Det handler om menneskers trang til å tro på det utrolige, tvile på det beviste, gjøre Verden og Universet som fysisk fenomen lydig mot egne drømmer, forestillinger og fantasier.

Så til helvete (!) med hardnakkede protester mot viten, rasjonalitet og forstand. Tilbedelsen av det usynlige vil mange tro på for å døyve sin angst og for å ha en ønskebrønn de kan kaste sine mentale mynter ned i og veksle dem i mirakler.

De kan eie både himmel og helvete i drømmene, i fantasiene, i alle verdens gudshus kan de kaste seg ned foran Herrene sine og ønske, ønske, ønske: Ulykke over fiender – nå eller i «evigheten», lykke og glede for seg sjøl – nå og i det hinsidige.

Men det eneste som i mine ører og øyne virker «evig» med det hele er at det er hva det er og for all framtid forblir: Et evig mas.

I konkret (?) religiøs sammenheng finner jeg forestillinga om Himmelen langt mer tåpelig enn den om Helvete.

Helvete blir et forståelig fenomen rett og slett fordi det speiler vår angst, vår frykt for smerte, redsel for ild og for å falle – dette siste et av barndommens først forståelige kilder til «vondt».

Lykke, evig glede, paradis? Å ha det bra betyr normalt slett ikke «evig orgasme», samme hvor herlig det jo kan være å bli seksuelt tilfredsstilt – særlig i kjærlig gjensidighet sammen med en man elsker.

Men dersom denne gleden skulle vare «evig» ville man antakelig enten bli gal av det, eller temmelig snart miste hele lykkefølelsen som det kan gi.

Menneskedyret likt de fleste andre høyerestående (?) dyrearter trenger nemlig kontraster for å forstå ting. Trenger å sette ting inn i en sammenheng. Gi det en verdi, gi det noe å sette det opp imot.

Dersom «normal» er en form for balanse så er det et slags følelesens gravitasjonspunkt der vi verken svever vektløs mot en himmel eller trykkes hardt ned mot jorda.

Det er i kontrastene, i skiftningene, utfordringene, løsningene at vi møter både lykke og ulykke – og det er i balansens øyeblikk at vi når fram den høyden som gir et utsyn der vi kan forstå og se både «himmel» og «helvete».

Det er jo et veldig kjent menneskelig fenomen at den som aldri har vært fattig, eller i det minste har observert og forstått konsekvensene av fattigdom på nært hold, ikke kan virkelig glede seg ved rikdom – eller til og med «bare» en smule velstand.

Men det er et like viktig poeng at dersom man godtar andres fattigdom som en konsekvens av egen rikdom blir man kanskje rik på «ting», men er allikevel et menneske som lever i dyp elendighet.

Jeg leste en gang om soldater som trente seg på å «herde sitt øye» som det ble kalt. De gjorde det ved å både observere andre drepe dyr og å sjøl gjøre det, og det var en prosess der de fleste kunne nå fram til sitt mål fort.

Veien var overraskende kort fra det å forstå og kjenne og føle medlidenhet med dyr til en total likegyldighet eller til og med kunne betrakte lidelse og død som en slags observerende adspredelse.

Det er nøyaktig samme mental mekanisme som man ser hos slaktere, der til og med for eksempel et dyrs «uvanlige» reaksjoner på tortur og død gjerne blir til en sær form for underholdning. Noe uvanlig og en smule underholdende imot rutinedrapets normale og totale likegyldighet.

Jeg har kjent hyggelige slaktere. Utenfor jobben. Jeg har kjent hyggelige soldater. Utenfor jobben.

Jeg har altså kjent hyggelige mennesker som til hverdags begår drap på dyr. De har det som jobb. Jeg kan kanskje like dem sjøl om jeg ikke forstår at de kan gjøre det de gjør, greie det de greier. For uansett hva jeg synes om dem i deres «sivile» liv kan jeg aldri godta arbeidet deres – like lite som jeg kan godta soldaters gjerninger når de «bare følger ordre» og begår drap – på helt ubevæpnede mennesker. Slik som bombeflygere ofte, eller til og med oftest, jo gjør.

Disse flygerne har til og med funnet på en egen betegnelse for det; «colatteral damage». Gjerne oversatt som «uunngåelige sivile tap», men i amerikansk betydning langt mer enn i sin norske oversettelse underforstått brukt som en pris man bare må ta med i beregningen. En pris egentlig helt uten betydning for selve oppdraget.

