Et lite men godt eksempel på dette, et uventet faktum som ikke lot seg bestride, var den såkalte «fiskeren fra Barum» (like ved Skåne i Sverige). Dette er et nordisk gravfunn fra eldre steinalder, et skjelett som ble funnet i en gravgrop fullt utstyrt med jakt- og fiskeredskaper og spyd, og som ble begravd for rundt regnet åtte-ti tusen år siden. Etter å ha vært på utstilling i årevis som mann ble det fastslått av Smithsonian Institute at jegeren og fiskeren i virkeligheten var ei kvinne, som attpåtil hadde født omkring tolv barn…

Dette har jeg fra boka De første nordmenn (Schibsted 1975). I en tospalters artikkel på størrelse med en liten avisartikkel bemerker artikkelskriveren som en liten sluttkommentar at: «Man bør altså vokte seg vel for å overføre vår tids kjønnsrollemønster på forhistoriske forhold».

Se forøvrig også denne sida om Barumskvinna.

Siden dette er (eller i hvert fall var den gangen, i 1975) et av svært få gravfunn i Norden fra denne tidsalderen er det nok ganske umulig å lese noe mer ut av det enn akkurat dette at den gjengse oppfatninga av ei svært kjønnssegregert fortid med sankende kvinner og jaktende og krigende menn, «markedsført» i det uendelige i filmer og fortellinger, forsiktig sagt i hvert fall ikke var en regel. Og «uforsiktig» sagt: Etter all sannsynlighet er denne oppfatninga fullstendig feil. Om en så kan gå så langt som å si at det var helt motsatt, det blir vel like vanskelig.

Antakelig gjorde folk — kvinner og menn — det de måtte for å overleve. Men det en kan lese noe viktig ut av, er selve de tingene hun fikk med seg i grava: Våpen og redskap. Hadde hun vært en virkelig avviker fra en norm ville det sosiale presset nok gått i retning av å maskere dette ved å utstyre henne til det livet etter døden som den gjeldende tradisjon og «religion» hadde ønsket eller krevet at hun skulle få med seg.

Derfor kan vi antakelig se helt bort fra at det skulle ha eksistert et mannlig presteskap med makt over dette ritualet. Det er svært lite som tyder på at det eksisterte sterke «mannsguder» i Europa i fortida. Se f.eks. Marija Gimbutas bok The Goddesses and Gods of Old Europe der det er minst ti gudinner for hver gud. Og sjøl om denne boka hovedsakelig er basert på utgravinger i det sørlige Europa, er det ingen grunn til å tro at det var noe særlig annerledes i Norden.

«Old Europe… was characterized by a dominance of woman in society and worship of a Goddess incarnating the creative principle as Source and Giver of All,» skriver Gimbutas. Det er interessant å merke seg i forordet at bokprosjektet i løpet av utgravingene skiftet navn fra det planlagte Gods and Goddesses… til ei helt nødvendig reversering av rekkefølgen!

Interessant er det også for meg at utgravingene som viser disse resultatene foregår i relativt kort geografisk avstand fra der jeg valgte å legge Atador, amasonenes hovedstad i amasone-bøkene mine!

Dette tidlige eksemplet er i løpet av de siste årene blitt ett av mange på funn av kvinnelige jegere, fiskere, krigere. Vi må tenke nytt om vår påståtte «patriarkalske fortid». Ikke bare ut fra dette ene funnet, men ut i fra mange «spor» som det nå viser seg har vært tolket ut i fra nettopp at tilstanden i patriarkalske samfunn har vært sett på som «normal». Bevis som har gått i motsatt retning har vært oversett, feiltolket, og til og med sabotert i alle år.

Og det er dette den siterte bemerkninga ovenfor om å «vokte seg vel for å overføre vår tids kjønnsrollemønster på forhistoriske forhold» sikter til — det at skolevitenskapen har gått ut fra at dagens kjønnsrollemønster har vært det samme over alt og til alle tider. Jegeren og fiskeren fra Barum som plutselig viste seg beviselig å ha «feil kjønn» kunne imidlertid ikke bare avfeies og bortforklares.

