På sett og vis krever man altså en frihet til særbehandling av halve menneskeheten. Og misforstår dermed selve innholdet i begrepet frihet. Frihet er nemlig et begrep som både må og skal koples sammen med begrepet likhet.

Og man må derfor straks spørre – hva er det med kvinner som gjør at de, men ikke menn, skal dekke til håret og gå annerledes kledd enn menn av religiøse og kulturelle årsaker?

Dette har sjølsagt djupe religiøse røtter i kampen mellom kvinne- og mannsdominerte religioner og annen overtro. Fra de eldste tider ble kvinnehåret sett på med beundring og som et tegn på makt og magiske evner. Å dekke det til ble (og blir!) derfor et middel til å kontrollere og undertrykke denne makten og til å gjøre guddommen som i mange kulturer var kvinnelig til en mannsgud.

Samtidig ble også kvinnehåret gjerne sett på som vakkert og også utfordrende. Tildekkinga ble derfor også et spørsmål om eiendomsrett.

Dersom menn via et presteskap som representerte en monoteistisk hanngud med religiøse lover og påbud kunne kreve en tildekking av kvinners hår og så å si ”privatisere” det for den mannlige kone- og dattereierens syn, så ville det bli et veldig tydelig og synlig symbol på menns eiendomsrett over kvinner.

Det virker dermed umiddelbart både patetisk og sjølmotsigende å høre mennesker prise sine egne undertrykkingssymboler og kreve ”frihet” til å vise dem fram.

Det finnes mange slike symboler. I de mest ekstreme tilfeller skal ikke kvinner kunne vise seg ute (uten i følge med mannen som eier dem) uansett tildekking. Deres hjem blir da i praksis også deres fengsel og deres ektefelle deres fangevokter og gata deres bevoktede luftegård.

Neste trinn på stigen er sjølsagt at kvinner får lov til å gå ut – men uten å vise noen del av kroppen, i verste fall ikke en gang øynene. Disse uformelige vandrende klesbyltene blir f.eks i Talibans Afghanistan naturligvis til et skrikende ekstremt eksempel på manglende frihet og menneskerett.

Det finnes oftest et uhyre enkelt kontrollspørsmål vedrørende frihetsberøvende symboler knyttet til kjønn: Brukes de av begge kjønn? I så fall hvorfor ikke? Og dersom de begrunnes i religiøse påbud må man spørre – hvems religiøse påbud? Er utgangspunktet for påbudene religiøse og kulturelle regler laget av kvinner eller av menn? Er Guden som prestene og profetene henter sin autoritet fra og begrunner påbudene med mannlig eller kvinnelig? Omtales guddommen kjønnsnøytralt eller er det som en Han eller ei Hun?

Dersom svaret på disse spørsmålene er at, jo, det er en hanngud betjent hovedsakelig av et mannlig presteskap eller om så bare med røtter i det samme, så vil det neppe bli enkelt å forene slik tro med virkelig kjønnsnøytral frihet …

Kristendommen i sin mest liberale form skal ha all ære for at den prøver å bli frigjørende og individualistisk, men hvor vellykket det egentlig er kan man jo saktens diskutere. Boka er fremdeles Bibelen, og man skal sannelig lete lenge i den før man finner tegn til virkelig frigjørende teologi.

Da må man i hvert fall gå til nystestamentet, der man finner klare tegn til at forholdet til Gud blir et forhold mellom individet og guddommen, egentlig uten noe virkelig behov for et formidlende presteskap. Samtidig finner man der også noen mer eller mindre klare advarsler mot sammenblanding av prestemakt og politisk makt.

Bibelen er et mangfoldig verk, satt sammen av av en rekke kilder, men også i sin endelige form klart preget av mennene som nettopp valgte ut skriftene i den – blant de mange som de hadde å velge i for at den skulle tjene deres formål. I Bibelen finnes det mange begrunnelser for kvinneundertrykking, men leter man godt finner man jo også det motsatte – uten at det i sin tid forhindret verken heksebrenning eller i nåtida kirker og kirkesamfunn der menn klart eier de sterkeste maktposisjonene.

Det gjelder sjølsagt særlig den katolske kirka, der tanken på kvinnelige prester, enn si en kvinnelig pave, fremdeles er den verste form for religiøst kjetteri.

Koranen er i langt større grad et enhetlig skrift, og vi vet også temmelig mye om mannen som skrev den. Det virker umiddelbart temmelig fantastisk at noen skal kunne leve livet sitt basert på denne boka, som til tider virker som den skulle vært skrevet i en blanding av hasjrus og stormannsgalskap. Men i neste øyeblikk ser man at den røde tråden i den kynisk handler om politisk og religiøs makt. Dens forbud og påbud er klare og ganske enkle maktmidler for ethvert islamsk presteskap som ønsker å bruke den. I likhet med Bibelen – og faktisk enda mye bedre og klarere – kan den brukes til å rettferdiggjøre erobringskriger og drap på meningsmotstandere i religionens navn.

