«In Vietnam women have always been in the forefront in resisting foreign domination. Two of the most popular heroines are the Trung sisters who led the first national uprising against the Chinese, in the year 40 A.D. The Vietnamese had been suffering under the harsh rule of a Chinese governor called To Dinh. If the sisters had not resisted the Chinese when they did, there probably would be no Vietnamese nation today.

The sisters were daughters of a powerful lord. Trung Trac was the elder; Trung Nhi, her constant companion, the younger. They lived in a time when Vietnamese women enjoyed freedoms forbidden them in later centuries. For example, women could inherit property through their mother’s line and become political leaders, judges, traders, and warriors.»

Lenge før jeg visste noe om Trungsøstrene, Ba Trieu, og andre av Vietnams mange heltinner i et land som stadig ble offer for grådige fremmede, krig, gjentatte invasjoner og okkupasjoner fra mektige stormakter som Kina, Japan, Frankrike, USA visste jeg likevel noe om Vietnam. Eller trodde i hvert fall at jeg gjorde det.

En gang sent på 1950-tallet leste jeg et par bøker av en fransk forfatter, Jean Hougron, som begge foregikk i «Indokina», som det het da. Jeg har faktisk fremdeles den ene av dem, Oppbrudd i Saigon. Uten at jeg direkte har noen planer om å lese den om igjen.

Det var nok ikke spesielt gode bøker, det skjønte jeg vel allerede da, og de var sikkert temmelig rasistiske – noen en jo skam å si ikke tenkte stort over den gangen. Vietnam og vietnameserne var også stort sett bare statister i bøkene, men det var antakelig likevel første gang jeg hørte om Vietnams opprørsbevegelse mot fremmed okkupasjon, Viet Minh.

I 1954 hadde jo Viet Minh i slaget om Dien Bien Phu tilført Frankrike et militært nederlag som satte mot ikke bare i vietnameserne, men i undertrykte og koloniserte folk mange steder i verden.

Men jeg var jo bare en norsk guttunge i et NATO-land, der jeg sjøl med far og mor som var sosialister stort sett var temmelig uvitende om verden og under ganske stor innflytelse fra «vestlig» kultur og propaganda.

Avisa Friheten lå kanskje på avisbordet hjemme, og fire ukers reise og opphold først i DDR og senere i Tsjekkoslovakia satte vel noen politiske spor og skapte noen avvikende tankespirer. Men i bøkenes verden var Den Hvite Mann stadig helten og et bilde på sivilisasjonen, og i Kinohallen gikk det cowboyfilmer der Roy Rogers og Hopalong Cassidy med hvite cowboyhatter på hodet ekspederte ikke bare skurkene i svarte hatter, men også hylende og haukende ville indianere. Som døde som fluer for cowboykuler til skrålende jubel fra oss unge kinogjengere.

Ennå var jo filmer som Soldier Blue og Little Big Man langt, langt borte …

Men Vietnam skulle likevel ganske snart komme til å få en helt annen betydning, ikke bare i mine øyne, men i millioner av menneskers.

Etter Frankrikes nederlag i Vietnam ble landet delt av en demarkasjonslinje mellom nord og sør som etter hvert fikk mer og mer karakteren av å være en grense mellom et Nord-Vietnam styrt av Viet Minh under ledelse av Ho Chi Minh og støttet av blant andre Sovjetunionen og Kina, og et vestvennlig og kapitalistisk Sør-Vietnam.

Allerede i 1954 begynte den amerikanske politiske og militære innblandingen i Vietnam, noe som fra begynnelsen var nært knyttet til personen Ngo Dinh Diems politiske vekst og fall. Han ble Republikken Vietnams (Sør-Vietnams) første president i 1955.

Vietnam var ikke bare delt i to, de var delt i to leire som sto i et fiendtlig forhold til hverandre og som begge hadde som mål å forene Vietnam. Vestmaktene var pinlig klar over at i et eventuelt valg ville Viet Minh under sin populære leder Ho Chi Minh ganske sikkert vinne klart, så de var absolutt ikke interesserte i å holde det de faktisk en gang hadde lovet på det punktet. Men sjøl fra Sør-Vietnams støttespillere ble det også etterhvert temmelig klart at det styret som var etablert der ved hjelp fra USA og andre vestlige land både var korrupt og ineffektivt.