For disse flygerne, slik vi i vår generasjon fikk oppleve pilotene som napalmbombet vietnamesiske landsbyer under Vietnams amerikanske krig, var det å se landsbyer gå under i et flammehav. Som av flygerne gjerne ble kommentert med triumferende «yiihaaa», krydret med nedsettende og rasistiske bemerkninger om ofrene der nede, og naturligvis gjensidige gratulasjoner.

For å vri på et uttrykk så kan man vel si at krig avstumper, og sånne «bombing missions» avstumper absolutt? Uansett om man altså later som det motsatte ved å både gratulere og forfremme soldatene.

Invasjonshærer, angripere, okkupanter har jo naturligvis ikke det moralske overtak som forsvarere har.

Forsvarerne kan gjerne ha flere av de samme moralske dilemma og problemer som okkupanter og angripere, men de har likevel en veldig viktig rett på sin side: Retten til å forsvare seg. Gjerne med hvilke midler som helst.

Særlig om angriperne er sterkere, bedre utstyrt og rikere på både våpen, utstyr og penger, slik som under vietnamkrigen. Eller for den saks skyld slik også norske motstandsfolk hadde etter det tyske angrepet på Norge i 1940!

Om enn man i all rettferdighets navn må innrømme at dette siste neppe helt kan sammenliknes med det første, uansett hvor mange heltehistorier man har greid å lage omkring det, og tro meg, jeg har vokst opp med en god del av dem!

Sjølsagt gjorde norske motstandsfolk mot den tyske okkupasjonen en viktig og god jobb – men sjøl de dristigste og mest vellykkede var likevel for nålestikk å regne i forhold til der slagene virkelig sto…

Russerne på sin side kan nå for tiden gjerne finne grunner til å skifte navn både på byer og land, men avgjørelsen falt uansett i Sovjetunionen, seierherrene var Den Røde Hær, og bynavnet Stalingrad vil for alltid være skrevet inn i historien. Og dersom nålevende russiske politikere hadde hatt noe vett ville de aldri skiftet navn på den byen.

At Josef Stalin var en brutal diktator, langt mer i en tsaristisk enn på noen måte kommunistisk politisk tradisjon, er hevet over enhver tvil. Men da Sovjetunionen tross hans forsøk på å holde «sitt rike» utenfor krigen ble invadert ble han mer eller mot sin vilje, og enda det slett ikke er med lett hjerte en antistalinist må innrømme det, rett menneske på rett plass.

Jeg både har lest og leser temmelig mye om den andre verdenskrig, og etter en periode der Stalin og hans krets temmelig desperat prøvde å holde Sovjet utenfor krigen, var ønsketenkningen om hva Hitler ville eller ikke ville etterhvert temmelig fantasifull. Man visste, men ville ikke vite… så enkelt var det faktisk.

Da angrepet kom skulle det likevel vise seg å bli Nazi-Tysklands bane. Hitlers drøm om et tysk rike fra Ural i øst til Irskesjøen i vest ble knust først og fremst av Den Røde Hær, ledet av generaler som Rokossovski og Sjukov.

Hitlers overoptimistiske anslag for hvordan og hvor hurtig krigen i øst skille vinnes tok heller ikke høyde for en annen sterk russisk motstander – vinteren.

Da den var over var det allerede for seint. Tyskerne hadde vekket en halvsovende bjørn… og Stalin var klokere enn Hitler, han overlot krigsledelsen til generalene.

Det er forresten underlig å lese en del ny vestlig historieskriving om krigen der lesere som ikke kjenner «de nakne fakta» bare må finne den temmelig forvirrende:

I ei bok jeg nylig leste om det berømte slaget ved Kursk virker det som om forfatterne nærmest veldig motvillig ender opp med det endelige resultatet – nemlig at Den Røde Hær vant slaget, og at det ble en uhyre viktig seier på veien mot det endelige oppgjøret med Nazi-Tyskland!

Han greier imidlertid også å sløre det så mye til at han ender opp med noen ganske mystifiserende konklusjoner, der leseren sitter igjen med temmelig forvirrende inntrykk.

Hans beundring for tyskerne motsvares av tilsvarende negative følelser for sovjeterne, og bokas konklusjon blir hengende i løse lufta. Sovjeterne vant visst? Noe de ikke burde gjort, og derfor gjorde de det «på en måte» heller ikke?

Et faktum i nyere russisk historieskriving, ikke minst om krigen, er jo også at de «nye historikerne» ikke har noe ønske om å framstille Sovjetunionen, dets ledere og SUKP[1] på en veldig positiv måte, men derimot i stedet framheve Russlands rolle, i tråd med nyrussisk nasjonalisme.

Det er dermed stor grunn til å ta ny russisk historieskriving med noen store klyper salt.