De fleste religioner handler i utgangspunktet om å skape et klart ”dem” og ”oss”. Men i moderne tid fikk religionene ideologiske motstandere de ikke hadde så stor erfaring med. Ateisme, kommunisme, anarkisme, endatil borgerlige frihetsidealer, humanisme og demokrati. Ideologier som handlet om frigjøring av individet og meningsfylt organisering av kollektivet, av samfunnet, blant annet uten diskriminering og forskjellsbehandling på grunn av kjønn.

Vel, en kan innvende at gjennomføringa av ideene ikke alltid har svart til forventningene. Men i det minste ligger kimen til frihet og frigjøring nettopp der, i slike tanker!

Men særlig det vestlige demokratiets store problem ligger i den djupe aktelsen for en religiøs frihet som man velger å respektere uansett tvilsomt ideologisk innhold.

Menneskets rett til å velge religion sees ikke bare som en individuell rett, men en rett til å organisere og til å tillate temmelig vide rammer for undertrykking, kanskje særlig av kvinner innenfor disse organisasjonene.

Særlig Nord-Amerika, som jo i utgangspunktet også var et sted der sære religiøse sekter og retninger som hadde trange kår i Europa reiste til, ble en lapskaus av religiøse retninger som på sitt verste hadde og har et temmelig sært innhold.

Retten til religiøs organisering og den nesegruse ærbødigheten for all slags religion ligger nå så djupt forankret i amerikansk, sosial bevissthet at selve ordet ”religion” er blitt hellig og ukrenkelig nesten uansett innhold – og ellers tvilsom sosial (og til og med undertrykkende!) agenda.

I Europa oppsto derimot sterke bevegelser basert på en sosial, økonomisk og individuell frigjøring som så religionen ikke som en løsning men som en del av problemet som menneskeheten måtte overvinne for å nå fram til et godt samfunn.

Sosialismen og anarkismen i dens forskjellige former var og er i sitt innhold og i sin kamp om nødvendig anti-religiøs, der religionene ble sett på som undertrykkende og konserverende i forhold til individets rett til å leve sitt liv fri for dømmende og kontrollerende presteskap og sekter, utdatert overtro og autoritære gudsord i gamle bøker.

Det var for så vidt ikke den enkeltes private rett til å tro en ville nekte folk å ha, om man så foretrakk å tro på jomfrufødsler eller guder som snakket til hellige menn inne i huler, som Joseph Smith og Muhammed. Det var retten til å organisere og lage enn viss type sekter og samfunn. Der folk ble underlagt diskriminerende og strenge regler som på sitt verste kunne detaljstyre folks liv til (over)troen ble ei veritabel tvangstrøye av elendighet og sjølfornektelse.

USA sitt kaos av religiøse retninger besto av grupperinger som i det minste kunne enes om en ting om de aldri så mye også fordømte hverandre: Da det nye sosiale og ideologiske opprøret kulminerte i revolusjonen i Russland var det for dem selve Satan som hadde steget ned på Jorda.

Religionene er enkelt sagt naturligvis også kun ideologier. Men de er oftest ikke ideologier basert på noen form for rasjonell fornuft og inneholder også nesten alltid dette mektige vesenet «Gud». Som har skapt alt og fremdeles eier en absolutt makt, som Han riktignok lar sine diverse presteskap forvalte, men som også oppfattes som i høyeste grad involvert i enkelindividers liv. Mennesker kan nå Ham gjennom å be til ham. Bønnen kan i form både være både rituell og personlig. Mennesket i samtale med lause lufta er for et rasjonelt, ikke-religiøst individ antakelig selve sinnsbildet av religionens tragiske evne til å erstatte rasjonell tenkning.

I de fleste bønnlige henvendelser til Jahve eller Allah er i grunnen ikke avstanden så veldig stor mellom«Fader vår, du som er i Himmelen, komme ditt rike» og Tjorvens enfoldige lille bønn «Kjære Gud, kan jeg få et kakestykke til». I begge tilfeller blir temmelig ofte svaret nettopp slik som Tjorvens ønskesvar til seg sjøl ble: «Ja, det får du!»

De organiserte religionene med sine for så vidt både kompliserte og samtidig enfoldige ideologier basert på åndelige veseners inngripen i den materielle verden, kolliderer front mot front med ideene til de fleste sosialistiske tenkerne. Men i ettertid kan man kanskje lure på om det ikke ville vært en lærdom å hente for Marx eller Kropotkin i Muhammeds langt mer fantasifulle tilnærming til sosiale spørsmål… Nemlig at de ved å påberope seg en guddommelig begrunnelse for sin ideologi kanskje ville ha hindret at vår tids ledende maktnasjon, Amerikas Forente Stater, i blindt hat mot det USAs ledere oppfattet som ateistisk gudshatende ideologier, skulle komme til å alliere seg med noen av verdens verste, religiøse fanatikere og mordere i kampen mot «kommunismen».

