Demokrati går i sin verste form ut på å telle mennesker. Så mange stemmer på det og så mange på det. Ut av det får vi som resultat at flertallet av de som har stemt gir et velgergrunnlag for at ett parti eller flere samarbeidende partier kan danne regjering. Presidentvalg fungerer omtrent på samme måte.

Det er altså flertallet som dikterer et mindretall.

Ikke så farlig kanskje? Ikke så lenge systemet er i en slags balanse og makta skifter med mer eller mindre ujevne mellomrom, og ikke dersom partiene utgjør reelle alternativer til hverandre og de som styrer til fulle respekterer mindretallets politiske og menneskelige rettigheter.

Problemene kommer hovedsakelig fra to kilder.

Det ene handler om markedskraft, det andre om religion.

Jeg så en TV-reportasje fra Afghanistan på svensk TV for noen dager siden, som handlet om hvordan kvinners rettigheter i Afghanistan var blitt underminert og satt tilbake etter Talibans fall og demokratiseringsprosessens begynnelse. En representant for det som jo må sies å være den bastante muslimske majoriteten i landet kom med uttalelser som på sett og vis var helt i demokratiets (flertallstyrets) ånd, men svært langt unna frihetens, likhetens og menneskerettighetenes.

Et flertall hvis hovedinteresse er å bevare religionens ukrenkelighet, kjønnenes segregasjon og fraværet av alle reelle alternativer når det gjelder både valg av livssyn og politiske valg. Et flertallsdiktatur der dette diktaturets utøvende makt strekker seg fra voggen til grava via et religiøst terrorvelde uten glimt av håp.

Dagen etter så jeg en annen tankevekkende reportasje om demokratiets tilstand i Italia, et europeisk land så godt som noe. Med grunnlovfestede garantier for individuell frihet.

Her kommer trusselen mot friheten fra en annen kilde, nemlig markedsmakt og mediamakt. Ei makt som nå er blitt så stor at mangemilliardær og statssjef Silvio Berlusconi til og med kan endre grunnloven, dersom den står i veien for ham. Dommer og påtalemakt settes til side i et brutalt politisk maktspill, og folk i gatene kan demonstrere og klage så mye de vil, Berlusconi har kontroll. Han framstår nå ikke lenger som Italias statsminister, men som Italias eier.

I USA har vi sett hvordan demokratiet kun er en forlenget arm av plutokratiet og det militærindustrielle komplekset, men der har presidentene stort sett nøyd seg med å være denne maktas representanter, ikke en av de virkelige eierne.

Enkelte av presidentene har til og med tillatt seg en viss ulydighet – muligens beruset av den posisjon og det rampelyset en president i verdens mektigste nasjon befinner seg. Ikke minst derfor har vel såpass mange av dem enten blitt avlivet eller diskreditert.

Hitler og Mussolini var blant de første som innså mediamaktens enorme betydning, men begge to var bare så usigelig dumme og primitive at de ikke nøyde seg med rikdom & makt, de ville underkaste verden, pengene og alt og alle en politisk ideologi.

De kunne jo forresten godt ha klart det om Hitler ikke hadde gjort en avgjørende feil – han angrep Sovjetunionen. Og det omtrent samtidig med at et overoptimistisk Japan utfordret USA.

Ellers ville vel Europa & verden i dag sett ganske så annerledes ut. Kanskje mer «interessant», men definitivt ikke et sted hvor man bare ville møtt kritikere og kritikk med fortielse og likegyldig toleranse.

Det er jo denne siste hersketeknikken som kapitalismen har vist seg å være en mester i, samtidig som kommunismen (den marxistisk-leninistiske varianten) var fullstendig blind for menneskets iboende hang til å finne mening i det absurde og stort behag i å eie tingene på seg og rundt seg.

Da jeg var i Tsjekkoslovakia som purung oppdaget vi «vestlige» til vår forbauselse at vi hadde vår største og viktigste kapital i olabuksene. Og da mener jeg jo ikke inni dem, men selve buksene!

For dem kunne vi forlange hva som helst, og da mener jeg bokstavelig talt hva som helst. At vi faktisk talt var relativt beskjedne som «spekulanter» i blå denim, det kom vel av at vi egentlig ikke skjønte et plukk av det hele.

Jeg tror det eneste jeg kanskje kunne fått like mye for, og blitt enda mer populær av, hadde vært singelplatene mine med Elvis.

Så hvorfor ble Sovjetstaten så avvisende til noen av de fenomenene i vestlig kultur som var aller nærmest knyttet til arbeiderklassen? Det som overklassen i vesten også så på med snobbistisk avsky? Jeg har i grunnen aldri helt forstått det.

