Dessverre tar de helt feil.

I dette «næringslivets» tidsalder, da makta igjen i stor grad er flyttet over fra demokrati og folkemakt til kapitalismens konkurrerende irrganger av pengemakt, direktørmakt og bedriftenes byråkratier, er mulighetene for å oppnå reell likestilling fjernere enn på lenge.

En av de mest undertrykkende og underkjente hindringene for frigjøring både av kvinner og menn er jo menneskets trang til å gli inn i anerkjente roller, inklusive naturligvis kjønnsroller i både familie og arbeidsliv.

Likestilling er derfor også en kamp mot samfunnets rollepress og for en anerkjennelse av individets rett til å velge et liv og et arbeid på tvers av enhver rolletenkning.

Naturligvis er det enklest og mest komfortabelt å gli inn roller som omgivelsene ikke setter spørsmålstegn ved, mest mulig ubemerket følge strømningene og velge trygghet foran opprør.

Det ligger meg fjernt å ville at «alle» kvinner skal gå inn i tradisjonelle mannsyrker, det ville jo i så fall bare resultert i en ren omsnuing av roller. Og jeg kan forstå at mange kvinner slett ikke vil bli bl.a. trailersjåfører, piloter, og dykkere. Men sannelig respekterer jeg virkelig dem som velger slike yrker! Hver eneste en av dem er faktisk en spiker i kista til det kjønnsrollemønstret som skaper vår felles undertrykking.

Jeg kan for eksempel godt forstå at mange kvinner ikke vil inn i militæret, det standpunktet deler de jo også med de fleste menn, inklusive meg! Men de kvinnene som gjør det og kjemper en tøff likestillingskamp der, de bør uansett ha vår fulle støtte. De er moderne amasoner i ordets beste mening.

Det er sjølsagt et biologisk faktum at kvinner føder barn, men i den store sammenhengen har denne kjønnsforskjellen adskillig mindre betydning enn det svært mange liker å innrømme. Allerede ganske tidlig er det ingen ting i veien for at far kan fylle omsorgsrollen like bra som mor i et samfunn som vårt. Hvis han vil og tør, og hun vil og tør!

Jeg kan underskrive som mann på at det er fullt mulig, og var det til og med i ei tid da det ikke var vanlig i det hele tatt. Jeg fikk som ung og ganske dum prøve og feile etter beste evne uten noen mannlig rollemodell og jeg tror faktisk ikke det ble så galt.

Begge våre døtre er i hvert fall som sin mor blitt sterke og frie kvinner, og da en mann anklaget meg for å ha oppdradd dem til å bli «menn», kunne jeg bare svare at det hadde jeg slett ikke.

Vi prøvde derimot etter beste evne og under temmelig vanskelige økonomiske forhold å oppdra dem til å bli mennesker.

I noen tilfeller og i noen samfunn er frihet og det å bryte ut av sin rolle, enten det er kvinne- eller mannsrolle, så skremmende og til og med bokstavelig talt så livsfarlig at det mange ganger ikke finnes noen annen måte å overleve på enn å gjøre alt det en kan for å beskytte det vesle livsrommet en er gitt. Holde på det, hegne om det, kjempe imot forandring og imot de som vil forandre.

Dette er dessverre en realitet som særlig mange kvinner i ekstremt patriarkalske samfunn og miljøer lever under. Og det er lett å glemme at dette naturligvis ikke bare rammer kvinner, men også menn!

Der mennesket ikke betraktes først og fremst som et individ med frihet og ansvar og valgmuligheter eksisterer bare roller som naturligvis må både forherliges og hylles. Den farlige friheten må holdes vekk, og vanen og den tilsynelatende rolletryggheten må sementeres så maktpyramiden ikke rokkes ved.

Religion og politikk, men først og fremst skikk og sedvane trygger det bestående. Og mot «skikken» kjemper ofte selv dyktige politiske reformatorer forgjeves.

Vanens vektstang kan nok svaie sakte i opprørets vind, men faller dessverre alt for ofte tilbake til sitt gamle leie når individene som gikk i brodden trøtner, og mediaskyggene faller over dem, og trykket mot de gamle vanene letner.

Til og med dager som 8. mars og 1. mai kan bli dager som ikke lenger maner til opprør, men til hyllest av det man alt tror man har oppnådd.

Men det ligger i både frihetens og solidaritetens karakter at den dagen man stanser og tror man har fanget den og eier den, den dagen har man virkelig mistet den.

¡La lucha continua!

Kampen fortsetter, venner. Både i oss og utenfor oss.

Jeg har ikke lest de bøkene av Michelet, Mehlum, Marklund og Rankin som hun skriver om. Jeg har har lest noen av Michelets bøker, bl.a. Mannen på motorsykkelen og Jernkorset, den siste anmeldte jeg også, ganske positivt såvidt jeg husker.

Aspevoll sier om de siste bøkene deres: «De gjorde kvinner som bankes og drepesfordi de er kvinner til et gjennomgangstema i mang en solvegg i årets påske.» (Min uthevelse.)

Det er kanskje ikke er noe nytt i krimlitteraturen det, men misogynien hos f.eks. Mickey Spillane i bøker som Her dømmer jeg (som det hevdes er verdens mest solgte krimroman) og Dragens klo, gir seg helst utslag i morderiske «unaturlige» kvinner som til slutt kverkes av helten. I Hevnen er min er det en mann utilgivelig utkledd som kvinne som ifølge Spillanes reaksjonære moralkodeks får ei fullt fortjent kule i skrotten.

Om du ikke leser krim så endres ikke det faktum at krim er blant de få tingene som er sikker litterær selger i dette landet, og tendenser i krimlitteraturen skal og bør man etter min mening ta alvorlig, ikke minst fordi de gang på gang har vist seg å kunne vekselvirke med kriminaliteten sjøl.

Krim har alltid jevnt over vært en temmelig reaksjonær og maskulinistisk litteratur, og dessverre har ikke de etterhvert mange kvinnelige forfatterne helt greid å hekte seg av denne tradisjonen. Det måtte i så fall være Patricia Highsmith, som nærmest har spist opp det mannssjåvinistiske trekket i sjangeren med hud og hår, og på det viset skapt et ironisk skjær over det, f.eks. i bøkene om Ripley.

(De kvinnelige forfatterne Tone Foss Aspelund nevner i artikkelen sin har tydeligvis ikke noen betenkeligheter med kvinner i offerolle — så lenge det er trendy?)

I parentes bemerket, Patricia Highsmith er lesbisk og har til og med skrevet bøker om lesbisk kjærlighet, riktignok under psevdonym, og det er veldig søte og uskyldige bøker egentlig, i stor kontrast til hennes beiske og infame romaner og noveller der mine favoritthistorier er de som handler om dyr som dreper onde eller plagsomme mennesker …

Sjangerens forfattere har alltid vært apekatter, og dominert av gjeldende krimlitterære mote. På seksti-, sytti-, og langt opp mot nittitallet overtok etterhvert de kalde krigerne og agentene sjangeren til de nesten kjørte den til totalvrak. Jeg var medlem i en krimbokklubb og sa til slutt opp medlemsskapet etter bortimot et tjuetall tvers igjennom idiotiske agentbøker på rad … Til agentene plutselig ble trukket ned i dass av verdensbegivenhetene og slemme kommunister og onde russere mistet ethvert salgspotensiale. Panikk!

