Kanskje hadde vi på venstresida litt ansvar. Fordi vi verken så det komme eller hadde noen ordentlige svar på det.

Helt sikkert var det stats- og kommunalbyråkratiets seige, firkantede og sosialdemokratiske umenneskelighet som hadde skyld. Køståing, regulering, maktarroganse, uvilje og mangel på fleksibilitet. Det hadde faktisk oppstått et ideologisk og historisk makttomrom, og når det skjer står alltid ett eller annet klart til å fylle det tomrommet.

Konkurranse, ny økonomisk verdensordning, slipp de unge og initiativrike i næringslivet fram, fei vekk sosialistisk forsiktighet, regulering og utjevningspolitikk!

De nye ideologene sto fram på rekke og rad og «beviste» for oss alle at ved å slippe kapitalisme og konkurranse fri ville vi alle oppnå en billigere og bedre hverdag. Konkurransen skulle ikke bare presse prisene ned, den skulle sørge for at det og de beste overlevde og alt det dårlige skulle kastes på konkurransens skraphaug.

Den digitale kapitalismen sto også der foran oss med hendene fulle av løfter om hendige duppedingser og glitrende dataskjermer og annen stas.

Sosialdemokratene oppdaget at de ville tjene på å være mer demokrater enn sosiale og vi fikk en grotid som lovet oss at kapitalismen vi «måtte ha» for å bli med i Den Nye Verdensordningen og ikke minst Det Nye Europa helt sikkert skulle bli en snill og vennlig folkekapitalisme.

Sjefsideolog for nykapitalistene, Milton Friedman, hadde imidlertid en annen og langt sterkere visjon og presterte mye retorisk og god tungetale som kunne tenne flammer i nyliberalistiske sinn og tjene som rettesnor og rettferdiggjøring.

Lista over tilsynelatende åndfulle plattheter er for lang til å utbroderes, men hva har en ellers Nobel-prisvinnere i kapitalisme til?

Øyeblikkets markedsverdi er sjelden en verdi basert på kvalitet og varighet, for kapitalismen har ingen annen mulighet enn å haste videre fra trend til trend, fra produkt til produkt, i en evig og meningsløs jakt på økonomisk gevinst.

Et samfunn som setter frihet foran likhet i stedet for å strebe etter begge deler ender naturligvis opp med et samfunn der enhver «likhet» er begravd i frihet til å utbytte og utnytte, og sjølsagt er ikke lunsjene frie – de er grundig betalt med arbeidet til de som produserer og tjener nederst i den kapitalistiske maktpyramiden.

For det er da ikke en virkelig individuell og menneskelig frihet nykapitalismen bekymrer seg for, det er de sosialistiske båndene på friheten til å erobre markedsmakt og å bestemme arbeids- og lønnsvilkår de vil ha vekk.

Men frihet er aldri bare frihet til, det er også frihet fra, og en av de viktigste frihetene som finnes er basert nettopp på likhet. Uten likhet finnes det i virkeligheten ingen frihet. Det blir faktisk mye fornuftigere å snu helt om på Friedmans kapitalistiske vås; et samfunn uten likhet kan aldri bli fritt.

Det å være «fri» på bunnen av et kapitalistisk samfunn som kun vurderer et menneske ut ifra dets markedsverdi stjeler naturligvis fra det mennesket dets valgmuligheter til alt annet enn å tjene Det Guddommelige Markedet som jo priser lydighet langt mer enn det priser frihet. Som oftest lydighet for massene som bøyer seg under dagliglivets produksjon og konsum i den næringskjeden de har liten eller ingen innvirkning på.

Noen ganger kjennes det å ha levd ei stund som viktig. Det å ha levd i ei tid da verden på mange måter var annerledes enn den er nå, og enda mye mer annerledes enn det den truer med å bli.

Jeg hadde en gang mye stygt å si om det sosialdemokratiske Norge. Men da det samfunnet sporet av og mistet sin sosiale og solidariske sjel forsvant virkelig noe verdifullt.

