Så samles heksekretsen, ilden tennes, og lysene, prestinna tar ordet:

– Dette er solvervsnatta, årets lengste natt. Nå triumferer mørket, men det må snart overgi seg til lyset. Naturen holder pusten, men den mørke kongen i kjelen forvandles. Vi ser demringen i møte, hvor Den Store Mor gir liv til den guddommelige barnesol, som bringer håp og løfte om sommer.

– Vi er våkne i natten. Vi dreier hjulet for å bringe lyset. Vi kaller solen fram fra den lange natten. Vær velsignet!

Alle i kretsen sier i kor:

– For å dø og gjenfødes dreier hjulet.

Dette er begynnelsen på heksenes julerituale slik det utføres i moderne hekseringer. En hedensk jul, med et pust fra en fjern fortid som gir et vagt ekko av gjenkjennelse. Religionene som gir inspirasjon til julefeiringa et så urgamle at det blir meningsløst å telle årene. Julemåneden markerer et astronomisk skille. Et fenomen som ikke har fulgt menneskene gjennom noen tusen år, men i hele vår historie. Hundretusener, ja millioner av år! Mens de første spor vi har funnet i Europa av noe som likner det vi idag kaller religion er tretti til trettifem tusen år gamle.

Et stadig djupere mørke satte nok stor skrekk i våre fjerneste forfedre, og det at sola snudde var hver gang et lite mirakel. Kanskje et mirakel som skyldtes at menneskene påpasselig markerte høytida? Tja. Jeg regner med at ingen av våre forfedre ville tore å teste holdbarheten i en slik påstand ved å la være å feire jula. Noe slikt ville sikkert virke like sinnsykt på dem som det er for oss å tenke oss at noen ville utløse en total atomkrig bare for å se om menneskeheten virkelig ville bli utslettet eller ikke.

Vi vet ikke engang om de har rett. Vi har nemlig aldri forsøkt å la være å feire jul!

Moderne mennesker har fjernet seg fra naturen, og stjernehimmelen og månefasene som en gang gjorde at religiøse ritualer var nattlige foreteelser er borte bak lysforurensninga i byene. Hva er vel månelyset i dag mot ei hundre watts lyspære i utelampa?

Så la oss et øyeblikk tenke tilbake. Ikke til steinalderen, men til ei tid da vår moderne julefeiring fant sin begynnelse. På ei tid da menneskene hadde en annen tidsforståelse, da man ikke talte dagene, men nettene, og kvinnenes menstruasjonssyklus sammen med månefasene produserte en kalender som på de fleste områder er den moderne kalenderen overlegen.

En kalender med tretten måneder i året, hver på tjueåtte dager, og en ekstra dag som sto for seg sjøl uten å være del av noen måned. «Et år og en dag» utgjorde den fulle årssyklusen.

Og de gamle kunne sin astronomi. Den første dagen i året fulgte tett på vintersolvervet, deres første nyttårsdag var den dagen som vi kaller 24. desember… Men først kom den dagen som ikke var del av noen måned. Noen kalte den frigjøringens dag, da man var fri fra det gamle året og innledet en ny syklus. I andre kulturer (eller seinere) ble 23. desember feiret som de hellige barnas dag, og for atter andre var det narrens dag, en festdag.

Da kristendommen bredte seg over Europa tørnet den kraftig sammen med gammel skikk og religion. En ting var å få lederne i et folk med på å skifte religion, når religion hovedsakelig var et middel til makt. En helt annen ting var det å omvende folket. La oss huske at prestene og munkene ikke formidlet noen «kristen lære» i forståelig form til folk. Gudstjenestene og bønnene ble ramset fram på latin, og man så ikke akkurat blidt på dem som våget seg frampå med spørsmål, for å si det mildt.

Folket forble derfor i stor grad hedensk.

De tilba de gamle gudinner og guder, og holdt fast ved sine høytider. Mange av de gamle religionene var dessuteninkluderende, det vil si at man møtte Jesus med et; «OK, han høres ut som en bra fyr.» Og han var faktisk lett gjenkjennelig som den tradisjonelle gudinnesønnen og som gjenoppsto. Greit nok.

Denne beretninga var så klassisk og så sentral i et utall religioner at det nesten er tragikomisk i dag å høre hvor enestående de kristne tror at denne religiøse påstanden er…

Men den sentrale figur i det folkelige møtet med kristendommen ble ikke sønnen, men mora. Som alltid. Jomfru Mariadyrkelsen har liten eller ingen plass i skriftene som kristendommen bygde på. I boka The Virgin hevder Geoffrey Ashe at hun var et rent folkekrav! Folket var vant til å tilbe ei gudinne, og de forlangte å få ei. Og det nærmeste kristendommen kom til det var Maria, den noe blodfattige «jomfrua».

