Jeg har ikke lest de bøkene av Michelet, Mehlum, Marklund og Rankin som hun skriver om. Jeg har har lest noen av Michelets bøker, bl.a. Mannen på motorsykkelen og Jernkorset, den siste anmeldte jeg også, ganske positivt såvidt jeg husker.

Aspevoll sier om de siste bøkene deres: «De gjorde kvinner som bankes og drepesfordi de er kvinner til et gjennomgangstema i mang en solvegg i årets påske.» (Min uthevelse.)

Det er kanskje ikke er noe nytt i krimlitteraturen det, men misogynien hos f.eks. Mickey Spillane i bøker som Her dømmer jeg (som det hevdes er verdens mest solgte krimroman) og Dragens klo, gir seg helst utslag i morderiske «unaturlige» kvinner som til slutt kverkes av helten. I Hevnen er min er det en mann utilgivelig utkledd som kvinne som ifølge Spillanes reaksjonære moralkodeks får ei fullt fortjent kule i skrotten.

Om du ikke leser krim så endres ikke det faktum at krim er blant de få tingene som er sikker litterær selger i dette landet, og tendenser i krimlitteraturen skal og bør man etter min mening ta alvorlig, ikke minst fordi de gang på gang har vist seg å kunne vekselvirke med kriminaliteten sjøl.

Krim har alltid jevnt over vært en temmelig reaksjonær og maskulinistisk litteratur, og dessverre har ikke de etterhvert mange kvinnelige forfatterne helt greid å hekte seg av denne tradisjonen. Det måtte i så fall være Patricia Highsmith, som nærmest har spist opp det mannssjåvinistiske trekket i sjangeren med hud og hår, og på det viset skapt et ironisk skjær over det, f.eks. i bøkene om Ripley.

(De kvinnelige forfatterne Tone Foss Aspelund nevner i artikkelen sin har tydeligvis ikke noen betenkeligheter med kvinner i offerolle — så lenge det er trendy?)

I parentes bemerket, Patricia Highsmith er lesbisk og har til og med skrevet bøker om lesbisk kjærlighet, riktignok under psevdonym, og det er veldig søte og uskyldige bøker egentlig, i stor kontrast til hennes beiske og infame romaner og noveller der mine favoritthistorier er de som handler om dyr som dreper onde eller plagsomme mennesker …

Sjangerens forfattere har alltid vært apekatter, og dominert av gjeldende krimlitterære mote. På seksti-, sytti-, og langt opp mot nittitallet overtok etterhvert de kalde krigerne og agentene sjangeren til de nesten kjørte den til totalvrak. Jeg var medlem i en krimbokklubb og sa til slutt opp medlemsskapet etter bortimot et tjuetall tvers igjennom idiotiske agentbøker på rad … Til agentene plutselig ble trukket ned i dass av verdensbegivenhetene og slemme kommunister og onde russere mistet ethvert salgspotensiale. Panikk!

Det fantes likevel enkelte lyspunkt og avvik som gjorde krim verd å lese også under den verste «agentperioden», som for eksempel Kim Småges meget originale Kainan fra 1986, ei bok ganske utenom det vanlige. Kanskje såpass uvanlig at den bare under tvil kan kalles «krim»? Det spørs jo litt hvor man setter grensene – men jeg er tilhenger av vide grenser og god margin for overlapping av sjangere. Ingen andre sjangere har vel så godt av akkurat det som kriminalliteraturen! Men sjangeren har både famlet og fomlet siden de varme små terrorkrigene avløste den store kalde. Og den beveger seg igjen inn privatsfæren der den i grunnen alltid har vært best.

Kim Småge er forresten fremdeles en forfatter jeg leser med glede, og sjangeren har mange andre gode forfattere, både nasjonalt og internasjonalt.

Ifølge min datter Toini skal f.eks. den norske forfatterinna Karin Fossum være bra, men jeg har ennå ikke rukket å lese noe av henne. Sara Paretskys samfunnskritiske Murene er den krimboka jeg leste sist, og denne amerikanske forfatteren har jeg virkelig stor sans for. Jeg tror jeg har lest det meste av henne, og ikke bare er det en god og kritisk politisk undertone i bøkene hennes (med brodd mot korporasjoner og diverse andre maktsentra), hennes detektiv V.I. Warshawski er ei herlig tøff dame!

Guttebokforfattere som som han derre svensken Guillou (eller hvordan han nå staver navnet sitt) og ganske mange av hans norske «thriller»-kolleger er — til tross for at noen av dem pynter seg med et radikalt ferniss — maskulinister så godt som noen, og stort sett komplette fotballidioter — og her bruker jeg uttrykket i en sammenheng som ikke har noe med selve sporten å gjøre. Det er mange av dem. At de ellers ikke nødvendigvisskriver dårlig, det er en helt annen og i denne sammenhengen uvedkommende sak.