Boris Jeltsins Moder Russland-patriotisme har et veldig sterkt preg av antisovjetisme. Ikke helt stuerent kanskje, fra en mann som i sin tid når det var opportunt var aktiv medlem i SUKP?

Den godeste senere så antikommunistiske Boris var nemlig fullt medlem av Sovjetunionens Kommunistiske Parti fra mars 1961 til juli 1990, altså i nesten tretti år! I 1981 ble han dekorert med Lenin-ordenen for sin innsats for Kommunistpartiet og Sovjetstaten, og han ble medlem i SUKP’s sentralkomite i 1981.

Hans ideologi og politiske tilknytning endret seg imidlertid med rakettfart (!) da det ble maktopportunt å ikke lenger være kommunist, men derimot antikommunist – og han vendte sannelig ikke bare ryggen til sine tidligere partikamerater, han vendte dem rett og slett rompa, full av dritt.

Sjølsagt sier det også noe om det sovjetiske kommunistpartiet når sånne typer kunne greie å klatre, klatre, klatre oppover i hierarkiet, uten annen ideologisk ballast enn maktgriskhet.

Det ble antakelig til slutt partiets bane, mer enn noe som helst annet. Og hvis Mikhail Gorbatsjov var kokkepiken, så var Boris Jeltsin sannelig mennesketeren. Som ikke nøyde seg med det kokkepiken hadde tilberedt, men slaktet og spiste også henne!

[1] Коммунистическая партия Советского Союза

I noen tilfeller er vel antakelig ikke så mye ”hat” tilstede heller, dyret er vel for en del rett og slett et substitutt. Noe å drepe fordi dette mennesket er for slu til å gå løs på de menneskene han eller hun egentlig ville ha tatt, dersom det hadde vært like lemfeldig etterforsket og relativt straffefritt som det å mishandle eller til og med drepe dyr.

Dessuten – hvorfor skulle nå samfunnet bry seg så voldsomt mye mer om en slik mishandling eller drap enn det som hver dag og mange ganger i løpet av dagen foregår i slakterienes rautende, mekrende og kaklende drapskø? Lyder fra dyr som med saklig og likegyldig brutalitet føres fram til slaktebenken for å bli biff, pølser, kjøttdeig og hva nå enn mennesker kan greie å finne opp av ”retter” fra døde dyr til sitt middagsbord og sine påleggsvarianter.

Jeg tror faktisk hatet er et ærligere uttrykk for følelser enn likegyldigheten. Å hate er tross alt et uttrykk for å ”bry seg”, om enn med negativt fortegn. Det finnes for eksempel kattehatere, hundehatere og til og med fuglehatere. Jeg forstår dem slett ikke, men det gjør meg likevel på sett og vis nysgjerrig. Hvorfor? Hva har skjedd som kan skape et hat mot dyr – og ikke engang ett bestemt individ, men hele arter?

De fleste individer innenfor det vi kan kalle tenkende dyr, inklusive naturligvis den stakkars nakne apen mennesket, sørger over sine døde.

Jeg husker katten min Nøste, som jeg hadde da jeg var tolv-tretten år gammel. Hun fikk kattunger og siden min far ikke orket det sjøl så fikk han en hardere kamerat til å gjøre drapsjobben for seg.

Ingen forsøk var blitt gjort på å gi bort kattungene, de ble puttet ned i en sekk og ”kameraten” smalt sekken noen ganger mot veggen. Sjekket så om alle var døde, det var de ikke, så prosedyren ble gjentatt til han var fornøyd med resultatet…

Den respekten jeg tapte for min far den dagen, den vant han vel egentlig aldri helt igjen, og Nøste gikk rundt og skrek og lette etter ungene sine flere dager etterpå. Da hun lå på arma mi den første natta og til slutt fikk en slags ro var dyna våt av melka som hun skulle gitt ungene sine.

En ting var at jeg egentlig ikke helt tilgav min far, men bøddelen tålte jeg ikke synet av! Jeg var tross alt bare tolv-tretten år og om jeg kanskje på sett og vis rettet baker for smed, så syntes (og synes!) jeg at det å greie å gjøre noe slikt som å drepe små kattunger som såvidt hadde fått åpnet øynene sa og sier ganske mye om et menneskes mangel på både empati og fantasi.

Det sier sjølsagt også noe om de som er så feige at de får andre til å gjøre noe som de slett ikke kan greie sjøl.

Da snakker jeg sjølsagt ikke om det å få profesjonell hjelp av en utdannet veterinær, men det å få ”en kamerat” til å gjøre det eller liknende. For meg har det aldri vært så stor verdiforskjell på mennesker og andre dyr – men helt bevisst på det har jeg ikke blitt før etter at jeg ble det man kan kalle ”godt voksen”.

