nordmenn ville kjentes så forferdelig ille, men likevel… Vi er faktisk et temmelig nasjonalistisk folk når det kommer til stykket. De som ikke visste det fra før fikk en temmelig sterk påminnelse om det under striden om EEC/EU.

Vi av alle burde derfor forstå det veldig godt når et folk ønsker å velge sine grenser, heller enn å få dem seg pådyttet og bestemt av andre.

Folket på Krim har med en overveldende majoritet bestemt seg for hvilket land de ønsker å tilhøre, i en situasjon der valget slik vesten ser det nærmest er ideologisk helt uforståelig. Russland? Heller enn det nå så vestvennlige Ukraina?! Nei, det går bare ikke an. Det må være noe de har misforstått, de er narret, lurt! Men for meg står i alle fall dette ene prinsipielt sett altså klinkende klart: En nasjon, et land, må ALDRI få lov til å bli noe mer enn sitt folk. 
Nasjonen kan aldri bli et ubrytelig statsgrensende, evigvarende prinsipp. Som i dette tilfellet til og med er historien om et folk som en gang for slett ikke så historisk sett lenge siden fikk sin statsgrense flyttet, ved et diktatorisk regjeringsdekret og helt uten å bli spurt.

En er nesten bare nødt til å spørre – hvorfor denne vestlige indignasjon over Krimbeboernes nasjonale veivalg? Dette voldsomme oppstyret både politisk og i det nå så merkelig lydige mediakoret?
Er det rett og slett bare dette så slitsomme, merkelige og refleksaktige kaldkrigsviruset som bare nekter å forsvinne ut av hjernene, ut av blodet til menneskene i vesten? Som i frustrasjon over tapet av sovjethatet i alle fall jo bare må få lov til å overføre i det minste noe av det til Russland. For ligger kanskje ikke Moskva der ennå, og likner kanskje ikke russersoldatene og politikerne ennå nesten til forveksling på sovjetere? Vestlige politikere og enda mer visse «toneangivende» mediamennesker, ikke minst i Norge, har allerede i mange, mange år har visst og forstått mye bedre enn russere sjøl hva de egentlig tenker, eller i alle fall burde tenkt, dersom de bare hadde hatt det minste begrep om sitt eget beste.
At de slett ikke gjør det er vel deres beklagelse over at Sovjetunionen ble oppløst det aller beste bevis for. Ikke sant? Ikke sant?!

Hmmm, nei. Er det når alt kommer til alt kanskje ikke Russland som er så veldig merkelig når det kommer til stykket? Er det heller vesten, og «toneangivende» vestlige media som er det?

På den ene side er det så mye som jeg beundrer, på den annen side… vel.

Amerikansk kultur og politikk, såvel som russisk kultur og politikk, har på godt og ondt formet mye av min tilværelse enda jeg aldri har vært der og sikkert aldri kommer til å reise verken til Amerika eller Russland.

Som så mange andre norske har jeg slekt i USA, slekt som forrige generasjon til og med hadde en viss kontakt med, men nå vet jeg ingen ting om slekten min der. Husker at vi like etter krigen fikk «Amerikapakker» med blant annet glorete og litt merkelige klær som nok særlig vi barn tok imot med glede.

Under krigen visste naturligvis vanlige nordmenn godt at Amerika kjempet på «vår» side, men også at både den amerikanske innsatsen og særlig dens offer var relativt liten i forhold til det datidas andre store norske allierte, Sovjetunionen, fikk gjennomleve.

Like etter krigen var antakelig den utenlandske politikeren som var mest populær blant de fleste norske kvinner og menn Josef Stalin! Noe som sikkert kom som en temmelig ubehagelig overraskelse for de norske eksilpolitikerne som vendte hjem fra sine opphold i England og USA.

Russiske hærstyrker var ikke bare de eneste utenlandske soldater som kjempet i det okkuperte Norge og også befridde deler av landet, det fantes også veldig mange russiske krigsfanger i Norge. De ble behandlet uhyggelig dårlig av tyskerne og døde i hopetall.

Russergravsteder finnes ennå mange steder i Norge, blant annet på Sunndalsøra, der jeg bodde i min ungdom.

I ettertid har det forundret meg hvor kort tid det tok fra propagandamaskina til de hjemvendte «amerikanerne» og «engelskmennene» begynte å kverne, til Norge nærmest ble en amerikansk vasallstat med sine egne former for hysterisk antikommunistisk McCartyisme.

Det Norske Arbeiderparti med Håkon Lie i spissen sammen med de borgerlige kreftene greide å svartmale og henge ut og forfølge og trakassere ikke bare norske kommunister, men greide også å skrive om historia slik at våre store befriere fra tyskerne ble engelskmenn og amerikanere.