Dersom vi nå virkelig ser en tendens i retning av kvinner som offer, noe som godt kan sees på som en tilbakevending til, eller en forsterkning av en tendens som har plaget denne litteraturforma lenge, så synes jeg dette er noe en ikke bør ta helt lett på og bare blåse av.

Et motargument som at menn like ofte eller oftere er ofre i kriminallitteraturen, holder absolutt ikke. I krimlitteraturen trer vi vanligvis bokstavelig talt inn i en mannsverden. Kvinnelige etterforskere og detektiver er en hyggelig trend, men også de beveger seg i denne mannsverdenen, og fungerer som oftest på denne verdenens premisser, som unntak og «burpynt». De tolereres dersom de gang på gang kan bevise at de er «nesten» like gode som sine mannlige kolleger. Men ikke bedre! — For det er en sikker vei inn i elendigheten.

Jeg tror det snart ikke finnes tall på hvor mange filmer og bøker som har som et av sine bimotiver den erfarne politimannen som nærmest som straff får en kvinnelig partner. Ei kvinne som så må bevise ganske ettertrykkelig at hun ikke bare er en unyttig, hvinende kjøttklump som må degges med og passes på og bare er en klamp om foten.

Vanligvis greier hun dette, og dermed er alt tilsynelatende i orden, og hun er brått «en av gutta» (uæh!), men det som serveres er vanligvis bare møkk med sukker på, og for mennene ligger det ingen lærdom i det — nye jenter behandles akkurat som før — gjerne også av henne som nå virkelig er blitt en av gutta.

Når menn drepes i krim og drepes av kvinner er det vanligvis på grunn av sjalusi, arvekrangel, ekteskapelige motsetninger, osv. Menn drepes vanligvis av andre menn, og da drepes de som oftest av «høyverdige» maskuline årsaker som makt og penger. Eller i de lavere sosiale lag drepes de fordi (slik de vanligvis åh så dannede krimforfatterne ser det) menneskene i disse miljøene er brutale og undermåls. De kan ikke skaffe seg penger på «ærlig vis» ved å selge et arbeid som kapitalistene vil ha, og er også sosialt primitive og kan slett ikke holde fred med hverandre – særlig amerikansk krim er full av denne typen tjuver og mordere og halvidioter og alko/narkovrak, gjerne slepende på en kvinnelig medforbryter som sørger for et sentimentalt element i det hele.

Krim er en populær litteraturform, kanskje den mest populære. Derfor er den faktisk også viktig, og budskapet den formidler er også viktig. Det ble sagt f.eks. om John le Carrés Spionen som kom inn fra kulden at den fornyet sjangeren ved å avdemonisere de såkalte fiendtlige agenter, og når en så forbeinet sjanger kunne endres på et så enkelt vis så må det være håp også for andre (under)sjangere i krimlitteraturen.

Jeg deler med noen forbehold den utbredte beundringa for krimdronninga Agatha Christie, og jeg har henne samlet. Men egentlig liker jeg henne best når hun er en smule useriøs og skriver historier somHvorfor spurte de ikke Evans. Miss Marple er faktisk best på film etter min mening. Men ikke de bleike BBC-episodene, men de gamle svart-hvitt filmene med en adskillig tøffere og mer direkte Miss Marple som om nødvendig ikke betenker seg et sekund på å gripe til hardere midler dersom hun må. Hun jeg tenkte på het Margareth Rutherford. Jeg husker titlene på to av filmene: Murder, She Said og Murder Most Foul. Hun har gjort Miss Marple ganske tøff, og filmene er til og med til tider ganske morsomme. Kanskje ikke så veldig bokstavelig trofast mot den godeste Agathas intensjoner og fortellinger, men jeg likte dem i hvert fall.

P.D. James synes jeg derimot ikke noe om. Av norske krimforfattere foretrekker jeg den allerede omtalte Kim Småge, og gode gamle Berhard Borge (André Bjerke) og enda gamlere, om ikke godere, Stein Riverton. Men her snakker vi brått om smak og behag og subjektive saker. Alt jeg kan si er hva jeg liker og ikke liker. Hensynsløst subjektivt.

Jeg leser like gjerne ei god Knut Gribb historie som påtatt seriøse forfattere. Olga Barcova skulle fått lov til å hypnotisere meg med sitt grønne blikk når som helst! Jeg foreslo for Finn Arnesen i sin tid at jeg kunne skrive en krimroman ikke med Gribb i hovedrollen, men med Gribb død og begravet og en aldersstegen Olga B. som heltinne. Det ble avvist med forferdelse. Gribb er mer seiglivet enn sjøl Rocambole, han skal visst aldri dø.

