Et av unntakene var Connie Francis – hun var faktisk en avorlig konkurrent på platemarkedet til både Cliff Richard og Elvis Presley! Men jeg må innrømme at det er først i voksen alder at jeg helt har «oppdaget» henne, gjennom nyutgivelser av hennes mer «rocka» plateinnspillinger.

Brenda Lee gjorde absolutt inntrykk, både med «Dynamite» og «Lets Jump the Broomstick», og det er veldig vanskelig nå å forstå hvorfor det tok meg så lang tid å bli virkeligoppmerksom på henne?

En tredje kvinnelig artist som jeg for en gangs skyld ikke møtte gjennom Radio Luxemburg, men på kino (!) var Conny Froboess. Hvorfor? Fordi hun var tysk. Filmene med henne og Peter Kraus var faktisk temmelig populære.

I ren nostalgi har jeg nå kjøpt det meste av henne på CD, og det er ikke dumt det hun gjør. Problemet ligger slett ikke hos henne, men en til tider helt gyselig backing… Av positive ting merker jeg meg at hun i god europeisk ånd i sin tyske versjon av «He’s Got the Whole World» legger skjebnen ikke i Guds, men i hver enkelts egne hender! «Du hast Dein Schicksal in der Hand».

Det var likevel enda ei Connie, nemlig Connie Stevens som vinteren 1960 toppet mitt personlige platebarometer som første kvinnelige artist! Jeg ber absolutt ikke om unnskyldning for det. Jeg var (og er kanskje ennå?) ei romantisk sjel, og stemmen hennes såvel som melodier og tekster snakket et språk som den sjela forsto.

Etter det kom de faktisk brått som perler på ei snor. LaVerne Baker, Cathy Young, Rosie Hamlin, osv. Og så endelig – kom Wanda.

Dersom rocken var i ferd med å dø så var hun livredderen. Det er påfallende hvordan plateanmeldere i musikk- og ungdomsblad rundt 1960 la ned en masse tid og energi på å forsøke å drepe rock and roll. De greide det vel nesten også, godt hjulpet av den musikkindustrien som bare hadde «spilt med» i rockerevolusjonen for å tjene penger på den, men som fra første stund hadde forsøkt å ufarliggjøre og kontrollere den.

Som så mange av de beste amerikanske rockerne kom Wanda Lavonne Jackson til rock and roll via countrymusikken. Hun var ei landsens jente fra Oklahoma, født 20. oktober 1937. Hennes første plateinnspillinger var rein country, pluss noe som prøvde å være «både-og». Men så, i 1956 sang hun inn «Honey Bop» og «Hot Dog! That Made Him Mad». Og så var både stemmen og rytmen der den skulle være.

Men en særdeles ung mann fra Kristiansund var naturligvis helt uvitende om det. Såvidt jeg vet, hørte jeg heller aldri på det tidspunktet «Fujiyama Mama», som ble en kjempehit for henne i Japan! Antakelig fordi de ikke forsto den egentlig temmelig tvilsomme teksten der atombombinga av Hiroshima og Nagasaki var med…?

Wanda Jackson fikk aldri topplasseringene på hitlistene, men kunne innkassere en varig solid posisjon blant dem som kjenner og forstår rock and roll.

Men ellers gjorde ikke Wanda noe inntrykk på det platekjøpende publikum. Ikke før ad merkelige omveier hennes innspilling av «Let’s Have a Party» ble gitt ut på singelplate og entret det amerikanske platebarometeret omtrent akkurat da musikkens forståsegpåere virkelig hadde begynt å tro på at rocken – endelig? – var død.

Elvis hadde jo brukt sangen i filmen «Loving You», men dette var mye råere enn Elvis! Hun låt nærmest som en slags mellomting mellom Brenda Lee og en kvinnelig utgave av Little Richard.

Og det var da også med denne plata at jeg først stiftet bekjentskap med Wandas musikk. Det skulle bli et langt og viktig bekjentskap…

Av mine venner var det Harald Kr. Hansen som «falt» hardest for Wanda og hennes musikk. Så da vi la planer om hvilke LP-plater vi skulle kunne greie å skaffe oss ved å skrive gjesteartikler på Det Nyes musikksider fordelte vi den oppgaven greit imellom oss. Jeg skulle skrive om Billy Fury, han om Wanda Jackson!