Sjøl i dag, da det burde vært åpenbart for hver og en at det kapitalistiske Vesten har feilet fullstendig i å gi land i Midtøsten et humanistisk alternativ til religiøst diktatur, greier de fleste ikke å se hvilken forferdelig feil man gjorde f.eks, i Afghanistan med å støtte spinnville islamistiske fanatikere i kampen mot den temmelig stabile, sovjetstøttede regjeringa i landet.

Jeg trodde vel aldri for tjue-tretti år siden at jeg noen sinne skulle si det, men Sovjetunionens forvitring og sammenbrudd har virkelig vært en enorm geopolitisk katastrofe. Kanskje ikke så mye i Europa, det er sant. Men for folk i en rekke utviklingsland og særlig i Midt-Østen der land etter land omtrent motstandsløst har falt inn under islamske presteskaps reaksjonære sosiale ideologi, og der ikke minst kvinner har fått lide for det.

Mange av de som skrek høyest om «den kommunistiske fare» bør nå kunne innrømme at mange steder der de kunne hevde at folk var i asken, er de nå virkelig kommet i ilden! Allahs Helvete på Jord, kunne kanskje være en ganske treffende betegnelse på tilstanden både i Afghanistan, Iran og en rekke liknende samfunn.

Og det samtidig som all verdens «do-gooders» fremdeles går rundt med sine politiske og ideologiske skylapper og ikke bare tolererer, men forsvarer religiøs undertrykking som om undertrykking skulle være en form for demokratisk rettighet.

De patriarkalske religionenes reaksjonære mørke har virkelig senket seg over oss på en slik måte at vi nå til og med i vårt lille sosialdemokratiske Norge møter den i bydeler, i gater, i hus og i familier der imamers patriarkalske koranlov til eihver tid er i stand til å erstatte alle tanker om både frihet, likhet og felles menneskelige rettigheter uavhengig av kjønn, rase og nasjonalitet. Det er fryktelig å bli undertrykt under protest, men det frykteligste og mest tragiske av av alt er å villig og ivrig delta i sin egen undertrykking.

Eller er det ikke slik i det hele tatt?

Er det ganske enkelt bare sånn at etter et langt og hardt romanprosjekt så kommer denne tomheten på grensa til meningsløshet og skaper en depressiv ledighet og et sjelelig vakuum som insisterer på å fylles med filosofisk visvas?

La meg heller få lov til å tro at tankene på det onde og det gode er et naturlig resultat av den boka jeg har skrevet, der ondskap i det godes navn med nazismens sjølforståelse når et slags historisk klimaks?

Javel. Stopp. La meg gripe fatt i det.

Nasjonalsosialismen som ideologi er til tross for sine elementer av nesten banal primitivisme et ektefødt barn av vestlig filosofi og ideologi og religion.

Som sådan illustrerer den kanskje enda tydeligere enn religionene og de andre politiske retningene det jeg vil kalle «det godes problem». Det er vel også derfor det er fristende i så mange sammenhenger å vende tilbake til begivenhetene omkring den annen verdenskrig for å illustrere hvordan det i verste fall kan gå.

At Hitler-Tysklands ideologi i dag av de aller fleste nærmest oppfattes som en form for «satanisme» er sjølsagt bare en tolkning som tilligger seierherrenes demonisering. Før krigen var jo både Hitler og Mussolini og til og med Franco beundret som sivilisasjonens fortropp mot anarkisme, bolsjevisme, ateisme, feminisme og annen ideologisk styggedom som truet med å velte den bestående orden.

I enkelte såkalte borgerlige kretser gikk man jo så langt som til å foreslå Hitler til Nobels fredspris!

Problemet er at bak den brutale ondskap ligger en hellig overbevisning om at man er det godes redskap. En korstogsmentalitet ligger det nært å si, men det kan jo gi litt feil assosiasjoner fordi det antyder at dette er spesifikt vestlig og kristent. Noe ikke bare 11. september og dagens islamske fundamentalisme beviser at det ikke er, men historia til de fleste land og kulturer verden over.

Det onde i det godes navn, det uhellige i det helliges er generelt og problematisk og tidløst. Så hvordan kan sannhet og godhet bli sannheten og det godes verste fiende?

Hvis jeg skulle tro at jeg kunne gi et virkelig godt svar på det ville jeg vel være like uberettiget sjølbevisst som musa som brølte, men jeg vet i hvert fall at jeg ikke er alene om å forundre meg over det jeg kaller «det godes problem», sjøl om de har valgt å bruke andre navn på det.

Et av de spørsmåla i forbindelse med amasonebøkene som jeg har fått aller oftest er hva M’bela mener når hun advarer Unje mot å dele verden opp i en ond og en god:

«Gjør du det vil du oppdage at det onde snart blir godt, og det gode ondt.»

Og i min tilstand av postkreativ depresjon har tankene rundt dette gått meg helt inn til margen. Ikke bare i forbindelse med boka Rød storm som jeg nå har korrekturlest og endelig er helt ferdig med, og som jeg venter skal komme ut om en måneds tid eller så – men også på det rent personlige plan.

Hvor god har min egen godhet vært? Hvor ond?

Svaret er foruroligende.

