Det handler om menneskers trang til å tro på det utrolige, tvile på det beviste, gjøre Verden og Universet som fysisk fenomen lydig mot egne drømmer, forestillinger og fantasier.

Så til helvete (!) med hardnakkede protester mot viten, rasjonalitet og forstand. Tilbedelsen av det usynlige vil mange tro på for å døyve sin angst og for å ha en ønskebrønn de kan kaste sine mentale mynter ned i og veksle dem i mirakler.

De kan eie både himmel og helvete i drømmene, i fantasiene, i alle verdens gudshus kan de kaste seg ned foran Herrene sine og ønske, ønske, ønske: Ulykke over fiender – nå eller i «evigheten», lykke og glede for seg sjøl – nå og i det hinsidige.

Men det eneste som i mine ører og øyne virker «evig» med det hele er at det er hva det er og for all framtid forblir: Et evig mas.

I konkret (?) religiøs sammenheng finner jeg forestillinga om Himmelen langt mer tåpelig enn den om Helvete.

Helvete blir et forståelig fenomen rett og slett fordi det speiler vår angst, vår frykt for smerte, redsel for ild og for å falle – dette siste et av barndommens først forståelige kilder til «vondt».

Lykke, evig glede, paradis? Å ha det bra betyr normalt slett ikke «evig orgasme», samme hvor herlig det jo kan være å bli seksuelt tilfredsstilt – særlig i kjærlig gjensidighet sammen med en man elsker.

Men dersom denne gleden skulle vare «evig» ville man antakelig enten bli gal av det, eller temmelig snart miste hele lykkefølelsen som det kan gi.

Menneskedyret likt de fleste andre høyerestående (?) dyrearter trenger nemlig kontraster for å forstå ting. Trenger å sette ting inn i en sammenheng. Gi det en verdi, gi det noe å sette det opp imot.

Dersom «normal» er en form for balanse så er det et slags følelesens gravitasjonspunkt der vi verken svever vektløs mot en himmel eller trykkes hardt ned mot jorda.

Det er i kontrastene, i skiftningene, utfordringene, løsningene at vi møter både lykke og ulykke – og det er i balansens øyeblikk at vi når fram den høyden som gir et utsyn der vi kan forstå og se både «himmel» og «helvete».

Det er jo et veldig kjent menneskelig fenomen at den som aldri har vært fattig, eller i det minste har observert og forstått konsekvensene av fattigdom på nært hold, ikke kan virkelig glede seg ved rikdom – eller til og med «bare» en smule velstand.

Men det er et like viktig poeng at dersom man godtar andres fattigdom som en konsekvens av egen rikdom blir man kanskje rik på «ting», men er allikevel et menneske som lever i dyp elendighet.

Jeg leste en gang om soldater som trente seg på å «herde sitt øye» som det ble kalt. De gjorde det ved å både observere andre drepe dyr og å sjøl gjøre det, og det var en prosess der de fleste kunne nå fram til sitt mål fort.

Veien var overraskende kort fra det å forstå og kjenne og føle medlidenhet med dyr til en total likegyldighet eller til og med kunne betrakte lidelse og død som en slags observerende adspredelse.

Det er nøyaktig samme mental mekanisme som man ser hos slaktere, der til og med for eksempel et dyrs «uvanlige» reaksjoner på tortur og død gjerne blir til en sær form for underholdning. Noe uvanlig og en smule underholdende imot rutinedrapets normale og totale likegyldighet.

Jeg har kjent hyggelige slaktere. Utenfor jobben. Jeg har kjent hyggelige soldater. Utenfor jobben.

Jeg har altså kjent hyggelige mennesker som til hverdags begår drap på dyr. De har det som jobb. Jeg kan kanskje like dem sjøl om jeg ikke forstår at de kan gjøre det de gjør, greie det de greier. For uansett hva jeg synes om dem i deres «sivile» liv kan jeg aldri godta arbeidet deres – like lite som jeg kan godta soldaters gjerninger når de «bare følger ordre» og begår drap – på helt ubevæpnede mennesker. Slik som bombeflygere ofte, eller til og med oftest, jo gjør.

Disse flygerne har til og med funnet på en egen betegnelse for det; «colatteral damage». Gjerne oversatt som «uunngåelige sivile tap», men i amerikansk betydning langt mer enn i sin norske oversettelse underforstått brukt som en pris man bare må ta med i beregningen. En pris egentlig helt uten betydning for selve oppdraget.

For disse flygerne, slik vi i vår generasjon fikk oppleve pilotene som napalmbombet vietnamesiske landsbyer under Vietnams amerikanske krig, var det å se landsbyer gå under i et flammehav. Som av flygerne gjerne ble kommentert med triumferende «yiihaaa», krydret med nedsettende og rasistiske bemerkninger om ofrene der nede, og naturligvis gjensidige gratulasjoner.

For å vri på et uttrykk så kan man vel si at krig avstumper, og sånne «bombing missions» avstumper absolutt? Uansett om man altså later som det motsatte ved å både gratulere og forfremme soldatene.

Invasjonshærer, angripere, okkupanter har jo naturligvis ikke det moralske overtak som forsvarere har.

Forsvarerne kan gjerne ha flere av de samme moralske dilemma og problemer som okkupanter og angripere, men de har likevel en veldig viktig rett på sin side: Retten til å forsvare seg. Gjerne med hvilke midler som helst.

Særlig om angriperne er sterkere, bedre utstyrt og rikere på både våpen, utstyr og penger, slik som under vietnamkrigen. Eller for den saks skyld slik også norske motstandsfolk hadde etter det tyske angrepet på Norge i 1940!

Om enn man i all rettferdighets navn må innrømme at dette siste neppe helt kan sammenliknes med det første, uansett hvor mange heltehistorier man har greid å lage omkring det, og tro meg, jeg har vokst opp med en god del av dem!