Jeg kan imidlertid ikke forstå katten min, som er et rovdyr, uten også å langt på vei forstå menneskedyret. Men det er også et faktum at vi, i motsetning til andre ”kjøttetere” kan både moderere vårt kjøttinntak og til og med helt unngå det dersom vi er villige til å ta de grepene som er nødvendig. Vi kan nemlig også velge fornuftige middelveier – og noen ganger er det jo faktisk slik som det gamle ordtaket sier: I begrensningen viser mesteren seg!

Uansett lever jeg altså også med et rovdyr i huset, og for henne finnes det ikke noe slikt som et liv uten animalsk føde. Det å nekte å innse at et rovdyr er et rovdyr og slik er det bare, det er å ikke forstå selve Mor Natur og hennes livsmangfold. Rovdyra har levd sammen med de dyra de jakter på i årtusen etter årtusen. Hele naturen er innrettet på at den individuelt sett ganske grusomme balansen mellom dem for artene har ført til en utvikling som er til fordel for både jegere og byttedyr.

Det er verken ulv eller gaupe som har ødelagt balansen i naturen, det er det mennesket som har gjort! Det er absolutt ingen verdens ting dyra i den frie naturen kan lære av eller biologisk tilpasse deg et drapsmenneske med rifle med kikkertsikte… I alle fall ikke over en så kort periode som noen hundreår. I tillegg har menneskets drapsvåpen i seg sjøl utviklet seg med rasende fart. Det er for dyra veldig kort tid siden menneskets jakt våpen var spyd og pil og bue, og siden geværet var et munnladningsvåpen som det tok flere minutter å lade.

En av de tingene som forundrer meg mest ved de fleste – heldigvis ikke alle – jegere jeg har diskutert med er holdningene til de ikkemenneskelige jegerne som finnes i naturen, som for eksempel gaupe og ulv. Ingen samfølighet, ingen empati.

Tvert om er disse som virkelig er naturens egne jegere og som er helt tvunget til å drepe for å leve, oftest hatet med glød og fanatisme! Noe av det flotteste en jeger tydeligvis kan komme hjem med er en ulve- eller gaupeskrott. Enda unnskyldninga om ”matauk” og så videre da sjølsagt er totalt fraværende!

Skulle f.eks. et rovdyr drepe noen sauer så er klappjakten straks i gang, akkompagnert av skrekkhistorier om hva det forferdelige dyret har gjort seg skyldig i.

Man kan vel neppe klandre verken gaupe, ulv eller andre rovdyr for å ta det enkleste byttet i stedet for det vanskelige? Særlig da når menneskejegere i tillegg til alt annet tar så mye av rovdyras naturlige byttedyr som de gjør? Tenner og klør har rett og slett ikke mye å fare med i forhold til moderne rifler med kikkertsikte!

Det finnes egentlig bare ett eneste virkelig rovdyr i gammel negativ betydning i verden, og det er sjølsagt mennesket. Det vi har gjort og ennå gjør i og med naturen sjøl etter all den bevisstgjøring og opplysning og gode forsetter betyr at vi fremdeles er i den økologiske faresonen. Det finnes temmelig sikkert en rød strek der framme, en grense der det å snu er for sent. Hvis vi da ikke alt har passert den grensen.

Det er det antakelig for tidlig å si med absolutt sikkerhet, men både for vår og alle andre dyrearter på Jorda sine framtidige generasjoners sin skyld må vi jo bare tro at det ennå er litt tid. Er det ikke det så er menneskenes forbrytelse mot Mor Jord og alt levende så stor at jeg nesten skulle ønske at det virkelig finnes et Helvete som vi skal komme til etter vår død. Men også da et Paradis for alle de andre dyra!

Ingen ting å skvette opp av stolen for eller engang rynke brynene av det.

Jeg sitter her med Isabella ved siden av meg. Katten min, må jeg vel føye til for de uinvidde. Vi tilhører etter hva vitenskapen mener to forskjellige ”familier” i dyreriket, men for det helt utrente øyet er likhetene mellom oss uansett mye større enn ulikhetene. Det eneste hun har som jeg kun har en liten ”innebygget” rest av er jo halen.

En kan utmerket si at i dyreriket er alle mer eller mindre i familie, og det er temmelig sannsynlig at det langt, langt tilbake i tid finnes en felles stammor til oss. Men midt oppe i dette fantastiske naturskaperverket, der årmillioner har laget det mangfold av liv som eksisterer på vår fantastiske klode, har altså mennesket i løpet av noen hundreår år tatt dette vanskelige og krevende skrittet videre fra naturlig evolusjon til mer eller mindre planlagt utvikling, både biologisk og enda mer sosialt og teknologisk.