De verste tingene jeg har gjort i mitt liv har så godt som alle hatt de beste motiver. En kan gjerne kalle det «misforstått godhet» bygd på feilaktig informasjon eller øyeblikkets forvirrede virkelighetsforståelse, men hva er egentlig det for noe? Og spilte det egentlig noen rolle hvor «misforstått» den godheten var når resultatet var ondt?

I jakten på den objektive godhet er i hvert fall ett av svarene derfor at den subjektive godhet, ens egen oppfatning i øyeblikket, ikke nødvendigvis er noen god veiviser. Snarere tvert imot.

Men helt sikkert er den instinktive forståelsen av rett og galt, som Krapotkin skriver om i «Anarchist Morality», likevel en bedre veiviser enn de fleste autoritære religioner og filosofier en kan rote seg bort i. Og la meg gjerne slenge på noen «anti-autoritære» også. «Libertarianismen», f.eks. Men ikke en gang anarkismen er fri for mennesker som vil definere, forme, bestemme, ensrette, matematisere, autorisere, poengtere, eie og kanonisere en Sannhet.

Krapotkin påpeker hvordan den russiske nihilisten som fornekter og forakter enhver moral i det praktiske er mer moralsk en noen munk eller prest.

Ideologi, religion, filosofi, politikk er dessverre oftest absolutte sannheter med Himmelen i den ene enden og Helvete i den andre, med engler og demoner. Med Hellige sannheter finnes ikke bare i bibler og koraner, men i alskens gode og formanende skrifter og TV-reklamer til menneskenes nytte og forbedring i navnet også til mer moderne guddommeligheter som guden Shopping, guden Marked og guden Media.

Men enten frelseren heter Jesus, Muhammed, Hitler, Marx, Friedman eller Gates finner jeg at jeg mer og mer tror at den eneste jeg kan tro på er den vantro. Kjetteren, tvileren, kjerringa mot strømmen. Denne på samme tid komiske og tragiske figuren som i øynene til det store Vi gjerne tar grundig feil i så godt som alt. Klovnen som utfører det utrolige miraklet å flyte mot strømmen.

Kanskje litt av samme årsak liker jeg gjerne både i bøker og i film heltinnene som både eier lyse og mørke sider, sjøl om jeg forstår som når jeg skrev Nord for Saigon og Rød storm at noen ganger kan det finnes historiske øyeblikk som skaper virkelige heltinner og helter, og som der og da er gode enten de vil det og tror det eller ikke.

Men må jeg absolutt velge så elsker jeg de «mørke englene» heller enn de lyse og gode og beundrer opprøreren og avvikeren. I motsetning til hva jeg synes om verdens alle paver, profeter og presidenter!

For når jeg tenker på disse maktas menn blir fantasiene mine dessverre ofte røde og mørke og pessimistiske. Kanskje fordi jeg stadig i tankene tumler med det godes problem?

Det er mye som beklages for tida. Jeg ser at en eller annen prest uttaler at det er galt å gi kristendommen skylda for heksebrenninger, kvinneundertrykkelse og forfølgelse av «kjettere».

La meg enkelt si det slik: Ville kirka ha eksistert uten kristendommen? Er det ideologiske grunnlaget uvesentlig? Står det ting i denne boka til kristenheten som kan begrunne og forklare undertrykkelsen?

Sjølsagt gjør det det. Hva med «Du skal ikke ha andre Guder enn Meg?» Hva med «En heks skal du ikke la leve?

«Jeg er ikke kommet hit for å skape fred men for å skape strid,» hevdes det at Jesus har sagt.

Han skrev jo sjøl ingenting så vi kan egentlig ikke sikkert vite hva han sa, for alt vi vet kan han til og med ha vært en grei fyr, men slik boka til de kristne framstiller ham blir han i beste fall forvirret, men med (for sin tid) mange gode tanker og de beste forsetter, i verste fall blir han en stormannsgal skrulling som trodde han var sønn av en gud og gikk rundt og «profeterte». En relativt vanlig hobby blant frustrerte jøder under den romerske okkupasjonen.

I moderne tid ville han fått både terapi og i mangel på helbredelse sterke medikamenter for å lide av slike vrangforestillinger som han i følge kristenboka led av. På femtitallet ville han naturligvis ha blitt lobotomert til slutt. En ble jo lobotomert for langt mindre enn å påstå at en var guddommelig, sønn av en gud, og preke verdens snarlige undergang og paradisets komme.

En ble lobotomert for å mene slike bestyrtende ting som at kommunisme var bedre enn kapitalisme og for å være kvinne og «hysterisk» og komme fra feil klasse og slekt og «rase».

Ikke neger, nei, det ville vært utenkelig i Norge på femtitallet å lobotomere en «stakkars» neger. Men tatere. Samer kanskje. Undermåls arbeidere som ikke kunne snakke dannet språk.

Innvandrende fra en såkalt fremmed kultur var i hine hårde dage (Der fikk jeg sannelig brukt det uttrykket igjen!) verneverdig som kulturelt fenomen.

