Det vesle plateselskapet ble et møtested for musikkformer som var i støpesjeen, og egentlig for lengst klare til å bryte de sosialt pålagte tabuene mot musikalsk «raseblanding». Det ble også et sted der noen av denne musikkens mest talentfulle utøvere fikk utfolde seg, og flere av disse nådde berømmelsens aller øverste topper.

Elvis Presley, naturligvis. Men også Roy Orbison, Jerry Lee Lewis, Carl Perkins, Johnny Cash. Andre burde kommet like langt eller lenger, som Billy Lee Riley, som i mine øyne var den beste av dem alle.

Men for meg var det alltid noe som skurret med SUN og dets image og kanskje særlig den nærmest tilbedte status SUN-sjefen Sam Philips etterhvert fikk.

Ikke nødvendigvis dette at SUN aldri fikk fram noen svarte utøvere til en stjernestatus som egentlig allerede den gangen var fullt mulig å oppnå for svarte utøvere. De fikk ingen Little Richard eller Fats Domino, og slett ingen LaVerne Baker, til tross for mange mer eller mindre halvhjertede eksperimenter med svarte artister. Joda, SUN fikk noen bluessuksesser, og hadde interessante utøvere som etterhvert fikk stjernestatus om ikke der og da, som Howlin Wolf. Og en kan forstå, men jo også beklage, at det var mulig for en ung og hvit Elvis å gjøre «Mystery Train» til en suksess, men umulig for Junior Parker som som skrev og sang den inn før Elvis.

Det er likevel det totale fraværet av kvinnesuksess på SUN som er det som får flest alarmklokker til å ringe hos meg, når det gjelder hvorvidt Sam Philips og hans medarbeidere utøvde sitt etterhvert så helgenforklarte lederskap etter prinsipper som satte musikken først. Eller for de som vil ha det slik, pengene først, og i det minste derettermusikken.

Det var nemlig utvilsomt penger å tjene på kvinnelige artister, og andre plateselskaper greide både å fange opp og følge opp kvinnelige rockeartister og i det minste til en viss grad gi dem fortjent suksess.

De mange samlingene som etterhvert kom med stadig mer overraskende utgravinger fra SUN-arkivets djupeste musikalske kjellere inneholdt bemerkelsesverdig få overraskelser når det gjaldt kvinnelige artister, utenom Barbara Pittman – og henne skal jeg komme sterkt tilbake til etterhvert.

I den tilsynelatende så seriøse og grundige plateserien «SUN – the Roots of Rock» ble så godt som alle kriker og kroker av SUNs musikalske eksperimenter utforsket – eller det kunne man i hvert fall tro.

Og så kommer altså likevel sensasjonen. Memphis Belles — The Women of SUN Records på Bear Family Records. En ny samling som inneholder ikke mindre enn seks fullpakkede CD-plater med kvinnelige artister som var knyttet til SUN, eller som i det minste prøvde å komme ut med sine ting på SUN.

Samlinga er interessant på et utall måter.

Først og fremst musikalsk, fordi her finnes noe av det beste som noen sinne ble spilt inn i studioet i 706 Union Avenue. I tillegg til demoer og relativt enkle prøveinnspillinger.

Dernest musikkpolitisk, om vi skal kunne bruke et slikt ord. Mye av dette materialet nærmest oser av muligheter og talent som aldri ble utnyttet. Hvorfor? Svaret ligger tilsynelatende ganske åpent; Sam Philips var nok akkurat den bedritne amerikanske mannsjåvinisten som det nok ante meg at han var.

Men ambivalensen ligger også i tjukke lag over det han gjorde med de kvinnene som kom til SUN med sitt håp og talent. Han tok i det minste noen av dem inn i varmen rent musikalsk, og lot dem spille inn ting som både sanglig og musikalsk nærmest skriker etter å bli brukt, å bli kjent. Men der stopper det altså. Og det til tross for at samme merkelige mann sto bak WHER, «the nation’s first all girl radio station» i oktober 1955!