Forbeholdet mitt skyldes sjølsagt at vitenskapen også gjør mange meningsløse eksperimenter bare for eksperimentet sin egen del og at veldig mye som skjer slett ikke ender i det som det opprinnelig var meningen skulle skje. Occams razor peker normalt ut den mest sannsynlige årsakssammenhengen, men den stemmer slett ikke alltid! Til det er Mor Natur både alt for mangfoldig og uregjerlig…

Det går faktisk godt an å se på mennesket som et naturens feilskjær midt oppe i den store helheten. Vår intelligens mangler stort sett helt retning, eller i alle fall mangler den en retning som er ”på parti” med naturen og med livet på vår vesle planet Jorda. Tvert imot har vår ekspansjon, våre erobringer, våre vitenskapelige framsteg å gjøre med en egosentrisk ideologi, en filosofi, som dreper, ødelegger og maltrakterer.

Vi tror gjerne at vi hersker og dirigerer rasjonelt og fornuftig, men menneskehetens både vitenskap og politikk er stort sett bare ideologiske kjemper på leirføtter som stamper rundt og rundt som en halvblind elefant i en rosehage.

Vi har desverre glemt at vi er dyr. Det er en veldig grunnleggende ting vi da glemmer! Men helst vil jo mange gjøre akkurat det. Mennesket har til og med laget seg en Herre, en Gud som via ord i såkalte ”hellige bøker” har satt oss på Jorda som overherrer i forhold til de andre dyra på kloden, noe vi jo også er blitt etterhvert, via både vårt antall og enda mer gjennom vår teknologi. Både islam og kristendom er i sin forståelse av menneskets rolle på Jorda i ekstrem grad nedvurderende – eller skal vi si fiendtlige – i forhold til individets autonomi og frihet.

Straffen for ulydighet, ”vantro” og ”gudsfornektelse” er slett ikke liten, og særlig i islam (nå for tiden!) venter man temmelig ofte ikke med å satse kun på straff etter døden heller… tvert imot!

Religion er ikke kun som Marx en gang sa det opium for folket, den er også rett og slett en forferdelig trussel mot frihet, velferd, helse og liv.

For en tid siden leste jeg om ei kvinne som med nød og neppe overlevde pisking i Saudi Arabia og antakelig både er sosialt brennemerket og fysisk skadet for resten av livet. Dette er en nasjon som vesten med USA i spissen rævsleiker. Dermed blir jo det demokratiske og humanistiske hykleriet virkelig satt i skammekroken. Skal vi enkelt si oljeglatt fortiet? Eller som det arabiske ordspråket så treffende sier det:

”Ulvene hyler, men karavanene drar uforstyrret forbi”.

Men kanskje skal vi stoppe opp litt, og høre på ulvenes hyl. Virkelig prøve å forstå det. Denne klagende, intense beskjeden fra et truet dyr som jo i hundens temmede og avlseksperimenterte skikkelse gjerne blir kalt menneskets beste venn.

Akkurat nå går for eksempel serien «Heartbeat» igjen på NRK, og med den gode doktor Kate Rowan (Niamh Cusack) drept vekk fra serien, er utvilsomt våre favoritter i serien Claude Jeremiah Greengrass og Alfred – hunden til Greengrass.

Claudes kjærlighet til hunden sin mer enn oppveier det meste av hans (i serien) dårlige egenskaper. Som forresten i mine øyne egentlig ikke er så dårlige, verken hans forakt for autoriteter, hans noe manglende respekt for «eiendomsrett» og hans vanligvis ganske mislykkede snarveier for å overleve i en verden full av firkantede mennesker, lover og regler.

Jeg har faktisk kjent ganske mange sånne «Greengrass-er» i mitt liv, og det har stort sett gått veldig bra så lenge man ikke gjør den feilen å slippe dem alt for nære innpå seg, og heller ikke stoler lenger på deres «moral» enn man kan kaste en flodhest.

Ikke at jeg har prøvd dette siste, og jeg har aldri sett en flodhest annet enn på film, men uansett virker det ikke som noe som sjøl Tarzan i sine mest eventyrlige stunder ville gitt seg inn på …

Dersom du nå tror at min lille litt skakke anmeldelse av serien «Med hjartet på rette staden» bare er innledninga til noe annet og mer, så tar du ikke feil. Det handler ikke engang om hvor store problemer Buddy Holly ville hatt om han skulle byttet ut ordet «Heartbeat» med «Med hjartet på rette staden» i sangen sin.