Ei i grunnen merkelig utvikling det der: På femtitallet bortimot en sirkusattraksjon, og nå muligens bare tallerkenvasker eller arbeidsløs asylreservatresident.

Jeg har slett ikke glemt første gang jeg så en neger. Det var mange hoder som snudde seg den dagen. Mitt også. Og han så da virkelig ut som et menneske? Nesten? Han var naturligvis svart, men det var jo ikke hans skyld, stakkar? – for å sitere Rowan Atkinsons bitende satire over overklasseengelsk rasisme.

Det pussige var at mens folk etter hvert vennet seg til mennesker fra andre kanter av verden så lenge de ikke ble for kultursære så var det ei gruppe mennesker som aldri fikk helt til det der. Jeg snakker da ikke om nynazister, deres begrunnelser for å tenke og tro det de gjør tilhører faktisk en av europeisk kulturs hovedstrømninger, som går ut på å finne forskjeller på folk og gruppere dem etter helt uvesentlige og utvendige ting.

Nei. Jeg snakker om disse som jeg sjøl med min fantasifulle fantasi ikke greier å finne et dekkende navn på, men som jeg foreslår å kalle for kulturister. Ikke fordi de reiser til utlandet og er kule turister – sjøl om de sikkert er det også, men fordi deres fascinasjon ved å møte sin første same, afrikaner, araber eller sunnmøring aldri går over.

De greier ikke å se individer, mennesker av kjøtt og blod, de ser bare «kultur». Bevaringsverdig, blandingsverdig, krydder og farger i det grå traurige norske fellesskapet. Og jeg understreker at med «norsk» mener de deres egen urbane håvedstadlige kultur.

(Pokker, nå holder digresjonen på å stjele hele artikkelen, men la oss fortsette og se hvor vi ender. Jeg er spent.)

Jeg for min del ser på dem også som rasister.

Fjollete, ufattelig naive, totalt uten sjølkritikk er det kulturistene som faktisk har lagt premissene for mye av det som er blitt norsk offisiell politikk når det gjelder såkalte «fremmede» kulturer, og deres enorme sensibilitet for det minste som kan likne på kritikk av fremmede kulturer har fått dem til å godta og uten betenkelighet svelge alle de former for ukultur som har sittet der som en nisse på lasset til mange av dem som er kommet hit til landet.

Den norske kulturen er ofte ikke mye å skryte av, og vi erkjenner det. Men når vi vet det, hvorfor tror vi at andre kulturer som kanskje ikke en gang er kommet særlig lenger enn til primitiv stammetenkning og middelaldersk fundamentalisme automatisk er verneverdig og høyverdig?

Jeg ser at enkelte i HEF, en organisasjon jeg har vært medlem av i årevis, men som jeg er smertelig klar over er totalt infisert av «do-good»ere, nå er såra og vonbrotne over å ha blitt «lurt» av de muslimske imamene og truer med å slutte å samarbeide med dem om menneskerettigheter og åndsfrihetskamp dersom de muslimske religiøse lederne ikke kan garantere at de er imot omskjæring av jenter og liknende.

De eneste de sårete er blitt lurt av, er seg sjøl.

Det er like formålstjenlig for kvinners rettigheter å samarbeide med muslimske imamer mot omskjæring o.l. som det ville vært å samarbeide med katolske prester i middelalderen i kampen mot heksebrenning.

Kan dere for pokker nå ikke lese den boka til muslimene med den samme kritiske sans som mange av dere forhåpentligvis har lest kristenboka med! Se hva som står der. Innrøm at dette er en religion som likt de fleste religioner fungerer som et brorskap, med vekt på «bror». Det står mye i Koranen om løgn og hvor stygt det er å lyge, men det gjelder brødrene i mellom (og de stakkars uheldige «søstrene» også går jeg ut fra). Vi vantro hunder er det en helt annen sak med. Kan våre lover på noen måte sees på som å stå i konflikt med religionens påbud, er det en sjølsagt ting hva som har forrang, og å lyge i en slik sammenheng er ikke bare skyldfritt, det er prisverdig.

Muhammed hevder i det minste ikke å være sønn av Gud, han nøyer seg med å være profet. Men så enestående at han blir «Profeten» med stor P. Og det hans febersyner og drømmer og fantasier og ikke minst meninger får ham til å skrive ned som hellige gudsord og lover, er rett og slett til å bli vantro av…

Det er mye i arabisk og særlig i persisk historie og kultur jeg har stor sans for, men Koranen har om mulig lagt ei enda tyngre og tyngende hånd over kulturen og menneskene i disse landene enn Bibelen og kristendommen har over oss. Den er dessuten farligere fordi den er enklere og lagt i fra så mangfoldig og fylt av motstridende elementer som Bibelen. For å si det slik, Tolstoi kunne neppe ha brukt noen av surene i Koranen som grunnlag for å framsette sine anarkistiske sine ideer!

Likt alle «hellige» bøker kan den brukes av tilhengerne til å begå i egne øyne moralsk forsvarlige ugjerninger med. Til offerets eget beste, naturligvis.

