«DRM. Digital Rights Management eller Digital Restrictions Management er en samlebetegnelse for teknologi som begrenser og kontrollerer tilgangen til digitale verk, spesielt tilgangen til avspilling og kopiering. Eksempler kan være kopi- og avspillingssperrer, regionskoder på DVD-plater, krypteringsmekanismer, hemmelige formater og/eller innlåsing i bestemte formater m.m. Det kan også være kontrollmekanismer bygd inn i maskinvaren i alle verdens fremtidige datamaskiner (slik Microsoft går inn for).

Hensikten med DRM-teknologi er å avskaffe den klasseløsheten og friheten vi idag ennå nyter og tar for gitt. På norsk kan vi si at DRM står for Dine Rettigheter Minker.»

 – Thomas Gramstad, «Det klassedelte informasjonssamfunn»

Den såkalte «Finansverdenen» kan i lengden ikke holde ut at det finnes en frihet som ikke er markedsfrihet, det vil si delt i kjøpere og selgere, slik som «nettet» i praksis ofte ikke gjorde, og heldigvis ennå vel for det meste ikke gjør.

Fra en fri tilgjengelighet og (mer eller mindre) frie avtaler eller oftest til og med mangel på «avtaler» vil korporasjonene og deres lydige nasjonale og internasjonale institusjoner ved hjelp av slikt som DRM tvinge en kapitalistisk eier- og kjøpersituasjon inn der hvor et sunt kaos og en, på sett og vis, uventet frihet til nå har fått lov til å eksistere.

Det som skjer nå, demonstrerer derfor mye mer åpenbart enn det «systemet» som vi er født inn i og har vennet oss til, og som jo mange forveksler med frihet, hvordan det kapitalistiske markedet fordeler makt etter eiendomsrett og oppretter og opprettholder klasser i pyramidale maktsystemer.

Pengemaktas brutalitet blir med ett tydeliggjort på en måte som ingen lottomillionhåp og resten av det evige maske- og drømmespillet kan skjule.

Eller hva med ei framtid der hovedprisen i CocaSonyMcSofts verdensomspennende lotteri er en måneds fri tilgang til alt på nettet?

Så mange av dem som rammes nå, er intelligente mennesker, og de kan tydelig se at det er en felles frihet som nå tas fra dem. Og intelligens er som kjent en bra ting, men klokskap er enda bedre. Min frykt er at så mange av disse intelligente menneskene bare vil si at Marked og Kapitalisme er helt OK, det er måten dette gjøres på som er feil: «Vi må få tilbake et fritt marked!»

Problemet er jo bare at markeder der man «fritt» kan akkumulere makt i form av eiendom, innflytelse, evne til monopolisering, ikke i lengden kan forbli fritt for forbrukerne¹, og i denne prosessen vil makt stadig tilflyte de som har størst «aksjeevne».

Det betinger dermed også fra kapitalismens side en regulerende stats- og overstatlig makt.

Vanlige folks/samfunnsbrukeres «frihet» blir derfor til i en maktbalanse mellom en statsmakt og kapitalmakt som eksisterer i en symbiose der makt vokser og synker, men ideelt for begge bør balansere og integrere.

Det er min påstand at sosialdemokratiet og den tidligere trusselen fra «Sovjet» og «kommunismen» i denne sammenhengen har beskyttet kapitalismen mot seg sjøl, og at det vi nå ser er en potensielt ny og destruktiv maktkamp mellom «stormakter» som er Megakorporasjoner styrt av maktbrunstige plutokrater² og deres hoff av eksperter og høyere funksjonærer som utgjør de øverste sjikt av en ny herskende klasse.

Deres demokrati er det eneste demokrati de finner meningsfylt; aksjedemokratiet som representerer den makta som ligger i kjøpekraft og kapitalevne, altså deltagende eierskap av produksjonsmidler.

En tilstand vi på sett og vis alt har hatt en gang, men som nå kan bli voldsomt effektivisert og endret av den teknologiske utviklinga og lede oss inn i en undertrykking og utnytting som langt overgår skrekkfantasiene i Orwells1984 og Karin Boyes Kallocain.

Media – med blant annet sine evige (un)reality-serier, sitt nyhetssirkus, fotballkamper og pjatteprogrammer – truer med å bli en vanedannende sosial bedøvelse som rivaliserer «kallocain»s bedøvende og sløvende makt.

Men det største paradokset kan dessverre bli at fremst i denne effektiviseringa av makta vil kunne stå et medium de til nå ikke har greid å kontrollere, nemlig internett.