USA så det likevel som sin hovedoppgave å forsvare Vietnam mot et «Korealiknende» angrep nordfra, med alle midler og om nødvendig med eller uten vietnamesernes samtykke og hjelp – og dette «Koreakomplekset» ble på mange måter begynnelsen på en hel rekke feiltagelser og feilvurderinger fra USAs side.

Det har som kjent aldri vært noen amerikansk administrasjons styrke å forstå særlig mye av andre lands politiske og sosiale kultur og politikk …

Diems popularitet sank raskt ned mot et lavmål, og samtidig med dette vokste en ny sterk politisk og militær faktor fram i Vietnam. Den Nasjonale Frigjøringsfronten, FNL ble stiftet i 1960, og med støtte fra Nord-Vietnam erobret FNL etterhvert store områder av Sør-Vietnam helt til faktisk bare de største byene og tettstedene var helt kontrollert av regjeringa… og knapt nok de!

Det var i denne situasjonen at USA for alvor gikk over fra å sende militære «rådgivere» til Vietnam, til å sende større og større mengder regulære styrker og etter hvert i praksis ikke bare stå i Sør-Vietnam som okkupant, men også for å angripe Nord-Vietnam, ikke med regulære styrker men ved voldsomme luftangrep.

I løpet av de åra Vietnamkrigen varte brukte USA flere tonn med bomber, granater og miner i lille Vietnam enn det både USA og England gjorde i Tyskland og Italia under hele den annen verdenskrig!

I tillegg brukte de kjemiske stridsmidler som Agent Orange, Agent White og Agent Blue som forgiftet store skogs- og jordbruksområder. Selv etter krigen har mange tusen mennesker i Vietnam blitt drept av ueksploderte bomber og sprengemner, og de kjemiske stridsmidlene har ført til store lidelser og aborter og barn som er blitt født med grusomme misdannelser.

Diem ble senere etterfulgt gjennom kupp av General Cao Ky og deretter Nguyen Van Thieu, begge innsatt med støtte fra amerikanske CIA, uten at det ga noen særlig framgang i krigen. I Vesten økte motstanden mot krigen særlig blant ungdom, med voldsomme demonstrasjoner og i USA der mange unge menn brente sine innkallinger til militærtjeneste. Noen flyktet til og med fra USA for å slippe å delta i «den skitne krigen».

Ved Kent State University i 1970 endte en studentdemonstrasjon tragisk. Tretten sekunder med kontinuerlig skyting fra en kontingent med 28 Ohio National Guardsmen førte til fire døde demontranter, én permanent lam og åtte andre såret. Denne og andre episoder av liknende karakter bidro sterkt til å snu amerikansk opinion.

USA trakk seg endelig tilbake fra Vietnam i 1973-1975 etter store tap. Ingen som så det kan vel noen sinne glemme TV-bildene den 30. april 1975 av de siste helikoptrene med flyktende amerikanerne med ambassadør Graham Martin i spissen lette fra taket på den amerikanske ambassaden mens tanks med FNL flagget vaiende i vinden kom kjørende gjennom gatene i Saigon.

Det var et nederlag som hentet like ut av Vietnams nasjonale kampsport Tay Son, som lærer den svake å overvinne den sterke!

Dette naturligvis bare ment som et kort resymé for å få med seg litt av bakgrunnen og hendelsesforløpet for krigen i Vietnam, USAs rolle og alt som hendte den gangen. Sett fra mitt synspunkt, naturligvis!

Men faktum er jo også at Vietnamkrigen har blitt skildret i en nesten uendelig rekke amerikanske spillefilmer som en slags «amerikansk tragedie», mens den naturligvis i hovedsak var en vietnamesisk tragedie.

Vietnamkrigen ble også en hendelse som for alltid kommer til å stå som et symbol på hvordan krig ikke bare er et spørsmål om militær styrke, men også om moral, utholdenhet og besluttsomhet.

Jeg husker ikke nå helt når og hvordan jeg kom til å se noen av de scenene som fikk meg til å forstå hvor sterk kvinnenes rolle var i Vietnams amerikanske krig. Kanskje var det flimrende bilder fra norske nyhetssendinger fra krigen, kanskje var det noe annet:

Svartkledde kvinner med kjegleformete stråhatter og med angrepsgevær og rifler i hendene sloss med mot og desperasjon mot amerikanske militære. Og det slo meg da at det var noe ganske så fantastisk ved det hele. Det var som noe fra en fantasy-historie!