Det fantes likevel enkelte lyspunkt og avvik som gjorde krim verd å lese også under den verste «agentperioden», som for eksempel Kim Småges meget originale Kainan fra 1986, ei bok ganske utenom det vanlige. Kanskje såpass uvanlig at den bare under tvil kan kalles «krim»? Det spørs jo litt hvor man setter grensene – men jeg er tilhenger av vide grenser og god margin for overlapping av sjangere. Ingen andre sjangere har vel så godt av akkurat det som kriminalliteraturen! Men sjangeren har både famlet og fomlet siden de varme små terrorkrigene avløste den store kalde. Og den beveger seg igjen inn privatsfæren der den i grunnen alltid har vært best.

Kim Småge er forresten fremdeles en forfatter jeg leser med glede, og sjangeren har mange andre gode forfattere, både nasjonalt og internasjonalt.

Ifølge min datter Toini skal f.eks. den norske forfatterinna Karin Fossum være bra, men jeg har ennå ikke rukket å lese noe av henne. Sara Paretskys samfunnskritiske Murene er den krimboka jeg leste sist, og denne amerikanske forfatteren har jeg virkelig stor sans for. Jeg tror jeg har lest det meste av henne, og ikke bare er det en god og kritisk politisk undertone i bøkene hennes (med brodd mot korporasjoner og diverse andre maktsentra), hennes detektiv V.I. Warshawski er ei herlig tøff dame!

Guttebokforfattere som som han derre svensken Guillou (eller hvordan han nå staver navnet sitt) og ganske mange av hans norske «thriller»-kolleger er — til tross for at noen av dem pynter seg med et radikalt ferniss — maskulinister så godt som noen, og stort sett komplette fotballidioter — og her bruker jeg uttrykket i en sammenheng som ikke har noe med selve sporten å gjøre. Det er mange av dem. At de ellers ikke nødvendigvisskriver dårlig, det er en helt annen og i denne sammenhengen uvedkommende sak.

Dersom vi nå virkelig ser en tendens i retning av kvinner som offer, noe som godt kan sees på som en tilbakevending til, eller en forsterkning av en tendens som har plaget denne litteraturforma lenge, så synes jeg dette er noe en ikke bør ta helt lett på og bare blåse av.

Et motargument som at menn like ofte eller oftere er ofre i kriminallitteraturen, holder absolutt ikke. I krimlitteraturen trer vi vanligvis bokstavelig talt inn i en mannsverden. Kvinnelige etterforskere og detektiver er en hyggelig trend, men også de beveger seg i denne mannsverdenen, og fungerer som oftest på denne verdenens premisser, som unntak og «burpynt». De tolereres dersom de gang på gang kan bevise at de er «nesten» like gode som sine mannlige kolleger. Men ikke bedre! — For det er en sikker vei inn i elendigheten.

Jeg tror det snart ikke finnes tall på hvor mange filmer og bøker som har som et av sine bimotiver den erfarne politimannen som nærmest som straff får en kvinnelig partner. Ei kvinne som så må bevise ganske ettertrykkelig at hun ikke bare er en unyttig, hvinende kjøttklump som må degges med og passes på og bare er en klamp om foten.

Vanligvis greier hun dette, og dermed er alt tilsynelatende i orden, og hun er brått «en av gutta» (uæh!), men det som serveres er vanligvis bare møkk med sukker på, og for mennene ligger det ingen lærdom i det — nye jenter behandles akkurat som før — gjerne også av henne som nå virkelig er blitt en av gutta.

Når menn drepes i krim og drepes av kvinner er det vanligvis på grunn av sjalusi, arvekrangel, ekteskapelige motsetninger, osv. Menn drepes vanligvis av andre menn, og da drepes de som oftest av «høyverdige» maskuline årsaker som makt og penger. Eller i de lavere sosiale lag drepes de fordi (slik de vanligvis åh så dannede krimforfatterne ser det) menneskene i disse miljøene er brutale og undermåls. De kan ikke skaffe seg penger på «ærlig vis» ved å selge et arbeid som kapitalistene vil ha, og er også sosialt primitive og kan slett ikke holde fred med hverandre – særlig amerikansk krim er full av denne typen tjuver og mordere og halvidioter og alko/narkovrak, gjerne slepende på en kvinnelig medforbryter som sørger for et sentimentalt element i det hele.

Krim er en populær litteraturform, kanskje den mest populære. Derfor er den faktisk også viktig, og budskapet den formidler er også viktig. Det ble sagt f.eks. om John le Carrés Spionen som kom inn fra kulden at den fornyet sjangeren ved å avdemonisere de såkalte fiendtlige agenter, og når en så forbeinet sjanger kunne endres på et så enkelt vis så må det være håp også for andre (under)sjangere i krimlitteraturen.

Jeg deler med noen forbehold den utbredte beundringa for krimdronninga Agatha Christie, og jeg har henne samlet. Men egentlig liker jeg henne best når hun er en smule useriøs og skriver historier somHvorfor spurte de ikke Evans. Miss Marple er faktisk best på film etter min mening. Men ikke de bleike BBC-episodene, men de gamle svart-hvitt filmene med en adskillig tøffere og mer direkte Miss Marple som om nødvendig ikke betenker seg et sekund på å gripe til hardere midler dersom hun må. Hun jeg tenkte på het Margareth Rutherford. Jeg husker titlene på to av filmene: Murder, She Said og Murder Most Foul. Hun har gjort Miss Marple ganske tøff, og filmene er til og med til tider ganske morsomme. Kanskje ikke så veldig bokstavelig trofast mot den godeste Agathas intensjoner og fortellinger, men jeg likte dem i hvert fall.

P.D. James synes jeg derimot ikke noe om. Av norske krimforfattere foretrekker jeg den allerede omtalte Kim Småge, og gode gamle Berhard Borge (André Bjerke) og enda gamlere, om ikke godere, Stein Riverton. Men her snakker vi brått om smak og behag og subjektive saker. Alt jeg kan si er hva jeg liker og ikke liker. Hensynsløst subjektivt.

Jeg leser like gjerne ei god Knut Gribb historie som påtatt seriøse forfattere. Olga Barcova skulle fått lov til å hypnotisere meg med sitt grønne blikk når som helst! Jeg foreslo for Finn Arnesen i sin tid at jeg kunne skrive en krimroman ikke med Gribb i hovedrollen, men med Gribb død og begravet og en aldersstegen Olga B. som heltinne. Det ble avvist med forferdelse. Gribb er mer seiglivet enn sjøl Rocambole, han skal visst aldri dø.