Ugjerninger som blir høyverdige og hellige fordi de ikke behøver noe annet forsvar og begrunnelse enn at «DET STÅR I BOKA!». Hellige sannheter kan brukes til forsvar for det meste av forbrytelser begått av en sjølbestaltet og gjerne «guddommelig» maktelite av boktolkere, forvaltere av Sannheten og Den Rette Tro.

Ta en liten tur innom sider på internett med religiøse diskusjoner. Inni mellom avslører de seg både den ene og den andre der, i diskusjonens hete. Det kommer for eksempel ganske godt fram at kristne og muslimer respekterer hverandre (og som en skriver: alle bokreligioner) men at ateister og slike hedninger som tilber «avguder» og det som verre er skal brenne evig i Helvete, uten mulighet for benådning.

Som «verre er» gjelder ikke minst kvinnelige guddommer som Kali, Astarte, Hekate, etc. som tydeligvis fyller disse typene med langt større angst enn det i deres øyne foraktelige og lettlurte «humanister» gjør.

Kanskje det neste fra HEF blir et samarbeide med Børre Knudsen for å sikre abortsøkende kvinners rettigheter? I så fall ville vel skuffelsen over det samarbeidet også snart komme på trykk i «Fri Tanke» – ei utmerket avis som likevel dessverre noen ganger er sørgelig tankefri.

Når jeg leser hva de intellektuelle intelligente skriver og ser hva de gjør da er jeg glad for at jeg ikke er særlig intelligent og slett ikke intellektuell. Jeg har ingen trang til å være det heller. Ikke en gang for å sikre bøkene mine klippekort hos Kulturrådet.

Jeg vil gjerne være klok, jeg vil gjerne også ha fantasi, eie empati, evne til opprør. Høye mål å strebe mot hvor jeg kanskje bare til en viss grad har nådd opp i «fantasi», men er det ikke bedre å ha «loved and lost, than not have loved at all?»

Uffda. Dette var nok ei setning jeg ville strøket i en avisartikkel. Men skithau, som mitt barnebarn Ronja sier, og nekter å høre på at det heter «skitt au», jeg lar det stå der. Til spott og spe.

Så hva er det egentlig jeg er så uenig med kulturistene i? Med de som definerer humanisme som grenseløs toleranse? Har de ikke rett? Bør vi ikke forstå og tilgi alt? Er ikke det humanismens inneste vesen det, da?

Det var en en gang som hevdet at å forstå alt var å tilgi alt. For det første er det ingen som kan forstå «alt», og for det andre har man ingen ting med å tilgi noe som helst på andres vegne. Jeg gjentar for n’te gang: Grensa for toleransen må gå ved å tolerere intoleransen.

Jeg er i grunnen ikke «humanist» dersom jeg begår en slavisk oversettelse av ordet. Jeg beundrer ikke det «menneskelige». Jeg tror mye mer på det dyriske. Slektskapet mellom alt levende. Verdien av individet. At individets frihet står over enhver kulturs krav. Jeg er og blir en tilhenger av Kardemomme-loven. Den minst naive og mest anarkistiske lov som noen sinne er formulert. Fullstendig overlegen den såkalte gyldne regel, men helt i dens ånd:

«Du skal ikke plage andre, du skal være god og snill, og for øvrig kan du gjøre hva du vil».

Enten det er et menneske eller et dyr.

Ett av bokreligionenes særtrekk er at de opphøyer menneskene og fornedrer dyra. Fullstendig i strid med genetikkens avsløring av det fundamentale slektskap mellom det levende hevder islam idiotpåstander om dyr som er «ureine». Men det kan jo like gjerne kalles de heldige dyra. For de krever en form for slakting av de «reine» dyra som skal brukes som mat for de «troende» som ikke er annet enn rein råskap og tortur! Og mange av kulturistene godtar dette uten å protestere. Eller de gjør det dobbeltmoralsk ved å forby slik slakting i Norge, men godtar import av kjøtt slaktet slik i utlandet!

Ser man ikke også en viss sammenheng her? Mellom «ureine kroppsdeler» og «ureine dyr»? Fortrinnsvis da kroppsdeler hos kvinner som kan skjæres bort med imamvelsignelse?

Når vi vet og til og med opplyste muslimer burde vite at det imamene pisser med bare er Mor Naturs snedige løsning på forplantningsproblemet, en alldeles forvokst og i mine øyne hos mange dyr (inklusive mennesket) ganske grotesk klitoris hos dyr med y-kromosom?

Det ser ut som Bibelen har forstått dette bedre. Den har ihvertfall stor sympati for menn som kastrerer seg sjøl for Guds rikes skyld… Kanskje en slags etterlevning fra den gangen da menn ikke kunne bli prester (les: prestinner!) uten å bli «kvinner» først?

(Jeg greide så vidt å stanse den digresjonen før den fikk svelle ut over flere avsnitt eller til og med sider og tvinger meg sjøl nå tilbake til ei avslutning og en begrunnelse for tittelen på artikkelen:)

På sekstitallet flimret den første TV-filmede krigen over svart-hvitt skjermene våre. Bilder er ikke blod, men vi kunne likevel med fantasien fylle inn blodet i det grå, høre skrikene, kjenne lukta av brent kjøtt.