Det jeg med ett så var disse vakre, alveaktige vesenene som sloss mot orcliknende monstre overlesset med avanserte og grusomme våpen … og de gjorde et uutslettelig inntrykk.

Jeg husker heller ikke lenger hvordan jeg fikk tak i bøker og hefter publisert både i Nord-Vietnam og i sør av FNL, men jeg har dem i hvert fall ennå. The Ivory Comb (1967), The Fire Blazes (1965), The Beacon Banner (1964). Det var novellesamlinger, men det var sjølsagt enda flere politiske pamfletter og hefter og bøker med (sikkert) mer eller mindre sannferdige historier fra krigen.

Blant disse var det særlig en som uten at jeg da var klar over det skulle komme til å sette spor: I boka/heftet Scenes Of The General Offensive And Uprising fra 1968 var det to fortellinger som het henholdsvis «Eleven Girls Of Hue Defeated An American Batallion» og «A Girl With A Rifle».

De jentene spøkte i hodet mitt helt til de faktisk ble til hovedpersoner i en roman. Boka heter Nord for Saigon, og det er ikke noe «påfunn» når jeg innleder den med disse orda:

Dette var naturligvis lenge før jeg fikk vietnamesisk TV inn gjennom parabolen, men om VTV4 har gjort noe så er det vel at dens sendinger mer og mer har overbevist meg om at vietnamesiske kvinner virkelig har alveblod i seg. Jeg tror neppe det jevnt over kan finnes vakrere og mer grasiøse mennesker i verden!

Og i min skjønnlitterære romanverden der virkelighet og fantasi ble blandet og levde i og rundt hverandre under skrivinga av Nord for Saigon dukket jo også Trungsøstrene opp og ble ett med Lien, Buoi, og de andre.

Alvene kriget virkelig mot orcene, og de vant denne gangen. Både i fantasien og i virkeligheten.

Hvis jeg får leve lenge nok ser jeg slett ikke bort ifra at jeg kommer til å måtte skrive mer om Vietnam. Kanskje til og med en roman til, og da vil nok Trungsøstrene igjen kunne spøke i hodet mitt. Noe de sjølsagt mer enn gjerne skal få lov til.

I dette «næringslivets» tidsalder, da makta igjen i stor grad er flyttet over fra demokrati og folkemakt til kapitalismens konkurrerende irrganger av pengemakt, direktørmakt og bedriftenes byråkratier, er mulighetene for å oppnå reell likestilling fjernere enn på lenge.

En av de mest undertrykkende og underkjente hindringene for frigjøring både av kvinner og menn er jo menneskets trang til å gli inn i anerkjente roller, inklusive naturligvis kjønnsroller i både familie og arbeidsliv.

Likestilling er derfor også en kamp mot samfunnets rollepress og for en anerkjennelse av individets rett til å velge et liv og et arbeid på tvers av enhver rolletenkning.

Naturligvis er det enklest og mest komfortabelt å gli inn roller som omgivelsene ikke setter spørsmålstegn ved, mest mulig ubemerket følge strømningene og velge trygghet foran opprør.

Det ligger meg fjernt å ville at «alle» kvinner skal gå inn i tradisjonelle mannsyrker, det ville jo i så fall bare resultert i en ren omsnuing av roller. Og jeg kan forstå at mange kvinner slett ikke vil bli bl.a. trailersjåfører, piloter, og dykkere. Men sannelig respekterer jeg virkelig dem som velger slike yrker! Hver eneste en av dem er faktisk en spiker i kista til det kjønnsrollemønstret som skaper vår felles undertrykking.

Jeg kan for eksempel godt forstå at mange kvinner ikke vil inn i militæret, det standpunktet deler de jo også med de fleste menn, inklusive meg! Men de kvinnene som gjør det og kjemper en tøff likestillingskamp der, de bør uansett ha vår fulle støtte. De er moderne amasoner i ordets beste mening.

Det er sjølsagt et biologisk faktum at kvinner føder barn, men i den store sammenhengen har denne kjønnsforskjellen adskillig mindre betydning enn det svært mange liker å innrømme. Allerede ganske tidlig er det ingen ting i veien for at far kan fylle omsorgsrollen like bra som mor i et samfunn som vårt. Hvis han vil og tør, og hun vil og tør!

Jeg kan underskrive som mann på at det er fullt mulig, og var det til og med i ei tid da det ikke var vanlig i det hele tatt. Jeg fikk som ung og ganske dum prøve og feile etter beste evne uten noen mannlig rollemodell og jeg tror faktisk ikke det ble så galt.