Grunnleggende har jo nettet fortsatt å ha frihetlige aspekter, til tross for de omkostninger som stadig legges på det og forsøkene på å gjøre det til bare «enda et marked». Og det er klart at jo mer det faktisk blir et «normalt» marked, dess lettere vil det kunne kontrolleres ved oppkjøp og dominans, avgifter på bruk og sperrer mot goder som i dag er gratis.

En total kontroll med og innsyn i aktivitetene på nettet vil gi måter å regulere marked og politikk på som overgår alt som til nå har vært mulig. Ordet «privatliv» vil i praksis opphøre å eksistere for alle som «lever» på nettet.

Kapitalismens og markedets grunnleggende problem endrer seg likevel ikke så lenge det ikke blir En Stor Korporasjon.

Uten den regulerende statsmaktas dempende virkning blir trykket på middel- og (særlig) arbeiderklassen stadig større når det gjelder både å forbruke mer, produsere mer, og samtidig vil «alle» bedriftseiere produsere med stadig større effektivitet med færrest mulig arbeidere som skal ha minst mulig lønn.

Dermed legges i praksis byrden av og håpet om et nødvendig økende forbruk på «de andre» i stedet for på egen bedrift, og samtidig på en evig ekspansjon inn i nye markeder og nye områder – og det er jo dette siste som er interessant i en internettsammenheng.

Internett framstår for korporasjonene i dag nærmest som noe forbrytersk: Et verdensomspennende nettverk av alle typer informasjon og meningsutvekslinger som på opptil flere måter greier å unndra seg eller omgå profitt og kontroll.

Det blir til og med en møteplass for mer eller mindre isolerte politiske dissidenter!

Hvis noe er gratis uten markedsfordel (f.eks. i form av produktreklame) er jo det naturligvis den rene blasfemi i et kapitalistisk system.

De vil og må ta det vekk, fordi all slags frihet som ikke kan kjøpes og som bygger på likhet naturligvis i deres øyne må være en uhyggelig og truende frihet.

Er det slik vi vil ha det? Slik vi må få det? Finnes en kraft og organisasjonsevne nok til å motstå det? Er vi kanskje ideologisk og sosialt så fragmentert at det blir helt umulig å finne felles plattformer? Kan vi virkelig finne analyser å enes om og som fører til felles handling? Er det mulig å radikalisere de digitalt eiendomsløse til å bruke sin analyse og sin situasjon ikke bare på det som skjer her og nå, men til å binde den an til tidligere anarkistiske og sosialistiske analyser av kapitalistiske makts- og eiendomsforhold?

Vi vet naturligvis at mange av disse endte «galt», men hvorfor gjorde de det?

Paradokset er nemlig som tidligere nevnt at ved å satse på en sentralistisk regulerende eller til og med eiende stat ble statsmakta kapitalismens beste venn. I vesten ved å «sosialdemokratisk» regulere det de aldri sjøl kunne greie å regulere, i øst ved å bidra med et skremmebilde som effektivt kvalte dissidenter og opposisjonelle i vesten ved å inkludere dem i et globalt fiendebilde.

¹ Konsumenter og produsenter. Arbeidere og små uavhengige næringsdrivende der et betydelig skille mellom arbeid og eierskap ennå ikke er inntrådt.

² Plutokrati, pengevelde. Betegnelse på et styre der den reelle makt utøves av et rikt borgerskap uansett statsforvaltningens form.

Kapitalismen er, for å uttrykke det litt gammeldags, en felles enighet om å opprettholde et skille mellom de som har og de som ikke har, de som eier og de som ikke eier. Når dette skillet ikke eksisterer, søkes det innført – slik vi nå ser med innføringen av «intellektuell eiendom» på Internett der målet er å opprette to nye digitale samfunnsklasser, den eiendomsbesittende klasse og de digitale eiendomsløse.

Den indre ubarmhjertigheten i systemet heter «konkurranse» og denne skal i teorien regulere et indre forhold mellom kapitalister og reguleres av tilbud og etterspørsel. Hvem som helst kan prøve å bli kapitalist ved å kjøpe produksjonsmidler i en eller annen form, men det skjer en slags automatisk regulering gjennom at aktørene i enhver større profittbase (olje, kull, stål, etc.) korporeres og sluker mindre foretak til skillet mellom gamle og nye aktører blir et gap som nærmest umuliggjør vellykket nyetablering uten en bokstavelig talt enorm kapital i ryggen – f.eks. skapt gjennom en opprinnelig halvstatlighet, slik som med Statoil.

Veien fra Shell eller Exxon til tanken på bilen er ikke så veldig komplisert. Den bygger på en tilstand i markedet der en kan sammenlikne aktørene med land, og de største aktørene med imperier. I denne ubarmhjertige «fantasy»-verdenen eksisterer det både krig og fred, det eksisterer sammenslåinger a la EU, det eksisterer også små «land» som kjemper for sin uavhengighet, men der trusselen om oppkjøp, utslettelse og mafialiknende drap alltid er overhengende. Men jevnt over eksisterer det «ro og orden» under korporasjonenes vaktsomme øyne og aksjer.