Så kraftig ble hetsen og forfølgelsene av norske kommunister og venstreradikale noen ganger at mange borgerlige politikere i demokratiets navn syntes det gikk for langt!

Sjøl fikk jeg temmelig uforstående som barn oppleve hvordan det hele fungerte. Det var på sett og vis smart gjort, men min far var aldri i tvil om at han som kommunist hadde blitt utsatt for et aldri så lite komplott da han mistet sitt arbeide på Smøla og vi måtte selge huset vårt der og flytte til byen, det vil si Kristiansund.

I ettertid er jo ikke jeg akkurat veldig lei meg for det, men i utgangspunktet ble det jo litt av en overgang å bo i eget hus til å bo fem mennesker i ett eneste rom i ei brakke.

En kan vel si at resultatet i sum til slutt ble positivt, sjøl om jeg naturligvis ikke vet hvordan alt kunne blitt dersom ting hadde gått annerledes. Men det ligger uansett en lærdom her for de som tror seg uberørt av politiske begivenheter og ikke bryr seg om politikk.

Djupest sett var det beslutninger tatt i Washington, Moskva, London og Oslo som grep inn i en norsk femårings liv og radikalt forandret hans framtid!

Som USA’s nære allierte og med nære bånd til Amerika hadde kanskje likevel ikke ledende norske politikere og kulturpersonligheter tenkt seg at det skulle bli et ganske annet Amerika enn det politiske og det borgerlig kulturelle som skulle komme til å endre også norske ungdommers dagligliv utover på femtitallet.

I 1957 byttet jeg til min fars store forferdelse frimerkesamlinga mi i en gammel reisegrammofon.

I ettertid kan jeg gi ham helt rett i at det sånn overfladisk betraktet slett ikke var en særlig fornuftig transaksjon, men som allerede sagt kan en ikke bare vurdere en slik handling ut ifra de umiddelbare virkningene, en er også nødt til å se på de langsiktige!

Straks etter kjøpte jeg min første grammofonplate – Elvis Presleys Blue Suede Shoes.¹

I ettertid vet jeg at det ble enda ett av disse veiskillene i livet. Men i mellomtida hadde naturligvis også mye annet forandret seg. Tuberkulose hadde gitt meg et langvarig opphold på Reknes Sanatorium i Molde (se boka Ensomheten er en sang² ) og vi flyttet delvis som et resultat av det til ei borettslagsleilighet på Steinberget i Kristiansund. Og det å bo bra hjalp temmelig godt på helsa…

Rock and roll, og slett ikke Elvis, var i utgangspunktet absolutt ikke revolusjonær, men likevel altså revolusjonerende! Den var ei slags blanding av country og blues og likevel ingen av delene.

Den tilhørte absolutt det samme «andre Amerika» som folkemusikken og dets utøvere sto for, men verken Woody Guthrie eller Pete Seeger kunne kjent sin musikk særlig godt igjen i den. Særlig ikke innholdsmessig!

Rock and roll handlet i hovedsak enkelt og greit om kjærlighet i teksten og sex i rytmen. I den forstand var det nok dens iboende antipuritanisme som forskrekket og skapte avsky i det borgerlige Amerika – som jo likevel i den andre enden ikke kunne la være å se salgspotensialet!

Og når kapitalismen slites mellom sin moral og sin pengegriskhet, da er det jo egentlig temmelig klart hva som seirer.

Musikken ble på kort tid forvandlet fra undergrunn til Big Business. Samtidig som en prosess også straks kom i gang med å gjøre musikken vassen, søt, borgerlig og moralsk.

Interessant var også reaksjonen fra kommunistregjeringene i øst. De burde vel av alle ha forstått at rock i utgangspunktet var en «arbeiderklassegreie», men dessverre var kommunistpartiene stort sett styrt av finkulturelle intellektuelle som så på rocken som «dekadent» og «vulgær».

Resultatet av det kunne i grunnen ha vært lett å forutsi. I Tsjekkoslovakia i 1959 opplevde jeg at rock and roll der allerede var en levende undergrunnskultur!

Tilfellet Elvis er antakelig et skoleeksempel på hvordan en rockende ung lastebilsjåfør kunne forvandles til et amerikansk dobbeltmoralsk symbol på nesten ubegrenset rikdom, berømmelse, kristendom og patriotisme. Til forfallet hans var totalt og døden antakelig en befrielse.

Da rockens tekstlig sett temmelig upolitiske budskap på seksti og syttitallet ble erstattet med en folkemusikk- og bluesinspirert musikk og en reell politisk protestbevegelse var naturligvis de politiske forventningene langt større til at «noe kunne skje» i det Amerika.