Som alle religioner som er basert på teksten i ei hellig bok er kristendommens tilpasningsdyktighet i møtet med andre kulturer begrenset til det som enten kan tolkes som tillatt ifølge boka, eller til det som ikke i det hele tatt er nevnt. Men mange av kirkas menn var slett ikke dumme. De kjente godt nok vanens makt. De rev ned templene, men bygde kirker på de samme stedene. Gamle guddommer som nektet å dø ble gjort enten til helgener eller til demoner. Nye høytider ble lagt pent og nett oppå de gamle.

Solvervsfesten var en av de aller største folkelige høytidene, og det var vel derfor naturlig at Kristus Messe ble lagt til denne tida?

Ikke alle de mektige var enige i det, så det ble en stor debatt om hvilken dag man skulle velge som Jesus fødselsdag. Det tok dem tre hundre år å bestemme seg, og den dagen man valgte hadde sjølvsagt ingen ting med når Jesus virkelig var født. 25. desember var fra før av gresk solfestival, og en dag der man opp igjennom tidene hadde æret slike guddommer som Attis, Osiris, Baal og Mithra.

I Norge feiret man istedet selve fødselsnatta, den 24. desember, man kalte høytida jul, og den man feiret fødselen til var guden Frøy. Natta ble kalt Mors natt. Og vi feirer jo fremdeles julaften, i motsetning til de fleste andre kulturer, som feirer første juledag. Tidlig i det fjerde århundre bestemte endelig Romerkirka at denne natta fra nå av skulle være Jesus sin fødselsnatt, og forsøkte å forby diverse skikker rundt julefeiringa som imidlertid var så innarbeidde og seiglivete at det syntes som om de var gått i blodet på folk.

Etterhvert godtok kirka derfor alt. Presanger, julelys, juletre, misteltein, kristtorn, julesanger (men nå i form av salmer). Mest opprør og motstand vakte nok bruken av juletre. Dette var så hedensk at det må ha vrengt seg i magen på gamle kirkepatriarker. Juletreet var nemlig opprinnelig hellige trær (pinje og furu) som var viet til Den Store Mor, Gudinna, erkefienden.

Pietistiske kristne klaget sin bitre nød over julefeiringa, og kirkas adopsjon av hedenske skikker med «kjødelig feiring og glede». Polydor Virgil sa f.eks.: «Denne festivalen bør vekke avsky hos alle sanne kristne». Så seint som i det syttende århundre prøvde en del fanatikere å avskaffe julefeiringa, og stemplet den ganske riktig som et falsum som ikke hadde noe med den historiske Jesus å gjøre.

Mange barn er nok glade for at de ikke fikk vilja si!

Jula er ei tid full av mystikk og overtro, av barnslig glede og fryd over det gamle som er dødt og det nye som blir født. Sola som snur og lover en ny vår og sommer. Ei merkelig natt der ifølge urgammel tradisjon dyr kunne snakke menneskespråk ved midnatt, guddommelige stemmer kunne høres om man stod i et veikryss, vann kunne bli til blod eller vin.

Ei natt der nisser og andre skapninger var på ferde. Ei natt som straffet onde tanker og grusomhet, især grusomhet mot dyr. Gudinna føder sitt hellige barn, det nye året, og alt er godt.

Til alle mine venner, lesere og tilfeldig forbipasserende på Internett-veien sier jeg derfor:

De mest skrifttro vil sikkert også ha det slik, bejubler det, finner det riktig. Det er kanskje til og med for enkelte den viktigste praktiske leveregelen religionen gir dem; at de fritt og med sin hannguds velsignelse kan gjøre sine koner, søstre og enhver annen kvinne de møtte måte i livet til tjenere og undersåtter og ofre! Mennesker som alltid skal lyde og aldri lydes, tjene og aldri tjenes, eller som det sterkt oppskrytte Nye Testamente sier det: Den dårligste mann er mer verd enn den beste kvinne.

De eldste religionene har jo blitt til i kamp mot kvinnestyrte religioner med kvinnelige guddommer som Isis, Astarte og Kali, og når vi den dag i dag sjøl på radikalt og endatil feministisk hold snakker om å tjene «Gud eller Mammon» så skriver faktisk uttrykket seg fra ei tid da Gudinnas templer både var rikere og hadde større innflytelse enn de stakkars israelske fåregjeternes guddom kunne håpe på å få… Det var rett og slett et påbud om å velge mellom Gud og Gudinne, noe de fleste vanlige mennesker den gangen plent nektet å gjøre.