Jeg vil også påpeke følgende om hvorvidt hun er det store unntak fra en universell regel om mannsdominans: Hvor stor statistisk sjanse er det for at arkeologene skulle finne nettopp unntaket og ikke regelen? Den må være liten. Jeg sier ikke umulig, for slikt har jo skjedd før, men det er likevel et viktig poeng.

Men sjølsagt er det viktig. Dersom jegeren fra Barum er et unntak, en tilfeldighet, en raritet betyr det at steinaldersamfunnet var kjønnssegregert. Det en kan tro og håpe er at hun ikke er et unntak, og at det i så fall viser at steinaldermennesket faktisk lot sine nære behov stå høyere enn det «moderne menneskets» trang til rigide roller og monoteistisk religiøs primitivitet.

Og glem ikke det jeg skrev om begravelsesritualenes betydning. Begravelsesritualer har til alle tider vært svært konservative. Hun ble begravd som jeger og fisker. Det synes jeg er det beste argumentet for at jegerkvinnen ikke var noe unntak, en «raring», men et anerkjent og verdsatt medlem av sin gruppe og sin familie.

Ett av de eldste hulemaleriene vi kjenner er fra Valltorta i Spania, og der er ei jakt avbildet der både menn og kvinner deltar i jakten. Riktignok synes det å være flest menn, men tolkningene har variert. Noen er klart menn, noen er klart kvinner, noen kan være enten-eller. Se et par bilder her.

Om ikke annet så bør vi nå gå ut i fra at det muligens har vært store variasjoner i hvordan kvinner og menns makt har vært fordelt blant forskjellige stammer og grupper.

Mye tyder f.eks. på at mange/de fleste afrikanske stammene i tidligere tider har vært matriarkalske. Sjøl ett av de (i dag) mest patriarkalske folkene, Iboene (som jeg brukte som modell for Nagariene i Løvinnens sjel), viser ifølge boka African Matriarchal Foundations av Ifi Amadiume klare spor etter et tidligere matriarkalsk styresett.

Også i Løvinnens sjel baserer jeg stammerådet — kvinnenes, som tar seg av de store generelle sakene, og «mannsrådet» som nærmest er en «syforening» — på ei ordning som i hvert fall helt opp til for tjue år siden var i bruk hos et folk som lever på Bijagosøyene utenfor vestkysten av Afrika. Det blir hevdet at dette folket ble fortrengt ut til øyene fra fastlandet av patriarkalske stammer østfra. Se også Ivan van SertimasBlack Women in Antiquity (Transaction Publishers, 1988; boka kan også kjøpes via Ivan van Sertimas nettsted, Ivan Sertimas nettsted.)

Enkelte indianer- og eskimostammer er også et godt eksempel. F.eks. den for oss merkelige skikken hos flere stammer der det finnes kjønnsroller, men du velger selv hvilken du vil ha! Den hvite mann forsto ikke maktforholdene i mange av disse stammene i det hele tatt. Kvinnelige høvdinger og krigere (som hos Svartfot-indianerne) ble konsekvent oversett og forbigått i forhandlinger, etc. Les om dette f.eks. i en av Merlin Stones bøker, Ancient Mirrors of Womanhood: A Treasury of Goddess and Heroine Lore from Around the World. Det står også litt i Women in Search of Utopia, Mavericks and Mythmakers av Ruby Rohrlich og Elaine Hoffman Baruch, bl.a. en artikkel om Hopi-stammen.

Hva med analogier til dyr som bevis for kvinneundertrykking? Dette er meget tvilsomt. I de fleste dyreflokker der hannen dominerer utgjør faktisk hannenes overdrevne maktbruk en fare for flokken, og dermed flokkens overlevelse. Størrelsen, som i utgangspunktet synes å ha utviklet seg for å konkurrere med andre hanner om hunnenes gunst, skaper mulighet for en dominans som er fullstendig kontraproduktiv og negativ. Løvene er et godt eksempel på det. Hunnen er jeger og forsørger og er limet som holder flokken sammen. Hannen kan i verste fall finne på å drepe løveunger for å få tilgang til hunnene! Men jeg så et program på Discovery for ei tid tilbake der noen hunnløver hadde funnet ut at ved å samarbeide kunne de holde de gale hannene i sjakk.