Jeg leser alt mulig jeg, men ikke så mye såkalt «underholdningslitteratur», fordi jeg kjenner litt for godt kriteriene for disse seriene. Det finnes imidkertid unntak, og en forfatter som f.eks. Bente Pedersen har et talent som går langt utenpå det meste av det hun har skrevet av serieromaner. Apropos det, jeg leverte noe materiale til Bente en gang som jeg ikke fikk brukt i amasonebøkene om ei gudinne fra det nordlige Sibir, og hun skrev minst én roman på det stoffet (I fremmede fotspor, Raija nr. 24), muligens to. Men ved å lese den kan man også lett se de begrensninger som så mange ellers velmenende og til og med radikale og feministiske kvinner setter på kvinner når de har godtatt at kvinners rolle i fortida er den som historikere og forhistorikere har gitt dem. Det er også derfor arkeologiske funn som det som ble gjort i Kina for noen år siden om et folk der kvinner var krigere og jegere, er så viktig. Og at kvinner ikke bare er sånn som Bente skriver i sin bok:

«Kvinnenes liv var søken etter mat i skogene, tilberedningen av mat, fellesskapet rundt ilden som måtte holdes ved like, fellesskapet om barna. Kvinnenes liv var latter og slit. Kretset rundt de faste punktene i deres liv — ilden, barna, mennene.»

Denne idylliske men livsfarlige myten om kvinneliv i fjern fortid er med på å skape en slags separasjonens utopi, der kjønnene ikke bare har totalt ulik adferd, men ulike målsettinger for hvorledes de ønsker å leve, og at den bortimot totale kjønnssegregasjonen derfor var – og kanskje til og med er – både naturlig og ønskelig. Krigen og volden blir da ikke bare mannens natur, men i den segregerte utopi er også volden ideelt sett flyttet til en mannlig sfære. Det skulle derfor ikke finnes mord og voldtekter mot kvinner i denne utopien, og dermed heller ingen grunn for kvinner til å utøve aggressivt sjølforsvar.

Men det er feil. Underholdningsromaner uten seksualisert vold mot kvinner forekommer nærmest ikke, særlig dersom man velger å se på slike romaner ikke som enkeltbøker, men som «kapitler» i ei lang historie. Underholdningsromanene inneholder derfor både lidelse og motstand, til og med drap i sjølforsvar, men kvinner som utfører slike drap reagerer så godt som alltid med å straffes med galskap eller på andre måter gå til grunne. Underforstått: det å drepe og å begå voldelige handlinger er så totalt imot kvinners natur at denne «kvinnenaturen» straffer dem med undergang.

Jeg har rast igjennom en annen underholdningsroman nylig, fordi jeg syntes den hørtes lovende ut, og fordi en eller annen hadde funnet på å sende den til meg. En serie med den noe Tolkienske tittelenSkjebneringen. Den syntes å handle om den brutale innføringa av kristendommen, og motstanden mot den, men igjen viser historisk underholdningslitteratur sin svakhet. Velmenende, vammel, tannlaus og og og …

Pussig i grunnen, men når det gjelder underholdningslitteratur overgår etter min mening ingen til dags dato Ponson du Terrails bøker om Rocambole. Skrevet i forrykende hastighet fra ca. 1860 og utover, er de overraskende fulle av sterke kvinneskikkelser. Og kvinnene i Rocambole-serien spenner fra søte og uskyldige og jomfruelige til onde, hevngjerrige mordersker. Og hovedpersonen sjøl er en banditt og morder, som til slutt i bok nr. 10, Baccarats triumf, overvinnes av den modige men totalt ubarmhjertige heltinna Baccarat!

Men Rocambole var naturligvis ikke død. Litt mindre interessant, nå som snill og reformert, litt av kjærlighet til ei kvinne, litt av fengselsoppholdet, fortsetter serien og blir til 52 bøker, hvorav jeg har lest de første tretti. Du verden så mye moderne serieforfattere kunne ha lært av denne serien … ikke minst kan de lære noe om fortida, du Terrails samtid.

Norges svar på Rocambole vil kanskje noen hevde er de mandige romanfigurene til Øvre Richter Frich, men de bøkene kan vel egentlig bare leses med glede dersom man har som utgangspunkt at heltene i dem er akkurat så teite og avskyelige som de er, og at de mest interessante figurene er skurkene. Anarkister som Francois Delma og Jaap van Huysmann, eller for ikke å si de «unaturlige» kvinnene i boka Rottene.

Men jeg tror som antydet ovenfor at Norge svar på Rocambole er detektiven Knut Gribb, en politimann som sammen med sine venner Brede og Jerven gjør livet vanskelig for alt fra småtjuver til lumske internasjonale mesterforbrytere. Han herjet som verst i det populære bladet Detektivmagasinet som var nesten obligatorisk lesning i min barndom og tidlige ungdom.

Men også her blir fort den trauste detektiven nesten uhyggelig kjedelig, og lyspunktet er forbryterne. Jeg liker ikke Gribbs alt for åpenbare forbryterske speilbilde Thomas Ryer, men forkledningskunstneren Simon Farr er slett ikke dum. Og altså den godeste Olga Barcova … en russisk kriminell mesterhjerne som Gribb nok kan fange, men som politiet aldri greier å holde på.

Gribb holder det gående fremdeles i en bokserie der blant andre Willy Ustad og Sverre Årnes har vært blant forfatterne, men glansen er nok for lengst borte fra den godeste Gribb, om han i enda større grad enn Rocambole ser ut til å nekte å dø.

Men vi spares jo stort sett for spekulative kvinnelik, «kreative» voldtekter og tortur, og andre moteriktige krimlitterære påfunn, og det kanskje ikke dårlig, bare det! Særlig dersom dette ikke er et uttrykk for noen annen realisme enn krimskriverguttas bevisste eller ubevisste kvinneangst.

Jeg har kjøpt litt krim i form av radiohørespill i det siste, og besøkt min egen barndom og ungdom ved å lytte til «Dickie Dick Dickens» og «God aften, mitt navn er Cox».

Nedtur? Neida, jeg strødde søte fortidsminner på lytteropplevelsen, og greide å overse (overhøre?) mye. Mest pussig var det faktisk å legge merke til i «Godaften …» hvordan alle gikk rundt og tiltalte hverandre med «De».

Denne artikkelen stopper her, men det kan godt være den fortsetter senere. Slik krimserier jo gjerne gjør …

Leser en seg litt djupere inn i historia blir bildet sjølsagt annerledes. Vi hører i eldre historisk tid om Trung-søstrene og deres mange kvinnelige soldater og offiserer, om Dronning Boadiceas hær av menn og kvinner i kamp mot romerne, Jinga Mbandi som rundt midten av 1600-tallet kriget mot portugiserne i Afrika med en veritabel amasonehær, kjent for sitt mot og sin blodtørstighet, og som etablerte en lang tradisjon for kvinnelige krigere i dette området.

I revolusjoner både i vårt århundre og tidligere har det ofte vært kvinner som har vært drivkraften, ikke minst under den franske revolusjonen, og særlig under storminga av Bastillen og den viktige marsjen mot Versailles 5. oktober 1789.

Det blir faktisk en for omfattende oppramsing å skrive om de forskjellige opprør og revolusjoner der kvinner har vært aktive bokstavelig talt med våpen i hånd, og det ville også nettopp bare bli ei ganske tam oppramsing.

De kvinnelige krigerne jeg imidlertid virkelig «vet noe om» er de som deltok i den spanske borgerkrigen, den andre verdenskrig i Sovjet og i krigene i Vietnam.

Av disse er det bare Vietnam som noenlunde konstant har hatt total mobilisering av både menn og kvinner i kamp. En tradisjon som går mange hundreår tilbake i tida, da Vietnam også hadde kvinnelige ledere og hærførere og generaler.