Da de mest nidkjære inne den katolske kirka mange år seinere ville fjerne Maria som de med rette anså for å være en siste rest av gudinnereligion som hadde trengt seg like inn i hjertet av kirka, brøt det ut opptøyer. Degradere henne og avseksualisere henne og fornekte hennes prestinner greide katolikkene, men for å fjerne hennes guddommelighet måtte det skapes ei ny kirke, og det gjorde en tysk reaksjonær kvinnehater, nemlig Martin Luther, hvis skrifter senere ble en viktig inspirasjon for Adolf Hitler.

Islam hadde den fordelen at det var en yngre religion og hadde mye lettere spill. Men sjøl den hadde sine problemer med de som insisterte på at den treenige (!) gudinna al-Lat, al-Uzza og Manat nektet å dø, og at de på folkemunne nå ble til Allahs døtre. I Koranen fordømmes på det sterkeste den kjetterske tanken at Gud skulle kunne ha «kvinnelig avkom».

Den mer inkluderende hinduismen prøvde derimot å løse problemet med de mektige gamle kvinnelige guddommer ved å gifte dem bort til sine mannlige «kolleger». Den frykteligste, Kali, giftet de bort til Shiva, men til brahmanenes forskrekkelse greide de ikke å fjerne hennes styrke, og hun avbildes ofte stående på sin «mann».

Indiske kvinnesaksgrupper bruker nå Kali aktivt i sin kamp.

Rani Jethalmani skriver i sin bok «Kalis Yug»:

«Det er mulig å gi kvinner styrke ved å revitalisere det sterke kvinnelige symbolet Kali, den viktigste gudinna i Hinduismen. Kali i sin ikke-sanskrit personifisering, sjølstendig og aktiv og ikke under mannlig kontroll slik som senere tekster prøver å skildre henne gjennom «giftemålet» med Shiva.»

De organiserte religionenes enorme styrke viser de hver dag, blant annet ved uten videre å ignorere eller direkte motarbeide lover og regler i land som har vedtatt lover de religiøse ikke finner dekning for i sine skrifter. Og redde og kuete regjeringer har stort sett latt dem fått ture fram omtrent som de vil.

I vår hjemlige hverdag har både statskirka og diverse kirkesamfunn og religiøse organisasjoner fått fritak fra likestillingsloven. Det bør de sjølsagt ikke ha. De minst av alle! Det har imidlertid vært spekulert på hvordan man eventuelt kan straffe disse for brudd på denne loven. Svaret er i grunnen såre enkelt. De bør dømmes til harde månedlige bøter som bør gå på prosenter av deres inntekt. Gjerne femti prosent, som et symbol på at uansett hva deres diverse hellige bøker og hellige menn har uttalt, så «holder kvinner halve verden», som det kinesiske ordspråket sier. Pengene som kommer inn bør deretter gå uavkortet til kvinneorganisasjoner og likestillingsarbeid både hjemme og ute!

Deres salige jamring over det ville være en sann fryd for øret.

I disse unnskyldningenes tider er det forresten en unnskyldning som glimrer med sitt fravær. Den ekstreme kvinneundertrykkelsen som kristendommen gjennom sin tusenårsnatt påtvang menneskene i Europa, og som fikk sitt mest groteske uttrykk i torturen og brenninga av heksene. Denne organiserte religiøse kriminaliteten får Jahves konkurrenter og kolleger Molok og Zevs og Allah til å framstå som de reneste amatørundertrykkere.

Vi har riktignok hørt noen lavmælte mumlende og brydde «beklagelser», men når det ikke er kommet noe mer så skyldes det kanskje at mange konservative kristne innerst inne forstår at heksebrenninga på mange måte både var og er en helt naturlig konsekvens av religiøs kjønnssegregasjon. En logisk konsekvens av å dømme kvinner til evig mindreverd er sjølsagt at når kvinner hevder seg eller til og med viser overlegenhet eller trosser «den gudegitte rangordning» så er dette straffbart. Straffbart i verste fall i den grad at de ikke bare skal brenne i Helvete, men gis en grusom forsmak på sin fortapelse også her på Jorda…

Jeg skulle gjerne se både Paven og Børre Knutsen og biskop Bondevik ydmykt bøye sine knær å be om tilgivelse. Om de så bør få den tilgivelsen er en helt annen sak.

Kanskje de heller burde ende i Kalis halsbånd?

Fy da, det var slemt skrevet. Men det er bare så slitsomt å være snill og humanetisk hele tida. Jeg ber så mye om tilgivelse. På mine knær og med bøyd hode så ingen kan se at jeg gliser.