Begge våre døtre er i hvert fall som sin mor blitt sterke og frie kvinner, og da en mann anklaget meg for å ha oppdradd dem til å bli «menn», kunne jeg bare svare at det hadde jeg slett ikke.

Vi prøvde derimot etter beste evne og under temmelig vanskelige økonomiske forhold å oppdra dem til å bli mennesker.

I noen tilfeller og i noen samfunn er frihet og det å bryte ut av sin rolle, enten det er kvinne- eller mannsrolle, så skremmende og til og med bokstavelig talt så livsfarlig at det mange ganger ikke finnes noen annen måte å overleve på enn å gjøre alt det en kan for å beskytte det vesle livsrommet en er gitt. Holde på det, hegne om det, kjempe imot forandring og imot de som vil forandre.

Dette er dessverre en realitet som særlig mange kvinner i ekstremt patriarkalske samfunn og miljøer lever under. Og det er lett å glemme at dette naturligvis ikke bare rammer kvinner, men også menn!

Der mennesket ikke betraktes først og fremst som et individ med frihet og ansvar og valgmuligheter eksisterer bare roller som naturligvis må både forherliges og hylles. Den farlige friheten må holdes vekk, og vanen og den tilsynelatende rolletryggheten må sementeres så maktpyramiden ikke rokkes ved.

Religion og politikk, men først og fremst skikk og sedvane trygger det bestående. Og mot «skikken» kjemper ofte selv dyktige politiske reformatorer forgjeves.

Vanens vektstang kan nok svaie sakte i opprørets vind, men faller dessverre alt for ofte tilbake til sitt gamle leie når individene som gikk i brodden trøtner, og mediaskyggene faller over dem, og trykket mot de gamle vanene letner.

Til og med dager som 8. mars og 1. mai kan bli dager som ikke lenger maner til opprør, men til hyllest av det man alt tror man har oppnådd.

Men det ligger i både frihetens og solidaritetens karakter at den dagen man stanser og tror man har fanget den og eier den, den dagen har man virkelig mistet den.

Kvinnens, og sjølsagt dermed også menneskehetens, verste undertrykkere er og blir den patriarkalske familien, religionene og deres presteskap, kapitalismen og statsmakta. I varierende rekkefølge. Men den verste undertrykkeren av alle er antakelig vanen. Frykten for forandring, og det å klamre seg til det velkjente og utstøtingen av opprørerne.

I vesten er vi glidd ned i en apatisk smørje av konsumgalskap og tennes ikke lenger av noen urettferdighet. I mange andre og fattigere land mangler derimot de sterke organisasjoner og ideer som skal til for å skape forandring.

Vi kjenner naturligvis situasjonen fra vår egen ganske nære fortid, og kvinner har dessverre alltid i mangel av enkle og tilgjengelige alternativer måttet klamre seg nettopp til familien og til religionen i håp om trygghet og frelse.

Ideelt sett skulle naturligvis kvinnebevegelsen vært stor, solidarisk og nådd fram til alle kvinner og alle menn med sitt budskap om frihet og likhet. Men bevegelsen er i seg sjøl splittet og har vært det lenge, for ikke å si alltid. Kvinnebevegelsen oppsto både ved de «borgerlige» kvinnenes kam for like rettigheter og arbeiderkvinnenes befrielseskamp.

En av de tidligste og viktigste forgrunnsfigurene for kvinnebevegelsen var Mary Wollstonecraft, som også var det vi i dag vel ville ha kalt samboer med en av anarkismens «forfedre», William Godwin.

Mary Wollstonecraft skrev den viktige boka A Vindication of the Rights of Woman, en på den tida virkelig revolusjonær brannfakkel i det pene borgerlige samfunn.

I urolige tider dukket alltid sterke kvinner opp i forgrunnen av omveltninger i samfunnet. En av de aller mest beydningsfulle episoder fra den franske borgerkrigen var kvinnetoget mot Versailles 5. oktober 1791.

Kvinner spilte en stor rolle i både den russiske revolusjonen i 1917 og i den spanske borgerkrigen i 1936. I kamp og motstand mot fascisme og imperialisme har kvinner alltid kastet seg uredde inn i kamp.