At det prosjektet faktisk ble et godt og solid kommersielt foretak burde kanskje kommet hans kvinnelige artister til gode, men det er lite som tyder på det.

Han prøvde nok utvilsomt å gjøre de dyktige men akk så sukkersøte Miller Sisters til en suksess, mens et av selskapets aller største talenter – kanskje det største – nemlig Barbara Pittman rett og slett ble sabotert av sitt eget plateselskap når hun et par ganger så smått begynte å arbeide seg fram mot en stjernestatus, og et platesalg som strakk seg litt ut over det lokale!

Jeg har ingen problemer med å plassere Barbara helt oppe i toppen av rockens utøvere, sammen med Wanda Jackson, Brenda Lee og LaVerne Baker. Og dermed er det faktisk en slags tragedie midt i gleden ved å høre hennes «Everlasting Love», «I’m Getting Better All The Time», «I Need A Man». Den siste tittelen kan jo i dag kanskje oppfattes som pur ironi …

I tillegg er hun også en utrolig god balladesanger, og «The Titles Will Tell» er rent gull. Jeg frydet meg også over «I Forgot to Remember to Forget», som med bare litt mer studioarbeid og litt mer innlevelse og jobbing og engasjement også fra musikernes side ville vært på allemåter bedre enn både Elvis’ og Charlie Feathers’ versjoner.

I den svært interessant boka som følger denne CD-samlinga finner vi bilder og artikler om artister og sanger og begivenheter, og Barbara sier i grunnen det meste om hvorfor alt dette kvinnelige talentet som kuttene på disse CD-platene vitner om forble uforløst:

«I was a blues singer. This petite little teenager singing like Koko Taylor. And he just didn’t like that. Sam has always been a macho man. The lady has to be very feminine. Like I said, his favourite artist was Doris Day. That should tell you something.»

Godt å ha Barbaras attest på at det bildet jeg gav av en ikke helt ulik (!) artistmanager i Hvordan døde Tom Philips ikke var så helt borti hampen feil …

Men sjølsagt er ikke Pittman den eneste som bærer denne utrolige samlinga. Hun fikk da tross alt gitt ut fire singelplater på SUN og Philips International, andre kom aldri så langt. Patsy Holcomb er en av disse, og hennes største mulighet I Wanna Rock kom aldri til pressing. En annen overraskelse for meg var hennes versjon av en av mine rockabillyfavoritter «Someone to Love». Jeg må vel innrømme at jeg fremdeles foretrekker Jean Kelleys versjon som finnes på plata Rare Rockin’ Girls, men dette var også veldig bra.

Jeg må vel også her få si at «gutteklubben» aldri helt greier å fornekte seg, heller ikke i de stort sett edruelige kommentarene i boka som følger denne CD-samlinga. Innimellom tyter gamle holdninger og tullprat fram som putrende gift med sukker på. Som i kommentaren om Anita Woods mangelfulle evner som sanger. Hun er da i hvert fall bedre enn mange av de mannlige artistene som fikk en langt blidere skjebne på SUN!

Og som en digresjon må jeg si at det å skrive kommentarene til denne samlinga helt tydelig burde vært overlatt til ei kvinne, og jeg vet i hvert fall om minst ei med store kunnskaper om denne musikken og dens historie som ville greid denne jobben på en helt utmerket måte – uten å nevne navn siden jeg må sies å være i ganske nær slekt med henne jeg har i tankene …

Jeg har egentlig i årevis irritert meg over mannsjåvinismen i slike utsagn som den man finner helt typisk i kommentaren til Jean Kelleys «Someone to Love» på coveret til Rare Rocking Girls :

«The vocal is nice but the backing in the best Memphis tradition is great».

Jeg ville sagt det omvendt, og jeg tror jeg har god dekning for det også.

Men tilbake til SUN og kvinnene der.