Forsvaret for det folket i fellesskap har skapt og eid, er nå så svekket at ingen «rødgrønn» regjering kan berge sjøl de siste restene av det uten å bruke virkemidler som i dagens politiske klima er helt over evne.

Ta det tilbake, skrev jeg optimistisk som tittel på artikkelen. Men kan vi greie det? I dag når sjøl landets viktigste naturresurser og tidligere offentlige tjenester er blitt en del av et markedsspill?

Når post, telefon og kraftforsyning alt er i fullt kapitalistisk forfall og helsevesenet også er på vei etter?

Men for de fleste er kapitalismens frihet blitt friheten til å betale. Stadig dyrere og med hardere og ofte lengre arbeidsdager for noe som er dårligere på så godt som alle andre felter enn det teknologiske.

Det framsteget kan sjølsagt ingen benekte. Men etter min mening ville det nok vært bra om det foregikk i et ganske mye mindre hesblesende og profittjagende tempo, der man knapt nok får tid til annet enn en evig teknisk og programmessig oppdaterende læreprosess mens to år gammelt utstyr er «gammelt» og det meste slutter å fungere lenge før det burde.

Et nesten ironisk apropos er det jo at det som sparket i gang denne teknologiske utviklinga var romforskninga, som hadde sitt utgangspunkt i Sovjetunionen. Mens romforskninga i Vesten nære på var bare en vits ble det jo fart i det da Sovjet sendte opp sin serie av romfartøyer som kulminerte med romstasjonene deres. Sjøl i dag er romforskninga helt avhengig av sovjetisk teknologi. Mens den amerikanske romferga har store problemer, fraktes forsyninger og mennesker opp til den internasjonale romstasjonen av det trofaste Sojuz-romfartøyet som ble introdusert i 1967!

Dette stemmer også godt overens med mye av det som har skjedd på teknologiens område. Det er gjerne offentlige institusjoner, prosjekter og foretak som har skapt de store teknologiske framsteg som så i sin tur «kjøpmennene» har profitert videre på.

Jeg har tilhørt Sovjets kanskje hardeste kritikere, sjøl om mine begrunnelser oftest har vært helt andre enn de som har kommet fra høyresida. Likevel ser jeg nå at det virkelig var helt forferdelig det som skjedde da Sovjet forsvant og løste seg opp i mer eller mindre vanstyrte «småkongedømmer», der de fleste av disse ikke har tatt vare på noe som helst av det som var positivt og riktig i det gamle Sovjetsystemet. Tvert om er flere av disse landene inklusive Russland blitt noen av de avskyeligste kapitaliststatene i Europa!

Tomrommet etter sovjetmakta har også hatt en ødeleggende virkning i mange land i den såkalte tredje verden, der Sovjetunionen både som makt og eksempel var viktig.

Det verste eksempelet er kanskje Afghanistan der den Sovjetstøttede regjeringa var et sekulært motstandsverk mot en politikk, kultur og religion som var og dessverre er noe av det mest frihetsfiendtlige, kvinneundertrykkende og bakstreverske som har eksistert i nyere tid.

Personlig ville jeg heller bodd i middelalderens Europa enn i Afghanistan etter at Mujahedin med CIA’s hjelp gikk seirende ut av borgerkrigen der!

Norge ble jo av mange under Arbeiderpartiets styre hevdet av flere på høyresida å være nettopp en slags «sovjetstat», med statsbedrifter som økonomisk ryggrad og et på flere felter regulert marked.

Et viktig element var nettopp en demokratisk forvaltning av naturressurser og fravær av en rent kommersiell utnyttelse av oppgaver som post og telefon, helsevesen og kraftforsyning. Dessuten et ganske bra regulert arbeidsliv som langt på vei sikret lønnsarbeidernes rettigheter særlig i industrien, men også for eksempel i varehandelen.

