Derfor vil jeg skrive om historieskriving. Problemet med det er at jeg bare kan skrive om det fra det ståstedet jeg kjenner best: Bakgrunnsforskning.

Det er det jeg gjør hver eneste gang jeg skal begynne på et nytt bokprosjekt.

En av de viktigste oppdagelsene jeg har gjort i livet mitt var da jeg innså at når to personer betraktet samme begivenhet fortalte de to forskjellige historier om det de hadde sett. Noen ganger ganske like historier, men ofte nok så forskjellige at en skulle tro de hadde betraktet to helt ulike begivenheter.

Det høres jo egentlig litt banalt ut, fordi de fleste er mer eller mindre ubevisst klar over at det er slik. Men likevel oppdaget jeg også at få, inklusive meg sjøl, tok konsekvensen av det. Vi holder hardnakket fast på «vår sannhet» og det eneste problemet vi ser er at den pokkers idioten ikke vil eller kan forstå at jeg har rett.

Ideologi bestemmer mye, eller nesten alt i livene våre. Da inkluderer jeg også religion, som enten de religiøse liker det eller ikke er en rent personlig sannhet som kanskje mer enn noen annen sannhet handler om tro og slett ikke om en på noen som helst måte verifiserbar virkelighet.

Ideologi handler om vinkling. Det handler om hvordan vi ser på oss sjøl og verden omkring oss, den påvirker den virkeligheten som bor i våre egne hoder.

En viktig del av en forfatters jobb slik jeg ser det er å skildre virkeligheter i stedet for en virkelighet. I en roman skaper jeg personer som for at de skal være levende må eie egne verdener, egne liv, for at de skal bli troverdige.

Noen ganger lykkes det, andre ganger ikke. Noen ganger blir den egne ideologiske vinklinga og mitt eget liv så overveldende at det er umulig å skape troverdige alternativer. Men i 1997 bestemte jeg meg for å teste min egen evne til å skrive om en person som i ideologi om ikke nødvendigvis i personlighet var forskjellig fra alle andre jeg noen gang hadde prøvd å leve meg inn i. Jeg skrev om en fascist, en NS-ungdom.

Året før hadde jeg nemlig skrevet ei av de bøkene som jeg sjøl setter høyest av mine egne, nemlig «Natt uten navn» fra den spanske borgerkrigen, som var trygt og for en gang skyld hemningsløst forankret i mitt eget politiske ståsted.

Likevel slo det meg at også dette hadde to sider, og at sjelden eller aldri hadde vel to virkelighetsoppfatninger stått så steilt, kompromissløst og hatefullt mot hverandre som hos falangister og anarkister i Spania.

Jeg visste naturligvis hvor min sympati lå, hvem jeg mener hadde «rett», men likevel fantes det en annen sannhet der som var verd å finne ut noe om.

Slik ble boka Ansiktet mot sola til, om hirdgutten Eirik Svarthammer fra ei bygd på Nordmøre som fremdeles og temmelig uten grunn sliter med sin fortid. I den grad at det slett ikke var lett for meg å få kontakt med noen som ville snakke om den fortida.

Men var det egentlig noe der å skamme seg over? Hvis Den Store Krigen aldri hadde kommet og den gale mannen i Berlin ikke hadde satt sine voldsplaner ut i livet, hvordan ville verden vært i dag?

Jeg begynte med å skrive science fiction, og det er en litteraturform som ofte former sin handling omkring spørsmålet «tenk om…» – tenk om det hadde skjedd i stedet for det, tenk for eksempel om Hitler bare hadde værtlitt mindre gal? At han aldri hadde startet den krigen mot Sovjet som var umulig å vinne?

Da grøsser jo jeg ved tanken på hvordan Europa ville vært og om jeg i det hele tatt ville kunnet beskrive «min» virkelighet i litteraturs form.