Sjølsagt gjorde norske motstandsfolk mot den tyske okkupasjonen en viktig og god jobb – men sjøl de dristigste og mest vellykkede var likevel for nålestikk å regne i forhold til der slagene virkelig sto…

Russerne på sin side kan nå for tiden gjerne finne grunner til å skifte navn både på byer og land, men avgjørelsen falt uansett i Sovjetunionen, seierherrene var Den Røde Hær, og bynavnet Stalingrad vil for alltid være skrevet inn i historien. Og dersom nålevende russiske politikere hadde hatt noe vett ville de aldri skiftet navn på den byen.

At Josef Stalin var en brutal diktator, langt mer i en tsaristisk enn på noen måte kommunistisk politisk tradisjon, er hevet over enhver tvil. Men da Sovjetunionen tross hans forsøk på å holde «sitt rike» utenfor krigen ble invadert ble han mer eller mot sin vilje, og enda det slett ikke er med lett hjerte en antistalinist må innrømme det, rett menneske på rett plass.

Jeg både har lest og leser temmelig mye om den andre verdenskrig, og etter en periode der Stalin og hans krets temmelig desperat prøvde å holde Sovjet utenfor krigen, var ønsketenkningen om hva Hitler ville eller ikke ville etterhvert temmelig fantasifull. Man visste, men ville ikke vite… så enkelt var det faktisk.

Da angrepet kom skulle det likevel vise seg å bli Nazi-Tysklands bane. Hitlers drøm om et tysk rike fra Ural i øst til Irskesjøen i vest ble knust først og fremst av Den Røde Hær, ledet av generaler som Rokossovski og Sjukov.

Hitlers overoptimistiske anslag for hvordan og hvor hurtig krigen i øst skille vinnes tok heller ikke høyde for en annen sterk russisk motstander – vinteren.

Da den var over var det allerede for seint. Tyskerne hadde vekket en halvsovende bjørn… og Stalin var klokere enn Hitler, han overlot krigsledelsen til generalene.

Det er forresten underlig å lese en del ny vestlig historieskriving om krigen der lesere som ikke kjenner «de nakne fakta» bare må finne den temmelig forvirrende:

I ei bok jeg nylig leste om det berømte slaget ved Kursk virker det som om forfatterne nærmest veldig motvillig ender opp med det endelige resultatet – nemlig at Den Røde Hær vant slaget, og at det ble en uhyre viktig seier på veien mot det endelige oppgjøret med Nazi-Tyskland!

Han greier imidlertid også å sløre det så mye til at han ender opp med noen ganske mystifiserende konklusjoner, der leseren sitter igjen med temmelig forvirrende inntrykk.

Hans beundring for tyskerne motsvares av tilsvarende negative følelser for sovjeterne, og bokas konklusjon blir hengende i løse lufta. Sovjeterne vant visst? Noe de ikke burde gjort, og derfor gjorde de det «på en måte» heller ikke?

Et faktum i nyere russisk historieskriving, ikke minst om krigen, er jo også at de «nye historikerne» ikke har noe ønske om å framstille Sovjetunionen, dets ledere og SUKP[1] på en veldig positiv måte, men derimot i stedet framheve Russlands rolle, i tråd med nyrussisk nasjonalisme.

Det er dermed stor grunn til å ta ny russisk historieskriving med noen store klyper salt.

Boris Jeltsins Moder Russland-patriotisme har et veldig sterkt preg av antisovjetisme. Ikke helt stuerent kanskje, fra en mann som i sin tid når det var opportunt var aktiv medlem i SUKP?

Den godeste senere så antikommunistiske Boris var nemlig fullt medlem av Sovjetunionens Kommunistiske Parti fra mars 1961 til juli 1990, altså i nesten tretti år! I 1981 ble han dekorert med Lenin-ordenen for sin innsats for Kommunistpartiet og Sovjetstaten, og han ble medlem i SUKP’s sentralkomite i 1981.

Hans ideologi og politiske tilknytning endret seg imidlertid med rakettfart (!) da det ble maktopportunt å ikke lenger være kommunist, men derimot antikommunist – og han vendte sannelig ikke bare ryggen til sine tidligere partikamerater, han vendte dem rett og slett rompa, full av dritt.

Sjølsagt sier det også noe om det sovjetiske kommunistpartiet når sånne typer kunne greie å klatre, klatre, klatre oppover i hierarkiet, uten annen ideologisk ballast enn maktgriskhet.

Det ble antakelig til slutt partiets bane, mer enn noe som helst annet. Og hvis Mikhail Gorbatsjov var kokkepiken, så var Boris Jeltsin sannelig mennesketeren. Som ikke nøyde seg med det kokkepiken hadde tilberedt, men slaktet og spiste også henne!

[1] Коммунистическая партия Советского Союза

På sett og vis krever man altså en frihet til særbehandling av halve menneskeheten. Og misforstår dermed selve innholdet i begrepet frihet. Frihet er nemlig et begrep som både må og skal koples sammen med begrepet likhet.

Og man må derfor straks spørre – hva er det med kvinner som gjør at de, men ikke menn, skal dekke til håret og gå annerledes kledd enn menn av religiøse og kulturelle årsaker?

Dette har sjølsagt djupe religiøse røtter i kampen mellom kvinne- og mannsdominerte religioner og annen overtro. Fra de eldste tider ble kvinnehåret sett på med beundring og som et tegn på makt og magiske evner. Å dekke det til ble (og blir!) derfor et middel til å kontrollere og undertrykke denne makten og til å gjøre guddommen som i mange kulturer var kvinnelig til en mannsgud.

Samtidig ble også kvinnehåret gjerne sett på som vakkert og også utfordrende. Tildekkinga ble derfor også et spørsmål om eiendomsrett.

Dersom menn via et presteskap som representerte en monoteistisk hanngud med religiøse lover og påbud kunne kreve en tildekking av kvinners hår og så å si ”privatisere” det for den mannlige kone- og dattereierens syn, så ville det bli et veldig tydelig og synlig symbol på menns eiendomsrett over kvinner.

Det virker dermed umiddelbart både patetisk og sjølmotsigende å høre mennesker prise sine egne undertrykkingssymboler og kreve ”frihet” til å vise dem fram.