Den kinesiske innflytelsen svekket kvinnenes kår og stilling sterkt etterhvert, og den mangeårige franske okkupasjonen var heller ikke til noen stor hjelp i så måte, men kommunistpartiet under Ho Chi Minh gikk ut med sterke lovnader om at kvinnene skulle få tilbake sin frihet og sin sosialt sterke stilling i det vietnamesiske samfunnet.

Maleri av Huyng Van Thuan, 1973.

Jeg har lett etter den boka der jeg leste at blant de som var aktive i den militære delen av FNL, altså soldater, var 35 prosent kvinner, men det må ha stått i ei av de bøkene jeg lånte av Mai The da jeg skrev Nord for Saigon.

I alle fall deltok de som geriljasoldater i sør på alle nivåer, inklusive høyere offiserer. I nord var de vel mest aktive i antiluftskytsbatterier. Noe som slett ikke var en jobb for pyser!

Ei av de mest berømte kvinnelige geriljagruppene var Hoa Vang-gruppa som i april 1972 ødela 19 amerikanske fly. En annen var Nguyen Thi Liens gruppe på bare elleve geriljajenter som i 1968 var en konstant plage for amerikanerne ved Hue. Uten egne tap drepte og såret de et stort antall amerikanske soldater, og ble dekorerte for sin innsats og gitt navnet «Jernskvadronen».

Kvinner var også hyppig brukt som skarpskyttere og få var mer fryktet enn akkurat dem.

Nord-Vietnam var mye mer under innflytelse av kinesisk tradisjon og kultur og langt mindre åpen for kvinnemakt og kvinner i militære roller enn i Sør-Vietnam.

At det ble Nord-Vietnams regulære tropper som til slutt høstet fruktene av FNL’s årelange bitre kamp til randen av utslettelse mot en militært overlegen fiende svekket kvinnenes stilling sterkt, siden denne hæren under ledelse av Nguyen Giap (kulturelt en «kineser» så godt som noen) ikke hadde særlig mange kvinner under våpen, og enda færre i den militære ledelsen.

Likevel er seiringen både over Frankrike og over USA ganske utenkelige uten kvinnenes innsats i disse krigene, og en kan derfor trygt si at kvinnene i Vietnam virkelig har greid å sette sitt merke på verden.

Den spanske borgerkrigen er et underlig fenomen sett i kvinnefrigjøringssammenheng. Spansk kultur var, og er egentlig fremdeles, veldig preget av en gjennomført «mannskultur». Ikke for ingen ting kommer ordet ‘macho’ fra spansk …

Men i samme øyeblikk som kvinnene ikke lenger trengte tillatelse fra noen (menn) til å bli soldater, og hadde ideologisk dekning for å gå i kamp for det de trodde på, gjorde de det også sannelig!

I pamfletten Women in the Spanish Revolutionsiterer Liz Willis et større verk om den spanske borgerkrigen slik:

«The participation of women in the Spanish Revolution of 1936 was massive and general.»

Alvarez de Vayo skriver at kvinnene ikke bare deltok, de dominerte i kampene mot det fascistiske opprøret. Dette underbygges også godt med en ganske enkel observasjon av at det godt planlagte militære fascistopprøret lyktes nesten uten unntak bare i de mest tilbakeliggende områdene i Spania, der kvinnene ikke deltok i den revolusjonære motstandskampen.

Ifølge Vernon Richards vant et bevæpnet folk revolusjonen i 1936, mens «Folkearmeen» tapte krigen i 1939.

Men ut i fra Alvarez de Vayos observasjon av kvinnenes rolle kan det synes som at en like klar konklusjon må bli at kvinnene vant revolusjonen, mens mennene tapte krigen!

Under ledelse av det stalinistiske og konservative spanske kommunistpartiet (men med de fleste organisasjoner på venstresida mer eller mindre stilltiende involvert) ble det nemlig etterhvert gjennomført en kampanje for å få kvinnene vekk fra skyttergravene og tilbake til kjøkkenet og fabrikkene. Da denne kampanjen ikke lyktes så godt, ble kvinnene i de frihetlige militsgruppene regelrett avvæpnet og «sterkt oppfordret» til å reise hjem. Det ble fastslått at soldatyrket var for menn, og at kvinnene nå var nå uønsket som krigskamerater, uavhengig av tidligere innsats og personlige utmerkelser.

George Orwell var en av dem som på nært hold observerte denne patriarkalske kontrarevolusjonen, og blant andre filmene «Libertarias» og «Land and Freedom» dokumenterer meget godt den sterke forbitrelsen og motstanden dette vakte.

Ikke mindre forbitrelse vakte hviskekampanjer om kvinner som «rømte» fra fronten under ild, mens sannheten var at under kampene om Madrid i november 1936 da slike rykter begynte å versere var kvinnene i to kvinnebataljoner blant de siste som trakk seg tilbake i kampene ved Getafe og ved Segoviabrua.

En del av de kvinnelige soldatene nektet rett og slett å reise hjem, og ble værende ved fronten, men nå ubevæpnet og forsvarsløse. At deres skjebne ofte ble grusom når de ble tatt til fange av fascistene og enda mer de fryktede marokkanske leiesoldatene til Franco, det gir filmen «Libertarias» et uhyre sterkt vitnesbyrd om.

Da verdenskrigen kom til Sovjetunionen i 1941 i form av tyske styrker som med tilsynelatende ustoppelig kraft veltet inn over grensene kom krigen til et land som i det ytre var forent under en sterk diktator, Josef Stalin, men i virkeligheten et land med en ganske udugelig militær ledelse. Stalin og Hitler var begge besatt av tanken om å henholdsvis forsvare og erobre hver fotsbredd jord og Stalin viste liten innsikt i den defensive krigens taktikk og strategi. Enorme sovjetiske hærstyrker ble omringet og tatt til fange eller tilintetgjort på ganske kort tid. Soldatene fikk ordre om å ikke trekke seg tilbake for noen pris – og prisen ble døden eller fangenskap.

Sovjetunionen var jo et land som i navnet ble styrt etter en frigjøringsideologi, og hyllet likestilling mellom kvinner og menn. Men tradisjonelt var mennene i Russland og enda mer landene i sør gjennomført fiendtlige til kommunismens kvinnefrigjørings og likestillingsaspekt.

I Russland var det imidlertid likevel helt fra gammelt av aksept for kvinners deltagelse i nesten all slags arbeid, også slikt som i vesten gjerne ble sett på som «mannfolkarbeid».

I boka Fra Leningrad til Armenia gjør Hans Jacob Nilsen følgende observasjon:

«Vi møtte de første trikkene — de førtes av jenter i skaut, mange busser hadde også kvinnelige førere, på en bro står en kvinne og sager tømmer. Trafikkonstablene er stramme små damer i mørke uniformer.»

Det vil likevel være feil å tro at kvinnenes vei inn i de militære styrker var enkel og ikke møtte motstand. Det er ingen ting som tyder på at sovjetstyret med Stalin i spissen hadde noen som helst planer om å likestille kvinner og menn på dette området, eller en gang lette kvinners muligheter til å gjøre militærtjeneste og absolutt ikke til å kunne gjøre en militær karriere.