Memhis Belles inneholder rock, country, blues og noe som etter min mening er mer på grensa til «pop» enn virkelig popmusikk, sjøl om det er det det blir kalt på CD-coverne.

Men jeg reagerer kanskje bare negativt på begrepet popmusikk fordi jeg forbinder det med så mange grufulle popklyser, og i avdelinga «pop» finner jeg faktisk mye av det jeg liker aller best i denne samlinga. Som Mikki Wilcox «Ain’t Got Nothing But The Blues», The Sunrays «In the Lonely Hours», Barbara Pittmans «Two Young Fools In Love» og «No Matter Who’s To Blame», Bobbie Jean Bartons «Cheaters Never Win» og «You Burned The bridges».

At det å klistre merkelapper på ting er vanskelig, skinner også gjennom i avdelinga for country. Bobbie Jean Bartons «I Won’t Worry» er et svar på sangen «Don’t Worry» som i Europa nok er mest kjent i Billy Furys utmerkede versjon. Country? Populærmusikk? Rockballade? Litt av alt det?

Et navn jeg stusset over da det dukket opp var Alice Lesley. Det hørtes kjent ut, og ikke bare fordi det var mistenkelig likt «Elvis Presley». Litt videre lesning frambrakte et «aha!» i det det gikk opp for meg at dette var Alis Lesley, som rocker ganske så bra på flere kutt på diverse samlealbum som jeg har i platesamlinga.

Noe av det mest foruroligende og sørgelige i denne CD-samlinga er når det plutselig dukker opp demoer som inneholder masse håp og talent og så står det ganske enkelt «unknown singer».

Det er et stort paradoks i denne samlinga her, så vel som i mye av historia rundt Sam Philips, hans plateselskap og hans artister. Sjelden har så mye godt kommet ut av slik en samling av tilfeldigheter, feile valg, feile holdninger, hell og uhell.

Det er ikke i ledelse, vidsyn og framsyn at plateselskapet SUN briljerer. Det er i sin unike samling av musikktalenter, og at det som en magnet trakk til seg talenter. Det er lett å se seg blind på suksessene, fordi feilvurderingene og misbruket av talent som aldri fikk den støtte og hjelp det trengte blir så utrolig godt synlig for den som bare skraper vekk litt av den nærmest guddommeligjorte statusen Sam Philips har fått. Billy Lee Riley fikk aldri den støtten han behøvde, og Charlie Feathers fikk aldri en sjanse hos SUN. Elvis ble solgt til RCA. Men jeg vil påstå at Sam Philips & hans gutters behandling av de kvinnelige artistene og særlig Barbara Pittman er selskapets verste skamplett så vel som en tragedie for rocken.

Kjøp denne unike CD-samlinga, den er «rådyr», men verdt hver eneste krone! Nyt den, men kjenn gjerne et stikk av sinne og tristhet midt oppi gleden.

Rock mot rasisme – hva er vel mer naturlig enn det? Rocken ble til i en smeltedigel av forskjellige musikkformer, fra hele verden, samlet i et flerkulturelt Amerika der de mektige prøvde, men slett ikke greide, å stoppe fenomenet ROCK.

Få ting i verden har fungert så anti-rasistisk som rockemusikken, f.eks. lyttet jeg til og beundret LaVerne Baker, Fats Domino og Little Richard lenge før jeg hadde sett en eneste lys levende farget person i denne byen!

At det derfor finnes noe som i dag også må kalles nazi-rock, eller rock FOR rasisme må være den største kulturelle misforståelse noen noensinne har gjort seg skyldig i.

Det kan ikke være BÅDE rock og rasisme. Fordi rocken hadde ikke eksistert i det hele tatt uten sin mix av forskjellige kulturer og forskjellige etniske innflytelser.

Vi lever i en by som alltid har hatt ansiktet vendt mot verden. Mot havet. Herfra har folk seilt til alle kanter av verden, og likeledes fått besøk fra alle kanter.