Det finnes mange slike symboler. I de mest ekstreme tilfeller skal ikke kvinner kunne vise seg ute (uten i følge med mannen som eier dem) uansett tildekking. Deres hjem blir da i praksis også deres fengsel og deres ektefelle deres fangevokter og gata deres bevoktede luftegård.

Neste trinn på stigen er sjølsagt at kvinner får lov til å gå ut – men uten å vise noen del av kroppen, i verste fall ikke en gang øynene. Disse uformelige vandrende klesbyltene blir f.eks i Talibans Afghanistan naturligvis til et skrikende ekstremt eksempel på manglende frihet og menneskerett.

Det finnes oftest et uhyre enkelt kontrollspørsmål vedrørende frihetsberøvende symboler knyttet til kjønn: Brukes de av begge kjønn? I så fall hvorfor ikke? Og dersom de begrunnes i religiøse påbud må man spørre – hvems religiøse påbud? Er utgangspunktet for påbudene religiøse og kulturelle regler laget av kvinner eller av menn? Er Guden som prestene og profetene henter sin autoritet fra og begrunner påbudene med mannlig eller kvinnelig? Omtales guddommen kjønnsnøytralt eller er det som en Han eller ei Hun?

Dersom svaret på disse spørsmålene er at, jo, det er en hanngud betjent hovedsakelig av et mannlig presteskap eller om så bare med røtter i det samme, så vil det neppe bli enkelt å forene slik tro med virkelig kjønnsnøytral frihet …

Kristendommen i sin mest liberale form skal ha all ære for at den prøver å bli frigjørende og individualistisk, men hvor vellykket det egentlig er kan man jo saktens diskutere. Boka er fremdeles Bibelen, og man skal sannelig lete lenge i den før man finner tegn til virkelig frigjørende teologi.

Da må man i hvert fall gå til nystestamentet, der man finner klare tegn til at forholdet til Gud blir et forhold mellom individet og guddommen, egentlig uten noe virkelig behov for et formidlende presteskap. Samtidig finner man der også noen mer eller mindre klare advarsler mot sammenblanding av prestemakt og politisk makt.

Bibelen er et mangfoldig verk, satt sammen av av en rekke kilder, men også i sin endelige form klart preget av mennene som nettopp valgte ut skriftene i den – blant de mange som de hadde å velge i for at den skulle tjene deres formål. I Bibelen finnes det mange begrunnelser for kvinneundertrykking, men leter man godt finner man jo også det motsatte – uten at det i sin tid forhindret verken heksebrenning eller i nåtida kirker og kirkesamfunn der menn klart eier de sterkeste maktposisjonene.

Det gjelder sjølsagt særlig den katolske kirka, der tanken på kvinnelige prester, enn si en kvinnelig pave, fremdeles er den verste form for religiøst kjetteri.

Koranen er i langt større grad et enhetlig skrift, og vi vet også temmelig mye om mannen som skrev den. Det virker umiddelbart temmelig fantastisk at noen skal kunne leve livet sitt basert på denne boka, som til tider virker som den skulle vært skrevet i en blanding av hasjrus og stormannsgalskap. Men i neste øyeblikk ser man at den røde tråden i den kynisk handler om politisk og religiøs makt. Dens forbud og påbud er klare og ganske enkle maktmidler for ethvert islamsk presteskap som ønsker å bruke den. I likhet med Bibelen – og faktisk enda mye bedre og klarere – kan den brukes til å rettferdiggjøre erobringskriger og drap på meningsmotstandere i religionens navn.

De fleste religioner handler i utgangspunktet om å skape et klart ”dem” og ”oss”. Men i moderne tid fikk religionene ideologiske motstandere de ikke hadde så stor erfaring med. Ateisme, kommunisme, anarkisme, endatil borgerlige frihetsidealer, humanisme og demokrati. Ideologier som handlet om frigjøring av individet og meningsfylt organisering av kollektivet, av samfunnet, blant annet uten diskriminering og forskjellsbehandling på grunn av kjønn.

Vel, en kan innvende at gjennomføringa av ideene ikke alltid har svart til forventningene. Men i det minste ligger kimen til frihet og frigjøring nettopp der, i slike tanker!

Men særlig det vestlige demokratiets store problem ligger i den djupe aktelsen for en religiøs frihet som man velger å respektere uansett tvilsomt ideologisk innhold.

Menneskets rett til å velge religion sees ikke bare som en individuell rett, men en rett til å organisere og til å tillate temmelig vide rammer for undertrykking, kanskje særlig av kvinner innenfor disse organisasjonene.

Særlig Nord-Amerika, som jo i utgangspunktet også var et sted der sære religiøse sekter og retninger som hadde trange kår i Europa reiste til, ble en lapskaus av religiøse retninger som på sitt verste hadde og har et temmelig sært innhold.

Retten til religiøs organisering og den nesegruse ærbødigheten for all slags religion ligger nå så djupt forankret i amerikansk, sosial bevissthet at selve ordet ”religion” er blitt hellig og ukrenkelig nesten uansett innhold – og ellers tvilsom sosial (og til og med undertrykkende!) agenda.

I Europa oppsto derimot sterke bevegelser basert på en sosial, økonomisk og individuell frigjøring som så religionen ikke som en løsning men som en del av problemet som menneskeheten måtte overvinne for å nå fram til et godt samfunn.

Sosialismen og anarkismen i dens forskjellige former var og er i sitt innhold og i sin kamp om nødvendig anti-religiøs, der religionene ble sett på som undertrykkende og konserverende i forhold til individets rett til å leve sitt liv fri for dømmende og kontrollerende presteskap og sekter, utdatert overtro og autoritære gudsord i gamle bøker.

Det var for så vidt ikke den enkeltes private rett til å tro en ville nekte folk å ha, om man så foretrakk å tro på jomfrufødsler eller guder som snakket til hellige menn inne i huler, som Joseph Smith og Muhammed. Det var retten til å organisere og lage enn viss type sekter og samfunn. Der folk ble underlagt diskriminerende og strenge regler som på sitt verste kunne detaljstyre folks liv til (over)troen ble ei veritabel tvangstrøye av elendighet og sjølfornektelse.