Men det var en mulighet i det historiske veikrysset verden sto i, og det pussige er at enhver virkelighet uansett hvor umulig den kan virke utenfra for en majoritet av menneskene som lever i den blir oppfattet som normal. Menneskene er tilpasningsdyktige, og frihetslengselens kraft er noen ganger uhyggelig svak i forhold til lydighet og sjølbedrag.

Så skrev jeg om en fascist og jeg oppdaget at når jeg byttet ut min ideologi med hans så ble det logiske ulogisk, sannheten min ble usann, historia ble snudd på hodet men var fremdeles «sann».

Det var en bekreftelse.

En bekreftelse på noe jeg egentlig hadde ant helt fra jeg var barn. Da skolebøkenes historiske sannhet var at verden var delt i de onde og de gode, og vest var best. Da jeg ble tenåring derimot var det en kort stund den kinesiske østenvinden som seiret over vestenvinden. I hvert fall på Maomerkene, om enn sjelden på Nordmøre.

Men det var bare enda en halv sannhet. Vel, kanskje ikke det en gang.

For tida leser jeg lokalhistorie på grunn av en roman som egentlig slett ikke handler om lokalhistorie, det må bare være troverdig i forhold til en del lokale historiske begivenheter. Men lokalhistorie er sjølsagt heller ikke «sannhet», den er også bare fliker av en vinklet betraktning. Historie som mest er historier.

De fleste lokalhistoriske bøker er skrevet av personer av som er vant til å arbeide med det de mener er «objektive historiske begivenheter», og de leter i aviser og blad og bøker for å finne disse sannhetene.

Jeg forstår dem, de har ikke stort annet. Den menneskelige hukommelsen er vanligvis en dårlig kilde, så den kan de bare bruke som et supplement, og den kan uansett bare berøre de siste femti-seksti års hendelser.

Likevel er det min «ideologiske» påstand at ved å følge de normalt tilgjengelige kilder blir en et ekko av de til enhver tid herskende tanker og begivenheter som med få unntak også er de herskendes tanker og begivenheter.

Jeg har sjøl vært med på historiske begivenheter som jeg vet påvirket hjemplassen min, enten det dreier seg om Sunndalsøra, Raudsand eller særlig naturligvis Kristiansund.

Jeg vet hva avisene skrev, jeg vet at ut i fra det vil noe av det jeg har vært med på bli framstilt på negative måter, enda om ettertida faktisk stort sett gav oss «ville ungdommer» rett. Og enda om det noen av oss gjorde faktisk var historisk og gjorde Kristiansund til en veldig annerledes politisk by for ungdom på seksti- og syttitallet.

Akkurat nå leser jeg likevel om mye eldre begivenheter og jeg slås stadig av i hvor stor grad Kristiansund var en klassedelt by, med en liten og svært rik overklasse og en fattig arbeiderklasse. I motsetning til Molde og Ålesund, som var byer med en aktiv og sterk middelklasse.

Den eldste byhistoria vår har dessverre blitt ei historie om de rikeste. De fanger interessen, de gjør det som setter skriftlige og arkitektoniske og kulturelle spor etter seg, de eneste andre som er viet bred plass er faktisk «byoriginalene», som en slags vittige fargeklatter hvis oppførsel og klesdrakt mildner deres filleproletariske elendighet og gjør den morsom.

Overklassens kulturelle uttrykk og språk greide riktignok aldri å polere vekk nordmørske «innvandreres» språk og kultur, men det er ikke på grunn av mangel på forsøk. Det var ei tid da det å snakke dialekt i denne byen ble sett på som ufint. Politikere og kulturpersonligheter knotet i vei og resultatet var (og er!) alt annet enn «pent».

Jeg har i grunnen ikke noe stygt å si om opera slik den er i dag, med sine mangesidige kulturelle uttrykk, men den føyer seg nå likevel pent inn. Og det er vel ganske interessant at mens Molde fikk en verdenskjent jazzfestival så har det som en gang var fattigbyen på Nordvestlandet, klippfiskarbeiderskenes, fiskernes, verftsarbeidernes og konfeksjonsindustriens by en operafestuke.