Og jeg tror faktisk at kommunismen grov sin egen grav ved ikke å ta sin egen ideologi alvorlig. I stedet for å utvide rådsdemokratibegrepet til faktisk å omfatte både økonomi og kultur, ble økonomien styrt diktatorisk og kulturens norm forble på mange vis storborgerlig.

Likevel forble idealene som lå i bunnen av de såkalte «sosialistiske land» såvel som i de sosialdemokratiske i Norden ikke så lette å kontrollere for de mektige menn.

Sovjet vant den varme krigen men bukket under i den lange og kalde.

Kanskje på grunn av de små viktige frihetene som de mektige der aldri greide å tolerere, enn si tilfredsstille? Som retten til blå denim og rock and roll og såpeopera på TV?

Dette siste har i hvert fall kapitalismen sett seg stor nytte i. Ikke minst til å formidle reklame for et varekjøp som slett ikke lenger har særlig mye med frihet å gjøre, men som er en flimrende karusell av innpåslitent kjøpemas. Telefon, aviser, postkassen, våre nære og fjerne omgivelser fylles av forbrukspress som skal smøre den økonomiske maktkverna slik at den kan male evig.

Mennesker inn i den ene enden og profitt & makt ut i den andre.

Privatiseringas store velsignelse er jo nå også kommet til vår vesle sosialdemokratiske bakevje, og det er skremmende hvor fort våre i prinsippet felleseide goder er blitt forvandlet til aksjeselskaper der postverk, televerk, kraftverk, veivesen, sjukehus, eldreomsorg, statsoljeselskap og så godt som alle andre «verk» og institusjoner plutselig skal eies og drives «forretningsmessig». Det vil si, de har som hovedformål å tjene penger; med alle og ethvert middel gå med overskudd. De er ikke lenger vårt sosiale felleseie, serviceinstitusjoner som kanskje ikke alltid behandlet oss så bra, men som i det minste behandlet alle like dårlig enten de var fattige eller rike!

Resultatet er blitt forferdelig.

Noe det første de nye eiernes styrer må gjøre er naturligvis å sentralisere og si opp folk. Der det var to sjukehus må det bli ett, der det var ti postkontorer er det kanskje ingen. Der de mer eller mindre fulle vannmagasinene lå til nytte for oss alle er de nå først og fremst til nytte for de som selger og kjøper kraft til høyest mulig pris.

Dersom det faktisk var slik at f.eks. Televerket tok alt for mye for tjenestene sine, så kunne vi alltids forandre på det politisk. Det er i dag så godt som umulig. Det finnes alt for mange små «Berlusconier» i alle kulissene, og i den akk så demokratiske mediapølens strømvirvler er det ikke bare små katter som blir drept og spist, det er selve den frie tanken. I – nettopp – frihetens navn. Drept sammen med solidaritet og likhet. De store og viktige revolusjonære idealene som vår sivilisasjon utviklet seg av.

Tilbake står maktas demokratiske diktatur. Som vi etter sigende ikke har gode alternativer til. Det er kanskje den største løgna av alle.

Vi har hatt mange slike ord, men det synes som om «demokrati» nå overgår alle andre ord i hellighet, til tross for at innholdet for lengst er blitt en parodi.

Hvis man skal sammenlikne med noe så har nå «frihet» og «demokrati» fått noe av det samme forholdet til hverandre som «rettferdighet» og «lov». Altså en svært tvilsom sammenheng, eller enda verre, de rene motsatser.

Jeg har aldri vært noen stor elsker av alle slags konspirasjonsteorier som flyter omkring oss som råttent tang omkring svabergene – men det er ingen konspirasjonsteori som ligger bak det faktum at vi har laget overordnede organer i vårt samfunn som i demokratiets navn får lov til å begå hvilke forbrytelser som helst for å sikre de som hersker mot de de hersker over.

I årevis benektet man f.eks. politisk overvåking av opposisjonelle i såkalte demokratiske land, mens overvåkinga i virkeligheten var (og er!) meget omfattende.

Hvis politiske drap ikke er begått til og med i Norge så er det fordi det ikke er blitt ansett for å være nødvendig, dersom de er blitt sett på som nødvendige så er de også blitt utført. Det bør ingen tvile på…

Dette såkalte folkestyret som er systemets viktigste alibi tåler absolutt ingen nærmere undersøkelse. Da ramler det sammen som et korthus. Ikke bare i «nesten»-demokratier som United Kingdom (for å låne et begrep fra George Orwell), men også i Norden og Norge.

La oss ta noen enkle eksempler. Da det norske folket første gang sa nei til EU hadde vel få av oss egentlig ventet at de som styrer skulle være så forbasket arrogante at de kun ventet på neste noenlunde EU-positive meningsmåling før de igjen prøvde å få folket til å følge sin vilje? Men det var naturligvis det som skjedde. Og en kan være for eller imot EU, men ingen tror vel for alvor at et «ja» ville medført at det kom ei ny avstemning få år senere?