USA sitt kaos av religiøse retninger besto av grupperinger som i det minste kunne enes om en ting om de aldri så mye også fordømte hverandre: Da det nye sosiale og ideologiske opprøret kulminerte i revolusjonen i Russland var det for dem selve Satan som hadde steget ned på Jorda.

Religionene er enkelt sagt naturligvis også kun ideologier. Men de er oftest ikke ideologier basert på noen form for rasjonell fornuft og inneholder også nesten alltid dette mektige vesenet «Gud». Som har skapt alt og fremdeles eier en absolutt makt, som Han riktignok lar sine diverse presteskap forvalte, men som også oppfattes som i høyeste grad involvert i enkelindividers liv. Mennesker kan nå Ham gjennom å be til ham. Bønnen kan i form både være både rituell og personlig. Mennesket i samtale med lause lufta er for et rasjonelt, ikke-religiøst individ antakelig selve sinnsbildet av religionens tragiske evne til å erstatte rasjonell tenkning.

I de fleste bønnlige henvendelser til Jahve eller Allah er i grunnen ikke avstanden så veldig stor mellom«Fader vår, du som er i Himmelen, komme ditt rike» og Tjorvens enfoldige lille bønn «Kjære Gud, kan jeg få et kakestykke til». I begge tilfeller blir temmelig ofte svaret nettopp slik som Tjorvens ønskesvar til seg sjøl ble: «Ja, det får du!»

De organiserte religionene med sine for så vidt både kompliserte og samtidig enfoldige ideologier basert på åndelige veseners inngripen i den materielle verden, kolliderer front mot front med ideene til de fleste sosialistiske tenkerne. Men i ettertid kan man kanskje lure på om det ikke ville vært en lærdom å hente for Marx eller Kropotkin i Muhammeds langt mer fantasifulle tilnærming til sosiale spørsmål… Nemlig at de ved å påberope seg en guddommelig begrunnelse for sin ideologi kanskje ville ha hindret at vår tids ledende maktnasjon, Amerikas Forente Stater, i blindt hat mot det USAs ledere oppfattet som ateistisk gudshatende ideologier, skulle komme til å alliere seg med noen av verdens verste, religiøse fanatikere og mordere i kampen mot «kommunismen».

Sjøl i dag, da det burde vært åpenbart for hver og en at det kapitalistiske Vesten har feilet fullstendig i å gi land i Midtøsten et humanistisk alternativ til religiøst diktatur, greier de fleste ikke å se hvilken forferdelig feil man gjorde f.eks, i Afghanistan med å støtte spinnville islamistiske fanatikere i kampen mot den temmelig stabile, sovjetstøttede regjeringa i landet.

Jeg trodde vel aldri for tjue-tretti år siden at jeg noen sinne skulle si det, men Sovjetunionens forvitring og sammenbrudd har virkelig vært en enorm geopolitisk katastrofe. Kanskje ikke så mye i Europa, det er sant. Men for folk i en rekke utviklingsland og særlig i Midt-Østen der land etter land omtrent motstandsløst har falt inn under islamske presteskaps reaksjonære sosiale ideologi, og der ikke minst kvinner har fått lide for det.

Mange av de som skrek høyest om «den kommunistiske fare» bør nå kunne innrømme at mange steder der de kunne hevde at folk var i asken, er de nå virkelig kommet i ilden! Allahs Helvete på Jord, kunne kanskje være en ganske treffende betegnelse på tilstanden både i Afghanistan, Iran og en rekke liknende samfunn.

Og det samtidig som all verdens «do-gooders» fremdeles går rundt med sine politiske og ideologiske skylapper og ikke bare tolererer, men forsvarer religiøs undertrykking som om undertrykking skulle være en form for demokratisk rettighet.

De patriarkalske religionenes reaksjonære mørke har virkelig senket seg over oss på en slik måte at vi nå til og med i vårt lille sosialdemokratiske Norge møter den i bydeler, i gater, i hus og i familier der imamers patriarkalske koranlov til eihver tid er i stand til å erstatte alle tanker om både frihet, likhet og felles menneskelige rettigheter uavhengig av kjønn, rase og nasjonalitet. Det er fryktelig å bli undertrykt under protest, men det frykteligste og mest tragiske av av alt er å villig og ivrig delta i sin egen undertrykking.

Den marxistiske ideologen Georgi Dimitrov utformet blant annet på grunnlag av Stalin og Lenins skrifter en anti-imperialistisk folkefrontsteori som på mange måter faktisk bare var en ordrik omskriving av Kiplings ord om at «min fiendes fiende er min venn».

Men den var jo også mer enn det i det den forutsatte at der kommunistpartier (fremdeles) var i mindretall, burde og kunne de samarbeide med hvilke som helst krefter som arbeidet mot det som til eihver tid kunne utpekes som «hovedfienden». Det var/er altså viktig å finne ut hva som i marxistisk forstand er motsigelser i folket og hva som er virkelig og uforsonlig fiendskap, slik Mao prøver det i Om motsigelsen.

At resultatet av slike analyser vanligvis blir temmelig subjektivt, heller enn på noen måte objektivt, det har aldri skremt noen ideologisk troende person.

Det er i denne sammenhengen viktig også å huske på at marxistiske ideologier alltid har hatt et sterkt element av determinisme i seg. Troen på at det samfunnet som marxismen forutså til slutt var vitenskapelig forutbestemt av selve den historiske og ikke minst den økonomiske prosessen til å seire.

At man i praksis likevel så kommunistpartienes makt som en brennende oppgave man ofret både egne og andres liv for, er et tilsynelatende paradoks, men understreker egentlig bare de politiske ideers slektskap med religionene.

På den ene siden den faste tro på at man «må» seire, at utopien vil komme samme hvor store vansker dens tilhengere i øyeblikket kanskje opplever, at man skal leve og dø med den faste tro (viten?) at alle motstandere og alle andre falske lærer til slutt skal kastes på historias skraphaug. På den andre siden en brennende trang til å framskynde prosessen, til å arbeide for saka, til å ofre og til og med bli ofret, til å omvende de mumlende masser og irettesette og «bringe til taushet» de som tolker Teorien feil og dermed «objektivt» blir en fiende.