Jeg tror at en stor del av yngre menneskers tro på at alt er «så mye bedre nå enn det var før» bare kommer av at de rett og slett ikke aner hvordan det var.

Rett nok fantes det knapphet på mange ting, og nettopp derfor også kø, for eksempel for tildeling av telefon.

Men allerede lenge før den tekniske og kommersielle utviklinga virkelig skjøt fart var dette ikke lenger noe problem.

Norges telegrafverk, senere Televerket, ble opprettet allerede i 1855 og sorterte under Handelsadepartementet. Det skulle sikre offentlig kontroll med og utvikling av telefonnettet og fordeling av telefonabonnementer.

At telefon og særlig elektrisitetsforsyning ikke lenger er styrt av det offentlige og eid av folket, er i virkeligheten et forferdelig samfunnsmessig tap.

Det slekter har bygd opp av verdier ble i løpet av få år skuslet bort og solgt og overtatt av private aktører hvis eneste formål med sin virksomhet er profitt.

I elektrisitetsforsyninga har dette vist seg å være helt katastrofalt. Som en del av et internasjonalt kraftmarked selges strøm nå dit profitten er høyest, og prisene kan ikke lenger reguleres på en slik måte at vanlige husstander ikke utsettes for den rene prismessige sjokkbehandling! Sjølsagt samtidig som vi av markedet overøses med flere og flere ting som trenger elektrisitet for å fungere…

Norges Vassdrags- og elektrisitetsvesen ble opprettet i 1921 for å sørge for en ansvarlig samfunnsøkonomisk forvaltning av kraftressursene i Norge. Det ble nedlagt i 1986, omtrent samtidig med at hele begrepet «samfunnsøkonomi» ble gjort avlegs av nykapitalistisk propaganda.

Postverket har fått en litt annen skjebne, men også der har samfunnsøkonomien etterhvert blitt erstattet med ren markedsøkonomi. Vi opplever nedleggelser av postkontorer, reduserte funksjoner, flere og flere «post i butikk», dårligere service.

Mens jeg i 1960-åra fikk postbud på besøk to ganger daglig og posten ble levert på eller ved døra (sjøl om vi ikke bodde i første etasje!) samles nå postkasser i stativer som ofte slett ikke står nær huset en bor i.

Telefon og internett er sjølsagt en annen sak – men det ville slett ikke skadet med et stort offentlig styrt televerk og en langt hardere og strengere kontroll med alle haiene i det markedet.

Telenettet slik det er nå, er i mange tilfeller blitt en inngangsport inn i hjemmene for pågående markedsføring, mas og svindel, der en av de verste plageåndene faktisk noen ganger er Telenor! Og det sier jeg ikke bare fordi jeg flirer av deres nye logo, som ser ut som om noen har spydd blått ut over selskapet. Hvilket kanskje stemmer ganske godt.

Telefon fra dem kan du få når som helst, men har du prøvd å ringe til dem…? Da får du snakke med en datamaskin som siler deg både vel og lenge før du får tak i et menneske som som oftest er en bedrevitende mannlig snørrvalp som vil snakke heller enn å lytte.

Jeg skriver med vilje «mannlig», fordi de få gangene da jeg har fått snakke med kvinner har ting både løst seg og jeg har blitt behandlet med vennlighet og respekt. Tilfeldig? Kanskje, men jeg tror det egentlig ikke.

Ta det tilbake? Nei, jeg tror vel egentlig ikke helt på det. Pengesekkene har for stor makt nå. Verden er deres marked, mens arbeidskraft og kunder, det er oss. Arbeidskraften vil de hente der den er billig, men samtig vil de selge dyrest mulig til flest mulig.

Og det kan naturligvis enda en gang bli kapitalismens bane. Bedriftene kan ikke opprettholde et høyt forbruk blant publikum uten å samtidig ha et høyt lønnsnivå og et stabilt arbeidsmarked.