Overraskende nok skjedde heller ikke gjennombruddet for kvinnene som et direkte resultat av mangel på mannlige rekrutter – slik mange vestlige mannlige kommentatorer senere har forsøkt å forklare omslaget i denne politikken med.

Det var i stor grad kvinners halstarrige insistering på å slippe til i de militære styrkene som gjorde utslaget, med noen få karismatiske kvinners innsats og overtalelseskunst i forhold til den sovjetiske regjeringen som det avgjørende lille ekstra.

Marina Raskova fikk tillatelse av Stalin til å forme tre regimenter av kvinnelige piloter på et tidspunkt da det faktisk ikke var noen som helst mangel på mannlige piloter. Det var et avgjørende øyeblikk. Allerede i 1942 var dermed 222 000 kvinner under militær trening, derav omtrent halvparten skarpskyttere («snikskyttere»).

I alt utgjorde kvinner ved krigens slutt et sted mellom 8 og 10 prosent av de væpnede styrker, men det kan være langt flere fordi tallene som gjelder partisanstyrkene er ganske usikre.

I rene tall utgjorde det en styrke på nær en million kvinner under våpen, og nesten ingen var vanlige menige soldater, men var alt fra tanksførere og flygere til maskingeværskyttere og altså snikskyttere.

Flygerne tiltrakk seg raskt oppmerksomhet og det sier litt om menns holdninger at tyskerne først nektet å tro at de plagsomme bombene som ble sluppet over deres stillinger natt etter natt av PO-2 dobbeltdekkere var fløyet av kvinner, nærmere bestemt 558 Bomberegiment (senere gitt elitestatus og nytt navn). Og tyskerne ble snart enige om at dette ikke kunne være «vanlige kvinner», men hekser. Og de gav dem det i mine ører absolutt ærefulle navnet «Nattheksene»!

Kvinnene fløy de fleste flytypene, men som ellers var det kampflygerne som fikk mest oppmerksomhet. Deriblant flygeressene Lidija «Lilja» Litvak og Jekaterina Budanova som i sine Jak 9 maskiner var med i utallige luftkamper og oppnådde en enestående heltestatus.

Ingen av dem overlevde krigen, Litvaks fly ble skutt ned på tysk side av fronten, og hennes anonyme grav ble først oppdaget i 1986. I 1990 ble hun endelig gitt tittelen «Helt av Sovjetunionen» av Gorbatsjov…

Den kanskje største innsatsen gjorde likevel kvinnene i partisanstyrkene, som var en nesten ren geriljahær som opererte bak de tyske stillingene. Noen av disse kvinnene betalte en uhyggelig pris for sin innsats etter å ha blitt tatt til fange og torturert til døde.

Ville Sovjetunionen seiret uten alle disse kvinnenes innsats? Marginene var i enkelte situasjoner slik at svaret godt kunne bli nei.

Og i så fall forandret jo de verdenshistorien totalt ved sin innsats.

I USA var det så mange som flere tusen (ifølge boka Women Aloft) kvinnelige flygere som ønsket å gjøre en innsats i det amerikanske flyvåpnet da krigen brøt ut. Noen få fikk sjansen, faktisk mindre enn hundre. De ble organisert i WAFS, Women Auxiliary Flying Service. De møtte en mannsjåvinisme uten like.

Mange av dem trodde de til slutt ville vinne fram med sitt ønske om å fly bombe- eller kampfly, men de ble det en av dem foraktelig kalte en «Mikke Mus-hær» der de til og med ble forventet å stige ut av flymaskinene sine nysminket og nypudret og «lady-like».

I England var ikke situasjonen særlig bedre, i hvert fall ikke for kvinnelige flygere. Det fantes en kvinnseksjon i Air Transport Auxiliary, men alle argumenter om at kvinner ville og kunne bli kampflygere ble møtt med løftede mannlige britiske øyenbryn, «Are you quite mad, young lady?»

ATA hadde på sitt meste omtrent hundre kvinnelige flygere.

I ei bok med tittelen British Women Go To War av J.B. Priestley utgitt mot slutten av krigen er det fullt av flotte fargebilder av engelske kvinner i mer eller mindre krigerske positurer, og boka åpner med «No country engaged in this war has mobilized its women for the war more thoroughly and efficiently than Britain has.»

Men sannheten var nok ganske mye blekere enn det. Kvinnene som er avbildet ved luftvernkanonene hadde lov til å gjøre alt utenom å trykke på avtrekkeren! Det å skyte var altså en mannsjobb.

Pussig nok hadde man ikke de samme restriksjoner og betenkeligheter når det gjaldt å sende kvinnelige agenter inn i Frankrike og andre land på livsfarlige oppdrag som uvegerlig ville føre til tortur og død dersom de ble tatt til fange…

Tyskland på sin side hadde berømte kvinnelige flygere, deriblant Hannah Reitch. En av verdens dristigste og dyktigste testflygere. Men nazi-ideolgien hadde en av de klareste «kjønnsparagrafene»: Krig var for menn. Tyskland og USA og England var altså i det minste ganske enige på ett punkt …

Men Tyskland gikk nok flere steg lenger enn sine fiender i vest. Kvinner var for Hitleristene i så høy grad «det annet kjønn», «totalt forskjellige fra menn», at man til og med ønsket å fra ta dem stemmeretten fordi politikk var ukvinnelig og kvinner hadde uansett ikke greie på slikt, de skulle konsentrere seg helt om sine roller som hustruer og mødre.

Bare i krigens aller siste, totalt desperate uker og måneder ble i all hast kvinner opplært i bruk av blant annet anti-tankvåpen.

Et av de landene der kvinner var svært aktive i motstandsbevegelsen var Jugoslavia, men også i Frankrike gjorde de en betydelig væpnet innsats.

I lille Norge fikk flere av kvinnene som var aktivt med i hjemmefronten oppleve at de som hadde vært bra nok som kampfeller i krigsåra fikk stå på fortauet og se på når «Gutta på skauen» marsjerte forbi dem i sluttet tropp 17. mai 1945.

Er så krig mer naturlig for kvinner enn for menn?

Nei, bare like naturlig og like unaturlig.

Det er fristende å sitere Nordahl Grieg som i et bitende dikt svarer en «offisersbror» som hevder at krigen ligger i den menneskelige natur med kvasse ordbilder av kvinner og menn i krigen, krigens lidelser og lengselen etter fred.

Krigen tilhørerikke noe kjønn, men dersom ett av kjønnene har noen som helst ære ved de krigene de har valgt å kjempe i, så er det kvinnene heller enn mennene den æren tilfaller.

Et lite men godt eksempel på dette, et uventet faktum som ikke lot seg bestride, var den såkalte «fiskeren fra Barum» (like ved Skåne i Sverige). Dette er et nordisk gravfunn fra eldre steinalder, et skjelett som ble funnet i en gravgrop fullt utstyrt med jakt- og fiskeredskaper og spyd, og som ble begravd for rundt regnet åtte-ti tusen år siden. Etter å ha vært på utstilling i årevis som mann ble det fastslått av Smithsonian Institute at jegeren og fiskeren i virkeligheten var ei kvinne, som attpåtil hadde født omkring tolv barn…

Dette har jeg fra boka De første nordmenn (Schibsted 1975). I en tospalters artikkel på størrelse med en liten avisartikkel bemerker artikkelskriveren som en liten sluttkommentar at: «Man bør altså vokte seg vel for å overføre vår tids kjønnsrollemønster på forhistoriske forhold».