Nei, det handler mer om hvordan vi, det vil si de fleste av oss, vanligvis finner anti-helter og litt mer sånn «folkelige» mennesker langt mer sympatiske enn slike som elsker lover og regler og insisterer på å følge disse både i bokstav og ånd.

Firkantede sjeler er nemlig oftest ikke bare brysomme, de er også ekstremt kjedelige. I alle fall annet enn som helt nødvendige kontrastmennesker i bøker og filmer. For både litteratur, film og teater – og mange ganger til og med livet sjøl – blir temmelig vanskelig å forstå uten kontraster.

Hva er det gode uten det onde, lyst uten mørkt, helter uten skurker, himmel uten helvete?

Det kanskje meste av litteratur, film, teater og ikke minst religion ville avgått ved en stille død uten ondskapens eksistens. Det godes avhengighet av det onde er sjølsagt et paradoks, fordi det ikke er det gode i seg sjøl som avhenger av det onde. Det er fullt ut mulig å tenke seg et godt samfunn uten ondskap. Det er til og med mulig å tenke seg et godt menneske, helt uten noen form for ondskap. Jeg hadde nær sagt; et dyrisk menneske.

Når et rovdyr dreper, er det sjølsagt ingen ondskap i det, det er kun naturen sjøl i aksjon.

Ikke engang kattens berømmelige lek med musen har noe som helst med ondskap å gjøre – men i det øyeblikk man bytter ut katten med et menneske, blir ondskapen i det ganske åpenbar.

I sin ytterste konsekvens er ondskap den bevisste gleden ved makt. Utøve makt, undertrykke, pine, utnytte. En sulten katt dreper og spiser, en mett en kan bare ikke på noen måte styre sitt jaktinstinkt, men orker ofte ikke engang å ete noe som helst av sitt bytte.

Hos mennesket i motsetning til hos både tigeren og huskatten finnes det ikke noe uovervinnelig jaktinstinkt, og ingen manglende evne til å sette seg inn i et offers situasjon, og dets pine.

Følelsesmessig avstumpethet, og en slik manglende evne til å sette seg inn i andres situasjon, er hos mennesket akkurat like tillært som det motsatte. Og det krever til og med en ekstra dimensjon, en ideologisk eller religiøs forestilling som gjør objektet for undertrykkelse, tortur og drap mindreverdig i utøverens øyne.

Det kan faktisk også handle om menneskets merkelige og oftest tillærte lydighet mot autoriteter. I et berømt eksperiment, det såkalte «Milgrameksperimentet», testet man tidlig på 1960-tallet helt vanlige menneskers lydighet mot autoritetspersoner ved å få dem til å utføre tortur mot andre mennesker ved hjelp av elektriske støt.

De «torturerte» var skuespillere, og resultatet ble et helt annet enn hva psykologene hadde forventet seg. De mente på forhånd at bare vel en prosent av forsøkene ville ende med at forsøkspersonene ville være i stand til å tilføre sine «ofre» støt med maksimal strømstyrke – men det endelige resultatet viste at 65 prosent av dem gjorde det!

Det finnes anarkister som hevder de er det fordi de tror på «det gode i menneskene» – jeg er derimot anarkist og kommunist av den helt motsatte årsak. Jeg tror ingen er «gode nok» til å kunne utøve makt, verken politisk eller økonomisk, mot andre mennesker til deres såkalte «eget beste». I alle fall ikke lenger enn til barndommens prøving og feiling er godt og vel over.

Hvor langt denne «barndommen» så strekker seg inn i det man gjerne betegner som ungdomstiden, det er sjølsagt avhengig av både individet og samfunnet. Man kan vel med en viss rett hevde at noen mennesker i en slik sammenheng aldri blir helt modne nok til å styre seg sjøl. Noe som likevel sjølsagt ikke betyr at andre skal styre dem – for skulle vi komme dit hen at det må finnes overordnede lover og regler som griper helt inn i den enkeltes liv og i verste fall prøver å sivilisere og regulere all adferd, så beveger vi oss inn i en form for «mykfascisme» som fratar folk så vesentlige friheter at menneskelig originalitet og eksentrisitet blir forbudt.

Et samfunn hvis krav til demokrati med det virkelig mener flertallets diktatur over mindretallet – om så det mindretallet er mange eller kun en håndfull – kan godt fortsatt kalle seg et «demokrati». Det betyr jo bare når alt kommer til alt at flertallet bestemmer. Men et fritt samfunn er det ikke.

For å si det slik, uten «Greengrass-er» stopper friheten. Frihet er nemlig alltid friheten for de som ikke bare tenker annerledes, men som også er annerledes, og som derfor også gjør ting annerledes.