Fri flyt av varer, tjenester, arbeid og kapital leder uvergelig til forstoppelse før eller siden. Men enda en gang kan den lærdommen bli dyr og komme for seint. Ihvertfall for meg.

Som blir mer og mer overbevist om at det verden trenger men antakelig aldri vil få er kommunisme. Helst ikke av den statssosialistiske typen som vil ha hundre år med byråkrati som så til slutt skal avskaffe seg sjøl, for den teorien der tviler jeg veldig sterkt på.

Likevel begynner jeg snart å mene at sjøl det må være bedre enn dette her. I det valget som vi etterhvert har mellom nesten bare onder begynner jeg etterhvert å tro at dagens kapitalisme virkelig må tilhøre de verste, de mest kulturfiendlige, et system der de sterke og mektige stjeler vår frihet, våre tanker, vår tid, vårt arbeid og forvandler oss til viljeløse og hjelpeløse brikker i en gigantisk menneskehandel.

Tja. Jeg vet som sagt ikke helt lenger. Min tro på menneskeheten er ikke så veldig stor nå. Men det sies at enhver aksjon fører til en reaksjon. Så la oss håpe at den reaksjonære kapitalismen også etterhvert kan føre til en folkelig aksjon mot den. Med tid og stunder. Eller helst så fort som mulig.

«DRM. Digital Rights Management eller Digital Restrictions Management er en samlebetegnelse for teknologi som begrenser og kontrollerer tilgangen til digitale verk, spesielt tilgangen til avspilling og kopiering. Eksempler kan være kopi- og avspillingssperrer, regionskoder på DVD-plater, krypteringsmekanismer, hemmelige formater og/eller innlåsing i bestemte formater m.m. Det kan også være kontrollmekanismer bygd inn i maskinvaren i alle verdens fremtidige datamaskiner (slik Microsoft går inn for).

Hensikten med DRM-teknologi er å avskaffe den klasseløsheten og friheten vi idag ennå nyter og tar for gitt. På norsk kan vi si at DRM står for Dine Rettigheter Minker.»

Den såkalte «Finansverdenen» kan i lengden ikke holde ut at det finnes en frihet som ikke er markedsfrihet, det vil si delt i kjøpere og selgere, slik som «nettet» i praksis ofte ikke gjorde, og heldigvis ennå vel for det meste ikke gjør.

Fra en fri tilgjengelighet og (mer eller mindre) frie avtaler eller oftest til og med mangel på «avtaler» vil korporasjonene og deres lydige nasjonale og internasjonale institusjoner ved hjelp av slikt som DRM tvinge en kapitalistisk eier- og kjøpersituasjon inn der hvor et sunt kaos og en, på sett og vis, uventet frihet til nå har fått lov til å eksistere.

Det som skjer nå, demonstrerer derfor mye mer åpenbart enn det «systemet» som vi er født inn i og har vennet oss til, og som jo mange forveksler med frihet, hvordan det kapitalistiske markedet fordeler makt etter eiendomsrett og oppretter og opprettholder klasser i pyramidale maktsystemer.

Pengemaktas brutalitet blir med ett tydeliggjort på en måte som ingen lottomillionhåp og resten av det evige maske- og drømmespillet kan skjule.

Eller hva med ei framtid der hovedprisen i CocaSonyMcSofts verdensomspennende lotteri er en måneds fri tilgang til alt på nettet?

«Ordet «privatliv» vil i praksis opphøre å eksistere for alle som «lever» på nettet.»

Så mange av dem som rammes nå, er intelligente mennesker, og de kan tydelig se at det er en felles frihet som nå tas fra dem. Og intelligens er som kjent en bra ting, men klokskap er enda bedre. Min frykt er at så mange av disse intelligente menneskene bare vil si at Marked og Kapitalisme er helt OK, det er måten dette gjøres på som er feil: «Vi må få tilbake et fritt marked!»