Slik ble Harald den lykkelige eier av LP’en There’s A Party Goin’ On, men han gjorde også noe mer enn å skrive den avtalte vesle artikkelen i Det Nye. Han skrev også et brev til Wanda og fortalte at vi var to norske fans av henne som ønsket oss hvert vårt bilde med autograf. Og det kom. Ett til hver.

Og vi syntes hun var så vakker på bildet at om hun hadde befalt oss å falle død om foran hennes føtter så hadde vi sikkert gladelig adlydd!

Nåja, jeg får vel ta et lite forbehold der, men det kjentes nok slik der og da.

Wandas karriere ble kanskje ikke den hun hadde håpet på, faktisk i likhet med Billy Fury i England fikk hun aldri de topplasseringene på hitlistene som hun sikkert hadde ønsket. Men til gjengjeld kunne også hun innkassere en varig solid posisjon blant dem som kjenner og forstår rock and roll. Noe som vel må være langt, langt mer verd enn å få den sikkert veldig etterlengtede førsteplassen på amerikanske Billboard Top 100 eller Englands Top Twenty.

Utallige er de som har fått en slik topplassering, men som likevel aldri er blitt noe mer enn knapt en fotnote i rockens historiebok.

Andre enn Wanda, slike som til og med har vært mye lenger unna store hits enn henne, og som også har gjort langt færre plateinnspillinger, har til en viss grad fått oppleve noe av det samme som henne. Kvinnelige utøvere innen rocken som Janis Martin og Barbara Pittman hylles i dag med rette som viktige.

De siste åra har det kommet ut ikke mindre en to CD-bokser på Bear Family Records med Wanda Jackson, og har man dem er man ganske vel forsynt både med hennes rock og hennes country.

Men muligens som en «straff» for hennes tilknytning til rock and roll er det pussig nok ikke ofte noe av henne er med i de utallige samlingene med countrymusikk som kommer ut. Enda hun veldig naturlig ville hørt med blant de største også der.

Som så mange i samme situasjon som henne har hun med åra personlig slitt både med alkohol og kristendom. En velkjent pendling det, kanskje særlig for mange amerikanske kunstnere som har opplevd flere motbakker enn unnabakker i sin karriere. Forresten kjenner jeg da sannelig en del tilfeller av det her hjemme også.

Wanda hører med blant de største innen country. Men muligens som en «straff» for hennes tilknytning til rock and roll er det ikke ofte noe av henne er med i samlingene med country som kommer ut.

Det får bare være som det vil. Innimellom dukker hun likevel opp på konserter, til glede for gamle og nye fans.

Wanda Jacksons versjoner av mange av de store rockeklassikerne, som «Long Tall Sally», «Hard Headed Woman», «Twidlee Dee», «Riot in Cell Block Number Nine» og så videre, er etter min mening helt topp rock and roll. Men jeg liker ærlig talt det meste av det hun har laget, jeg, og ballader som «Right or Wrong», «I May Never Get to Heaven», «Day Dreaming», «Why I’m Walking», osv. har til og med hjulpet meg over nedturer under skrivinga og vært med på å gi den nødvendige stemninga for å komme videre når det gjerne har sett som mørkest ut.

Det er heller ikke tvil om at Wanda var en veldig stor inspirasjon for Toini. Helt fra hun som ganske lita jente lyttet til musikken og sang med og til hun sjøl begynte både å skrive sanger og å framføre dem.

En av de første sangene hun skrev var da også «Tribute til Wanda Jackson», og i den sangen erklærer hun henne så ganske riktig for å være…

«Queen of rock and roll!»

Det ble raskt flere plater etter den første, og en liten revolusjon da 45 RPM singlene kom. Og omtrent samtidig EP-platene. Longplayplater var uoppnåelige. De kostet såvidt jeg husker trettiseks kroner og femti øre – det samme som olabuksene som vi i Kristiansund den gangen bare fikk kjøpt i en liten butikk på kaia som ganske enkelt het «Arbeidsklær». Lee var merket.

Jeg ble snart en slik type med sleik og klær som de finere frøknene gyste av. Men ikke verre enn at noen av dem etterhvert dukket opp på «arbeiderklassefestene». Med reisegrammofon var det aldri vanskelig å finne danseplasser. Flittig brukt var et par av tyskerbunkersene. Opplyst med bøtter fylt med sagflis og parafin. Jeg husker at en av de aller mest populære platene jeg hadde var Don Langs «Rock Around the Cookhouse».

