Dessverre tar de helt feil.

I dette «næringslivets» tidsalder, da makta igjen i stor grad er flyttet over fra demokrati og folkemakt til kapitalismens konkurrerende irrganger av pengemakt, direktørmakt og bedriftenes byråkratier, er mulighetene for å oppnå reell likestilling fjernere enn på lenge.

En av de mest undertrykkende og underkjente hindringene for frigjøring både av kvinner og menn er jo menneskets trang til å gli inn i anerkjente roller, inklusive naturligvis kjønnsroller i både familie og arbeidsliv.

Likestilling er derfor også en kamp mot samfunnets rollepress og for en anerkjennelse av individets rett til å velge et liv og et arbeid på tvers av enhver rolletenkning.

Naturligvis er det enklest og mest komfortabelt å gli inn roller som omgivelsene ikke setter spørsmålstegn ved, mest mulig ubemerket følge strømningene og velge trygghet foran opprør.

Det ligger meg fjernt å ville at «alle» kvinner skal gå inn i tradisjonelle mannsyrker, det ville jo i så fall bare resultert i en ren omsnuing av roller. Og jeg kan forstå at mange kvinner slett ikke vil bli bl.a. trailersjåfører, piloter, og dykkere. Men sannelig respekterer jeg virkelig dem som velger slike yrker! Hver eneste en av dem er faktisk en spiker i kista til det kjønnsrollemønstret som skaper vår felles undertrykking.

Jeg kan for eksempel godt forstå at mange kvinner ikke vil inn i militæret, det standpunktet deler de jo også med de fleste menn, inklusive meg! Men de kvinnene som gjør det og kjemper en tøff likestillingskamp der, de bør uansett ha vår fulle støtte. De er moderne amasoner i ordets beste mening.

Det er sjølsagt et biologisk faktum at kvinner føder barn, men i den store sammenhengen har denne kjønnsforskjellen adskillig mindre betydning enn det svært mange liker å innrømme. Allerede ganske tidlig er det ingen ting i veien for at far kan fylle omsorgsrollen like bra som mor i et samfunn som vårt. Hvis han vil og tør, og hun vil og tør!

Jeg kan underskrive som mann på at det er fullt mulig, og var det til og med i ei tid da det ikke var vanlig i det hele tatt. Jeg fikk som ung og ganske dum prøve og feile etter beste evne uten noen mannlig rollemodell og jeg tror faktisk ikke det ble så galt.

Begge våre døtre er i hvert fall som sin mor blitt sterke og frie kvinner, og da en mann anklaget meg for å ha oppdradd dem til å bli «menn», kunne jeg bare svare at det hadde jeg slett ikke.

Vi prøvde derimot etter beste evne og under temmelig vanskelige økonomiske forhold å oppdra dem til å bli mennesker.

I noen tilfeller og i noen samfunn er frihet og det å bryte ut av sin rolle, enten det er kvinne- eller mannsrolle, så skremmende og til og med bokstavelig talt så livsfarlig at det mange ganger ikke finnes noen annen måte å overleve på enn å gjøre alt det en kan for å beskytte det vesle livsrommet en er gitt. Holde på det, hegne om det, kjempe imot forandring og imot de som vil forandre.

Dette er dessverre en realitet som særlig mange kvinner i ekstremt patriarkalske samfunn og miljøer lever under. Og det er lett å glemme at dette naturligvis ikke bare rammer kvinner, men også menn!

Der mennesket ikke betraktes først og fremst som et individ med frihet og ansvar og valgmuligheter eksisterer bare roller som naturligvis må både forherliges og hylles. Den farlige friheten må holdes vekk, og vanen og den tilsynelatende rolletryggheten må sementeres så maktpyramiden ikke rokkes ved.

Religion og politikk, men først og fremst skikk og sedvane trygger det bestående. Og mot «skikken» kjemper ofte selv dyktige politiske reformatorer forgjeves.

Vanens vektstang kan nok svaie sakte i opprørets vind, men faller dessverre alt for ofte tilbake til sitt gamle leie når individene som gikk i brodden trøtner, og mediaskyggene faller over dem, og trykket mot de gamle vanene letner.

Til og med dager som 8. mars og 1. mai kan bli dager som ikke lenger maner til opprør, men til hyllest av det man alt tror man har oppnådd.

Men det ligger i både frihetens og solidaritetens karakter at den dagen man stanser og tror man har fanget den og eier den, den dagen har man virkelig mistet den.

¡La lucha continua!

Kampen fortsetter, venner. Både i oss og utenfor oss.

Kvinnens, og sjølsagt dermed også menneskehetens, verste undertrykkere er og blir den patriarkalske familien, religionene og deres presteskap, kapitalismen og statsmakta. I varierende rekkefølge. Men den verste undertrykkeren av alle er antakelig vanen. Frykten for forandring, og det å klamre seg til det velkjente og utstøtingen av opprørerne.