Problemet er jo bare at markeder der man «fritt» kan akkumulere makt i form av eiendom, innflytelse, evne til monopolisering, ikke i lengden kan forbli fritt for forbrukerne¹, og i denne prosessen vil makt stadig tilflyte de som har størst «aksjeevne».

Det betinger dermed også fra kapitalismens side en regulerende stats- og overstatlig makt.

Vanlige folks/samfunnsbrukeres «frihet» blir derfor til i en maktbalanse mellom en statsmakt og kapitalmakt som eksisterer i en symbiose der makt vokser og synker, men ideelt for begge bør balansere og integrere.

Det er min påstand at sosialdemokratiet og den tidligere trusselen fra «Sovjet» og «kommunismen» i denne sammenhengen har beskyttet kapitalismen mot seg sjøl, og at det vi nå ser er en potensielt ny og destruktiv maktkamp mellom «stormakter» som er Megakorporasjoner styrt av maktbrunstige plutokrater² og deres hoff av eksperter og høyere funksjonærer som utgjør de øverste sjikt av en ny herskende klasse.

Deres demokrati er det eneste demokrati de finner meningsfylt; aksjedemokratiet som representerer den makta som ligger i kjøpekraft og kapitalevne, altså deltagende eierskap av produksjonsmidler.

En tilstand vi på sett og vis alt har hatt en gang, men som nå kan bli voldsomt effektivisert og endret av den teknologiske utviklinga og lede oss inn i en undertrykking og utnytting som langt overgår skrekkfantasiene i Orwells1984 og Karin Boyes Kallocain.

Media – med blant annet sine evige (un)reality-serier, sitt nyhetssirkus, fotballkamper og pjatteprogrammer – truer med å bli en vanedannende sosial bedøvelse som rivaliserer «kallocain»s bedøvende og sløvende makt.

Men det største paradokset kan dessverre bli at fremst i denne effektiviseringa av makta vil kunne stå et medium de til nå ikke har greid å kontrollere, nemlig internett.

Grunnleggende har jo nettet fortsatt å ha frihetlige aspekter, til tross for de omkostninger som stadig legges på det og forsøkene på å gjøre det til bare «enda et marked». Og det er klart at jo mer det faktisk blir et «normalt» marked, dess lettere vil det kunne kontrolleres ved oppkjøp og dominans, avgifter på bruk og sperrer mot goder som i dag er gratis.

En total kontroll med og innsyn i aktivitetene på nettet vil gi måter å regulere marked og politikk på som overgår alt som til nå har vært mulig. Ordet «privatliv» vil i praksis opphøre å eksistere for alle som «lever» på nettet.

«Internett framstår for korporasjonene nærmest som noe forbrytersk: Et verdensomspennende nettverk av informasjon og meningsutvekslinger som greier å unndra seg profitt og kontroll.»

Kapitalismens og markedets grunnleggende problem endrer seg likevel ikke så lenge det ikke blir En Stor Korporasjon.

Uten den regulerende statsmaktas dempende virkning blir trykket på middel- og (særlig) arbeiderklassen stadig større når det gjelder både å forbruke mer, produsere mer, og samtidig vil «alle» bedriftseiere produsere med stadig større effektivitet med færrest mulig arbeidere som skal ha minst mulig lønn.

Dermed legges i praksis byrden av og håpet om et nødvendig økende forbruk på «de andre» i stedet for på egen bedrift, og samtidig på en evig ekspansjon inn i nye markeder og nye områder – og det er jo dette siste som er interessant i en internettsammenheng.

Internett framstår for korporasjonene i dag nærmest som noe forbrytersk: Et verdensomspennende nettverk av alle typer informasjon og meningsutvekslinger som på opptil flere måter greier å unndra seg eller omgå profitt og kontroll.

Det blir til og med en møteplass for mer eller mindre isolerte politiske dissidenter!

Hvis noe er gratis uten markedsfordel (f.eks. i form av produktreklame) er jo det naturligvis den rene blasfemi i et kapitalistisk system.