Men Big Business skiftet bare behendig maske straks de oppdaget at de kunne tjene like bra på Bob Dylan som på Elvis. Likevel må de vel ha trukket et lettelsens sukk da hele den ungdommelige venstrebevegelsen i USA (og dermed også Europa) forsvant inn i rusmidler og en stadig tettere politisk tåke. Til guruen Bob Dylans tekster bare ble en usammenhengende stabel fraser, mer nikkende dypsindige for tilhørerne jo mindre forståelige de var.

Det finnes fremdeles et både politisk og musikalsk Amerika jeg elsker, men en må sannelig lete for å finne det, og til min forbauselse finner jeg en god del av det musikalske der reaksjonær cowboyromantikk tidligere nesten helt rådde grunnen; nemlig i countrymusikken.

Utover på sekstitallet ble jeg stadig mer kritisk til Sovjetunionen, og med god grunn. Det akselererende byråkratiske forfallet i Sovjetstaten såvel som i dens øst-europeiske allierte var skremmende. Til sist kunne vel bare den aller mest troende kommunist greie å innbille seg sjøl at det var håp å hente der.

En kunne mer enn ane at slutten var nær på alle måter da Tsjernenko overtok som leder og ikke en gang maktet å gå fram til talerstolen da han skulle tale.

Hvis noe som helst håp om reform og fornyelse ble vekket av Gorbatsjov så forsvant det ganske fort igjen med Jeltsin, som jo endte med å oppløse Sovjetunionen og i praksis innføre kapitalisme i Russland. Resultatet for det russiske folk ble likevel sjokkerende. Så godt som alle sosiale gevinster som befolkninga hadde vunnet under planøkonomien ble borte under et brutalt nykapitalistisk pengeregime. Dette er på alle måter godt dokumentert – men jeg innrømmer at helt virkelig for meg på det menneskelige plan ble det kanskje ikke før jeg så Lukas Modyssons spillefilm Lilja 4-ever.³ En temmelig realistisk rapport ikke bare fra det politiske og økonomiske forfallet i det kapitalistiske Russland, men også en nådeløs utlevering av de vestlige spekulantene i den menneskelige elendigheten som har oppstått der.

Noe av det verste som kan skje med et folk og en nasjon og et politisk system, er at det mister sin stolthet og sin framtidstro.

I kommunismen lå det tross alt et slikt håp og en slik tro, sjøl om Sovjetunionen misbrukte sin sjanse gjennom politisk byråkratisering og økonomisk vanstyre.

Da kapitalismen og den russiske nasjonalismen ble sluppet løs startet den sin gjerning med å bokstavelig talt ete kommunismens viktigste ideologiske barn: Likhet og trygghet. Begge deler dessverre allerede uthulet og latterliggjort av byråkratisk maktutøvelse og korrupsjon i et kommunistparti og en stat med stadig mindre ideologisk ryggrad.

Og likevel… da det lille som var igjen forsvant i jeltsinsk nasjonalistisk flaggveiving med den russiske trikoloren og de kapitalistiske slusene åpnet seg var det en illeluktende råtten strøm av griskhet, korrupsjon og spekulasjon som flommet ut over det tidligere sovjetfolket.

Unntaket ble pussig nok det av Vesten utskjelte Hviterussland, der de fleste sosiale ordninger fra sovjettida ble beholdt og der kapitalismen er blitt satt under en langt strengere administrasjon.

Til stor ergrelse for Vesten naturligvis, som har kjørt en beinhard propagandakampanje mot dette «restsovjet».

Jeg ble født i desember 1944. Det var et år med håp, på vei inn i det som skulle bli det avgjørende krigsåret. Tyskland og dets allierte var på vikende front. I øst kjempet sovjetiske tropper i utkanten av Budapest, i vest var den tyske offensiven i Ardennene i ferd med å stoppe opp.

Alle visste at det bare var et spørsmål om tid før Hitlers onde imperium ville bli knust.

Nå sitter jeg her i år 2009 og skriver mens jeg hører på optimistisk rock and roll fra 1959 med en følelse av at framtida er usikker.

Fotnoter

1. Wikipedia-artikkel om Elvis Presley og Carl Perkins’ utgaver av Blue Suede Shoes. | ↩
2. Mer informasjon om romanen Ensomheten er en sang | ↩
3. Her kan du lese om filmen Lilja-4-ever. | ↩

PO-2 hadde én flyger og én navigatør og kunne frakte maksimum fire bomber. De i utgangspunktet 254 kvinnene i regimentet kunne nok ane at de ikke nødvendigvis hadde noen enkel framtid foran seg… hvis noen framtid i det hele tatt. De gjennomførte imidlertid sin oppgave med et slikt mot og med en slik dyktighet at ikke bare ble de beundret av sine egne, men de tyske soldatene opplevde et sant mareritt under deres opptil femten til atten angrep hver eneste natt. Og etterhvert som de forsto at det var kvinner som fløy disse nattlige toktene gjennom deres sperreild av morderisk antiluftskyts ga de dem navnet «nattheksene».