Jeg lurer på om fantasien vår nå er blitt bedøvd. For nå kan vi se fargen på blodet, og skrikene kommer i stereo. Vi ser ukulturens tvangsskrevende torturofre, småjenter som likt menneskene i Vietnam var ofre for vestens bombeimperialisme er ofre for beslutninger tatt av menn ikke bare høyt over dem, men faktisk tatt i forgagne tider av for lengst døde mennesker!

Vi reagerer. Javisst. Men mange av kulturistene fremdeles med klare forbehold, ser jeg. Og det hviskes ord i krokene blant de som nå burde holde kjeft på alle språk; rasisme, vestlig kulturimperialisme, religiøs intoleranse, mangel på «forståelse». Det siste var det samme Lyndon Johnson manglet da han prøvde å begrunne for oss det svart-hvite barneblodet og napalmsårene på TV skjermene i 1967.

Imamene får tåle at jeg synes de er verre enn Johnson. Han ville sikkert helst ha unngått at napalmen brente de ungene, men den volden som utøves av omskjærerne og deres ideologer er tortur mot barn gjort med vitende og vilje.

Vi ser bildene. De i farge nå. Og vi tør vel å bruke øynene, men tør vi å bruke fantasien i tillegg? Tør vi å ikke bare høre, men føle skrikene, kjenne hjelpeløsheten, forestille oss smertene og fornedrelsen?

Tør vi fantasere om konsekvensene? Et liv frastjålet seksuell nytelse? Leve med noe som ikke lenger er bare et kjønnsorgan, men også et sår?

I boka Evas skjulte ansikt fra 1980 (!) skriver den egyptiske forfatterinnen Nawal El Saadawi om det kjønnet hun kaller for «den lemlestede halvdel». Les den boka! Hun skåner ingen. Ikke en gang kulturistene og vestens dobbeltmoral.

Dersom «humanisme» kan gis et innhold der det betyr å kjempe for de svakes rettigheter mot de sterke og undertrykkende, da er jeg med. For i Kardemomme-loven ligger faktisk også retten til opprør, til å kjempe mot de som plager oss.

Storparten av det i ei tid da jeg var så troende at jeg aldri satte særlig spørsmålstegn ved noe av det. Det var først lang tid senere at jeg forsto at man skal sette spørsmålstegn ved alt, og når keiseres garderobe begynner å bli mangelfull skal man som et lite barn peke og si «men han har jo ingen klær».

Nå blir vel neppe noen av de tre nevnte herrer noen gang helt klesløse, men den religiøse tendensen til ikke å etterprøve og tvile på guruer, enten de er av religiøs eller politisk art, er egentlig et overgrep mot dem som hylles på den måten, enten det gjelder Marx eller Jesus eller Mao eller Rand eller Krapotkin.

Det har aldri noen sinne eksistert et menneske som har hatt rett i alt, neppe en gang i halvparten og sjelden nok i tiendeparten. Og med tida blir det gjerne mindre og mindre De Store hadde rett i… Tida er rust og tæring og små gnagere som ikke vil la sjøl de helligste sannheter få være i fred.

Kranglene i f.eks. den første Internasjonale inneholdt naturligvis interessante sannheter og ting man kan lære av, men den største lærdommen blir kanskje at når det personlige uvennskap og det polemiske sinnet og troen på egen ufeilbarlighet vokser over hodet på menneskene, så kan de komme til å kaste svært lange og farlige skygger inn i framtida.

Mange troende marxister har naturligvis lest bøker som «Den tyske ideologi» eller «Filosofiens elendighet», og antakelig frydet seg over Marx syrlige og flengende kritikker. Men hvor mange har egentlig også lest Max Stirners «Den eneste og hans eiendom» eller Proudhons «Elendighetens filosofi»? Hvor mange har lest Feuerbach? Hvor mange har sett hva Plekhanov skrev? Hvor mange kjenner til historia om Nestor Makhno (som Stalin konsekvent omtalte som en «banditt»?) eller har lest Trotskis kritikk av Stalin?

Tegnet av Wilhelm Reich .

Proudhons tørre kommentar til «Filosofiens elendighet» er nok ukjent for de fleste marxister – «Karl er bare sur for at jeg kom på det før ham».

Vi glemmer så lett at på den tida da Marx og Engels virket levde og åndet de i et rikt politisk og intellektuelt miljø som kastet ord omkring seg i en virvelstrøm av meninger, uenigheter, enigheter – og av og til støtte de sammen med hverandre mer som totalt uforenelige personligheter (Som Bakunin og Marx) enn som egentlige fiender.

Brev og artikler spyddes ut som den rene e-post, og var som oftest slett ikke et resultat av lange og veloverveide filosofiske spekulasjoner. Dessuten stjal de hverandres argumenter og vridde og vrengte på dem til de passet dem. Flora Tristans berømte ord «Arbeidere i alle land, foren dere!» ble for eksempel med ett Marx og Engels berømte ord, som fremdels pryder både avisa Frihetens logo og mange andre kommunistavisers!