Slik sett vil Isabella, katten vår, for meg være en langt større livsinspirasjon enn en hvilken som helst ideolog, politiker eller filosof.

Av henne har jeg lært å knurre når jeg føler meg truet. Som et varsel om motstand. Imot alle velmenende politiske, økonomiske og ideologiske regulatører som mener at de vet bedre enn meg sjøl hva jeg egentligtrenger, tenker, vil.

Dersom det hadde vært sant, det man hevdet i middelalderen, at mennesket er skapt av Gud, mens katten derimot er Satans verk, da ville det vel sagt det meste om dem begge.

Katter har aldri utkjempet noen verdenskrig, aldri oppfunnet masseødeleggelsesvåpen, aldri truet kloden med dødelig forurensing og aldri skapt en eneste religion.

Det høres umiddelbart ut som en rå inngripen i det private rom som man helst burde kunne forbinde med ett eller annet autoritært regime. Og det blir også temmelig likt en «korporativ» sammensvergelse når man får vite at bak kattemordene står ikke bare denne merkverdige offentlige etaten som altså heter Mattilsynet, og som tydeligvis har fått råderett over dyr som de fleste av oss, som ikke er kinesere, slett ikke forbinder med «mat», men også lensmann, psykiatritjeneste, veterinær, og vel også diverse andre autoriteter.

47 katter ble drept. På stedet. En etter en, mens de andre naturligvis både forsto hva som foregikk og var livredde for de kalde inntrengerne som likviderte i beste velmenende, «kristen» tradisjon og til deres eget beste.

Drapene på de friske kattene har til og med fått den dessverre så alt for ofte ganske sløve og offentlig medspillede Dyrebeskyttelsen til å anmelde saka. De hadde vært inne i bildet når det gjelder disse kattene før, og deres konklusjon var at de hadde det bra, hadde nok og tilfredsstillende mat og at helsen til de fleste av dyra var god.

For ett og et halvt år siden hjalp Dyrebeskyttelsen også til med å få kattene sterilisert og kastrert. Det fantes derfor ikke en gang et eneste argument om at dette var katter i «fri formering» bak det brutale overgrepet!

Sjølsagt er min forargelse først og fremst rettet mot holdninga til dyr som denne saka viser, i tillegg til det bokstavelig talt «orwellske» eller kanskje til og med fascistiske aspektet ved offentlige etater som gjør slikt som dette.

(Min datter Vanja, som kikker meg over skulderen, innvender at jeg kanskje ikke bør bruke et betent ord som «fascisme» her, men jeg er ikke enig. Fascismen som ideologi handlet nemlig i stor grad om myndighetenes rett, på vegne av de mange og til den enkeltes og særlig samfunnets beste, å gripe inn mot individer med avvikende eller sosialt uakseptabel adferd eller virksomhet. Noe annet legger jeg ikke i det.)

Men i tillegg vet jeg også utmerket hva som kan skje med et menneske som får revet vekk dyra en elsker ved et byråkratisk pennestrøk i en offentlig etat.

Min mor hadde ikke på langt nær så mange katter som Liv Tove Røsand på Averøy, men hun hadde et stort hjerte og elsket katter i den grad at hun tok til seg det som var av bortløpne og sultne katter i sitt nabolag på Sunndalsøra. Og der var det i hvert fall liten eller ingen hjelp med sterilisering og kastrering å få, verken fra «Dyrebeskyttelsen» eller andre og det ble dessverre etterhvert fort et par «familieforøkninger».

All hennes energi, og all hennes kjærlighet gikk etterhvert til dyrene. Men hun begynte også å snakke om at noen hadde klaget på «katteholdet».

Vi overtalte henne derfor så godt vi kunne til å få ta med oss noen av kattungene og for å få dem omplassert, og sjøl om det var noe hun vanligvis slett ikke ville høre snakk om, så lyktes vi i hvertfall med å få med oss noen få.(Såvidt jeg vet er Toinis kjære grå Wandapus den siste gjenlevende av disse kattene!)

Så en dag slo den kommunale makta til mot henne! Og altså slett ikke med hjelp til sterilisering og kanskje til og med omplassering av noen av kattene hennes, men mannsterkt og med drap i sinnet.

Når hennes barnebarn, som bodde i nærheten og som kom for å være hos henne og trøste henne, sint kalte veterinæren for «Doktor Mengele», så uttrykte det i hvert fall hans følelser og forståelse for det som skjedde godt nok!

Jeg fikk bare alt sammen fortalt over telefonen, og kjørte straks innover der jeg fant henne helt oppløst i tårer og fortvilelse og dessuten synlig forvirret. Jeg var også forferdelig sint på meg sjøl fordi jeg ikke hadde reagert på en eller annen måte før, sjøl om jeg også for mitt bare liv ikke helt kunne se hva jeg i så fall kunne ha gjort?