Se forøvrig også denne sida om Barumskvinna.

Siden dette er (eller i hvert fall var den gangen, i 1975) et av svært få gravfunn i Norden fra denne tidsalderen er det nok ganske umulig å lese noe mer ut av det enn akkurat dette at den gjengse oppfatninga av ei svært kjønnssegregert fortid med sankende kvinner og jaktende og krigende menn, «markedsført» i det uendelige i filmer og fortellinger, forsiktig sagt i hvert fall ikke var en regel. Og «uforsiktig» sagt: Etter all sannsynlighet er denne oppfatninga fullstendig feil. Om en så kan gå så langt som å si at det var helt motsatt, det blir vel like vanskelig.

Antakelig gjorde folk — kvinner og menn — det de måtte for å overleve. Men det en kan lese noe viktig ut av, er selve de tingene hun fikk med seg i grava: Våpen og redskap. Hadde hun vært en virkelig avviker fra en norm ville det sosiale presset nok gått i retning av å maskere dette ved å utstyre henne til det livet etter døden som den gjeldende tradisjon og «religion» hadde ønsket eller krevet at hun skulle få med seg.

Derfor kan vi antakelig se helt bort fra at det skulle ha eksistert et mannlig presteskap med makt over dette ritualet. Det er svært lite som tyder på at det eksisterte sterke «mannsguder» i Europa i fortida. Se f.eks. Marija Gimbutas bok The Goddesses and Gods of Old Europe der det er minst ti gudinner for hver gud. Og sjøl om denne boka hovedsakelig er basert på utgravinger i det sørlige Europa, er det ingen grunn til å tro at det var noe særlig annerledes i Norden.

«Old Europe… was characterized by a dominance of woman in society and worship of a Goddess incarnating the creative principle as Source and Giver of All,» skriver Gimbutas. Det er interessant å merke seg i forordet at bokprosjektet i løpet av utgravingene skiftet navn fra det planlagte Gods and Goddesses… til ei helt nødvendig reversering av rekkefølgen!

Interessant er det også for meg at utgravingene som viser disse resultatene foregår i relativt kort geografisk avstand fra der jeg valgte å legge Atador, amasonenes hovedstad i amasone-bøkene mine!

Dette tidlige eksemplet er i løpet av de siste årene blitt ett av mange på funn av kvinnelige jegere, fiskere, krigere. Vi må tenke nytt om vår påståtte «patriarkalske fortid». Ikke bare ut fra dette ene funnet, men ut i fra mange «spor» som det nå viser seg har vært tolket ut i fra nettopp at tilstanden i patriarkalske samfunn har vært sett på som «normal». Bevis som har gått i motsatt retning har vært oversett, feiltolket, og til og med sabotert i alle år.

Og det er dette den siterte bemerkninga ovenfor om å «vokte seg vel for å overføre vår tids kjønnsrollemønster på forhistoriske forhold» sikter til — det at skolevitenskapen har gått ut fra at dagens kjønnsrollemønster har vært det samme over alt og til alle tider. Jegeren og fiskeren fra Barum som plutselig viste seg beviselig å ha «feil kjønn» kunne imidlertid ikke bare avfeies og bortforklares.

Jeg vil også påpeke følgende om hvorvidt hun er det store unntak fra en universell regel om mannsdominans: Hvor stor statistisk sjanse er det for at arkeologene skulle finne nettopp unntaket og ikke regelen? Den må være liten. Jeg sier ikke umulig, for slikt har jo skjedd før, men det er likevel et viktig poeng.

Men sjølsagt er det viktig. Dersom jegeren fra Barum er et unntak, en tilfeldighet, en raritet betyr det at steinaldersamfunnet var kjønnssegregert. Det en kan tro og håpe er at hun ikke er et unntak, og at det i så fall viser at steinaldermennesket faktisk lot sine nære behov stå høyere enn det «moderne menneskets» trang til rigide roller og monoteistisk religiøs primitivitet.

Og glem ikke det jeg skrev om begravelsesritualenes betydning. Begravelsesritualer har til alle tider vært svært konservative. Hun ble begravd som jeger og fisker. Det synes jeg er det beste argumentet for at jegerkvinnen ikke var noe unntak, en «raring», men et anerkjent og verdsatt medlem av sin gruppe og sin familie.

Ett av de eldste hulemaleriene vi kjenner er fra Valltorta i Spania, og der er ei jakt avbildet der både menn og kvinner deltar i jakten. Riktignok synes det å være flest menn, men tolkningene har variert. Noen er klart menn, noen er klart kvinner, noen kan være enten-eller. Se et par bilder her.

Om ikke annet så bør vi nå gå ut i fra at det muligens har vært store variasjoner i hvordan kvinner og menns makt har vært fordelt blant forskjellige stammer og grupper.

Mye tyder f.eks. på at mange/de fleste afrikanske stammene i tidligere tider har vært matriarkalske. Sjøl ett av de (i dag) mest patriarkalske folkene, Iboene (som jeg brukte som modell for Nagariene i Løvinnens sjel), viser ifølge boka African Matriarchal Foundations av Ifi Amadiume klare spor etter et tidligere matriarkalsk styresett.

Også i Løvinnens sjel baserer jeg stammerådet — kvinnenes, som tar seg av de store generelle sakene, og «mannsrådet» som nærmest er en «syforening» — på ei ordning som i hvert fall helt opp til for tjue år siden var i bruk hos et folk som lever på Bijagosøyene utenfor vestkysten av Afrika. Det blir hevdet at dette folket ble fortrengt ut til øyene fra fastlandet av patriarkalske stammer østfra. Se også Ivan van SertimasBlack Women in Antiquity (Transaction Publishers, 1988; boka kan også kjøpes via Ivan van Sertimas nettsted, Ivan Sertimas nettsted.)

Enkelte indianer- og eskimostammer er også et godt eksempel. F.eks. den for oss merkelige skikken hos flere stammer der det finnes kjønnsroller, men du velger selv hvilken du vil ha! Den hvite mann forsto ikke maktforholdene i mange av disse stammene i det hele tatt. Kvinnelige høvdinger og krigere (som hos Svartfot-indianerne) ble konsekvent oversett og forbigått i forhandlinger, etc. Les om dette f.eks. i en av Merlin Stones bøker, Ancient Mirrors of Womanhood: A Treasury of Goddess and Heroine Lore from Around the World. Det står også litt i Women in Search of Utopia, Mavericks and Mythmakers av Ruby Rohrlich og Elaine Hoffman Baruch, bl.a. en artikkel om Hopi-stammen.