En mye mer vellykket «familiestruktur» finner du hos hyenene, som er styrt av et matriarkat. Og hos fugler, f.eks. de store rovfuglene, er det vanlig at hunnen er den dominerende og også den fysisk største.

Hos mer individualistiske dyr, som vår hjemlige huskatt har jeg gang på gang sett hvordan hunnene setter grensene for hva som er «akseptabel oppførsel». Stakkars Emil, en kjempestor hannkatt som prøvde å befrukte vår svarte hunnkatt Luci, han fikk sånn stryk sjøl om hun hadde løpetid og egentlig «ville» at Gerd og jeg måtte hjelpe stakkaren før det gikk helt galt. Det ble jo et par flotte eksemplarer av katteslekten av det (Isis og Gaia) men det var en temmelig tragikomisk seanse.

Men hos individualister er jo det meste individuelt, så det er vanskelig å generalisere. Mennesker er jo mer sosiale enn katter, men «reglene» i forskjellige samfunn har så store variasjoner at for oss synes det mer å være vane og valg. Mennesket er mest av alt et «gruppedyr» og reglene i ei gruppe kan fort være helt forskjellig fra ei gruppe som lever bare en kilometer eller to unna! Og det gjelder nok ikke bare i vår tid det!

Mennesker i steinalderen var neppe veldig forskjellige fra oss rent fysisk, ikke noe tyder på at vi f.eks. har større hjerner enn Cro Magnon-menneskene. Og apropos det, de såkalte Neandertalerne som av dem som rekonstruerte de første skjelettene ble mer eller mindre laget som tilbakestående og apeliknende var i virkeligheten ikke mye mindre utviklet enn oss de heller. Faktisk hadde de et gjennomsnittlig hjernevolum som var noe større enn vårt!

Former for menneskelige samfunn og til og med sivilisasjon kan spores mye lengre tilbake enn fiskeren og jegeren fra Barum. Og svært mye tyder på at menneskene i disse samfunnene tilba kvinnelige guddommer (jfr. det jeg siterte fra Gimbutas), at arvefølgen var matrilineær (altså at navn og slektskapsbånd fulgte mora), og at et kvinnelig prestinneskap var den viktigste makteliten.

Ikke at jeg tror på riktig alt det som Merlin Stone, Gimbutas og de andre skriver, men i Stones bok When God Was a Woman (utgitt i England under tittelen The Paradise Papers) har hun mange interessante og viktige poenger.

Uansett er dette et emne jeg vil anbefale alle å lese mer om! Både fordi emnet er spennende og interessant i seg sjøl, og fordi det hele tida pågår en kamp om å definere vår fortid. En kamp om både politikk og kultur og om sjela vår, om hvem vi er eller kan bli. Kampen om fortida er derfor alltid en kamp om nåtida og framtida.

Hvorfor ikke begynne med kanskje den mest kontroversielle boka, som var en stor inspirasjon da jeg skrev Våpensøstrene? Nemlig nettopp Merlin Stones When God Was a Woman:

http://www.pinn.net/~sunshine/whm2000/stone2.htmlhttp://hallnonfiction.com/womens_studies/135.shtml

Den henvender seg ofte til ganske grunnleggende kulturpåvirkninger i oss, ikke minst den evige og samstemmige kjønnsapartheid. Til og med en «Buffy» kan utnyttes i kosmetikkreklamen…Jeg sitter f.eks. og ser på en reklame for datamaskiner der en vellykket dresskamerat står med to datamaskiner og to kvinner og teksten lyder «har du ikke alltid ønsket deg to?»

Jeg blander meg naturligvis ikke oppi hvordan folk velger å organisere sitt seksualliv, men hele reklamen oser av mannskultur.

Polygyni som ikke er likestilt med polyandri er mannsjåvinisme i sin mest rendyrkede form, og dessuten temmelig biologisk og sosialt tvilsomt.