Retorikken ligger faktisk så nær religionenes at det er underlig at så mange i utgangspunktet intelligente mennesker ikke kan se likhetene. Men så har da heller dessverre intelligens aldri vært noen forutsetning for klokskap, svært ofte tvert imot. Intelligensen og ikke minst intelligentsiaen som en del av en maktelite har en stygg tendens til å erstatte liv og virke med modeller og plansjer og abstraksjoner som så erstatterden virkelighet disse opprinnelig var ment som en beskrivelse av.

Når så mange i utgangspunktet «gode» mennesker greier å erstatte sin instinktive rettferdighetssans med kulturell relativisme, er dette et utslag av noe av det samme. Den slags vitenskapelig nysgjerrighet og forskertrang som får presumptivt tenkende og følende personer til kaldt og rolig å torturere og observere dyrs lidelse i et laboratorium ved å lage en mental og emosjonell sperre mellom seg og sitt offer. Og det enda det skal bare ett eneste lite tankesteg videre til for å forstå at det er forsøksobjektets grunnleggendelikhet med forskeren som faktisk i en annen sammenheng gir forskningen vitenskapelig legitimitet!

Hos det vi kan kalle kulturforskere ser man faktisk noe av den samme blindhet, enda likheten mellom ei kvinne som henrettes for utroskap under islamsk lov og ei kvinne som er sosiolog i det relativt trygge Norge burde være åpenbar – til og med for sosiologen.

Islams problem for mange sosialister ligger i at man bokstavelig talt ser dobbelt. På den ene siden ser man sjølsagt undertrykkinga, den religiøse naiviteten, mannsrompene i moskeen som stikker vittig i været i kollektiv underkastelse, Koran-skolenes hjernebedøvende indoktrinering.

Hvis en våger det, kan en kanskje til og med stille innrømme for seg sjøl at mange av disse menneskenes religiøse og politiske ledere er direkte ufyselige imperialister og regelrette fascister. At de samfunnene de ved hjelp av sin religiøse ideologi har skapt i blant annet Iran, Afghanistan, Sudan og Saudi-Arabia, likner adskillig mer på Hitlers Tyskland i sin verste periode enn på noe som helst annet vi ville ønske å kunne sammenlikne dem med.

Men på den annen side synes man også at en ser mennesker som modig kaster seg inn i kamp mot fiender som en sjøl har så store vansker med å bekjempe, og for ikke å si motstå.

Og da snakker jeg ikke bare om det ny-imperialistiske og reaksjonære USA eller terrornasjonen Israel, men mot hele det vestlige samfunnets tilsynelatende bunnløse moralske, sosiale og politiske forfall. Islam framstår som ei rensende kraft og en folkelig massebevegelse med opprinnelse i den såkalte Tredje Verden som det faktisk går an å samarbeide med … og glem da ikke den bakenforliggende, i dag kanskje nærmest ubevisste forestilling hos marxistene om at seieren til slutt uansett vil komme til de progressive kreftene. At Allah i likhet med Jahve som en del av en uavvendelig prosess vil sekulariseres og til slutthavne på historias skraphaug.

Og i parentes bemerket har her libertarianerne av Margareth Thatcher-typen så mye felles tankegods med marxistene, at en antakelig må tilhøre en av partene for ikke å se likhetene mellom begges (!) tru på «markedet» og «kapitalen» som historias endelige og allmektige dommer.

Reaksjonære og halvfascistiske mennesker står i dag ofte fram som de som den såkalte «mannen i gata» føler forsvarer det som oppfattes som «rett».

Når ei jente drepes av sin far eller en annen mann i sin øvrige nære familie fordi hun velger å leve livet sitt annerledes enn hans og hans religion og eventuelt kultur eller ukultur foreskriver, da er det alltid folk på venstresida som jeg føler burde gå hardest ut mot slik religion og slik ukultur som roter det til med innfløkte forbehold og forklaringer og til og med unnskyldninger for det uunskyldelige, så de til slutt nesten framstår som medskyldige.

Men hvorfor i all verden skal det være slik? Vår intense forargelse og harme på vegne av folk som blir rammet av urett på grunn av f.eks. rase, alder eller kjønn i andre sammenhenger er jo med rette nesten grenseløs, for ikke å si hemningsløs?

Det foregår i dag en mildest talt merkelig debatt på venstresida om hvorvidt en religion som islam har skyld for undertrykking.

Koranen og Bibelen er som det burde være ganske lett å se begge bøker som egner seg utmerket som redskap for undertrykking. At det finnes elementer av andre ting i begge bøkene, at det enkelte steder snakkes varmt om både kjærlighet og medmenneskelighet og veldedighet og til og med toleranse spiller faktisk liten eller ingen rolle i denne sammenhengen, og fungerer faktisk mer som unnskyldninger enn som begrunnelser for forandring.

Autoritære religioner har nemlig til felles at de lager regler for hvordan mennesker skal leve, og blir fiender av friheten fordi de aldri kan godta eller forstå at frihet alltid er friheten for dem som tenker annerledes, for – etter hukommelsen – å sitere Rosa Luxemburg.

Når Islamsk råd går ut og sier at de ikke liker æresdrap, at det ikke har noe med islam å gjøre, og samtidig går ut med at islamske kvinner må gifte seg «innen sin tro», da burde vi jo hyle høyt av vrede over slike mennesker som på den måten beviser at de ikke har skjønt et eneste plukk av hva menneskerettigheter og frihet dreier seg om.

De slår seg sjøl så ettertrykkelig på kjeften at gjenlyden burde rulle som torden i moskeen, men det er kanskje også en del av kulturrelativismen å tolerere ikke bare undertrykkende «kultur», men også regelrett dumhet hos slike som de gjennomsnittlige europeiske, urbane over- og middelklassemennesker innerst inne tross alt ser på som litt merkelige, fremmede og eksotiske. Kort sagt, i grunnen litt grøssende festlige, som en huleboer eller (for den saks skyld) en anarkist fra arbeiderklassen i et fint og porselent middagsselskap.