Den eneste virkelig private eiendomsretten har tilhørt kunden. Når bensinen er fylt på tanken kan du kjøre hvor du vil med den. Dette kommer ikke av noen «snillhet», men fordi det ikke har eksistert noen muliget til å gradere forbrukernes kontroll over bensinen uten ved å innføre temmelig umulige statlige kontrollsystemer – og kapitalmakta er alltid vaktsom mot statlig kontroll, fordi den makta ikke umiddelbart er tuftet på noen mekanismer som markedet kan stole på og kontrollere. Statens rolle skal og bør derfor i et kapitalistisk system ideelt fungere kun som hjelper og passe på at pengene ikke blir for skitne. Statens andre oppgaver er forsåvidt likegyldig for markedet, men en «for» sterk stat kan likevel fort bli en trussel, eller som i tilfellet med Sovjetunionen en farlig og vanskelig fiende.

Elektronikkmarkedet og databransjen startet som alle andre som et gulleventyr, et sted der folk med ideer og flaks kunne skape seg rikdom på relativt kort tid, og det oppsto nye og til nå ukjente konstellasjoner og maktbaser. Gamle ærverdige elektronikkfirma basert på det som med ett var foreldet teknologi gikk nedenom og hjem (f.eks. Tandberg i Norge) eller ble ofre for enkle oppkjøp.

Japan ble både hardt rammet og tatt på senga av datarevolusjonen. Den så i utgangspunktet ut til å skille seg klart ut i to nesten helt separate markeder, ett industrielt og ett for «hus og hjem». Det virket som om IBM var en uslåelig gigant i industrisammenheng men i det nye «private» markedet var det åpen konkurranse og bikkjeslagsmål. På sett og vis var det intelligensens og de teknologiske nyvinningenes gullalder i bransjen, og de som produserte merkelige små bokser med et slags tastatur som kunne koples til TV-apparatet og utføre små «mirakler» hadde gode tider. Problemet var at systemene var veldig ulike. Det som kunne kjøres på en Sinclairmaskin var absolutt ikke kompatibelt med Commodores maskiner.

I Japan gjorde man et storstilt forsøk på å lage en industriell standard for hjemmedatamaskiner, slik at maskinene kunne kjøre hverandres programmer, men allerede før standarden ble lansert var den forlengst avleggs. Forbigått av den tekniske utviklinga. Avskallinga i «bunnen» av markedet var enorm på åttitallet, maskiner som så ut som sikre vinnere kom og forsvant. Bransjen var for ny og til og med for entusiastisk til helt å innse hvordan et kapitalistisk marked fungerte. Ut av det kreative kaoset kom nye korporasjoner, der Microsoft med ett smeltet sammen hjemmemarked og industrimarked ikke gjennom å skape nye og revolusjonerende datamaskiner, men ved å skape et softwaresystem som så ut til å bryte sirkelen av irriterende inkompatibilitet. IBM som ei «bivirkning» av sitt mistak ble nesten med ett slag redusert fra monopol til annenrangs maskinprodusent. Apple ble eneste seriøse konkurrent, og f.eks. britiske maskiner og systemer ble på kort tid feid ut av sine «for små» markeder.

Apple ble en slags abnormalitet, ei bedrift der man fremdeles satte system og maskinvare i sammenheng, og «puristene» ble på nittitallet forferdet da operativsystemet ble frigitt for bruk på «fremmede» maskintyper.

Dataindustrien fikk en enorm påvirkning på all industri, alle foretak, all produksjon. Den er det eneste kapitalistiske treet som faktisk ser ut til å kunne vokse like inn i himmelen og lage sine egne lover – lage hittil ukjente muligheter for kontroll og profitt. For første gang oppstår en faktisk mulighet til total kontroll og profitt i et slags perpetuum mobile økonomisk og tekologisk integrert system. Profitt bare på kjøp virker i en slik sammenheng nærmest gammeldags, fordi den evige profitten på bruk er langt mer lukrativ. Kjøp mobiltelefon for ei krone her De!

En kunne si at oljeselskapene (profitt på bruk) kunne sees på som en slags forbilder, men elektronikk- og programvareindustrien, samt underholdningsindustrien, vil helst gå enda mye lenger og muligens lære vel så mye av bilindustrien, også fordi faren er at når en privatbruker har kjøpt sin maskin, funnet høvelig programvare for sin bruk, osv. så er videre profitt avhengig av «gammeldagse» mekanismer som å tilby stadig bedre, større, mer moteriktige varer.