Jeg leser alt mulig jeg, men ikke så mye såkalt «underholdningslitteratur», fordi jeg kjenner litt for godt kriteriene for disse seriene. Det finnes imidkertid unntak, og en forfatter som f.eks. Bente Pedersen har et talent som går langt utenpå det meste av det hun har skrevet av serieromaner. Apropos det, jeg leverte noe materiale til Bente en gang som jeg ikke fikk brukt i amasonebøkene om ei gudinne fra det nordlige Sibir, og hun skrev minst én roman på det stoffet (I fremmede fotspor, Raija nr. 24), muligens to. Men ved å lese den kan man også lett se de begrensninger som så mange ellers velmenende og til og med radikale og feministiske kvinner setter på kvinner når de har godtatt at kvinners rolle i fortida er den som historikere og forhistorikere har gitt dem. Det er også derfor arkeologiske funn som det som ble gjort i Kina for noen år siden om et folk der kvinner var krigere og jegere, er så viktig. Og at kvinner ikke bare er sånn som Bente skriver i sin bok:

«Kvinnenes liv var søken etter mat i skogene, tilberedningen av mat, fellesskapet rundt ilden som måtte holdes ved like, fellesskapet om barna. Kvinnenes liv var latter og slit. Kretset rundt de faste punktene i deres liv — ilden, barna, mennene.»

Denne idylliske men livsfarlige myten om kvinneliv i fjern fortid er med på å skape en slags separasjonens utopi, der kjønnene ikke bare har totalt ulik adferd, men ulike målsettinger for hvorledes de ønsker å leve, og at den bortimot totale kjønnssegregasjonen derfor var – og kanskje til og med er – både naturlig og ønskelig. Krigen og volden blir da ikke bare mannens natur, men i den segregerte utopi er også volden ideelt sett flyttet til en mannlig sfære. Det skulle derfor ikke finnes mord og voldtekter mot kvinner i denne utopien, og dermed heller ingen grunn for kvinner til å utøve aggressivt sjølforsvar.

Men det er feil. Underholdningsromaner uten seksualisert vold mot kvinner forekommer nærmest ikke, særlig dersom man velger å se på slike romaner ikke som enkeltbøker, men som «kapitler» i ei lang historie. Underholdningsromanene inneholder derfor både lidelse og motstand, til og med drap i sjølforsvar, men kvinner som utfører slike drap reagerer så godt som alltid med å straffes med galskap eller på andre måter gå til grunne. Underforstått: det å drepe og å begå voldelige handlinger er så totalt imot kvinners natur at denne «kvinnenaturen» straffer dem med undergang.

Jeg har rast igjennom en annen underholdningsroman nylig, fordi jeg syntes den hørtes lovende ut, og fordi en eller annen hadde funnet på å sende den til meg. En serie med den noe Tolkienske tittelenSkjebneringen. Den syntes å handle om den brutale innføringa av kristendommen, og motstanden mot den, men igjen viser historisk underholdningslitteratur sin svakhet. Velmenende, vammel, tannlaus og og og …

Pussig i grunnen, men når det gjelder underholdningslitteratur overgår etter min mening ingen til dags dato Ponson du Terrails bøker om Rocambole. Skrevet i forrykende hastighet fra ca. 1860 og utover, er de overraskende fulle av sterke kvinneskikkelser. Og kvinnene i Rocambole-serien spenner fra søte og uskyldige og jomfruelige til onde, hevngjerrige mordersker. Og hovedpersonen sjøl er en banditt og morder, som til slutt i bok nr. 10, Baccarats triumf, overvinnes av den modige men totalt ubarmhjertige heltinna Baccarat!

Men Rocambole var naturligvis ikke død. Litt mindre interessant, nå som snill og reformert, litt av kjærlighet til ei kvinne, litt av fengselsoppholdet, fortsetter serien og blir til 52 bøker, hvorav jeg har lest de første tretti. Du verden så mye moderne serieforfattere kunne ha lært av denne serien … ikke minst kan de lære noe om fortida, du Terrails samtid.

Norges svar på Rocambole vil kanskje noen hevde er de mandige romanfigurene til Øvre Richter Frich, men de bøkene kan vel egentlig bare leses med glede dersom man har som utgangspunkt at heltene i dem er akkurat så teite og avskyelige som de er, og at de mest interessante figurene er skurkene. Anarkister som Francois Delma og Jaap van Huysmann, eller for ikke å si de «unaturlige» kvinnene i boka Rottene.

Men jeg tror som antydet ovenfor at Norge svar på Rocambole er detektiven Knut Gribb, en politimann som sammen med sine venner Brede og Jerven gjør livet vanskelig for alt fra småtjuver til lumske internasjonale mesterforbrytere. Han herjet som verst i det populære bladet Detektivmagasinet som var nesten obligatorisk lesning i min barndom og tidlige ungdom.

