«Enhver som fornekter autoritet og bekjemper den er en anarkist».

Det var en besnærende enkel definisjon, naturligvis alt for enkel, om enn den inneholder sannhet.

Men om anarkismen finnes det ingen enkel Sannhet, men mange sannheter, og kanskje enda flere løgner.

Spørsmålene en slik definisjon — ja, faktisk enhver definisjon — ikke kan svare på er f.eks. hva autoritet egentlig er. Dersom man f.eks. som Erich Fromm en gang gjorde definerer autoritet som kunnskap er det en autoritet som opphører i samme øyeblikk den som eier denne kunnskapen har formidlet den videre – til kritikk eller godkjenning.

Autoritet som derimot som politibatonger mot demonstranter, som statlig byråkrati, som politiske partier, som kapitalistisk utbytting… se, nå nærmer vi oss viktige sannheter om den typen autoritet som anarkister protesterer og kjemper imot. Den institusjonaliserte makta, representert ved kapital, ved stat, ved autoritære religioner. Anarkismens klassiske fiender.

Men vi får naturligvis også noen problemer her, den sosialdemokratiske velferdsstat overtok etter hvert så mange av samfunnets oppgaver at deler av den fikk positive trekk ved seg, blant annet fordi velferdsstaten var grunnlagt på fellessosialistisk tankegods som tilhørte både marxistiske og anarkistiske og syndikalistiske tenkere. For den saks skyld også fascistiske!

At denne staten samtidig var og er autoritær og byråkratisk er også ganske åpenbart. Likevel ser vi at den liberalistiske kapitalismens angrep på velferdsstaten ikke har ført til større frihet for andre enn dem som vil bruke en slik «frihet» til å tilrane seg sjøl større makt og øke klasseforskjellene i samfunnet.

På en måte har de understreket til fulle Bakunins gamle tese om at «sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet, og frihet uten sosialisme er privilegier og urett».

Interessant nok ser vi nå hvordan organisasjoner i mange land som definerer seg sjøl som mer eller mindre anarkistiske eller anarkosyndikalistiske kjemper for å bevare de positive sidene ved velferdsstaten mot korporasjonenes og liberalistenes angrep!

Hvis det er noe et anarkistisk samfunn nødvendigvis må være så er det et klasseløst samfunn, og da snakker jeg ikke om et liberalistisk pengedemokrati eller folkekapitalisme der økonomisk innflytelse avhenger av eiendom.

Anarkismen er også feministisk i den forstand at den moderne feminismen eller anarkafeminismen har som mål å ødelegge patriarkatet som skaper den kjønnssegregasjonen som har vært så ødeleggende langt inn i sjøl de mest progressive bevegelser.

«Anarkister» som ignorerer det grelle faktum at kvinner utfører 65% av verdens arbeid, hever 10% av lønna og eier 1% av all eiendom kan ikke med særlig stor rett kreve å bli tatt alvorlig verken som revolusjonære eller som frihetlige.

Noen ganger kan man fristes til å spørre om det er lettere å svare på hva anarkisme ikke er, enn hva det er.

Men en må bare godta at anarkismen som ideologi har ganske vide rammer, at den inkluderer forskjellige «tendenser», fra anarkosyndikalisme til anarko-kommunisme til anarkoindividualisme, etc., etc.

Anarkismens sterkeste tiltrekning på mange, inkludert meg som kom dit fra marxismen, er nettopp vansken med å entydig definere den. Dens fleksibilitet lar den overleve der andre frigjøringsideologier strander like tragisk og totalt som Sovjetkommunismen som endte i det totale autoritære vrengebilde av det den i utgangspunktet prøvde å bli.

Hvor mange ganger anarkismen har vært erklært død og begravet har man snart ikke tall på, men den eier en styrke som tydeligvis gjør den ganske umulig å ødelegge.

Noen ganger kan det vel virke som dens ideologiske styrke og frihetsidealet gjør den til sin egen verste fiende.

Det er noe så besnærende utfordrende og kompromissløst og opprørsk for mange ved ordet «anarki» og «anarkist» at det kan finne seg sjøl i seng med de merkeligste partnere.