Nylig kom enda et grotesk utslag av den spesielle forståelsen av begrepet «demokrati» som går ut på at når folket gjør som herskerne vil, først da er det demokrati. Jeg sikter naturligvis til den nylig avholdte irske avstemningen om EU-utvidelse. Den ble avholdt i trygg forvissning om at de som ønsket utvidelse vill få sitt «ja». Når neiet så kom hadde man ikke en gang skamvett nok til å vente litt før man begynte å snakke om både ei ny avstemning og at man kunne og burde ignorere hele avstemninga!

Går man litt tilbake i tid finnes det gode eksempler på demokratisk hykleri i de vestlige lands holdninger til Sovjetunionens såkalte «fall», det vil si Jeltsins kupp.

Sytti prosent av velgerne i Sovjet hadde ganske nylig gått inn for at unionen skulle bevares, men oppløsningen av Sovjet ble likevel sett på som en seier for demokratiet?!

Som om det ikke er nok så gav ei ny meningsmåling for ikke så lenge siden som resultat at 73,5 prosent av russerne savnet Sovjetunionen, og beklaget oppløsninga. Men ingen tror vel for alvor at de som i dag styrer disse landene ville våge å holde ei bindende folkeavstemning i de tidligere Sovjetrepublikker om et slikt spørsmål?

I Berlin fylles gamle antikommunister med skrekk for tida for at den tidligere kommunisten Gregor Gysi i ei popularitetsmåling er den som flest Berlinerne ønsker seg som ny borgermester.

Nylig så jeg på en eller annen TV-kanal helt tilfeldig et program om en amerikansk forretningsmann på reise i det så forhatte Cuba. Hans oppskrift på å få slutt på kommunismen på Cuba var såre enkel. «Bomb» dem med McDonalds hamburger-restauranter og tusenvis av basketballuer som unger på Cuba kan snu bak fram og leke at de er «ordentlige» amerikanere med…

Heldigvis er den oppskriften alt for enkel. Motstanden mot kapitalismen svekkes ikke i verden, den styrkes. Det havet av krokodilletårer som såkalte ansvarlige på venstresida nå svømmer rundt i over voldelige demonstranter under de antikapitalistiske demonstrasjonene i Göteborg vil i hvert fall ikke jeg ramle ned i. Og det ikke bare for at jeg ikke kan svømme… men rett og slett fordi at jeg nekter å grine en eneste tåre over de knuste vinduene.

Det meste av det som kan kalles vold mot personer (og det andre er ikke vold, det er skadeverk) kan etter det jeg forstår ganske greit komme inn under begrepet motvold i kamp mot politi og nynazister, og brosteiner har jo vært demonstranter og streikendes våpen like lenge som det har eksistert demonstrasjoner og brostein!

Og Attac, hva og hvem er det egentlig de går til «attakk» mot? De synes nå fort å etablere seg som protestbevegelsens veldresserte sosialdemokrater. Og hele attakket på kapitalismen nærmer seg jo ikke ørefiknivå en gang.

Jeg har forsøkt å følge med i svensk TV, og det var i grunnen godt å høre justisministerens ord om at det hadde vist seg at myndighetene ikke kunne stole på syndikalistene! Jeg ville blitt skuffet ellers.

Jeg betviler ikke at det ble begått både gale og ukloke og tåpelige handlinger i kampens hete fra de overivrigste demonstrantene, og jeg greier ikke helt å se det «antikapitalistiske» i å knuse ruter og forsyne seg med utstillingsvarer! Da tror jeg nok det bak noen av maskene heller skjulte seg ganske vanlige forbrytere. Masker er i mine øyne en uting uansett, står man for noe bør man også våge å vise ansikt.

Men man skal ikke ha stort til historiekunnskap for å se at svært få demonstranter noen sinne har greid å overgå sitt lands politi og statsmakt i aggressivitet og brutalitet. Göteborg absolutt ikke unntatt.

I så fall må vi vel i Europa helt tilbake til demonstrasjonene som i 1989 tvang Romanias diktator Ceausescu fra makten, og som til slutt førte til at han ikke bare ble avsatt, men også henrettet etter en parodisk rettergang.

Jeg kan ikke huske annet enn at vestlige media støttet de demonstrasjonene fullt ut, og at både media og politikere til og med applauderte eller i det minste «forsto» henrettelsene.

Men det var altså demonstrasjoner i demokratiets navn, ikke i antikapitalismens, og dermed er i grunnen alt sagt.

Demokrati handler kun i unntakstilfeller om at folket får ta prinsipielt viktige avgjørelser om store og viktige saker. Det handler tvert imot om kunsten å styre på en måte som skaper en mest mulig troverdig illusjon om at staten via valgurnene og korporasjonene via markedet utfører folkets vilje.