Respekt for frihet og individets rett til å ta egne avgjørelser dreier seg sjølsagt om å la det være ganske opp til den enkelte hvordan en vil leve sitt liv, helt uavhengig av hva en eller annen guddom sier av sannheter i ei eller annen bok, og samme hvordan den boka er blitt kokt ihop, overlevert av engler, kommet som drømmer, rekt i land på ei fjøl.

Men det kan aldri de patriarkalske og monoteistiske religionene virkelig tolerere!

Ikke minst fordi de er bygd på den patriarkalske familien som den grunnleggende sosiale enhet, der familien faktisk blir den daglige utøvende makt og den daglige undertrykker.

Familien behøver naturligvis ikke religion som unnskyldning for å virke undertrykkende, men du verden så godt de fungerer i hop! Når den lille jordiske Far ikke ser deg, blir du uansett sett av den store himmelske Far, som du ikke kan ha noen hemmelighet for …

De forestillinger som etter hvert har kommet mer eller mindre halvhjertet inn i de fleste vestlige familier om at man har barna sine bare på låns, og at familiens oppgave er å hjelpe og støtte og være der med trøst og hjelp når ting går galt, men uansett ha som oppgave å være med på å skape sosialt sterke og uavhengige individer, det er en tanke som for tilhengere av autoritære religioner (og ideologier?) virker helt fremmed og kjettersk.

Men dersom familien er et hinder i stedet for en hjelper på veien mot særlig kvinners frigjøring, da er det eneste riktige å kutte den ut, skjære den vekk som dødt bedervet kjøtt. Det gjør alltid vondt å skjære, men prisen for ikke å gjøre det er å bli kvalt, nedverdiget, gjort ubetydelig, forvandlet til en bruksgjenstand.

Enhver person som ber et menneske om å sette familiens «følelser» eller «ære» foran ens egen rett til å leve et verdig liv og velge hvem en vil ha til kjæreste, venn, ektefelle eller partner etter eget ønske er en fiende, og ikke en venn.

En kan ikke i det ene øyeblikk mer eller mindre motstrebende gå med på individets ukrenkelighet og rett til å ta egne avgjørelser og i det neste be det samme menneske om å sette påståtte plikter og andres sosiale behov foran sine egne.

Jeg tror at det som folk, som regner seg som en del av venstresida eller i det minste har ideer om frihet og likhet, virkelig nå må gjøre, er å begynne å se de nære sammenhengene mellom mål og midler.

Jeg husker godt på seksti- og syttitallet da begreper som vennskap, medlidenhet, kjærlighet, omtanke, rettferdighet, og alt som liknet på det ble sett på som småborgerlige og avlegs.

Men jeg vil si at ethvert steg som bringer ett menneske nærmere frihet og likhet bringer oss alle et steg videre. For hver kvinne som myrdes av æreløse familiemedlemmer fordi hun vil eie seg sjøl og ikke bli eid har vi tapt litt frihet, for hver unnskyldning som kokes i hop av deres intelligente medløpere har vi alle tapt litt.

Og da unntar jeg naturligvis ikke på noen som helst måte eiesjuke kjærester, samboere og ektemenn av noen nasjon, kultur eller etnisk tilhørighet! Nordmann, same, kurder, pakistaner, afrikaner, møring.

Hvert felles skritt framover kan ikke betales med andres tilbakesteg. Det er ingen pris vi kan trekke på skuldrene av og snakke vekk med ideologiske fraser og ordtak om at man «må knuse egg for å lage omelett».

Er det nødvendig at vi knuser hoder må det i så fall være de riktige hoder; de uhelbredelige og fanatiske undertrykkernes, gjerne også den avarten som er utkledde i kulturrelativismens tolerante kappe.

Eller la meg like godt ta akkurat den tanken til sin provoserende logiske og revolusjonære ytterlighet:

Dersom det hadde vært svenske Fadime som hadde kverket sin far og ikke omvendt, burde hun ikke hatt straff i det hele tatt. Det ville vært et drap begått i sjølforsvar, ei radikal, opprørsk, feministisk og rettferdig handling. Hun burde fått medalje.

Så samles heksekretsen, ilden tennes, og lysene, prestinna tar ordet:

– Dette er solvervsnatta, årets lengste natt. Nå triumferer mørket, men det må snart overgi seg til lyset. Naturen holder pusten, men den mørke kongen i kjelen forvandles. Vi ser demringen i møte, hvor Den Store Mor gir liv til den guddommelige barnesol, som bringer håp og løfte om sommer.

– Vi er våkne i natten. Vi dreier hjulet for å bringe lyset. Vi kaller solen fram fra den lange natten. Vær velsignet!

Alle i kretsen sier i kor:

– For å dø og gjenfødes dreier hjulet.

Dette er begynnelsen på heksenes julerituale slik det utføres i moderne hekseringer. En hedensk jul, med et pust fra en fjern fortid som gir et vagt ekko av gjenkjennelse. Religionene som gir inspirasjon til julefeiringa et så urgamle at det blir meningsløst å telle årene. Julemåneden markerer et astronomisk skille. Et fenomen som ikke har fulgt menneskene gjennom noen tusen år, men i hele vår historie. Hundretusener, ja millioner av år! Mens de første spor vi har funnet i Europa av noe som likner det vi idag kaller religion er tretti til trettifem tusen år gamle.

Et stadig djupere mørke satte nok stor skrekk i våre fjerneste forfedre, og det at sola snudde var hver gang et lite mirakel. Kanskje et mirakel som skyldtes at menneskene påpasselig markerte høytida? Tja. Jeg regner med at ingen av våre forfedre ville tore å teste holdbarheten i en slik påstand ved å la være å feire jula. Noe slikt ville sikkert virke like sinnsykt på dem som det er for oss å tenke oss at noen ville utløse en total atomkrig bare for å se om menneskeheten virkelig ville bli utslettet eller ikke.