Jeg er dessverre nødt til å konkludere med at for en forfatter som forsøker å forstå ei eldre tid ut i fra historiebøker er dette så godt som umulig. Det beste en tilbys er årstall en kan henge begivenhetene på.

I 1986 skrev jeg ei bok som i utgangspunktet så ut til å være umulig å få utgitt, ei bok jeg kalte Våpensøstrene. Ei bok som foregikk under fjerne himmelstrøk og som tilsynelatende var fri fantasi. I den grad at forlaget kalte den en «fantasy»-roman.

Den ble noe annet, noe nytt, en sammensmelting av sjangere som noen sier har fornyet fantasysjangeren, andre sier ødelegger den.

Ingen ville gi den ut. Ikke såkalte seriøse forlag i hvert fall, og heller ikke forlag som gjerne vil kalle seg «radikale».

Den var en så fremmed fugl i norsk litteratur at man ikke fant noen komfortabel bås og putte den inn i. Og hvis det er en erfaring jeg har gjort meg som forfatter så er det at Kulturen vil ha båser. En stor og ryddig kommode der alt har sin plass og sin skuff og sitt tydelige navn.

Men den boka og det som etter hvert ble fem bøker om det som kanskje kan kalles forhistorisk kvinnekamp ble mer «historisk» enn jeg hadde forestilt meg ved at den påvirket en del mennesker vinkling på historia og på fortida.

Dermed er jeg tilbake til utgangspunktet.

Hva er historie?

Historie er historier om en virkelighet som skapes i menneskers hoder, og noen ganger trenger vi kanskje en naiv person som et barn eller en forfatter som kan peke og spørre om hvorfor keisere så ofte har mangelfull påkledning.

Denne artikkelen har stått på trykk i gratisavisa Kommuner i Norge nr. 1 2004. Nummeret, som kom ut i mars, hadde en større presentasjon av Kristiansund.

I går så jeg et program på den overraskende ofte underholdende og opplysende kanalen Discovery. En grei kanal dersom det den beretter om er flytyper, haiangrep eller (under tvil) romforskning. Filmer om den siste verdenskrigen har mange interessante bilder og er grei opplest og vedtatt historieskriving, men med en viss forkjærlighet/beundring for kjekke og flinke tyske generaler (!) og dess like.

For ikke så lenge siden greide de å irritere meg voldsomt i forbindelse med en sekvens om borgerkrigen i Spania, der de ikke en gang visste forskjell på syndikalister og stalinister. Det var så nære på rein historieforfalskning som en kan komme.

Men det programmet jeg så i går handlet om storminga av vinterpalasset i Petrograd, det som faktisk betød slutten på Kerenskis regjering i Russland og dannelsen av Sovjetunionen.

Tendensen var naturligvis klar og negativ i forhold til kommunistene, og en del av kritikken kan jeg sjølsagt dele. «All makt til sovjetene» var et slagord som bolsjevikene greit knabbet fra anarkistene, og det hadde jo vært bare fint dersom de hadde ment noe annet med det enn «all makt til partiet».

I Volines utmerkede bøker Ninteen Seveneteen – The Russian Revolution Betrayed og The Unknown Revolution dokumenteres hvordan kommunistpartiet i løpet av kort tid forvandlet en genuin sosial revolusjon til et bedrøvelig partidiktatur.

Men det var naturligvis ikke der vinklingen til programmakerne på Discovery lå, det var på styrtinga av det korrupte «demokratiske» regimet til Kerenski.

Storminga av vinterpalasset ble redusert til et usselt lite partikupp. Det var jo på mange måter det, men det var også noe mer. Det finnes øyevitneskildringer som ikke bare snakker vestlige journalister etter kjeften og er villige til å omskrive Russisk historie for å komme på vestlig TV.

Det var en folkelig deltagelse og en sterk opposisjon mot Kerenski som ikke minst skyldtes hans manglende evne til å bringe Russland ut av v.krigen.