De vil og må ta det vekk, fordi all slags frihet som ikke kan kjøpes og som bygger på likhet naturligvis i deres øyne må være en uhyggelig og truende frihet.

Er det slik vi vil ha det? Slik vi må få det? Finnes en kraft og organisasjonsevne nok til å motstå det? Er vi kanskje ideologisk og sosialt så fragmentert at det blir helt umulig å finne felles plattformer? Kan vi virkelig finne analyser å enes om og som fører til felles handling? Er det mulig å radikalisere de digitalt eiendomsløse til å bruke sin analyse og sin situasjon ikke bare på det som skjer her og nå, men til å binde den an til tidligere anarkistiske og sosialistiske analyser av kapitalistiske makts- og eiendomsforhold?

Paradokset er nemlig som tidligere nevnt at ved å satse på en sentralistisk regulerende eller til og med eiende stat ble statsmakta kapitalismens beste venn. I vesten ved å «sosialdemokratisk» regulere det de aldri sjøl kunne greie å regulere, i øst ved å bidra med et skremmebilde som effektivt kvalte dissidenter og opposisjonelle i vesten ved å inkludere dem i et globalt fiendebilde.

Kapitalismen er, for å uttrykke det litt gammeldags, en felles enighet om å opprettholde et skille mellom de som har og de som ikke har, de som eier og de som ikke eier. Når dette skillet ikke eksisterer, søkes det innført – slik vi nå ser med innføringen av «intellektuell eiendom» på Internett der målet er å opprette to nye digitale samfunnsklasser, den eiendomsbesittende klasse og de digitale eiendomsløse.

Den indre ubarmhjertigheten i systemet heter «konkurranse» og denne skal i teorien regulere et indre forhold mellom kapitalister og reguleres av tilbud og etterspørsel. Hvem som helst kan prøve å bli kapitalist ved å kjøpe produksjonsmidler i en eller annen form, men det skjer en slags automatisk regulering gjennom at aktørene i enhver større profittbase (olje, kull, stål, etc.) korporeres og sluker mindre foretak til skillet mellom gamle og nye aktører blir et gap som nærmest umuliggjør vellykket nyetablering uten en bokstavelig talt enorm kapital i ryggen – f.eks. skapt gjennom en opprinnelig halvstatlighet, slik som med Statoil.

Veien fra Shell eller Exxon til tanken på bilen er ikke så veldig komplisert. Den bygger på en tilstand i markedet der en kan sammenlikne aktørene med land, og de største aktørene med imperier. I denne ubarmhjertige «fantasy»-verdenen eksisterer det både krig og fred, det eksisterer sammenslåinger a la EU, det eksisterer også små «land» som kjemper for sin uavhengighet, men der trusselen om oppkjøp, utslettelse og mafialiknende drap alltid er overhengende. Men jevnt over eksisterer det «ro og orden» under korporasjonenes vaktsomme øyne og aksjer.

Privat eiendomsrett for alle eller bare for noen?

Den eneste virkelig private eiendomsretten har tilhørt kunden. Når bensinen er fylt på tanken kan du kjøre hvor du vil med den. Dette kommer ikke av noen «snillhet», men fordi det ikke har eksistert noen muliget til å gradere forbrukernes kontroll over bensinen uten ved å innføre temmelig umulige statlige kontrollsystemer – og kapitalmakta er alltid vaktsom mot statlig kontroll, fordi den makta ikke umiddelbart er tuftet på noen mekanismer som markedet kan stole på og kontrollere. Statens rolle skal og bør derfor i et kapitalistisk system ideelt fungere kun som hjelper og passe på at pengene ikke blir for skitne. Statens andre oppgaver er forsåvidt likegyldig for markedet, men en «for» sterk stat kan likevel fort bli en trussel, eller som i tilfellet med Sovjetunionen en farlig og vanskelig fiende.