Men den flørten opphører ganske fort når man innser at anarkismen ikke bare er en ide som henger i løse lufta, men som er uløselig knyttet til sosiale revolusjonær, til fagorganisasjoner, til feministiske grupper, til bevegelser som har kjempet mer kompromissløst mot stat og kapital enn noen andre.

Anarkismen er ikke en intellektuell hjernetrim for svermeriske «frihets»-elskere, den er en bevegelse og en ide med definitive mål. Anarkismens frihetsbegrep er sjøl hos mange individualistiske tenkere knyttet sterkt opp mot likhetsbegrepet. At frihet og likhet er to sider av samme sak.

Til og med Max Stirner, individualismens mest konsekvente talsmann, ender hans individualisme i en erkjennelse av at siden ethvert menneske har den samme rett til å definere seg sjøl som sin verdens sentrum blir menneskets verdi en individuell verdi som forkaster makt over andre gjennom eiendom eller politikk.

Nærmer vi oss en slags definisjon av det udefinerbare?

La oss si at en «anarkist» som ikke vil øke alles frihet er noe annet, at en «anarkist» som vil gi ett menneske (en sjøl?) makt over andre gjennom eiendom eller politikk er noe annet.

Og likevel står vi foran det problem og den utfordring at for en anarkist er det å definere anarki noe av det samme problem som det Henrik Ibsen påpeker med å skulle definere frihet. At den som tror at NÅ har jeg Friheten, den har just mistet den.

Anarkiet er et mål. Vi skal aldri komme dit. Det er ikke noe nederlag å si det, det er tvert imot en seier. Et samfunn som ikke har en Utopi, en framtidsdrøm, noe å utvikle seg videre mot er stagnert og skremmende og til sjuende og sist i ferd med å bli undertrykkende.

Anarkismen som idé og som bevegelse kan ikke stå stille, sjøl etter at vi på en eller annen måte har nådd de vesentligste målene; det statsløse og klasseløse samfunn, og en stor grad av frihet og likhet for menneskene.

En som er tilfreds med å stå på stedet hvil er definitivt ingen anarkist.

Da SUF på landsbasis vedtok marxismen-leninismen Mao Tse-tungs tenkning som ideologisk rettesnor og forbød fraksjonsvirksomhet ble SUL i Kr.Sund på anarkistenes initiativ rett og slett lagt ned. Noe som sendte sjokkbølger gjennom SUF sentralt. Men SUL var og ble nedlagt, og i stedet dukket ei venstresosialistisk og ei anarkistisk gruppe opp. SUF greide etterhvert å infiltrere AUF, men det er en helt annen historie…

FAU etablerte seg med eget kontor, faste møtedager en gang i uka, flat organisasjonsstruktur, osv. og trakk til seg mye oppmerksomhet. Siden vi ikke første direkte medlemslister er det vanskelig å si noe om hvor mange det var i gruppa, men jeg synes å huske at vi regnet med omtrent femti, ut i fra hvor mange som deltok i diverse demonstrasjoner, etc. Men «kjernegruppa», dvs. slike som var jevnlig innom kontoret og deltok på møtene, vil jeg tro utgjorde et sted omkring femten-tjue.

I «tomrommet» som oppsto etter SUL fikk vi fort rollen som den dominerende drivkrafta på venstresida i byen, og det ble gjennomført en del ganske spektakulære aksjoner og demonstrasjoner hvorav ihvertfall en som mange husker skyldtes mer tilfeldighet enn plan: En av anarkistene ble arrestert av egentlig en nokså triviell årsak og det brøt ut de rene opptøyer mot politiet! Og sjøl om lokalavisene var negative og leserbrevspaltene i den tida ganske så stengt for opposisjonelle så kunne de jo ikke la være å skrive om oss av og til… og vi kjørte ihvertfall to-tre lange debatter det jeg kan huske, den første mot Unge Høyre, den siste typisk nok mot det «gjenoppståtte» SUF(m-l).

FAUs prinsipprogram (utgitt på forlaget Kommunen.