Vi vet ikke engang om de har rett. Vi har nemlig aldri forsøkt å la være å feire jul!

Moderne mennesker har fjernet seg fra naturen, og stjernehimmelen og månefasene som en gang gjorde at religiøse ritualer var nattlige foreteelser er borte bak lysforurensninga i byene. Hva er vel månelyset i dag mot ei hundre watts lyspære i utelampa?

Så la oss et øyeblikk tenke tilbake. Ikke til steinalderen, men til ei tid da vår moderne julefeiring fant sin begynnelse. På ei tid da menneskene hadde en annen tidsforståelse, da man ikke talte dagene, men nettene, og kvinnenes menstruasjonssyklus sammen med månefasene produserte en kalender som på de fleste områder er den moderne kalenderen overlegen.

En kalender med tretten måneder i året, hver på tjueåtte dager, og en ekstra dag som sto for seg sjøl uten å være del av noen måned. «Et år og en dag» utgjorde den fulle årssyklusen.

Og de gamle kunne sin astronomi. Den første dagen i året fulgte tett på vintersolvervet, deres første nyttårsdag var den dagen som vi kaller 24. desember… Men først kom den dagen som ikke var del av noen måned. Noen kalte den frigjøringens dag, da man var fri fra det gamle året og innledet en ny syklus. I andre kulturer (eller seinere) ble 23. desember feiret som de hellige barnas dag, og for atter andre var det narrens dag, en festdag.

Da kristendommen bredte seg over Europa tørnet den kraftig sammen med gammel skikk og religion. En ting var å få lederne i et folk med på å skifte religion, når religion hovedsakelig var et middel til makt. En helt annen ting var det å omvende folket. La oss huske at prestene og munkene ikke formidlet noen «kristen lære» i forståelig form til folk. Gudstjenestene og bønnene ble ramset fram på latin, og man så ikke akkurat blidt på dem som våget seg frampå med spørsmål, for å si det mildt.

Folket forble derfor i stor grad hedensk.

De tilba de gamle gudinner og guder, og holdt fast ved sine høytider. Mange av de gamle religionene var dessuteninkluderende, det vil si at man møtte Jesus med et; «OK, han høres ut som en bra fyr.» Og han var faktisk lett gjenkjennelig som den tradisjonelle gudinnesønnen og som gjenoppsto. Greit nok.

Denne beretninga var så klassisk og så sentral i et utall religioner at det nesten er tragikomisk i dag å høre hvor enestående de kristne tror at denne religiøse påstanden er…

Men den sentrale figur i det folkelige møtet med kristendommen ble ikke sønnen, men mora. Som alltid. Jomfru Mariadyrkelsen har liten eller ingen plass i skriftene som kristendommen bygde på. I boka The Virgin hevder Geoffrey Ashe at hun var et rent folkekrav! Folket var vant til å tilbe ei gudinne, og de forlangte å få ei. Og det nærmeste kristendommen kom til det var Maria, den noe blodfattige «jomfrua».

Som alle religioner som er basert på teksten i ei hellig bok er kristendommens tilpasningsdyktighet i møtet med andre kulturer begrenset til det som enten kan tolkes som tillatt ifølge boka, eller til det som ikke i det hele tatt er nevnt. Men mange av kirkas menn var slett ikke dumme. De kjente godt nok vanens makt. De rev ned templene, men bygde kirker på de samme stedene. Gamle guddommer som nektet å dø ble gjort enten til helgener eller til demoner. Nye høytider ble lagt pent og nett oppå de gamle.

Solvervsfesten var en av de aller største folkelige høytidene, og det var vel derfor naturlig at Kristus Messe ble lagt til denne tida?

Ikke alle de mektige var enige i det, så det ble en stor debatt om hvilken dag man skulle velge som Jesus fødselsdag. Det tok dem tre hundre år å bestemme seg, og den dagen man valgte hadde sjølvsagt ingen ting med når Jesus virkelig var født. 25. desember var fra før av gresk solfestival, og en dag der man opp igjennom tidene hadde æret slike guddommer som Attis, Osiris, Baal og Mithra.

I Norge feiret man istedet selve fødselsnatta, den 24. desember, man kalte høytida jul, og den man feiret fødselen til var guden Frøy. Natta ble kalt Mors natt. Og vi feirer jo fremdeles julaften, i motsetning til de fleste andre kulturer, som feirer første juledag. Tidlig i det fjerde århundre bestemte endelig Romerkirka at denne natta fra nå av skulle være Jesus sin fødselsnatt, og forsøkte å forby diverse skikker rundt julefeiringa som imidlertid var så innarbeidde og seiglivete at det syntes som om de var gått i blodet på folk.

Etterhvert godtok kirka derfor alt. Presanger, julelys, juletre, misteltein, kristtorn, julesanger (men nå i form av salmer). Mest opprør og motstand vakte nok bruken av juletre. Dette var så hedensk at det må ha vrengt seg i magen på gamle kirkepatriarker. Juletreet var nemlig opprinnelig hellige trær (pinje og furu) som var viet til Den Store Mor, Gudinna, erkefienden.

Pietistiske kristne klaget sin bitre nød over julefeiringa, og kirkas adopsjon av hedenske skikker med «kjødelig feiring og glede». Polydor Virgil sa f.eks.: «Denne festivalen bør vekke avsky hos alle sanne kristne». Så seint som i det syttende århundre prøvde en del fanatikere å avskaffe julefeiringa, og stemplet den ganske riktig som et falsum som ikke hadde noe med den historiske Jesus å gjøre.

Mange barn er nok glade for at de ikke fikk vilja si!

Jula er ei tid full av mystikk og overtro, av barnslig glede og fryd over det gamle som er dødt og det nye som blir født. Sola som snur og lover en ny vår og sommer. Ei merkelig natt der ifølge urgammel tradisjon dyr kunne snakke menneskespråk ved midnatt, guddommelige stemmer kunne høres om man stod i et veikryss, vann kunne bli til blod eller vin.