Elektronikkmarkedet og databransjen startet som alle andre som et gulleventyr, et sted der folk med ideer og flaks kunne skape seg rikdom på relativt kort tid, og det oppsto nye og til nå ukjente konstellasjoner og maktbaser. Gamle ærverdige elektronikkfirma basert på det som med ett var foreldet teknologi gikk nedenom og hjem (f.eks. Tandberg i Norge) eller ble ofre for enkle oppkjøp.

Japan ble både hardt rammet og tatt på senga av datarevolusjonen. Den så i utgangspunktet ut til å skille seg klart ut i to nesten helt separate markeder, ett industrielt og ett for «hus og hjem». Det virket som om IBM var en uslåelig gigant i industrisammenheng men i det nye «private» markedet var det åpen konkurranse og bikkjeslagsmål. På sett og vis var det intelligensens og de teknologiske nyvinningenes gullalder i bransjen, og de som produserte merkelige små bokser med et slags tastatur som kunne koples til TV-apparatet og utføre små «mirakler» hadde gode tider. Problemet var at systemene var veldig ulike. Det som kunne kjøres på en Sinclairmaskin var absolutt ikke kompatibelt med Commodores maskiner.

I Japan gjorde man et storstilt forsøk på å lage en industriell standard for hjemmedatamaskiner, slik at maskinene kunne kjøre hverandres programmer, men allerede før standarden ble lansert var den forlengst avleggs. Forbigått av den tekniske utviklinga. Avskallinga i «bunnen» av markedet var enorm på åttitallet, maskiner som så ut som sikre vinnere kom og forsvant. Bransjen var for ny og til og med for entusiastisk til helt å innse hvordan et kapitalistisk marked fungerte. Ut av det kreative kaoset kom nye korporasjoner, der Microsoft med ett smeltet sammen hjemmemarked og industrimarked ikke gjennom å skape nye og revolusjonerende datamaskiner, men ved å skape et softwaresystem som så ut til å bryte sirkelen av irriterende inkompatibilitet. IBM som ei «bivirkning» av sitt mistak ble nesten med ett slag redusert fra monopol til annenrangs maskinprodusent. Apple ble eneste seriøse konkurrent, og f.eks. britiske maskiner og systemer ble på kort tid feid ut av sine «for små» markeder.

Apple ble en slags abnormalitet, ei bedrift der man fremdeles satte system og maskinvare i sammenheng, og «puristene» ble på nittitallet forferdet da operativsystemet ble frigitt for bruk på «fremmede» maskintyper.

Dataindustrien fikk en enorm påvirkning på all industri, alle foretak, all produksjon. Den er det eneste kapitalistiske treet som faktisk ser ut til å kunne vokse like inn i himmelen og lage sine egne lover – lage hittil ukjente muligheter for kontroll og profitt. For første gang oppstår en faktisk mulighet til total kontroll og profitt i et slags perpetuum mobile økonomisk og tekologisk integrert system. Profitt bare på kjøp virker i en slik sammenheng nærmest gammeldags, fordi den evige profitten på bruk er langt mer lukrativ. Kjøp mobiltelefon for ei krone her De!

En kunne si at oljeselskapene (profitt på bruk) kunne sees på som en slags forbilder, men elektronikk- og programvareindustrien, samt underholdningsindustrien, vil helst gå enda mye lenger og muligens lære vel så mye av bilindustrien, også fordi faren er at når en privatbruker har kjøpt sin maskin, funnet høvelig programvare for sin bruk, osv. så er videre profitt avhengig av «gammeldagse» mekanismer som å tilby stadig bedre, større, mer moteriktige varer.

Problemet med det er at enkelte ting ikke behøver noen enorm kompleksitet for å fungere, snarere tvert om. Microsofts tekstbehandlingsprogram Word blir ikke bedre av å bli tilført stadig nye og kompliserende egenskaper, og salget reddes kun ved brutale angrep på bakoverkompatibilitet. Hvis en skal sammenlikne det med bøker blir det omtrent som at gamle bøker etter ei stund blir gjort uleselige. Dvs. teksten du lagret på din datamaskin for ti år siden trenger en nå nærmest eksperthjelp for å få fram!