Men resultatet har også dessverre ofte ikke stått i noe forhold til innsatsen. I krigen mot fascismen var de for eksempel gode å ha, men i seieren ble de fort glemt. Noen ganger veldig fort – som da norske motstandskvinner måtte stå på fortauet i Oslo og se sine mannlige kamerater gå i triumferende marsj forbi dem, hyllet av folket som – nettopp – «seierherrer».

I Vietnam greide amerikanerne ved sin brutale utryddelseskrig mot frigjøringsfronten i Sør-Vietnam å sørge for at seieren hovedsakelig tilfalt hæren i nord, som i motsetning til FNL ikke i det hele tatt var preget av (særlig det sørlige) Vietnams sterke kvinnekrigertradisjon. I Eritreas kamp mot Etiopia var kvinnene aktive på alle felt, men ikke før var krigen over før mannssamfunnets tyngste kvinnebør, familien og religionen, tvang de fleste kvinnene tilbake til segregasjon og passivitet.

Lærdom? Kvinnenes kamp er aldri over så lenge de institusjonene og normene og «filosofien» som undertrykker dem får leve og ha sitt tradisjonelle innhold.

Når jeg ser den brutale segregasjonen mellom menn og kvinner som praktiseres i både religiøse og andre sammenhenger tror jeg det finnes bare en løsning. Hardt og kontant å gjennomføre en likestillingslov som skal virke uten unntak og slå ned på enhver sosial ulikhet basert på kjønn. På samme måte som vi jo i mange sammenhenger har greid å få til dette når det gjelder rase.

På slike områder opphører absolutt all min toleranse. Rett og slett fordi, som jeg har sagt så mange ganger før,toleransens absolutte grense går ved å tolerere intoleransen.

Kan så kvinner stole på menn …? Jeg liker jo å tro at i hvert fall noen av oss er til å stole på, men holdes i ørene må vi nok likevel …

I bokhylla står tre tjukke bind med gule rygger og snakker høyere til meg i dag enn andre dager. Klara Zetkins utvalgte skrifter. Det var hun som tok initiativet til å innstifte en egen kvinnedag, og at denne dagen skulle være den 8. mars hvert år.

Men listen over pionerer er lang, og mange fikk kjempe under tunge og vanskelige kår. Jeg tenker gjerne på hva de ville ha sagt om de hadde opplevd kvinner i dag som virkelig hevder at «kampen er over» til smilende bifall fra «moderne» patriarkalske kapitalister, biskoper, imamer, politikere og andre halliker. Ville de ha grått? Eller ville de ha tørket tårene og knyttet nevene?

Det var spørsmålet som jeg under en halvsøvnig surferunde på TV-en plutselig så bli stilt til gutter og jenter i akkurat den alderen da det hevdes, og muligens dessverre med rette, at holdninger til bl.a. kjønnsroller alt har festet seg.

«Svarene viste at det er uhyggelig langt igjen før vi i det hele tatt kan begynne å snakke om at vi har nådd noen større resultater når det gjelder å gi jenter og gutter like muligheter i samfunnet.

Svarene i seg sjøl var i og for seg ille nok, men det var først ved kontraspørsmålet «hva ville du blitt dersom du var gutt?» som virkelig viste hvor kort vi er kommet.

Dersom svaret ble sykepleier (jente) ble gjerne svaret lege (gutt). Eller hva med gravemaskinkjører/husmor? Pilot/flyvertinne?

Det var i det øyeblikket jeg lurte på hva en ihuga fan av Xena eller Buffy ville svart… hadde det da vist seg å være det samme rollemønstret i svaret ville jeg for alvor ha blitt overrasket.

Det var vel ikke for ingen ting at da en viss herre ved navn Røise bestemte seg for å bli vår alles kristelige barnevakt og bokstavelig talt startet sitt korstog mot vold i TV før alle snille barns leggetid, så var det nettopp Xena, en av de få kvinnelige heltene han valgte som fyobjekt!

Xena er etter min mening en av de viktigste seriene rettet mot så vel gutter som jenter som noen sinne er laget.

Det er en fantasyserie der helten er en ung, sjølstendig kvinne, hvis eneste virkelig alvorlige binding gjennom hele serien er til hennes venninne og kampfelle og kontrapunkt Gabrielle, i seg sjøl en kompleks figur som serieskaperne liksom aldri helt fant potensialet til.

Lucy Lawless som Xena og Renee O’Connor som Gabrielle gjorde en skuespillerinnsats i serien som får liknende serier til å blekne fullstendig.