Ei kvinne har vanligvis få eller ingen problemer med å «underholde seg» med både to og tre menn, mens en manns evne til det samme er av langt mer teoretisk karakter. Grunnen til at polyandri så godt som aldri er likestilt med polygyni i land der flergifte er vanlig må søkes utelukkende i patriarkalsk kulturell og politisk dominans. Når enkelte menn gjennom sin dominerende stilling i samfunnet gis tillatelse til å gifte seg med mange kvinner sier det seg f.eks. sjøl at det blir mange menn som aldri kan håpe på å bli gift. Tåpeligheten i det hele burde derfor være åpenbar, men undertrykkende kultur følger sjelden logikk, den følger makt og tradisjon og tro.

«Skikken» som jeg ganske enkelt velger å kalle det i den nye amasoneboka.

Et annet og mer finurlig utslag av patriarkatets dominans er tesen om «den farlige hannens» og «den mektige hannens» tiltrekningskraft. Og vi bør i den sammenhengen gjerne huske at reklame slett ikke bare er den reklamen vi er vant til betrakte som det, men all kulturell påvirkning som sementerer eller bygger opp under patriarkalske kjønnsmyter.

Heldigvis finnes det nok beretninger om og eksempler på andre typer samfunn til at vi vet at det biologisk-ideologiske synspunktet som hevder så sterkt å være «sannhet» er bare en sosial og politisk og ikke en biologisk eller fysiologisk sannhet.

På syttitallet husker jeg den litt eldre generasjons bestyrtelse over hvilke mannlige idealer som etterhvert begynte å dukke opp både som skuespillere og popsangere, menn som neppe kunne karakteriseres som annet enn både «feminine» og «myke» etter det foregående tiårs standard. Langhårete, smalskuldrete, men likevel på mange måter en fortsettelse av en trend som hadde vist seg allerede med gutteaktige rockeidealer (særlig britiske) som Billy Fury, Tommy Steele, Cliff Richard.

Feminin og maskulin oppførsel og utseende er i all hovedsak et sosialt begrep, ikke et biologisk, og det ble en ganske omfattende snuoperasjon fra patriarkatets side før det gamle maskuline idealet kom tilbake – med renter og renters renter.

Det går ei ganske grei linje fra Raymond Chandlers og Mickey Spillanes kyniske, hardtslående og kvinnenedleggende detektiver til mange av de film- og seriekarakterer som blir spilt av menn som Bruce Willis, Chuck Norris, Steven Seagal, Arnold Schwarzenegger og Sylvester Stallone. Eller for den saks skyld David Boreanaz (som introduseres i Buffy med «Buffy finds herself irresistibly drawn to the mysterious Angel»). En karakter som i størrelse og vekt får stakkars Sarah Michelle Gellar til å virke som ei lett anorektisk skolejente som virkelig TRENGER magi for å kunne slåss.

Amasonetrenden som representeres av fysisk og psykisk sterke kvinneskikkelser er dessverre mye svakere, ikke minst på grunn av at den bevisst eller ubevisst motarbeides. Pengene er nok markedets Gud, men som historia til motkulturelle og motpolitiske fenomener som rock and roll, science fiction, anarkisme viser finnes det murer og stengsler i samfunnet som Status Quo gjør alt for å bevare og bygge ut. Og dersom demningene til slutt kanskje endelig brister skal man sannelig være på vakt, for hva skal en med fiender når en har kommersvenner?

En evig effektiv måte å dempe effekten av den sterke kvinnen på er å gjøre henne til en original, et unntak, ei kvinne så utenom det vanlige at hun nærmest blir å betrakte som magisk og guddommelig. Ei kombinert hore og madonna med muskler. I film etter film, i roman etter roman møter vi henne. Den eneste sterke, hun blant alle mennene, uoppnåelig prinsesse eller lederens kjæreste eller i noen tilfeller en morsfigur.

Det finnes imidlertid hederlige unntak, og populariteten til disse unntakene må jo virke ganske skremmende på «maskulinistene».