I vesten er vi glidd ned i en apatisk smørje av konsumgalskap og tennes ikke lenger av noen urettferdighet. I mange andre og fattigere land mangler derimot de sterke organisasjoner og ideer som skal til for å skape forandring.

Vi kjenner naturligvis situasjonen fra vår egen ganske nære fortid, og kvinner har dessverre alltid i mangel av enkle og tilgjengelige alternativer måttet klamre seg nettopp til familien og til religionen i håp om trygghet og frelse.

Den verste undertrykkeren av alle er antakelig vanen. Frykten for forandring.

Ideelt sett skulle naturligvis kvinnebevegelsen vært stor, solidarisk og nådd fram til alle kvinner og alle menn med sitt budskap om frihet og likhet. Men bevegelsen er i seg sjøl splittet og har vært det lenge, for ikke å si alltid. Kvinnebevegelsen oppsto både ved de «borgerlige» kvinnenes kam for like rettigheter og arbeiderkvinnenes befrielseskamp.

En av de tidligste og viktigste forgrunnsfigurene for kvinnebevegelsen var Mary Wollstonecraft, som også var det vi i dag vel ville ha kalt samboer med en av anarkismens «forfedre», William Godwin.

Mary Wollstonecraft skrev den viktige boka A Vindication of the Rights of Woman, en på den tida virkelig revolusjonær brannfakkel i det pene borgerlige samfunn.

I urolige tider dukket alltid sterke kvinner opp i forgrunnen av omveltninger i samfunnet. En av de aller mest beydningsfulle episoder fra den franske borgerkrigen var kvinnetoget mot Versailles 5. oktober 1791.

Kvinner spilte en stor rolle i både den russiske revolusjonen i 1917 og i den spanske borgerkrigen i 1936. I kamp og motstand mot fascisme og imperialisme har kvinner alltid kastet seg uredde inn i kamp.

Men resultatet har også dessverre ofte ikke stått i noe forhold til innsatsen. I krigen mot fascismen var de for eksempel gode å ha, men i seieren ble de fort glemt. Noen ganger veldig fort – som da norske motstandskvinner måtte stå på fortauet i Oslo og se sine mannlige kamerater gå i triumferende marsj forbi dem, hyllet av folket som – nettopp – «seierherrer».

I Vietnam greide amerikanerne ved sin brutale utryddelseskrig mot frigjøringsfronten i Sør-Vietnam å sørge for at seieren hovedsakelig tilfalt hæren i nord, som i motsetning til FNL ikke i det hele tatt var preget av (særlig det sørlige) Vietnams sterke kvinnekrigertradisjon. I Eritreas kamp mot Etiopia var kvinnene aktive på alle felt, men ikke før var krigen over før mannssamfunnets tyngste kvinnebør, familien og religionen, tvang de fleste kvinnene tilbake til segregasjon og passivitet.

Hva ville pionerene ha sagt om de hadde opplevd kvinner i dag som hevder at «kampen er over» til smilende bifall fra «moderne» patriarker?

Lærdom? Kvinnenes kamp er aldri over så lenge de institusjonene og normene og «filosofien» som undertrykker dem får leve og ha sitt tradisjonelle innhold.

Når jeg ser den brutale segregasjonen mellom menn og kvinner som praktiseres i både religiøse og andre sammenhenger tror jeg det finnes bare en løsning. Hardt og kontant å gjennomføre en likestillingslov som skal virke uten unntak og slå ned på enhver sosial ulikhet basert på kjønn. På samme måte som vi jo i mange sammenhenger har greid å få til dette når det gjelder rase.

På slike områder opphører absolutt all min toleranse. Rett og slett fordi, som jeg har sagt så mange ganger før,toleransens absolutte grense går ved å tolerere intoleransen.

Kan så kvinner stole på menn …? Jeg liker jo å tro at i hvert fall noen av oss er til å stole på, men holdes i ørene må vi nok likevel …

I bokhylla står tre tjukke bind med gule rygger og snakker høyere til meg i dag enn andre dager. Klara Zetkins utvalgte skrifter. Det var hun som tok initiativet til å innstifte en egen kvinnedag, og at denne dagen skulle være den 8. mars hvert år.

Men listen over pionerer er lang, og mange fikk kjempe under tunge og vanskelige kår. Jeg tenker gjerne på hva de ville ha sagt om de hadde opplevd kvinner i dag som virkelig hevder at «kampen er over» til smilende bifall fra «moderne» patriarkalske kapitalister, biskoper, imamer, politikere og andre halliker. Ville de ha grått? Eller ville de ha tørket tårene og knyttet nevene?

Jeg tror nok dette siste.