Hva med analogier til dyr som bevis for kvinneundertrykking? Dette er meget tvilsomt. I de fleste dyreflokker der hannen dominerer utgjør faktisk hannenes overdrevne maktbruk en fare for flokken, og dermed flokkens overlevelse. Størrelsen, som i utgangspunktet synes å ha utviklet seg for å konkurrere med andre hanner om hunnenes gunst, skaper mulighet for en dominans som er fullstendig kontraproduktiv og negativ. Løvene er et godt eksempel på det. Hunnen er jeger og forsørger og er limet som holder flokken sammen. Hannen kan i verste fall finne på å drepe løveunger for å få tilgang til hunnene! Men jeg så et program på Discovery for ei tid tilbake der noen hunnløver hadde funnet ut at ved å samarbeide kunne de holde de gale hannene i sjakk.

En mye mer vellykket «familiestruktur» finner du hos hyenene, som er styrt av et matriarkat. Og hos fugler, f.eks. de store rovfuglene, er det vanlig at hunnen er den dominerende og også den fysisk største.

Hos mer individualistiske dyr, som vår hjemlige huskatt har jeg gang på gang sett hvordan hunnene setter grensene for hva som er «akseptabel oppførsel». Stakkars Emil, en kjempestor hannkatt som prøvde å befrukte vår svarte hunnkatt Luci, han fikk sånn stryk sjøl om hun hadde løpetid og egentlig «ville» at Gerd og jeg måtte hjelpe stakkaren før det gikk helt galt. Det ble jo et par flotte eksemplarer av katteslekten av det (Isis og Gaia) men det var en temmelig tragikomisk seanse.

Men hos individualister er jo det meste individuelt, så det er vanskelig å generalisere. Mennesker er jo mer sosiale enn katter, men «reglene» i forskjellige samfunn har så store variasjoner at for oss synes det mer å være vane og valg. Mennesket er mest av alt et «gruppedyr» og reglene i ei gruppe kan fort være helt forskjellig fra ei gruppe som lever bare en kilometer eller to unna! Og det gjelder nok ikke bare i vår tid det!

Mennesker i steinalderen var neppe veldig forskjellige fra oss rent fysisk, ikke noe tyder på at vi f.eks. har større hjerner enn Cro Magnon-menneskene. Og apropos det, de såkalte Neandertalerne som av dem som rekonstruerte de første skjelettene ble mer eller mindre laget som tilbakestående og apeliknende var i virkeligheten ikke mye mindre utviklet enn oss de heller. Faktisk hadde de et gjennomsnittlig hjernevolum som var noe større enn vårt!

Former for menneskelige samfunn og til og med sivilisasjon kan spores mye lengre tilbake enn fiskeren og jegeren fra Barum. Og svært mye tyder på at menneskene i disse samfunnene tilba kvinnelige guddommer (jfr. det jeg siterte fra Gimbutas), at arvefølgen var matrilineær (altså at navn og slektskapsbånd fulgte mora), og at et kvinnelig prestinneskap var den viktigste makteliten.

Ikke at jeg tror på riktig alt det som Merlin Stone, Gimbutas og de andre skriver, men i Stones bok When God Was a Woman (utgitt i England under tittelen The Paradise Papers) har hun mange interessante og viktige poenger.

Uansett er dette et emne jeg vil anbefale alle å lese mer om! Både fordi emnet er spennende og interessant i seg sjøl, og fordi det hele tida pågår en kamp om å definere vår fortid. En kamp om både politikk og kultur og om sjela vår, om hvem vi er eller kan bli. Kampen om fortida er derfor alltid en kamp om nåtida og framtida.

Hvorfor ikke begynne med kanskje den mest kontroversielle boka, som var en stor inspirasjon da jeg skrev Våpensøstrene? Nemlig nettopp Merlin Stones When God Was a Woman:

http://www.pinn.net/~sunshine/whm2000/stone2.htmlhttp://hallnonfiction.com/womens_studies/135.shtml

Noen snakker til og med om at «moderate talibanere» bør bli med. Finnes det noen slike? Er ikke det en sjølmotsigelse? Som «moderate terrorister», «moderate torturister», «moderate fundamentalister»?

Den aller største gruppa i det afghanske folket vil nemlig bli holdt utenfor og sviktet igjen, også av vesten. Ingen nevner dem, offisielt er de ikke en del av samfunnet. Og i politikken er de totalt usynlige.

Det gjelder naturligvis kvinnene. De som er de som mest av alt har lidd under det islamske fundamentalistiske åket.

Listen over forbud og påbud til kvinnene under Taliban viser at regimet er verre en nazistene under krigen, verre enn noe som Orwell kunne drømt opp i «1984», verre enn middelaldersk kristendiktatur…

Vil man plassere noen virkelig jævlige forbrytere mot menneskeheten på anklagebenkene i internasjonale domstoler, så er det bare å forsyne seg!

En rask gjennomlesning av de reglene afghanske kvinner er pålagt av det muslimske presteskapet avslører dem og avkler dem fullstendig. Det er ikke bare vanvidd vi ser i disse reglene, noen av dem er langt over grensa til det latterlige – eller ville vært det om det ikke var for at reglene uansett hvor sinnssjuke de er blir håndhevet med nidkjær og hellig og hemningsløs brutalitet. Steining, slag, avhogging av legemsdeler, henretting ved skyting eller halshogging med sverd, er blant de straffene en kan vente seg for brudd på reglene.

«Kvinner som viser anklene vil bli pisket», «forbud mot kosmetikk» (kvinner som har malt neglene har fått fingrene kuttet av), «forbud mot å le høyt», «forbud mot å utøve sport», «forbud mot sykling», «forbud mot at kvinner skal vise seg på balkonger», «forbud mot at kvinner vasker klær utendørs», er blant de reglene som rammer kvinner direkte.

Det finnes også generelle kvinnediskriminerende regler som at «vinduer må males, så kvinner ikke kan sees utenfra», «stedsnavn som inneholder navnet ‘kvinne’ må endres», «forbud mot å avbilde kvinner i blader, aviser, magasiner, på plakater, og liknende», og så videre…

I alt er det 29 slike regler som direkte angår kvinner og kvinners stilling i samfunnet. I tillegg kommer generelle regler som gjelder for begge kjønn, som forbudene mot å se på TV, film, video. Forbud mot å feire nyttår og 1. mai. Forbud mot å lytte til musikk. Påbud om at alle skal ha «riktige» islamske navn. Påbud om at alle som ikke tilhører den islamske tro skal bære gule merker som viser at de er «vantro». Forbud mot å klappe eller gi uttrykk for anerkjennelse ved sportsstevner eller liknende annet enn ved å rope «Gud er stor». Forbud mot drager (!). Forbud mot internett. Enhver som har bøker som ikke er religiøse verker eller på annen måte godkjent av presteskapet kan uten videre henrettes.

I vesten er man så forsiktige, så forsiktige med å «skylde på» religioner og kultur når det gjelder undertrykking av den typen vi nå ser i land som Afghanistan, Sudan, Pakistan, osv. Men vi vet jo at også i vesten har de forferdeligste forbrytelser blitt begått i religionenes navn, så hva er nytt med at religion brukes som unnskyldning for makteliter til å utøve makt, og da gjerne aller mest brutalt mot de svakeste og mest forsvarsløse i samfunnet?

Vi ser hvordan land etter land i Midtøsten, Afrika og Asia innfører et lovverk basert på frihetsfiendtlige religiøse påbud og forbud.