På Steinberget der jeg bodde hadde vi avstemninger opptil flere ganger i året blant ungdommen om hvem som var den mest populære artisten, og de mest populære i åra før og like etter 1960 var vanligvis Cliff Richard, Billy Fury, Elvis Presley, Connie Francis og Ricky Nelson. Ikke nødvendigvis alltid i den rekkefølgen. Konserter med kjente vokalister var det heller dårlig med i Kristiansund, men Per Elvis Granberg kom med stort følge, og seinere Roald Stensby. Forøvrig fikk vi nøye oss med å gå på kino, og det dukket opp noen rockefilmer etterhvert.

Den store drømmen var sjølsagt å bli rockesanger, og jeg gjorde da et tappert forsøk… Som «Little Danny» (!) ble jeg etterhvert ganske godt kjent lokalt. Noen ganger oppnådde jeg til og med den luksus å bli bakket av et ordentlig band – «The Terrific Snakes» med min gode venn Hans Kr. Hansen som rytmegitarist og bandleder.

De magre åra for en rocker kom fra 1963 med Beatles og Stones, osv. Jeg kunne godt tåle Stones og Animals, men Beatles var ingen ting for meg. Det gikk så langt at musikkinteressen sank til et grusomt lavmål. Jeg solgte til og med de fleste av platene mine. Såvidt jeg husker beholdt jeg kun noen singler og de tre LP-platene jeg hadde med Billy Fury, hvorav den ene var betaling fra «Det Nye» for å ha vært gjesteskribent på musikksida først på sekstitallet – det første honorerte bidraget jeg hadde på trykk! Skjønt, det var ikke stort den gangen som tydet på at jeg skulle bli forfatter.

På den tida da Toini ble født lyttet jeg derfor ikke mye til musikk. Visene til Tom Paxton og Phil Ochs på grunn av tekstene deres, ellers litt blues, og jeg oppdaget Woody Guthrie og Jimmie Rodgers. Men av og til måtte jeg likevel finne fram noen gamle singler eller lytte til noen Luxenopptak på båndopptakeren. Billys «The Sound of Fury» og Wanda Jacksons «Right or Wrong» var god motgift når de tilsynelatende utallige piggtrådbandene gikk meg for mye på nervene.

Nyoppvåkninga kom imidlertid ikke før utpå syttitallet. Med plata «SUN ROCKABILLYS VOL.1″. For det første oppdaget jeg dermed rockesangere som var totalt ukjent for meg og som jeg straks likte og fremdeles liker godt, nemlig Billy Lee Riley og Warren Smith og Barbara Pittman, og for det andre tydet jo «vol.1″ på at det ville bli flere. Og det ble det jo!

Til min forundring tok min femårige datter (i motsetning til sin to år eldre søster) til seg rock and roll med glød og iver og med suveren forakt for «barnslige» barnesanger og popmusikk. Hun maltrakterte de gamle utklippsbøkene mine og fylte veggen over senga si med rockere! Det skulle nå bli hennes bane og bestemmende for begivenheter som ingen av oss den gangen kunne ane noe om.

Jeg fikk etterhvert kontakt med Rune Halland og begynte å kjøpe plater på postordre både i Norge og i Sverige. Det var forresten også på denne tida at jeg debuterte som forfatter med novellesamlinga «DIMENSJON S» og tok den endelige beslutninga om å skrive på heltid. Kort etter klipte jeg også håret, tok tilbake den gamle sveisen min og tolererte det jeg så i speilet bedre enn jeg hadde gjort på lenge. Her kunne jeg forresten fortalt ei historie som Toini nok ikke ville like, så det skal jeg la ligge for familiefredens skyld.

Bladet «Whole lotta rockin» fortalte meg at jeg slett ikke var alene i verden som fremdeles likte rock and roll, og jeg skrev et par-tre sære noveller i bladet. Seinere også artikler som jeg i tillegg fikk på trykk i lokalavisa. Blant annet en om Charlie Feathers, dersom jeg ikke husker feil. Etterhvert skrev jeg også i arvtakeren ROCK, sjøl om det er blitt sjeldnere enn jeg egentlig kunne ønsket. Men for en som lever av å skrive bør jo flest mulig av timene ved tastaturet være inntektsbringende.