Den virkelig private eiendomsretten, jeg hadde nær sagt den kommunistiske og anarkistiske varianten, den som dreier seg om fri bruk, er et klart angrepsmål for et korporativt kapitalistisk system som basert på penge- og markedsmakt har som mål å kontrollere og profittere fra vogge til grav og helst før og etter det også. Kontrollen av arbeid og forbruk er naturligvis en totalkontroll som overgår alt det som autoritære systemer og despoter fra Kinas keisere til Adolf Hitler har kunnet drømme om. Og «demokrati» er absolutt ingen hindring, men tvert om.

Demokrati er bare den lydige hesten, og rytteren som sitter fast i salen er den korporative kapitalismen. En flytende, geleaktig masse av fellesinteresse som trenger inn i alle tilværelsens kroker og sprekker og ikke bare er den menneskelige frihetens til nå største og mest formidable fiende, men også fiende av enhver norm, enhver «moral», enhver ide som ikke er kompatibel – med Windows hadde jeg nær sagt. Dessverre kunne jeg like godt brukt nesten ethvert megaforetak som eksempel, og særlig når disse har samvirkende interesser.

Nasjonalstater som Norge med sine lokale åndsverklover og kollektive beskyttelser av forbrukeres rettigheter er noen av de siste levende fiendene. Men det ligger i demokratiers natur at de er påvirkelige, og mens Norge tidligere var delvis beskyttet av bl.a. spredt bosetting, vanskelig kommunikasjon, lokale mediaaktører (lokalaviser!) og inngrodd mistenksomhet mot sentralisering har dette snudd overraskende fort. Nå klumper folk seg sammen i større og større sentra. Et Oslo med urban ideologi og ryggen mot Norge og blikket mot EU blir stadig mer dominerende innen kultur, språk, handel. Høyreliberalistisk politisk tenkning er en så dominerende «trend» at den graver seg langt inn partier som SV. Partier som FrP har som ventet ingen ideologisk ryggrad som beskytter dem mot å ødelegge frihet i frihetens navn, rett og slett fordi de ikke greier å se annet enn statens makt som Fienden. Høyreliberalere er faktisk gjerne ekstremt sentralistiske i sin tenkning, ivrige kommunesammenslåere, åpne for enhver korporativkapitalistisk «nyetablering» uansett hva den måtte bety for små lokale foretak, nedleggere av lokale bibliotek, sjukehus osv. til fordel for stordrift og sentralisering.

Det pussige er jo at kommunikasjons- og datarevolusjonen så klart gir rom for det helt motsatte. At folk i svært mange tilfeller kan leve og arbeide der de vil. Forfatteren Paul Goodman («Communitas» og «Utopian Essays & Practical Proposals»; http://www.preservenet.com/theory/Goodman.html ) pekte tidlig på muligheten for at desentraliserte samfunn med små enheter med kollektive (arbeiderstyrte) bedrifter som samarbeidet i et godt utbygd nett av kommunikasjon og distribusjon ville kunne fungere etter målsettinga om at ethvert samfunns høyeste mål er (eller burde være!) å ha den jevnest mulige fordeling av makt, arbeid, ansvar og rikdom.

Alternativt vil jeg mene at sjøl gammeldags sosialistisk planøkonomi med alle dens feil og mangler og maktmisbruk og brutale aspekter skremmer meg mindre enn det grenseløse kapitalistiske totalkontrollsystemet styrt av noen få megakorporasjoner i «vennskapelig» Orwelliansk markedskrig mot hverandre som vi antakelig nå er på vei inn i. Det gamle anarkistiske uttrykket «fienden står i ditt eget land» har fått ny mening. Den er blitt til «din fiende står i din egen stue». Overalt i din egen stue – og gjør den til sin.

Vel, orda var nok i grunnen ikke så nye, men de lot som de var det og det var egentlig nok.