Vi er stolte av det, og med rette. Stolte av vår fortid som en by der det nok renner spansk, hollandsk, portugisisk, engelsk, jødisk, russisk blod i manges årer.

Der gater har navn som Spanskesmuget og Hollendergata.

Rasisme burde derfor være noe fremmed og umulig i vår by. Og mest av alt i dag, da moderne genetikk har avlivet myten om at det finnes «raser» for alltid. Det finnes mennesker, punktum.

Vi kan være kritiske til fremmede kulturer, slik vi kan være kritiske til vår egen kultur. Det er greit. Og den som ikke forstår at en drittsekk er en drittsekk uansett kulturell og etnisk bakgrunn, den gjør faktisk rasistene en stor tjeneste.

La budskapet vårt til alle uansett etnisk bakgrunn være at hos oss skal vi setteINDIVIDET først. Hvert eneste menneske skal svare for seg, uansett kjønn, såkalt rase, kultur, livssyn, seksuell preferanse, politisk oppfatning.

Hvert eneste menneske har krav på respekt for sin egen integritet. Det må være vårt budskap til alle, innfødte så vel som innflyttere!

Hvis noen har gjort noe galt skal han eller hun svare for det, men ikke naboen, ikke ektefellen, ikke barna, ikke vennene. Hvis mobbens kollektive justis skal gjelde, da har vi gjort kål på kanskje det viktigste prinsippet som gjelder menneskerettigheter.

Hvis vi vil ta vare på det viktigste budskapet i vår egen kultur, og kanskje også håpe på ei framtid der dette prinsippet skal gjelde alle i alle strøk av verden – så er det det dikteren Nordahl Grieg skrev i ett av sine dikt:

«For det blir den nye verden, at hver skal svare for seg». Eller for å si det på en mer moderne måte: LET’S ROCK AND ROLL!

Det ble raskt flere plater etter den første, og en liten revolusjon da 45 RPM singlene kom. Og omtrent samtidig EP-platene. Longplayplater var uoppnåelige. De kostet såvidt jeg husker trettiseks kroner og femti øre – det samme som olabuksene som vi i Kristiansund den gangen bare fikk kjøpt i en liten butikk på kaia som ganske enkelt het «Arbeidsklær». Lee var merket.

Jeg ble snart en slik type med sleik og klær som de finere frøknene gyste av. Men ikke verre enn at noen av dem etterhvert dukket opp på «arbeiderklassefestene». Med reisegrammofon var det aldri vanskelig å finne danseplasser. Flittig brukt var et par av tyskerbunkersene. Opplyst med bøtter fylt med sagflis og parafin. Jeg husker at en av de aller mest populære platene jeg hadde var Don Langs «Rock Around the Cookhouse».

På Steinberget der jeg bodde hadde vi avstemninger opptil flere ganger i året blant ungdommen om hvem som var den mest populære artisten, og de mest populære i åra før og like etter 1960 var vanligvis Cliff Richard, Billy Fury, Elvis Presley, Connie Francis og Ricky Nelson. Ikke nødvendigvis alltid i den rekkefølgen. Konserter med kjente vokalister var det heller dårlig med i Kristiansund, men Per Elvis Granberg kom med stort følge, og seinere Roald Stensby. Forøvrig fikk vi nøye oss med å gå på kino, og det dukket opp noen rockefilmer etterhvert.

Den store drømmen var sjølsagt å bli rockesanger, og jeg gjorde da et tappert forsøk… Som «Little Danny» (!) ble jeg etterhvert ganske godt kjent lokalt. Noen ganger oppnådde jeg til og med den luksus å bli bakket av et ordentlig band – «The Terrific Snakes» med min gode venn Hans Kr. Hansen som rytmegitarist og bandleder.