Men også her blir fort den trauste detektiven nesten uhyggelig kjedelig, og lyspunktet er forbryterne. Jeg liker ikke Gribbs alt for åpenbare forbryterske speilbilde Thomas Ryer, men forkledningskunstneren Simon Farr er slett ikke dum. Og altså den godeste Olga Barcova … en russisk kriminell mesterhjerne som Gribb nok kan fange, men som politiet aldri greier å holde på.

Gribb holder det gående fremdeles i en bokserie der blant andre Willy Ustad og Sverre Årnes har vært blant forfatterne, men glansen er nok for lengst borte fra den godeste Gribb, om han i enda større grad enn Rocambole ser ut til å nekte å dø.

Men vi spares jo stort sett for spekulative kvinnelik, «kreative» voldtekter og tortur, og andre moteriktige krimlitterære påfunn, og det kanskje ikke dårlig, bare det! Særlig dersom dette ikke er et uttrykk for noen annen realisme enn krimskriverguttas bevisste eller ubevisste kvinneangst.

Jeg har kjøpt litt krim i form av radiohørespill i det siste, og besøkt min egen barndom og ungdom ved å lytte til «Dickie Dick Dickens» og «God aften, mitt navn er Cox».

Nedtur? Neida, jeg strødde søte fortidsminner på lytteropplevelsen, og greide å overse (overhøre?) mye. Mest pussig var det faktisk å legge merke til i «Godaften …» hvordan alle gikk rundt og tiltalte hverandre med «De».

Denne artikkelen stopper her, men det kan godt være den fortsetter senere. Slik krimserier jo gjerne gjør …

Et lite men godt eksempel på dette, et uventet faktum som ikke lot seg bestride, var den såkalte «fiskeren fra Barum» (like ved Skåne i Sverige). Dette er et nordisk gravfunn fra eldre steinalder, et skjelett som ble funnet i en gravgrop fullt utstyrt med jakt- og fiskeredskaper og spyd, og som ble begravd for rundt regnet åtte-ti tusen år siden. Etter å ha vært på utstilling i årevis som mann ble det fastslått av Smithsonian Institute at jegeren og fiskeren i virkeligheten var ei kvinne, som attpåtil hadde født omkring tolv barn…

Dette har jeg fra boka De første nordmenn (Schibsted 1975). I en tospalters artikkel på størrelse med en liten avisartikkel bemerker artikkelskriveren som en liten sluttkommentar at: «Man bør altså vokte seg vel for å overføre vår tids kjønnsrollemønster på forhistoriske forhold».

Siden dette er (eller i hvert fall var den gangen, i 1975) et av svært få gravfunn i Norden fra denne tidsalderen er det nok ganske umulig å lese noe mer ut av det enn akkurat dette at den gjengse oppfatninga av ei svært kjønnssegregert fortid med sankende kvinner og jaktende og krigende menn, «markedsført» i det uendelige i filmer og fortellinger, forsiktig sagt i hvert fall ikke var en regel. Og «uforsiktig» sagt: Etter all sannsynlighet er denne oppfatninga fullstendig feil. Om en så kan gå så langt som å si at det var helt motsatt, det blir vel like vanskelig.

Antakelig gjorde folk — kvinner og menn — det de måtte for å overleve. Men det en kan lese noe viktig ut av, er selve de tingene hun fikk med seg i grava: Våpen og redskap. Hadde hun vært en virkelig avviker fra en norm ville det sosiale presset nok gått i retning av å maskere dette ved å utstyre henne til det livet etter døden som den gjeldende tradisjon og «religion» hadde ønsket eller krevet at hun skulle få med seg.

Derfor kan vi antakelig se helt bort fra at det skulle ha eksistert et mannlig presteskap med makt over dette ritualet. Det er svært lite som tyder på at det eksisterte sterke «mannsguder» i Europa i fortida. Se f.eks. Marija Gimbutas bok The Goddesses and Gods of Old Europe der det er minst ti gudinner for hver gud. Og sjøl om denne boka hovedsakelig er basert på utgravinger i det sørlige Europa, er det ingen grunn til å tro at det var noe særlig annerledes i Norden.

«Old Europe… was characterized by a dominance of woman in society and worship of a Goddess incarnating the creative principle as Source and Giver of All,» skriver Gimbutas. Det er interessant å merke seg i forordet at bokprosjektet i løpet av utgravingene skiftet navn fra det planlagte Gods and Goddesses… til ei helt nødvendig reversering av rekkefølgen!

Interessant er det også for meg at utgravingene som viser disse resultatene foregår i relativt kort geografisk avstand fra der jeg valgte å legge Atador, amasonenes hovedstad i amasone-bøkene mine!