I mine øyne var og er serien nøyaktig rett medisin for unger langt under tenåringsstadiet som trenger å få seg et skikkelig spark i kjønnsrollemønstret. Og da mener jeg både jenter og gutter.

Lucy Lawless som Xena.

Noe av det som gjør serien så viktig er nettopp Xenas uavhengighet. Hun definerer seg på sitt beste aldri i forhold til menn, hun definerer tvert om dem ut ifra seg.

Uansett om hun kan bli både forelsket og vill og gal etter en mann, så drar hun alltid videre uten dem.

Jeg påstår naturligvis ikke at alle episodene av serien er «bra» – langt i fra. Det finnes episoder som er så likegyldige og slette og direkte dårlige at en ønsker at en aldri hadde sett dem. Det finnes en del dyktig lagde humoristiske episoder, særlig der Lawless spiller en eller flere dobbeltgjengere. Til og med figuren Joxer, en omreisende ridder med mer til felles med Don Quijote enn med Prins Valiant, kan til tider forsvare sin plass i serien.

Serien har også en del logiske brister. Gabrielle blir helt fra begynnelsen framstilt som en nærmest litt helgenaktig, for ikke å si frøkenaktig, figur. Hun skal ikke ta livet av folk, derfor utstyrer de henne med en kampstokk som da formodentlig bare slår folk i svime.

Alle som kjenner litt til kampstokken som våpen vet imidlertid at et forkjært slag med den (eller bare å slå beina unna noen så de ramler med hodet mot en stein) kan være like dødelig som et sverdhogg.

Jeg har ikke (takket være Røise?) sett de siste episodene av serien der Gabrielle etter hva jeg hører går fra å i noen episoder å være den rene pasifistiske helgen til endelig å bli en ordentlig kriger.

«[Serien om Xena] er det materialet som drømmer blir til av. Forhåpentligvis også unge jenters drømmer. En inspirasjon til å ha tillit til egen styrke og uavhengighetog mot til å gjøre egne valg.»

Et poeng til i serien er at den tredje viktigste personen i serien uten tvil er Callisto, tilsynelatende tvers igjennom ond, og med det uttalte mål i livet å pine og plage Xena som i sine yngre år som leder for en hær av krigere ble årsak til at familien til Callisto døde.

Hun er egentlig en fascinerende figur hun også, dyktig spilt av Hudson Leick, og blant de få som kan kjempe mot Xena og ikke tape.

Her begår serieskaperne en klar blunder ved å gi henne guddommelige krefter, og Xena stopper henne gang på gang ved å få et lass med stein til å rase ned i hodet på henne – til tross for at serieskaperne også har gitt Callisto evnen til øyeblikkelig forflytning fra ett sted til et annet!? Noe som til slutt kun kalte på latteren, i hvert fall hos meg.

Altså enda en figur i serien hvis potensiale til en viss grad forvrenges og forvanskes og skusles bort.

Ingen ting i serien fylte meg imidlertid med så blandede følelser som amasonene. Amasone-«stammen» er faktisk virkelig beskrevet som en stamme, en indianerstamme! Fjærpryd, dans, begravelsesritualer, kampmetoder… dette er kvinneversjonen av «de edle ville», slik indianerne ble oppfattet av en del europeiske romantikere for snart tre-fire hundre år siden.

Men noen av episodene med amasonene er tross det veldig bra, og noen av amasonene er også overraskende troverdige som personer om enn slett ikke som gruppe.

Det er absolutt ikke på skuespillersiden serien har svakheter, svakhetene ligger i manus og regi, og serien mangler noen ganger sosial dristighet.

Hvorfor erotiseres f.eks. aldri forholdet mellom Xena og Gabrielle? Det antydes jo gang på gang, så blekner det hele bort i ingen ting.

Renee O’Connor som Gabrielle.

Blant mine yndlingsepisoder er den hvor Gabrielle blir en alldeles skjønn vampyr, og biter Xena i en av de kanskje mest sensuelle scenene i hele serien.

Både den episoden og de episodene i «Buffy the Vampire Slayer» der den grå musa Willow forvandles til et lærkledd monster av en vampyr får meg til å ønske at noen kunne ta skrittet fullt ut, og lage en serie der kvinnelige vampyrer og ikke mennesker er hovedpersoner og helter… men da ville nok «Røisene» gå helt amok og hyle så høyt at de ynkelige små kommersrottene som styrer TV-stasjonene ville pile inn i hullene sine og be om pent vær og nåde og «vi skal aldri sende det mer».