Min kanskje største overraskelse var å lese Stirners «Den eneste og hans eiendom». Det ble veldig fort klart for meg at Marx absolutt ikke hadde skjønt et plukk av det Stirner skrev, og det til tross for at jeg er enig med Marx i svært mye av det han skriver i «Den tyske ideologi»! Det er nesten som jeg må tenke at Marx bare hadde lest noen sider og blitt så forbannet at han kastet seg over penn og papir og skrev i vei.

Det Stirner etter min og manges oppfatning faktisk sier i boka si er at egoismen i sin ytterste konsekvens må føre til en innrømmelse av alles rett til å være totale egoister, ingen har derfor noen som helst rett til å påberope seg større verdi enn andre. Resultatet må bli et egalitært samfunn med menneskelig likeverd og former for styring som streber mot ei samfunnsordning der hvert eneste menneske får realisere sitt eget unike potensiale. Fra enhver etter innsats, til enhver etter behov. Høres det kjent ut?

Stirner er vel egentlig på linje med Ibsen, som sier om frihet at i det øyeblikk man stopper opp og sier at «nå har jeg den» så viser en at en har tapt den.

Like rart var det å lese Proudhon. Hans nokså franske misforståelse av Hegels dialektikk er like interessant som Marx veldig tyske forståelse av den. Jeg tror en realistisk vurdering av historia i dag faktisk vil falle mer ned på den proudhonske misforståelse enn den marxistiske forståelse. Proudhon ser ikke noen endelig «syntese» der alle mål er nådd og det kommunistiske «nirvana» har gjort alle mennesker lykkelige. Han ser på historia som en evig kamp for framgang, der vi finner mange små «synteser». Det gode samfunn kan sannsynligvis aldri kan nås og vei og retning er vel så viktig som målet – et mål som hver ny generasjon uansett må vurdere og finne ut av pånytt og pånytt.

I sin praksis har naturligvis marxistene forstått dette, men å erkjenne det ideologisk blir man fort kjetter, «revisjonist» eller «venstreavviker» av. Trotskist var i sin tid et nærmest dødelig begrep i Sovjet under Stalin, og det samme var syndikalist eller anarkist.

Jeg har påpekt det før, men jeg gjentar det gjerne igjen. Det finnes et par herlige sekvenser i filmen «LIFE OF BRIAN» som tar det ideologiske hatet på venstresida helt på kornet, bl.a. denne:

Brian: Are you the Judean Peoples Front?

Reg: Judean Peoples Front!??? We’re the Peoples Front of Judea! The only people we hate more than the Romans are the Judean Peoples Front.

(Etter noen misforståelser der Stan på sin side får oppklart at han er medlem av PFJ og ikke som han faktisk har trodd The Popular Front spør Francis:)

Francis: Whatever happend to the Popular Front, Reg?

Reg: He’s over there.

(Alle roper til stakkaren som sitter helt for seg sjøl lenger borte:)

Splitter!

Rekk opp hånda de som har deltatt i politikken på venstresida ei stund og som kjente seg igjen. Så mange? Jeg tenkte meg det.

Bakunin og Marx ble aldri venner og døde som uvenner, men det forhindrer ikke at de delte mye av den samme drømmen om hvilket samfunn de ville ha. Et klasseløst samfunn, der staten og de kapitalistiske monopolene er erstattet av økonomiske og politiske strukturer som ikke leder til utbytting og undertrykking.

Så langt målet. Men så var det veien. Der var det oppfatningene skiltes dramatisk, særlig med den leninistiske partiteorien slik den kom til uttrykk både i den russiske revolusjonen og senere i KOMINTERN og i den spanske borgerkrigen.

Anarkister og syndikalister, sammen med sosialdemokrater og trotskister ble som i Life of Brian ikke marxist-leninistenes medspillere, men hovedmotstandere som var mer hatet og forfulgt enn kapitalistene…

Norges Kommunistiske Parti (www.nkp.no) har forlengst erklært høyt og tydelig at det er tilhenger av et pluralistisk samfunn der meninger brytes helt fritt. Kan vi stole på det? Eller vil spøkelsene fra fortida komme tilbake?

Tendensene til «rettroenhet» er der jo ennå. Stalin er for enkelte utrolig nok fremdeles et ideal. De fleste har heldigvis skjønt at der går grensa…

Men dersom Stalin ble mennesketeren så var både Marx og Lenin med på å lage oppskriftsboka, og jeg vil høre høyt og tydelig at Marx var feilbarlig og at Rosa Luxemburgs og Alexandra Kollontais kritikk av leninismens autoritære partiteori tas alvorlig.

Kommunister må ikke lenger la den sure, rettroende og evig påståelige varianten av en marxist få makt til å definere om og om og om igjen i stadig snevrere sirkler hvem som er venner og hvem som er fiender, for resultatet av det kjenner vi:

Til slutt er diktatoren sin eneste venn.