Problemet med det er at enkelte ting ikke behøver noen enorm kompleksitet for å fungere, snarere tvert om. Microsofts tekstbehandlingsprogram Word blir ikke bedre av å bli tilført stadig nye og kompliserende egenskaper, og salget reddes kun ved brutale angrep på bakoverkompatibilitet. Hvis en skal sammenlikne det med bøker blir det omtrent som at gamle bøker etter ei stund blir gjort uleselige. Dvs. teksten du lagret på din datamaskin for ti år siden trenger en nå nærmest eksperthjelp for å få fram!

Den virkelig private eiendomsretten, jeg hadde nær sagt den kommunistiske og anarkistiske varianten, den som dreier seg om fri bruk, er et klart angrepsmål for et korporativt kapitalistisk system som basert på penge- og markedsmakt har som mål å kontrollere og profittere fra vogge til grav og helst før og etter det også. Kontrollen av arbeid og forbruk er naturligvis en totalkontroll som overgår alt det som autoritære systemer og despoter fra Kinas keisere til Adolf Hitler har kunnet drømme om. Og «demokrati» er absolutt ingen hindring, men tvert om.

Demokrati er bare den lydige hesten, og rytteren som sitter fast i salen er den korporative kapitalismen. En flytende, geleaktig masse av fellesinteresse som trenger inn i alle tilværelsens kroker og sprekker og ikke bare er den menneskelige frihetens til nå største og mest formidable fiende, men også fiende av enhver norm, enhver «moral», enhver ide som ikke er kompatibel – med Windows hadde jeg nær sagt. Dessverre kunne jeg like godt brukt nesten ethvert megaforetak som eksempel, og særlig når disse har samvirkende interesser.

Nasjonalstater som Norge med sine lokale åndsverklover og kollektive beskyttelser av forbrukeres rettigheter er noen av de siste levende fiendene. Men det ligger i demokratiers natur at de er påvirkelige, og mens Norge tidligere var delvis beskyttet av bl.a. spredt bosetting, vanskelig kommunikasjon, lokale mediaaktører (lokalaviser!) og inngrodd mistenksomhet mot sentralisering har dette snudd overraskende fort. Nå klumper folk seg sammen i større og større sentra. Et Oslo med urban ideologi og ryggen mot Norge og blikket mot EU blir stadig mer dominerende innen kultur, språk, handel. Høyreliberalistisk politisk tenkning er en så dominerende «trend» at den graver seg langt inn partier som SV. Partier som FrP har som ventet ingen ideologisk ryggrad som beskytter dem mot å ødelegge frihet i frihetens navn, rett og slett fordi de ikke greier å se annet enn statens makt som Fienden. Høyreliberalere er faktisk gjerne ekstremt sentralistiske i sin tenkning, ivrige kommunesammenslåere, åpne for enhver korporativkapitalistisk «nyetablering» uansett hva den måtte bety for små lokale foretak, nedleggere av lokale bibliotek, sjukehus osv. til fordel for stordrift og sentralisering.

Det pussige er jo at kommunikasjons- og datarevolusjonen så klart gir rom for det helt motsatte. At folk i svært mange tilfeller kan leve og arbeide der de vil. Forfatteren Paul Goodman («Communitas» og «Utopian Essays & Practical Proposals»; http://www.preservenet.com/theory/Goodman.html ) pekte tidlig på muligheten for at desentraliserte samfunn med små enheter med kollektive (arbeiderstyrte) bedrifter som samarbeidet i et godt utbygd nett av kommunikasjon og distribusjon ville kunne fungere etter målsettinga om at ethvert samfunns høyeste mål er (eller burde være!) å ha den jevnest mulige fordeling av makt, arbeid, ansvar og rikdom.

Alternativt vil jeg mene at sjøl gammeldags sosialistisk planøkonomi med alle dens feil og mangler og maktmisbruk og brutale aspekter skremmer meg mindre enn det grenseløse kapitalistiske totalkontrollsystemet styrt av noen få megakorporasjoner i «vennskapelig» Orwelliansk markedskrig mot hverandre som vi antakelig nå er på vei inn i. Det gamle anarkistiske uttrykket «fienden står i ditt eget land» har fått ny mening. Den er blitt til «din fiende står i din egen stue». Overalt i din egen stue – og gjør den til sin.

• Artikkelen på denne siden har stått på trykk i Bok og Bibliotek nr 2, 2004.

• Sjekk for øvrig en oppfølger til denne artikkelen.

• I Bok og bibliotek nr. 4 (feilnummerert 5), 2003 har Ingar for en artikkel om «Problemer og utfordringer» med innkjøpsordningen. Den finner du også her.