Etterhvert som jeg fikk bedre og nærmere kontakt må jeg innrømme at jeg nok fant det nye rockemiljøet vel fjernt fra mye av det jeg sjøl hadde opplevd på femti- og begynnelsen av sekstitallet, særlig syntes jeg at mye av vår nesten bunnløse og muligens ganske naive romantikk og våre æresbegreper med rot i arbeiderkulturen var forsvunnet og erstattet med en nokså påtatt tøffhet der sveisene var akkurat litt for høye og skinnjakkene litt for struttende og respekten for jentene alt for liten. På femtitallet var det tross alt de, mye mer enn de fleste gutta, som «drev» rockemiljøet. Av guttene i min klasse på skolen var vi kanskje fem-sju som brydde oss om musikk, resten var fotballhoder. Jentene i paralellklassen derimot… Jeg skulle nesten til å si at jeg elsker dem ennå, men det er nok minnet jeg elsker.

Det var en kultur vi var en del av, og jeg våger å si en arbeiderklassekultur. Det er kanskje derfor de velutdannede kulturbyråkratene har så liten respekt for den kulturen som er min. Vår. Uten å blunke rev de f.eks. «Rundhuset» på St.Hanshaugen i Kristiansund, ett av de stedene som virkelig betydde noe for oss unge i hine hårde dager. Der danseplatten lå står det nå en idrettshall! Rundhuset sto forresten såpass lenge at Toini rakk å bruke det som øvingslokale da hun hadde gruppa Katz.

Som man lett kan forstå med en etterhvert svært så (ut)øvende musiker i huset gled musikkinitiativene- og kunnskapene greit over fra far til datter, og langt seinere, etter at Toini hadde flyttet til Oslo og hadde begynt å gjøre seg gjeldende syntes jeg faktisk det var svært så morsomt da Puls anmeldte min rock and roll roman «Kalis sang» under tittelen «FAREN TIL TOINI»!

En gledelig ting som har skjedd er sjølsagt alle de bra nye vokalistene pluss band som har dukket opp, inkludert naturligvis Toini & The Tomcats, sjøl om jeg kan dy meg litt for det ensidige stakkato rockabillykjøret mange band kjører, der så mange låter høres ut som blandinger av Johnny Burnettes «Lonesome train» og Elvis «Baby Let’s Play House». Litt mer variasjon kunne jo gjøre seg. Likevel er det i disse banda at rockens framtid ligger. Gamle guder kan fremdeles trekkes fram og lyttes til, men egentlig synes jeg det er lenge siden rocken har hatt stort å takke Amerika for. Jeg er fremdeles hjertens enig med meg sjøl der! (Jeg prøvde å provosere i gang en debatt om dette i ROCK nr.6 1985, men det ble ikke stort til debatt).

Takket være de nye vokalistene og banda lever musikken videre og utvikler seg også som en levende organisme i stedet for å være en museumsgjenstand. Jeg er særlig glad for de mange dyktige kvinnelige vokalistene og musikerne! Hvis rocken blir en gutteting vil den ikke bare dø, den fortjener til og med å dø. Rocken var i sin tid et arbeiderklasseopprør, og hvis det er reaksjonære idioter og mannssjåvinister som skal styre musikken og miljøet videre, bør den heller gå i grava så snart som råd og overlates til oss «museumsbestyrere», mens gutta boys kan kose seg med cowboyhelter i stedet.

Det virker en smule patetisk når så mange festivalreferater kun er fylt av gamle tryner som på alle måter har sett sine beste dager og kun knirker i vei på tonn med rutine. Noen av dem kunne vært mine fedre, og jeg er femtifem! Sjølsagt har jeg også tenkt å ta med meg rocken og rockefoten (såfremt den fremdeles virker) til gammelhjemmet og gjøre Helvete hett for eventuelle puritanske kristninger, men jeg tror absolutt ikke jeg vil trekkes ut på mimrekonsert. Det høres mest ut som et mareritt.

Da har jeg mere sans for Øyvind Myhres drøm, slik han lanserer den i forordet til boka «Operasjon Ares»:

«Jeg har en drøm som holder meg oppe i tunge stunder: Jeg veit at som avfeldige åttiåringer skal Ingar og jeg gå fjelltur på Olympus Mons, solsystemets høgeste fjell, 28 km høgt. På toppen skal vi se ut over den røde ørkenen og Tharsis-kjeden, noen puslete vulkaner på bare 15 til 20 000 meter. Så skal vi pipe i skjelvende gammelmanssfalsett, ut mot de kalde stjernene; «Shake, rattle and roll–I said, shake, rattle and roll–«.

Denne artikkelen sto på trykk i bladet ROCK, høsten 1999.