En av grunnene til at jeg liker den spanske filmen «Libertarias» med bl.a. Victoria Abril og Ana Belen så godt er at den ikke bare viser sterke kvinner, men virkelig søstersolidaritet og kvinner som gjør opprør ikke bare mot en eller noen få menns dominans, men mot selve patriarkatet.

Den amerikanske kulturens påvirkning er etterhvert blitt enorm, ei ustoppelig flodbølge der man kun unntaksvis kan komme opp til overflata og snappe etter pusten. Det kan derfor være ganske viktig å se denne kulturen og dens bakgrunn litt etter i sømmene. I boka Angels of the Night har Wilfrid Mellers en interessant analyse av hva amerikansk kultur har å slite med av gammelt patriarkalsk tankegods:

«Pioneer men sought a male-dominated celebration of the controlling will; the role of pioneer women was to endure. James Fenimore Cooper’s men, whether White scouts or savage Redskins, treat women as fragile accessories to be huddled under tables while men get on with the serious business of shooting one another. Significantly the great loves in American literature are not heterosexual but those between Natty Bumpo and Chingachgook, Ishmael and Queequeg, Huck Finn and Jim…. Henry James Great Good Place, envisaged in the story so named, is a male club from which women are barred; even the heroine in Ernest Hemingway’s ‘For Whom the Bell Tolls’ has been shorn of her hair, wears mens clothes and, under the sobriquet of ‘Little Rabbit’ , acts as mascot for male soldiers.»

Til det siste føyer jeg gjerne til som et parentes; ingen har vel noen gang blitt så berømt på å skrive ei bok fra en krig og et ideologisk landskap han skjønte så lite av som Hemingway greide om den spanske borgerkrigen iKlokkene ringer for deg.

Mannen må betraktes som en av det forrige århundres mest oppblåste og maskulinistiske litterære fisballonger.

Når vi ser filmens Lara Croft feie mannfolk av banen gliser jo noen av oss i skadefro lykke over det, men så slår det meg likevel hvor ensom kvinne hun er i både spill og film.

Ei fiktiv Calamity Jane eller Annie Oakley. Et unntak, og i djupeste forstand et unaturlig menneske, halvt kvinne, som detektiv Mike Hammer antakelig ville sagt.

Og rådet kan fort bli det samme til Lara som til mesterskytteren Annie som ble latterliggjort i musikalsk form og fikk det gode råd i Irving Berlins Broadway-musical at «you can’t get a man with a gun». Hvilket underforstått måtte være enhver kvinnes store og eneste mål og drøm i livet.

Jeg har sett at ordet «kulturrasisme» har dukket opp. Jeg går ut i fra at det kan bety at jeg kan kalles rasist når jeg påpeker andre kulturers feil og mangler og erklærer mistro og forakt for patriarkalske religioner og deres utøvere hvor enn slikt måtte finnes. Hvis det blir slik fra nå av, er det en ganske trist kommentar til hvor fleksible våre grenser er når det gjelder undertrykking, og hvor hellig dette akk så misbrukte ordet «kultur» er blitt.

Etter som bl.a. internett får verden til å krympe enda mer enn før blir altså kulturmurene mellom menneskene stadig høyere. Hvordan skal jeg kunne virkelig nyte de positive og givende sidene ved en fremmed kultur uten å samtidig ha rett til å pepeke alt fra avlegs og undertrykkende tankegods til de rene brudd på individets rettigheter?

Jeg kritiserer min egen kultur. Det synes jeg gir meg en viss rett til også å kritisere andres. For meg eksisterer djupest sett ikke raser, ikke religioner, ikke kultur som et begrep som kan skilles ut fra andre fenomener i samfunnet. Det som eksisterer er individer og deres rett til å realisere seg sjøl. Samfunn som enten beveger seg framover mot større frihet og likhet, eller som i motsatt fall trenger de undertryktes og utbyttedes opprør for å bli et godt samfunn.

Slik sett må vi alle være amasoner så godt vi kan, for ordet kan være så kulturelt forbudt det bare vil, det gir mening å si: Kvinnene er verdens nigger.