De magre åra for en rocker kom fra 1963 med Beatles og Stones, osv. Jeg kunne godt tåle Stones og Animals, men Beatles var ingen ting for meg. Det gikk så langt at musikkinteressen sank til et grusomt lavmål. Jeg solgte til og med de fleste av platene mine. Såvidt jeg husker beholdt jeg kun noen singler og de tre LP-platene jeg hadde med Billy Fury, hvorav den ene var betaling fra «Det Nye» for å ha vært gjesteskribent på musikksida først på sekstitallet – det første honorerte bidraget jeg hadde på trykk! Skjønt, det var ikke stort den gangen som tydet på at jeg skulle bli forfatter.

På den tida da Toini ble født lyttet jeg derfor ikke mye til musikk. Visene til Tom Paxton og Phil Ochs på grunn av tekstene deres, ellers litt blues, og jeg oppdaget Woody Guthrie og Jimmie Rodgers. Men av og til måtte jeg likevel finne fram noen gamle singler eller lytte til noen Luxenopptak på båndopptakeren. Billys «The Sound of Fury» og Wanda Jacksons «Right or Wrong» var god motgift når de tilsynelatende utallige piggtrådbandene gikk meg for mye på nervene.

Nyoppvåkninga kom imidlertid ikke før utpå syttitallet. Med plata «SUN ROCKABILLYS VOL.1″. For det første oppdaget jeg dermed rockesangere som var totalt ukjent for meg og som jeg straks likte og fremdeles liker godt, nemlig Billy Lee Riley og Warren Smith og Barbara Pittman, og for det andre tydet jo «vol.1″ på at det ville bli flere. Og det ble det jo!

Til min forundring tok min femårige datter (i motsetning til sin to år eldre søster) til seg rock and roll med glød og iver og med suveren forakt for «barnslige» barnesanger og popmusikk. Hun maltrakterte de gamle utklippsbøkene mine og fylte veggen over senga si med rockere! Det skulle nå bli hennes bane og bestemmende for begivenheter som ingen av oss den gangen kunne ane noe om.

Jeg fikk etterhvert kontakt med Rune Halland og begynte å kjøpe plater på postordre både i Norge og i Sverige. Det var forresten også på denne tida at jeg debuterte som forfatter med novellesamlinga «DIMENSJON S» og tok den endelige beslutninga om å skrive på heltid. Kort etter klipte jeg også håret, tok tilbake den gamle sveisen min og tolererte det jeg så i speilet bedre enn jeg hadde gjort på lenge. Her kunne jeg forresten fortalt ei historie som Toini nok ikke ville like, så det skal jeg la ligge for familiefredens skyld.

Bladet «Whole lotta rockin» fortalte meg at jeg slett ikke var alene i verden som fremdeles likte rock and roll, og jeg skrev et par-tre sære noveller i bladet. Seinere også artikler som jeg i tillegg fikk på trykk i lokalavisa. Blant annet en om Charlie Feathers, dersom jeg ikke husker feil. Etterhvert skrev jeg også i arvtakeren ROCK, sjøl om det er blitt sjeldnere enn jeg egentlig kunne ønsket. Men for en som lever av å skrive bør jo flest mulig av timene ved tastaturet være inntektsbringende.

Etterhvert som jeg fikk bedre og nærmere kontakt må jeg innrømme at jeg nok fant det nye rockemiljøet vel fjernt fra mye av det jeg sjøl hadde opplevd på femti- og begynnelsen av sekstitallet, særlig syntes jeg at mye av vår nesten bunnløse og muligens ganske naive romantikk og våre æresbegreper med rot i arbeiderkulturen var forsvunnet og erstattet med en nokså påtatt tøffhet der sveisene var akkurat litt for høye og skinnjakkene litt for struttende og respekten for jentene alt for liten. På femtitallet var det tross alt de, mye mer enn de fleste gutta, som «drev» rockemiljøet. Av guttene i min klasse på skolen var vi kanskje fem-sju som brydde oss om musikk, resten var fotballhoder. Jentene i paralellklassen derimot… Jeg skulle nesten til å si at jeg elsker dem ennå, men det er nok minnet jeg elsker.