Dette tidlige eksemplet er i løpet av de siste årene blitt ett av mange på funn av kvinnelige jegere, fiskere, krigere. Vi må tenke nytt om vår påståtte «patriarkalske fortid». Ikke bare ut fra dette ene funnet, men ut i fra mange «spor» som det nå viser seg har vært tolket ut i fra nettopp at tilstanden i patriarkalske samfunn har vært sett på som «normal». Bevis som har gått i motsatt retning har vært oversett, feiltolket, og til og med sabotert i alle år.

Og det er dette den siterte bemerkninga ovenfor om å «vokte seg vel for å overføre vår tids kjønnsrollemønster på forhistoriske forhold» sikter til — det at skolevitenskapen har gått ut fra at dagens kjønnsrollemønster har vært det samme over alt og til alle tider. Jegeren og fiskeren fra Barum som plutselig viste seg beviselig å ha «feil kjønn» kunne imidlertid ikke bare avfeies og bortforklares.

Jeg vil også påpeke følgende om hvorvidt hun er det store unntak fra en universell regel om mannsdominans: Hvor stor statistisk sjanse er det for at arkeologene skulle finne nettopp unntaket og ikke regelen? Den må være liten. Jeg sier ikke umulig, for slikt har jo skjedd før, men det er likevel et viktig poeng.

Men sjølsagt er det viktig. Dersom jegeren fra Barum er et unntak, en tilfeldighet, en raritet betyr det at steinaldersamfunnet var kjønnssegregert. Det en kan tro og håpe er at hun ikke er et unntak, og at det i så fall viser at steinaldermennesket faktisk lot sine nære behov stå høyere enn det «moderne menneskets» trang til rigide roller og monoteistisk religiøs primitivitet.

Og glem ikke det jeg skrev om begravelsesritualenes betydning. Begravelsesritualer har til alle tider vært svært konservative. Hun ble begravd som jeger og fisker. Det synes jeg er det beste argumentet for at jegerkvinnen ikke var noe unntak, en «raring», men et anerkjent og verdsatt medlem av sin gruppe og sin familie.

Ett av de eldste hulemaleriene vi kjenner er fra Valltorta i Spania, og der er ei jakt avbildet der både menn og kvinner deltar i jakten. Riktignok synes det å være flest menn, men tolkningene har variert. Noen er klart menn, noen er klart kvinner, noen kan være enten-eller. Se et par bilder her.

Om ikke annet så bør vi nå gå ut i fra at det muligens har vært store variasjoner i hvordan kvinner og menns makt har vært fordelt blant forskjellige stammer og grupper.

Mye tyder f.eks. på at mange/de fleste afrikanske stammene i tidligere tider har vært matriarkalske. Sjøl ett av de (i dag) mest patriarkalske folkene, Iboene (som jeg brukte som modell for Nagariene i Løvinnens sjel), viser ifølge boka African Matriarchal Foundations av Ifi Amadiume klare spor etter et tidligere matriarkalsk styresett.

Også i Løvinnens sjel baserer jeg stammerådet — kvinnenes, som tar seg av de store generelle sakene, og «mannsrådet» som nærmest er en «syforening» — på ei ordning som i hvert fall helt opp til for tjue år siden var i bruk hos et folk som lever på Bijagosøyene utenfor vestkysten av Afrika. Det blir hevdet at dette folket ble fortrengt ut til øyene fra fastlandet av patriarkalske stammer østfra. Se også Ivan van SertimasBlack Women in Antiquity (Transaction Publishers, 1988; boka kan også kjøpes via Ivan van Sertimas nettsted, Ivan Sertimas nettsted.)

Enkelte indianer- og eskimostammer er også et godt eksempel. F.eks. den for oss merkelige skikken hos flere stammer der det finnes kjønnsroller, men du velger selv hvilken du vil ha! Den hvite mann forsto ikke maktforholdene i mange av disse stammene i det hele tatt. Kvinnelige høvdinger og krigere (som hos Svartfot-indianerne) ble konsekvent oversett og forbigått i forhandlinger, etc. Les om dette f.eks. i en av Merlin Stones bøker, Ancient Mirrors of Womanhood: A Treasury of Goddess and Heroine Lore from Around the World. Det står også litt i Women in Search of Utopia, Mavericks and Mythmakers av Ruby Rohrlich og Elaine Hoffman Baruch, bl.a. en artikkel om Hopi-stammen.