Slike land burde automatisk boikottes og settes utenfor verdenssamfunnets samhandel og politiske institusjoner. Sekulariseringen og privatiseringen av religionene og det å skille religioner fra styringsorganer i samfunnet er en av forutsetningene for menneskelig frihet, og en forutsetning for at individuelle menneskerettigheter kan bli respektert.

I denne kampen mot en av terrorismens viktigste årsaker kan imidlertid liten eller ingen hjelp fra de mektige vestlige politikere med den amerikanske presidenten i spissen forventes.

Til det er oljen i Saudi Arabia for viktig, og USA er så innsyltet i sine diverse lysskye affærer med Pakistan at de ikke kan gi slipp på sin «nære allierte» for noen pris.

De politiske forbryternes forbund fungerer som en gigantisk mafia der Afghanistan nå straffes på samme måte som ethvert bandemedlem med beklagelse må straffes, dersom han har brutt Broderskapets regler, eller kommet i klammeri med «de store gutta».

Mens bombene faller og tallet på politikkens og religionens og terrorens uskyldige dødsofre stiger og stiger og stiger sitter jeg her mørk til sinns og vet at det igjen er de aller svakeste som nå dør våpenløse og vergeløse og hjelpeløse i total oppgitthet.

Hvert eneste fattige, undertrykte menneske som lider kunne vært noe mer enn ofre om de bare kunne erobre frihet og ansvar og viten og mot til å mene noe annet enn sine herskere. Erobre solidaritet og kunnskap og sjølstendighet.

Hver eneste kvinne som undertrykkes, ødelegges og dør i Afghanistan nå kunne vært ei amasone. Ei søster. Husk det.

De mest skrifttro vil sikkert også ha det slik, bejubler det, finner det riktig. Det er kanskje til og med for enkelte den viktigste praktiske leveregelen religionen gir dem; at de fritt og med sin hannguds velsignelse kan gjøre sine koner, søstre og enhver annen kvinne de møtte måte i livet til tjenere og undersåtter og ofre! Mennesker som alltid skal lyde og aldri lydes, tjene og aldri tjenes, eller som det sterkt oppskrytte Nye Testamente sier det: Den dårligste mann er mer verd enn den beste kvinne.

De eldste religionene har jo blitt til i kamp mot kvinnestyrte religioner med kvinnelige guddommer som Isis, Astarte og Kali, og når vi den dag i dag sjøl på radikalt og endatil feministisk hold snakker om å tjene «Gud eller Mammon» så skriver faktisk uttrykket seg fra ei tid da Gudinnas templer både var rikere og hadde større innflytelse enn de stakkars israelske fåregjeternes guddom kunne håpe på å få… Det var rett og slett et påbud om å velge mellom Gud og Gudinne, noe de fleste vanlige mennesker den gangen plent nektet å gjøre.

Da de mest nidkjære inne den katolske kirka mange år seinere ville fjerne Maria som de med rette anså for å være en siste rest av gudinnereligion som hadde trengt seg like inn i hjertet av kirka, brøt det ut opptøyer. Degradere henne og avseksualisere henne og fornekte hennes prestinner greide katolikkene, men for å fjerne hennes guddommelighet måtte det skapes ei ny kirke, og det gjorde en tysk reaksjonær kvinnehater, nemlig Martin Luther, hvis skrifter senere ble en viktig inspirasjon for Adolf Hitler.

Islam hadde den fordelen at det var en yngre religion og hadde mye lettere spill. Men sjøl den hadde sine problemer med de som insisterte på at den treenige (!) gudinna al-Lat, al-Uzza og Manat nektet å dø, og at de på folkemunne nå ble til Allahs døtre. I Koranen fordømmes på det sterkeste den kjetterske tanken at Gud skulle kunne ha «kvinnelig avkom».

Den mer inkluderende hinduismen prøvde derimot å løse problemet med de mektige gamle kvinnelige guddommer ved å gifte dem bort til sine mannlige «kolleger». Den frykteligste, Kali, giftet de bort til Shiva, men til brahmanenes forskrekkelse greide de ikke å fjerne hennes styrke, og hun avbildes ofte stående på sin «mann».

Indiske kvinnesaksgrupper bruker nå Kali aktivt i sin kamp.

Rani Jethalmani skriver i sin bok «Kalis Yug»:

«Det er mulig å gi kvinner styrke ved å revitalisere det sterke kvinnelige symbolet Kali, den viktigste gudinna i Hinduismen. Kali i sin ikke-sanskrit personifisering, sjølstendig og aktiv og ikke under mannlig kontroll slik som senere tekster prøver å skildre henne gjennom «giftemålet» med Shiva.»

De organiserte religionenes enorme styrke viser de hver dag, blant annet ved uten videre å ignorere eller direkte motarbeide lover og regler i land som har vedtatt lover de religiøse ikke finner dekning for i sine skrifter. Og redde og kuete regjeringer har stort sett latt dem fått ture fram omtrent som de vil.

I vår hjemlige hverdag har både statskirka og diverse kirkesamfunn og religiøse organisasjoner fått fritak fra likestillingsloven. Det bør de sjølsagt ikke ha. De minst av alle! Det har imidlertid vært spekulert på hvordan man eventuelt kan straffe disse for brudd på denne loven. Svaret er i grunnen såre enkelt. De bør dømmes til harde månedlige bøter som bør gå på prosenter av deres inntekt. Gjerne femti prosent, som et symbol på at uansett hva deres diverse hellige bøker og hellige menn har uttalt, så «holder kvinner halve verden», som det kinesiske ordspråket sier. Pengene som kommer inn bør deretter gå uavkortet til kvinneorganisasjoner og likestillingsarbeid både hjemme og ute!

Deres salige jamring over det ville være en sann fryd for øret.

I disse unnskyldningenes tider er det forresten en unnskyldning som glimrer med sitt fravær. Den ekstreme kvinneundertrykkelsen som kristendommen gjennom sin tusenårsnatt påtvang menneskene i Europa, og som fikk sitt mest groteske uttrykk i torturen og brenninga av heksene. Denne organiserte religiøse kriminaliteten får Jahves konkurrenter og kolleger Molok og Zevs og Allah til å framstå som de reneste amatørundertrykkere.

Vi har riktignok hørt noen lavmælte mumlende og brydde «beklagelser», men når det ikke er kommet noe mer så skyldes det kanskje at mange konservative kristne innerst inne forstår at heksebrenninga på mange måte både var og er en helt naturlig konsekvens av religiøs kjønnssegregasjon. En logisk konsekvens av å dømme kvinner til evig mindreverd er sjølsagt at når kvinner hevder seg eller til og med viser overlegenhet eller trosser «den gudegitte rangordning» så er dette straffbart. Straffbart i verste fall i den grad at de ikke bare skal brenne i Helvete, men gis en grusom forsmak på sin fortapelse også her på Jorda…

Jeg skulle gjerne se både Paven og Børre Knutsen og biskop Bondevik ydmykt bøye sine knær å be om tilgivelse. Om de så bør få den tilgivelsen er en helt annen sak.

Kanskje de heller burde ende i Kalis halsbånd?

Fy da, det var slemt skrevet. Men det er bare så slitsomt å være snill og humanetisk hele tida. Jeg ber så mye om tilgivelse. På mine knær og med bøyd hode så ingen kan se at jeg gliser.