Det var en kultur vi var en del av, og jeg våger å si en arbeiderklassekultur. Det er kanskje derfor de velutdannede kulturbyråkratene har så liten respekt for den kulturen som er min. Vår. Uten å blunke rev de f.eks. «Rundhuset» på St.Hanshaugen i Kristiansund, ett av de stedene som virkelig betydde noe for oss unge i hine hårde dager. Der danseplatten lå står det nå en idrettshall! Rundhuset sto forresten såpass lenge at Toini rakk å bruke det som øvingslokale da hun hadde gruppa Katz.

Som man lett kan forstå med en etterhvert svært så (ut)øvende musiker i huset gled musikkinitiativene- og kunnskapene greit over fra far til datter, og langt seinere, etter at Toini hadde flyttet til Oslo og hadde begynt å gjøre seg gjeldende syntes jeg faktisk det var svært så morsomt da Puls anmeldte min rock and roll roman «Kalis sang» under tittelen «FAREN TIL TOINI»!

En gledelig ting som har skjedd er sjølsagt alle de bra nye vokalistene pluss band som har dukket opp, inkludert naturligvis Toini & The Tomcats, sjøl om jeg kan dy meg litt for det ensidige stakkato rockabillykjøret mange band kjører, der så mange låter høres ut som blandinger av Johnny Burnettes «Lonesome train» og Elvis «Baby Let’s Play House». Litt mer variasjon kunne jo gjøre seg. Likevel er det i disse banda at rockens framtid ligger. Gamle guder kan fremdeles trekkes fram og lyttes til, men egentlig synes jeg det er lenge siden rocken har hatt stort å takke Amerika for. Jeg er fremdeles hjertens enig med meg sjøl der! (Jeg prøvde å provosere i gang en debatt om dette i ROCK nr.6 1985, men det ble ikke stort til debatt).

Takket være de nye vokalistene og banda lever musikken videre og utvikler seg også som en levende organisme i stedet for å være en museumsgjenstand. Jeg er særlig glad for de mange dyktige kvinnelige vokalistene og musikerne! Hvis rocken blir en gutteting vil den ikke bare dø, den fortjener til og med å dø. Rocken var i sin tid et arbeiderklasseopprør, og hvis det er reaksjonære idioter og mannssjåvinister som skal styre musikken og miljøet videre, bør den heller gå i grava så snart som råd og overlates til oss «museumsbestyrere», mens gutta boys kan kose seg med cowboyhelter i stedet.

Det virker en smule patetisk når så mange festivalreferater kun er fylt av gamle tryner som på alle måter har sett sine beste dager og kun knirker i vei på tonn med rutine. Noen av dem kunne vært mine fedre, og jeg er femtifem! Sjølsagt har jeg også tenkt å ta med meg rocken og rockefoten (såfremt den fremdeles virker) til gammelhjemmet og gjøre Helvete hett for eventuelle puritanske kristninger, men jeg tror absolutt ikke jeg vil trekkes ut på mimrekonsert. Det høres mest ut som et mareritt.

Da har jeg mere sans for Øyvind Myhres drøm, slik han lanserer den i forordet til boka «Operasjon Ares»:

«Jeg har en drøm som holder meg oppe i tunge stunder: Jeg veit at som avfeldige åttiåringer skal Ingar og jeg gå fjelltur på Olympus Mons, solsystemets høgeste fjell, 28 km høgt. På toppen skal vi se ut over den røde ørkenen og Tharsis-kjeden, noen puslete vulkaner på bare 15 til 20 000 meter. Så skal vi pipe i skjelvende gammelmanssfalsett, ut mot de kalde stjernene; «Shake, rattle and roll–I said, shake, rattle and roll–«.

Denne artikkelen sto på trykk i bladet ROCK, høsten 1999.