Hva med analogier til dyr som bevis for kvinneundertrykking? Dette er meget tvilsomt. I de fleste dyreflokker der hannen dominerer utgjør faktisk hannenes overdrevne maktbruk en fare for flokken, og dermed flokkens overlevelse. Størrelsen, som i utgangspunktet synes å ha utviklet seg for å konkurrere med andre hanner om hunnenes gunst, skaper mulighet for en dominans som er fullstendig kontraproduktiv og negativ. Løvene er et godt eksempel på det. Hunnen er jeger og forsørger og er limet som holder flokken sammen. Hannen kan i verste fall finne på å drepe løveunger for å få tilgang til hunnene! Men jeg så et program på Discovery for ei tid tilbake der noen hunnløver hadde funnet ut at ved å samarbeide kunne de holde de gale hannene i sjakk.

En mye mer vellykket «familiestruktur» finner du hos hyenene, som er styrt av et matriarkat. Og hos fugler, f.eks. de store rovfuglene, er det vanlig at hunnen er den dominerende og også den fysisk største.

Hos mer individualistiske dyr, som vår hjemlige huskatt har jeg gang på gang sett hvordan hunnene setter grensene for hva som er «akseptabel oppførsel». Stakkars Emil, en kjempestor hannkatt som prøvde å befrukte vår svarte hunnkatt Luci, han fikk sånn stryk sjøl om hun hadde løpetid og egentlig «ville» at Gerd og jeg måtte hjelpe stakkaren før det gikk helt galt. Det ble jo et par flotte eksemplarer av katteslekten av det (Isis og Gaia) men det var en temmelig tragikomisk seanse.

Men hos individualister er jo det meste individuelt, så det er vanskelig å generalisere. Mennesker er jo mer sosiale enn katter, men «reglene» i forskjellige samfunn har så store variasjoner at for oss synes det mer å være vane og valg. Mennesket er mest av alt et «gruppedyr» og reglene i ei gruppe kan fort være helt forskjellig fra ei gruppe som lever bare en kilometer eller to unna! Og det gjelder nok ikke bare i vår tid det!

Mennesker i steinalderen var neppe veldig forskjellige fra oss rent fysisk, ikke noe tyder på at vi f.eks. har større hjerner enn Cro Magnon-menneskene. Og apropos det, de såkalte Neandertalerne som av dem som rekonstruerte de første skjelettene ble mer eller mindre laget som tilbakestående og apeliknende var i virkeligheten ikke mye mindre utviklet enn oss de heller. Faktisk hadde de et gjennomsnittlig hjernevolum som var noe større enn vårt!

Former for menneskelige samfunn og til og med sivilisasjon kan spores mye lengre tilbake enn fiskeren og jegeren fra Barum. Og svært mye tyder på at menneskene i disse samfunnene tilba kvinnelige guddommer (jfr. det jeg siterte fra Gimbutas), at arvefølgen var matrilineær (altså at navn og slektskapsbånd fulgte mora), og at et kvinnelig prestinneskap var den viktigste makteliten.

Ikke at jeg tror på riktig alt det som Merlin Stone, Gimbutas og de andre skriver, men i Stones bok When God Was a Woman (utgitt i England under tittelen The Paradise Papers) har hun mange interessante og viktige poenger.

Uansett er dette et emne jeg vil anbefale alle å lese mer om! Både fordi emnet er spennende og interessant i seg sjøl, og fordi det hele tida pågår en kamp om å definere vår fortid. En kamp om både politikk og kultur og om sjela vår, om hvem vi er eller kan bli. Kampen om fortida er derfor alltid en kamp om nåtida og framtida.

Hvorfor ikke begynne med kanskje den mest kontroversielle boka, som var en stor inspirasjon da jeg skrev Våpensøstrene? Nemlig nettopp Merlin Stones When God Was a Woman:

http://www.pinn.net/~sunshine/whm2000/stone2.htmlhttp://hallnonfiction.com/womens_studies/135.shtml

Det var spørsmålet som jeg under en halvsøvnig surferunde på TV-en plutselig så bli stilt til gutter og jenter i akkurat den alderen da det hevdes, og muligens dessverre med rette, at holdninger til bl.a. kjønnsroller alt har festet seg.

«Svarene viste at det er uhyggelig langt igjen før vi i det hele tatt kan begynne å snakke om at vi har nådd noen større resultater når det gjelder å gi jenter og gutter like muligheter i samfunnet.

Svarene i seg sjøl var i og for seg ille nok, men det var først ved kontraspørsmålet «hva ville du blitt dersom du var gutt?» som virkelig viste hvor kort vi er kommet.

Dersom svaret ble sykepleier (jente) ble gjerne svaret lege (gutt). Eller hva med gravemaskinkjører/husmor? Pilot/flyvertinne?

Det var i det øyeblikket jeg lurte på hva en ihuga fan av Xena eller Buffy ville svart… hadde det da vist seg å være det samme rollemønstret i svaret ville jeg for alvor ha blitt overrasket.