I hvert fall kunne jeg ikke forutsett det som hadde skjedd, sånn helt plutselig uten det minste varsel, omtrent som når politi og myndigheter «slår til» mot en eller annen kriminell.

Sjokket og den totale maktesløsheten ved det som var blitt gjort mot henne satte veldig fort sine spor. Hun greide egentlig slett ikke helt å forstå at kattene var borte, og forsvant inn i en fantasiverden der hun stadig ventet på at de skulle komme inn og få mat.

Jeg vil faktisk helst ikke skrive så mye mer om det. Det kjennes fremdeles vanskelig og vondt, sjøl nå såpass lenge etter at hun er død.

Men dette som skjedde på Averøya fikk meg i hvert fall til å tenke på det, enten jeg ville det eller ikke. Det «myndighetene» ofte gjør til menneskers eget beste minner vel mest om heksebrenning. Det var jo som kjent også til ofrenes eget beste…

Men viktigst av alt er likevel den holdninga til dyr de viser. En innringer i lokalavisa setter helt riktig spørsmålstegn ved moralen i det hele, og sammenlikner livene til disse friske og elskede husdyra med hva som skjer mot dyr i den såkalte «husdyrproduksjonen».

Der f.eks. Priors livstidsdømte høner utnyttes til å lage våre frokostegg fra de er kjønnsmodne til sin død under levekår som kan få våre verste mareritt til å virke som søte drømmer.

Hvem elsker disse dyra?

Førtisju drap var det som ble begått av Mattilsynet. På i enhver forstand uskyldige dyr som i likhet med alle levende individer naturligvis ville leve. Men det er sjølsagt alltid ubehagelig dersom man ikke dekker ekle handlinger bak sånn litt mer fine og kliniske uttrykk, som dette liksomhumane «avliving».

For kanskje det er det farligste i noens øyne. Å elske dyr? Eller verre: Å ville gi dem rettigheter? Gjøre dem til levende, følende individer i stedet for å bare bli til «47 avlivede katter» på Averøy.

Det neste kunne jo bli å sette spørsmålstegn ved eggprodusentenes konsentrasjonsleirhøner? Pelsdyroppdretternes pengemaskiner? Slakterienes samlebåndshenrettelser?

Det betyr faktisk ikke at jeg ikke mener det i noen tilfeller kan være på sin plass å befri dyr fra unødig og uhelbredelig lidelse, men det inkluderer alle dyr, også mennesker.

Siri Martinsen i NOAH som sjøl er veterinærutdannet har i sine artikler satt et mer enn betimelig lys på veterinærutdannelsen i Norge, og de dårlige og nedlatende holdningene til dyra som levende individer denne utdannelsen ofte skaper. Det har vel skjedd endringer, men de kommer alt for langsomt.

Og i den såkalte «dyrevern»-sammenhengen er det nok fremdeles heller Mengeles enn Doktor Dyregods ånd som får lov til å sveve over de offentlige tilsyn og råd.

Jeg har kattegraver i hagen.

Noen av de beste vennene jeg noen gang har hatt ligger der. Det kjennes noen ganger urettferdig at jeg måtte leve så lenge at jeg skulle se dem dø. Men jeg gav dem i hvert fall det beste livet jeg maktet å gi dem, uten at det var så mye i forhold til det de faktisk ga tilbake til meg.

Hver av dem var noe helt for seg sjøl, og enda mer forskjellige enn jeg opplever mennesker å være. Jeg savner dem hver eneste dag.

Ved sin eksistens og sitt nærvær bekreftet de også hver dag det alle jo «vet», men som likevel kan være vanskelig helt å erkjenne og forstå for enkelte:

Vi er slett ikke utvalgt av noen gud, og vi er ikke vesentlig annerledes enn andre dyr. Naturen og utviklinga og sikkert aller mest tilfeldighetenes spill har gjort oss mektigere og mer tallrike og har også gitt oss en skremmende makt og viten, men dessverre som oftest slett ikke den nødvendige klokskap og kjærlighet til å forvalte denne makta.

Jeg skammer meg dessverre alt for ofte over å tilhøre arten menneske, når jeg ser med hvilken umåtelig arroganse, overtro og regelrett dumhet vi lever våre liv. Jeg naturligvis inkludert.

Men blant annet i samværet med katter som Gaia, Isis, Makhno og Isabella har jeg ihvertfall fått med meg denne ene helt nødvendige erkjennelsen:

Jeg, Ingar Knudtsen, er også et dyr!

– Grrr.