Det som fikk meg til å gripe etter bøkene om den russiske revolusjonen i bokhylla var likevel et bitte lite ord. Det var ordet «hysterisk» som enda en gang ble brukt om den såkalte «Dødsbataljonen», ei gruppe kvinnelige soldater som var kommet til Vinterpalasset for å forsvare det mot eventuelle angrep.

De rømte hysterisk. Jeg har sett den samme uttalelsen gjentatt flere ganger, men nå ble jeg nysgjerrig.

Det var noe så åpenbart kvinnefiendtlig i denne setninga, dette ordet «hysterisk» som altså ble brukt om kvinnelige soldater, men ikke om de mannlige som hadde rømt for lengst da angrepet kom… Men når menn rømmer er det kanskje heller «tilbaketog» som er det ordet som faller mest i smak?

«Kvinnenes Dødsbataljon» var på denne tida ei gruppe på 250 soldater, mange av dem krigsveteraner som hadde kjempet på et frontavsnitt der mennene hadde rømt skyttergravene og de hadde tatt over. De måtte kort tid senere trekke seg tilbake de også, men dette var et scenario som gjentok seg overalt på den kaotiske østfronten, enten soldatene var menn eller kvinner.

Ingen ting tyder på at disse kvinnene gjorde en dårligere krigsinnsats enn de mannlige kollegene, tvert imot. Til manges irritasjon.

Bataljonen ble dannet på initiativ av Jasha Botsjkareva i mai 1917. På det meste talte den 2000 frivillige. Botsjkareva var Russisk nasjonalist og patriot og antikommunist, det er det liten tvil om.

En mannlig militær observatør som så dem bemerket giftig:

«De marsjerte taktfast, i en krigersk ånd som ble motsagt av deres plumpe kropper og feminine vralting».

Men under kamphandlingene omkring vinterpalasset var det altså disse kvinnene som til slutt var de eneste som nektet å overgi seg før det virkelig ikke var noen vei tilbake.

Kommunistene måtte tåle stygge rykter om hva som skjedde med de kvinnelige soldatene etter at vinterpalasset ble erobret av bolsjevikene – og uttalelsene og benektelsene har en mistenkelig karakter av å være den vanlige tåkelegginga og bortforklaringene.

Interessant nok er Leon Trotskij en av disse som også bidrar til historia om «de hysteriske kvinnfolkene» med sine bemerkninger om dem i The History of the Russian Revolution der han blant annet skriver om deres plan om å befri General Alexejev som er blitt tatt til fange:

«Kommandanten fikk dem ikke fra dette hysteriske foretagendet». Og litt senere fortsetter han slik: «De kvinnelige soldatene tålte ikke å være under ild, og majoriteten av dem overgav seg».

Altså vel og merke etter at så godt som alle de mannlige soldatene hadde flyktet eller overgitt seg… men da på en uhysterisk måte og etter å ha tålt å være under ild?

Et moderne nyhetsmedium som våger seg på den vanskelige tingen å skrive historie plikter å være sjølkritisk og kildekritisk.

Ikke minst når det gjelder sexisme og drøvtygging av for lengst tilbakeviste oppleste og vedtatte «sannheter» som bare er kamuflerte fordommer og mannsjåvinisme.

De foraktelige her var ikke de kvinnelige soldatene i «Dødsbataljonen», det var de som etterpå hånet og fornedret og voldtok. Såkalte revolusjonære som i prinsippet var for likestilling og likeverd mellom menn og kvinner går jeg ut fra.

De kan også sies å være dem som og brukte sin kontroll over historieskrivinga til å nedvurdere dem og degradere deres mot og ære og forvandle dem til «jentunger med geværer i stedet for virkelig infanteri» som en annen kommentar lød.

Men det kan jo være langt mellom teori og praksis, ikke sant? Det viser historia gang på gang. Og det var det interessante poenget de trøtte og trendye historikerne som sto for det programmet som Discovery sendte hadde misset fullstendig.

Ikke at jeg ventet meg noe annet. Historie er og blir bare historier.