Det aller mest tvilsomme i Xena synes jeg for min del nettopp er enkelte åpenbare og helt malplasserte konsesjoner til en fordomsfull og umoden (amerikansk?) opinion. De som forskrekkes ved tanken på enhver annen Gud enn Jahve (og hans kollega Allah?) Det er et par skikkelig teite episoder som nærmest ber om unnskyldning for at man har valgt «feil» religiøs bakgrunn for serien.

Mangelen på virkelig konsekvent vinkling både religiøst og politisk (feministisk) skaper noen ganger situasjoner som får serien til å virke inkonsekvent og engstelig.

Men i noen av episodene våger man til gjengjeld en skarphet og dysterhet som hever «Xena – the Warrior Princess» opp til noe som ligger langt bortenfor kommersialiteten og underholdningas grenser. Episoder som «The Debt» I&II for eksempel, hvis eneste svakhet må være at Gabrielle i enda større grad enn før framstilles som en bunnløst naiv og moralsk fjott som på Xenas vegne foretar valg hun umulig helt kan forstå konsekvensene av.

Når ellers Gabrielle framstilles som både kunnskapsrik og intelligent blir dette en ødeleggende sjølmotsigelse. Hun vil i «The Debt» spare livet til den hensynsløse herskeren «Den Grønne Dragen». Men egentlig burde det være et enkelt regnestykke at det ville kunne koste tusenvis av menneskers liv, deriblant Xenas!

Ekstra lite gjennomtenkt blir det når Gabrielle i en tidlig episode med tittelen «The Greater Good» overlater Xena til det som ser ut som hennes sikre død for å redde en hel landsby. Da må en spørre forfattere/filmskapere; er det mer sannsynlig (og mer høyverdig?) at Gabrielle vil ofre sin venn Xena i en slik situasjon, enn at hun vil la Xena lykkes med å ta livet av en brutal hersker som har vært skyld og vil bli skyld i mange flere menneskers død?

De lar henne til og med være godtroende nok til å stole på denne grusomme og kvinneforaktende mannens ord om at han vil la Xena leve…? Snakk om å snuble i egne bein.

Men det er likevel en meget viktig diskusjon det som «The Debt» legger opp til. Nemlig: når er en terroristisk handling som drap på en hensynsløs leder en moralsk og riktig gjerning?

En annen av mine favorittepisoder er den kanskje enda dystrere «Sin Trade» som også er delt i to episoder. Full av magi og for en gangs skyld ganske troverdige amasoner.

Pussig i grunnen hvor godt slike serier av og til har av å lage episoder der hovedpersonen fullstendig rives opp og vekk fra det miljøet og de personene som utgjør seriens «kjernefamilie».

«Adventures in the Sin Trade» inneholder også noen av seriens beste actionscener. Kampscenene i serien som helhet er helt sikkert noe som ikke bare har bidradd til å gjøre serien populær, men som også har bidradd til at unge jenter (og ikke bare unge?) som har fulgt serien har blitt inspirerte til å se på seg og sin egen kropp i en helt annen rolle den tradisjonelle «offerrollen» som kvinner gis i maskulinistiske serier.

En annen flott kampsekvens er «stigekampen» i ett av de første møtene mellom Xena og Callisto, med en koreografi som overgår det meste både innen moderne og klassisk ballett! Fullt på høyde og mer enn det også med kampscenene i Hong Kong-filmer som «Heroic Trio».

Jeg mistenker sterkt at svakhetene i Xena er de iboende svakhetene som ligger både i det som sees på som kommersielt nødvendig, og i selve den vestlige kulturen. Fordommene og de bevisste og ubevisste grensesettingene både hos serieskapere og forfattere og andre «ansvarlige».

Men alle slike svakheter til tross, «Xena – the Warrior Princess» er en fantastisk bra serie for barn(!) og ungdom så vel som for oss evig barnslige gamlinger. I mine øyne kanskje det viktigste filmatiske serieeventyret som har vært presentert på TV.

Den er det materialet som drømmer blir til av. Forhåpentligvis også unge jenters drømmer. En inspirasjon til å ha tillit til egen styrke og uavhengighet og mot til å gjøre egne valg. Feminisme, men uten vanskelige og forpliktende analyser og ord.