Noen netter var verre enn andre, og en natt skjøt tyskerne ned ikke mindre enn fire fly i løpet av femten minutter. Noen ganger kuttet pilotene motoren før den siste innflyginga, og glidefløy stille inn over målet. Som oftest gikk det bra å få start på motoren igjen etter at bombene var sluppet!

I løpet av krigen fløy de til sammen 24 000 tokt og kastet (bokstavelig talt!) 23 000 tonn med bomber over tyske stillinger nær fronten.

Ved krigens slutt hadde hver eneste kvinne i regimentet fått en eller helst flere medaljer og utmerkelser og 23 av dem var dekorert med ordenen «Helt av Sovjetunionen».

Men den tittelen disse fantastiske kvinnene i sine skrøpelige fly fikk av sine tyske fiender var kanskje den aller riktigste. Det de gjorde, virker i ettertid nesten umulig. En heksekunst. De var virkelig natthekser. Og amasoner så gode som noen.

Sovjet underbygde det delvis også i den såkalte Tredje Verden, der russerne faktisk støttet folkelige opprør mot korrupte og oftest USA-støttede diktaturer. Kommunismen ble en av de få vestlige ideer som syntes å tåle omplanting til land i Asia, Latin-Amerika og Afrika! Men det de sovjetiske lederne bygde opp rev de grundig ned også, med sin diktatoriske og korrupte innenrikspolitikk og ikke minst den stadige inngripen i andre europeiske staters indre anliggender.

De alvorligste og mest fatale mistakene kom da de satte igang sin indre utrenskning, de såkalte Moskvaprosessene, der de slaktet sine egne beste folk. Deretter kom Hitler-Stalin pakten, som er blitt forklart og bortforklart i det uendelige. Blant annet Stalins mistak. Men «mistakene» tok ikke slutt med Stalin. Etter hans død slo russerne ned opprøret i Ungarn i 56 og stoppet de tsjekkiske kommunistenes liberalisering i Tsjekkoslovakia i 68.

Etter det var det bare de frelste og rettroende igjen som trodde Russland var noe som helst annet en ei imperialistisk stormakt som beskyttet sine stormaktsinteresser med hvilke midler som helst.

Så hadde vel noe vært forferdelig galt da, helt fra begynnelsen av.

Det galeste fra et marxistisk synspunkt var jo at revolusjonene kom i feil land. Russland, Kina, Vietnam, Cuba, Kambodsja. Ikke i de industrialiserte landene som Marx hadde hevdet «uunngåelig» ville utvikle seg inn i sosialismen og deretter kommunismen. Først og fremst Tyskland og Frankrike, som jo også hadde en revolusjonær tradisjon. England og Amerika var også mulige, men hadde en relativt svak arbeiderbevegelse.

Da revolusjonen endelig kom til vesten, kom den i Spania, et land med en anarkistisk heller enn marxistisk orientert arbeiderklasse!

Sånn gikk alt galt. Og verre og verre ble det, til Sovjetunionen var en kjempe på leirføtter som bare ventet på at sin siste sjuke gammelmannsdiktator skulle dø, før den døra ble åpnet på gløtt av Gorbatsjov for en ny frisk vind som i stedet ble en storm som feide vekk hele systemet og den uheldige Gorbatsjov med. Han ble erstattet med Boris Jeltsin, som har alt det de gamle diktatorene hadde minus kommunismen (som vel i bunn og grunn heller ikke de hadde stort av).

Nå er Russland blitt ett av de verste klassesamfunn i Europa, med en lutfattig arbeider og bondebefolkning uten rettigheter mens en nyrik overklasse gasser seg i importert luksus og russisk «mafia» styrer en raskt voksende underverden.

Med russernes hang til ytterligheter skulle det ikke forundre noen om dette blir begynnelsen på en ny revolusjon. Men uansett må man jo håpe at ingen vil tro at Russland noen sinne blir mer enn Russland. Russeres moderland, og aldri sosialismens, eller noen annen «ismes» fedreland.

Slike land finnes ikke og vil aldri finnes og den som tror på slike eventyr fortjener å bli lurt som Heksa i eventyret om Smørbukk:

«Smaker godt, Smørbukksådd» sa kjerringa.

«Smaker godt, dattersodd», sa Smørbukk.

Omskrevet til sosialistisk virkelighet endte man med arbeidersådd i gryta, når kokken het Sovjetunionens Kommunistiske Parti, ledet av Stalin og hans etterfølgere.