Det var vel ikke for ingen ting at da en viss herre ved navn Røise bestemte seg for å bli vår alles kristelige barnevakt og bokstavelig talt startet sitt korstog mot vold i TV før alle snille barns leggetid, så var det nettopp Xena, en av de få kvinnelige heltene han valgte som fyobjekt!

Xena er etter min mening en av de viktigste seriene rettet mot så vel gutter som jenter som noen sinne er laget.

Det er en fantasyserie der helten er en ung, sjølstendig kvinne, hvis eneste virkelig alvorlige binding gjennom hele serien er til hennes venninne og kampfelle og kontrapunkt Gabrielle, i seg sjøl en kompleks figur som serieskaperne liksom aldri helt fant potensialet til.

Lucy Lawless som Xena og Renee O’Connor som Gabrielle gjorde en skuespillerinnsats i serien som får liknende serier til å blekne fullstendig.

I mine øyne var og er serien nøyaktig rett medisin for unger langt under tenåringsstadiet som trenger å få seg et skikkelig spark i kjønnsrollemønstret. Og da mener jeg både jenter og gutter.

Lucy Lawless som Xena.

Noe av det som gjør serien så viktig er nettopp Xenas uavhengighet. Hun definerer seg på sitt beste aldri i forhold til menn, hun definerer tvert om dem ut ifra seg.

Uansett om hun kan bli både forelsket og vill og gal etter en mann, så drar hun alltid videre uten dem.

Jeg påstår naturligvis ikke at alle episodene av serien er «bra» – langt i fra. Det finnes episoder som er så likegyldige og slette og direkte dårlige at en ønsker at en aldri hadde sett dem. Det finnes en del dyktig lagde humoristiske episoder, særlig der Lawless spiller en eller flere dobbeltgjengere. Til og med figuren Joxer, en omreisende ridder med mer til felles med Don Quijote enn med Prins Valiant, kan til tider forsvare sin plass i serien.

Serien har også en del logiske brister. Gabrielle blir helt fra begynnelsen framstilt som en nærmest litt helgenaktig, for ikke å si frøkenaktig, figur. Hun skal ikke ta livet av folk, derfor utstyrer de henne med en kampstokk som da formodentlig bare slår folk i svime.

Alle som kjenner litt til kampstokken som våpen vet imidlertid at et forkjært slag med den (eller bare å slå beina unna noen så de ramler med hodet mot en stein) kan være like dødelig som et sverdhogg.

Jeg har ikke (takket være Røise?) sett de siste episodene av serien der Gabrielle etter hva jeg hører går fra å i noen episoder å være den rene pasifistiske helgen til endelig å bli en ordentlig kriger.

«[Serien om Xena] er det materialet som drømmer blir til av. Forhåpentligvis også unge jenters drømmer. En inspirasjon til å ha tillit til egen styrke og uavhengighetog mot til å gjøre egne valg.»

Et poeng til i serien er at den tredje viktigste personen i serien uten tvil er Callisto, tilsynelatende tvers igjennom ond, og med det uttalte mål i livet å pine og plage Xena som i sine yngre år som leder for en hær av krigere ble årsak til at familien til Callisto døde.

Hun er egentlig en fascinerende figur hun også, dyktig spilt av Hudson Leick, og blant de få som kan kjempe mot Xena og ikke tape.

Her begår serieskaperne en klar blunder ved å gi henne guddommelige krefter, og Xena stopper henne gang på gang ved å få et lass med stein til å rase ned i hodet på henne – til tross for at serieskaperne også har gitt Callisto evnen til øyeblikkelig forflytning fra ett sted til et annet!? Noe som til slutt kun kalte på latteren, i hvert fall hos meg.

Altså enda en figur i serien hvis potensiale til en viss grad forvrenges og forvanskes og skusles bort.

Ingen ting i serien fylte meg imidlertid med så blandede følelser som amasonene. Amasone-«stammen» er faktisk virkelig beskrevet som en stamme, en indianerstamme! Fjærpryd, dans, begravelsesritualer, kampmetoder… dette er kvinneversjonen av «de edle ville», slik indianerne ble oppfattet av en del europeiske romantikere for snart tre-fire hundre år siden.

Men noen av episodene med amasonene er tross det veldig bra, og noen av amasonene er også overraskende troverdige som personer om enn slett ikke som gruppe.

Det er absolutt ikke på skuespillersiden serien har svakheter, svakhetene ligger i manus og regi, og serien mangler noen ganger sosial dristighet.

Hvorfor erotiseres f.eks. aldri forholdet mellom Xena og Gabrielle? Det antydes jo gang på gang, så blekner det hele bort i ingen ting.

Renee O’Connor som Gabrielle.

Blant mine yndlingsepisoder er den hvor Gabrielle blir en alldeles skjønn vampyr, og biter Xena i en av de kanskje mest sensuelle scenene i hele serien.