Ei natt der nisser og andre skapninger var på ferde. Ei natt som straffet onde tanker og grusomhet, især grusomhet mot dyr. Gudinna føder sitt hellige barn, det nye året, og alt er godt.

Til alle mine venner, lesere og tilfeldig forbipasserende på Internett-veien sier jeg derfor:

De mest skrifttro vil sikkert også ha det slik, bejubler det, finner det riktig. Det er kanskje til og med for enkelte den viktigste praktiske leveregelen religionen gir dem; at de fritt og med sin hannguds velsignelse kan gjøre sine koner, søstre og enhver annen kvinne de møtte måte i livet til tjenere og undersåtter og ofre! Mennesker som alltid skal lyde og aldri lydes, tjene og aldri tjenes, eller som det sterkt oppskrytte Nye Testamente sier det: Den dårligste mann er mer verd enn den beste kvinne.

De eldste religionene har jo blitt til i kamp mot kvinnestyrte religioner med kvinnelige guddommer som Isis, Astarte og Kali, og når vi den dag i dag sjøl på radikalt og endatil feministisk hold snakker om å tjene «Gud eller Mammon» så skriver faktisk uttrykket seg fra ei tid da Gudinnas templer både var rikere og hadde større innflytelse enn de stakkars israelske fåregjeternes guddom kunne håpe på å få… Det var rett og slett et påbud om å velge mellom Gud og Gudinne, noe de fleste vanlige mennesker den gangen plent nektet å gjøre.

Da de mest nidkjære inne den katolske kirka mange år seinere ville fjerne Maria som de med rette anså for å være en siste rest av gudinnereligion som hadde trengt seg like inn i hjertet av kirka, brøt det ut opptøyer. Degradere henne og avseksualisere henne og fornekte hennes prestinner greide katolikkene, men for å fjerne hennes guddommelighet måtte det skapes ei ny kirke, og det gjorde en tysk reaksjonær kvinnehater, nemlig Martin Luther, hvis skrifter senere ble en viktig inspirasjon for Adolf Hitler.

Islam hadde den fordelen at det var en yngre religion og hadde mye lettere spill. Men sjøl den hadde sine problemer med de som insisterte på at den treenige (!) gudinna al-Lat, al-Uzza og Manat nektet å dø, og at de på folkemunne nå ble til Allahs døtre. I Koranen fordømmes på det sterkeste den kjetterske tanken at Gud skulle kunne ha «kvinnelig avkom».

Den mer inkluderende hinduismen prøvde derimot å løse problemet med de mektige gamle kvinnelige guddommer ved å gifte dem bort til sine mannlige «kolleger». Den frykteligste, Kali, giftet de bort til Shiva, men til brahmanenes forskrekkelse greide de ikke å fjerne hennes styrke, og hun avbildes ofte stående på sin «mann».

Indiske kvinnesaksgrupper bruker nå Kali aktivt i sin kamp.

Rani Jethalmani skriver i sin bok «Kalis Yug»:

«Det er mulig å gi kvinner styrke ved å revitalisere det sterke kvinnelige symbolet Kali, den viktigste gudinna i Hinduismen. Kali i sin ikke-sanskrit personifisering, sjølstendig og aktiv og ikke under mannlig kontroll slik som senere tekster prøver å skildre henne gjennom «giftemålet» med Shiva.»

De organiserte religionenes enorme styrke viser de hver dag, blant annet ved uten videre å ignorere eller direkte motarbeide lover og regler i land som har vedtatt lover de religiøse ikke finner dekning for i sine skrifter. Og redde og kuete regjeringer har stort sett latt dem fått ture fram omtrent som de vil.

I vår hjemlige hverdag har både statskirka og diverse kirkesamfunn og religiøse organisasjoner fått fritak fra likestillingsloven. Det bør de sjølsagt ikke ha. De minst av alle! Det har imidlertid vært spekulert på hvordan man eventuelt kan straffe disse for brudd på denne loven. Svaret er i grunnen såre enkelt. De bør dømmes til harde månedlige bøter som bør gå på prosenter av deres inntekt. Gjerne femti prosent, som et symbol på at uansett hva deres diverse hellige bøker og hellige menn har uttalt, så «holder kvinner halve verden», som det kinesiske ordspråket sier. Pengene som kommer inn bør deretter gå uavkortet til kvinneorganisasjoner og likestillingsarbeid både hjemme og ute!

Deres salige jamring over det ville være en sann fryd for øret.

I disse unnskyldningenes tider er det forresten en unnskyldning som glimrer med sitt fravær. Den ekstreme kvinneundertrykkelsen som kristendommen gjennom sin tusenårsnatt påtvang menneskene i Europa, og som fikk sitt mest groteske uttrykk i torturen og brenninga av heksene. Denne organiserte religiøse kriminaliteten får Jahves konkurrenter og kolleger Molok og Zevs og Allah til å framstå som de reneste amatørundertrykkere.

Vi har riktignok hørt noen lavmælte mumlende og brydde «beklagelser», men når det ikke er kommet noe mer så skyldes det kanskje at mange konservative kristne innerst inne forstår at heksebrenninga på mange måte både var og er en helt naturlig konsekvens av religiøs kjønnssegregasjon. En logisk konsekvens av å dømme kvinner til evig mindreverd er sjølsagt at når kvinner hevder seg eller til og med viser overlegenhet eller trosser «den gudegitte rangordning» så er dette straffbart. Straffbart i verste fall i den grad at de ikke bare skal brenne i Helvete, men gis en grusom forsmak på sin fortapelse også her på Jorda…

Jeg skulle gjerne se både Paven og Børre Knutsen og biskop Bondevik ydmykt bøye sine knær å be om tilgivelse. Om de så bør få den tilgivelsen er en helt annen sak.

Kanskje de heller burde ende i Kalis halsbånd?

Fy da, det var slemt skrevet. Men det er bare så slitsomt å være snill og humanetisk hele tida. Jeg ber så mye om tilgivelse. På mine knær og med bøyd hode så ingen kan se at jeg gliser.