Både den episoden og de episodene i «Buffy the Vampire Slayer» der den grå musa Willow forvandles til et lærkledd monster av en vampyr får meg til å ønske at noen kunne ta skrittet fullt ut, og lage en serie der kvinnelige vampyrer og ikke mennesker er hovedpersoner og helter… men da ville nok «Røisene» gå helt amok og hyle så høyt at de ynkelige små kommersrottene som styrer TV-stasjonene ville pile inn i hullene sine og be om pent vær og nåde og «vi skal aldri sende det mer».

Det aller mest tvilsomme i Xena synes jeg for min del nettopp er enkelte åpenbare og helt malplasserte konsesjoner til en fordomsfull og umoden (amerikansk?) opinion. De som forskrekkes ved tanken på enhver annen Gud enn Jahve (og hans kollega Allah?) Det er et par skikkelig teite episoder som nærmest ber om unnskyldning for at man har valgt «feil» religiøs bakgrunn for serien.

Mangelen på virkelig konsekvent vinkling både religiøst og politisk (feministisk) skaper noen ganger situasjoner som får serien til å virke inkonsekvent og engstelig.

Men i noen av episodene våger man til gjengjeld en skarphet og dysterhet som hever «Xena – the Warrior Princess» opp til noe som ligger langt bortenfor kommersialiteten og underholdningas grenser. Episoder som «The Debt» I&II for eksempel, hvis eneste svakhet må være at Gabrielle i enda større grad enn før framstilles som en bunnløst naiv og moralsk fjott som på Xenas vegne foretar valg hun umulig helt kan forstå konsekvensene av.

Når ellers Gabrielle framstilles som både kunnskapsrik og intelligent blir dette en ødeleggende sjølmotsigelse. Hun vil i «The Debt» spare livet til den hensynsløse herskeren «Den Grønne Dragen». Men egentlig burde det være et enkelt regnestykke at det ville kunne koste tusenvis av menneskers liv, deriblant Xenas!

Ekstra lite gjennomtenkt blir det når Gabrielle i en tidlig episode med tittelen «The Greater Good» overlater Xena til det som ser ut som hennes sikre død for å redde en hel landsby. Da må en spørre forfattere/filmskapere; er det mer sannsynlig (og mer høyverdig?) at Gabrielle vil ofre sin venn Xena i en slik situasjon, enn at hun vil la Xena lykkes med å ta livet av en brutal hersker som har vært skyld og vil bli skyld i mange flere menneskers død?

De lar henne til og med være godtroende nok til å stole på denne grusomme og kvinneforaktende mannens ord om at han vil la Xena leve…? Snakk om å snuble i egne bein.

Men det er likevel en meget viktig diskusjon det som «The Debt» legger opp til. Nemlig: når er en terroristisk handling som drap på en hensynsløs leder en moralsk og riktig gjerning?

En annen av mine favorittepisoder er den kanskje enda dystrere «Sin Trade» som også er delt i to episoder. Full av magi og for en gangs skyld ganske troverdige amasoner.

Pussig i grunnen hvor godt slike serier av og til har av å lage episoder der hovedpersonen fullstendig rives opp og vekk fra det miljøet og de personene som utgjør seriens «kjernefamilie».

«Adventures in the Sin Trade» inneholder også noen av seriens beste actionscener. Kampscenene i serien som helhet er helt sikkert noe som ikke bare har bidradd til å gjøre serien populær, men som også har bidradd til at unge jenter (og ikke bare unge?) som har fulgt serien har blitt inspirerte til å se på seg og sin egen kropp i en helt annen rolle den tradisjonelle «offerrollen» som kvinner gis i maskulinistiske serier.

En annen flott kampsekvens er «stigekampen» i ett av de første møtene mellom Xena og Callisto, med en koreografi som overgår det meste både innen moderne og klassisk ballett! Fullt på høyde og mer enn det også med kampscenene i Hong Kong-filmer som «Heroic Trio».

Jeg mistenker sterkt at svakhetene i Xena er de iboende svakhetene som ligger både i det som sees på som kommersielt nødvendig, og i selve den vestlige kulturen. Fordommene og de bevisste og ubevisste grensesettingene både hos serieskapere og forfattere og andre «ansvarlige».

Men alle slike svakheter til tross, «Xena – the Warrior Princess» er en fantastisk bra serie for barn(!) og ungdom så vel som for oss evig barnslige gamlinger. I mine øyne kanskje det viktigste filmatiske serieeventyret som har vært presentert på TV.

Den er det materialet som drømmer blir til av. Forhåpentligvis også unge jenters drømmer. En inspirasjon til å ha tillit til egen styrke og uavhengighet og mot til å gjøre egne valg. Feminisme, men uten vanskelige og forpliktende analyser og ord.