1. mai var ett av de viktigste målene for virksomheten, og det første året deltok vi faktisk i det ordinære toget og vakte oppsikt med «uvanlige» plakater og flagg og såvidt jeg husker var jeg plukket ut til å holde en kort «ungdomsappell» før den ordinære talen. Hovedtaler var Tor Aspengren, daværende LO-formann, og jeg holdt en sterk appell om å gjenreise ikke bare kampånda i fagorganisasjonen, men også syndikalismen! Det var en nokså rød irritert Aspengren som kom ut på balkongen på Folkets Hus etterpå og sto der (sannsynligvis til sin store overraskelse) foran tilskuere der innslaget av anarkister ikke var ubetydelig… hvilket han jo både kunne se på de svarte/røde flaggene og høre av tilropene.

Det skulle vært interessant å vite hva han sa til sine partikolleger etterpå! For dermed var det også brått slutt på det AP-dominerte Samorgs vesle flørt med «disse radikale ungdommene» og ved neste korsvei (neste 1.mai) ble politiet tilkalt da vi som de sa «prøvde å trenge oss inn i toget». «Henge oss på», dekket vel bedre. Det ble imidlertid samtidig vår kanskje største og mest effektive demonstrasjon, der over femti deltok. Politiet greide til slutt å arrestere en i gruppa, men slapp ham brennfort ut av politibilen da vi truet med å snu bilen på hodet!

Til og med gamle damer som sto der som tilskuere applauderte da han ble sluppet ut av bilen og politiet stakk av.

Anarkistkontoret ble i tillegg til å være møte- og oppholdssted for anarkister også et sted der en del mennesker som hadde vansker med lokale myndigheter, sosialkontor, etc. kom for å få råd og hjelp.

Vi stanset i denne tida også meget effektivt den såkalte Jesus-bevegelsen forsøk på å få innpass i det radikale ungdomsmiljøet. Den historia gikk så langt som at det kom opp plakat på døra til møtelokalet i kjelleren til kirka med teksten «ANARKISTER INGEN ADGANG».

Løpeseddelen mot «Jesusbevegelsen» ble svært sterk kost for mange på grunn av Kåre Skogsets «blasfemiske» illustrasjon… Mest berømt av hans tegninger ble utvilsomt den antimiliitaristiske plakaten med teksten «MILITÆRET TRENGER DEG FOR Å TRYGGE HERSKERNES MAKT» som danske anarkister til og med laget postkort av!

Forøvrig hadde gruppa god tilgang både på gode illustratører og skribenter. Personlig satte jeg stor pris på Alf «Luka» Jørgensens små humoristiske vers med brodd! Som f.eks. denne «appellen til proletariatet»:

På denne tida var vår stensilmaskin «Emma» i stadig bruk med å trykke løpesedler og aviser, sistnevnte hadde vi tre av som kom ut med ujevne mellomrom: «Revolt», «Anarki» og «Alarm», foruten at vi brukte den til å mangfoldiggjøre både organisatoriske retningslinjer, prinsipprogram og (når det var vår tur) internavisa til anarkistbevegelsen i Norge.

Hvilket bringer meg naturlig over på Seletunkonferansen, en konferanse av anarkister ved Bergen der ting som organisasjonsstruktur og samarbeidsformer mellom gruppene ble diskutert. Som største gruppe i landet deltok FAU med flere av sine medlemmer der, og der ble ideen om det som spøkefullt ironisk ble kalt for «Anarkobanditten» til, det felles interne blad mellom gruppene som ble redigert av gruppene på omgang.

På dette møtet var mange til stede som senere skulle bli kjent både gjennom miljøbevegelsen, journalistisk virksomhet, forfatterskap, etc. som Halfdan Wiik, Tor Selstad, Andreas Hompland, Jan Bojer Vindheim, Rune Hagen, etc.

Avisa «Folkebladet» så etter hvert dagens lys og ble et slags hovedorgan for anarkistbevegelsen, dette var noe FAU deltok i, men det var ikke vårt initiativ.

Føderasjonen av Anarkistisk Ungdom sto på toppen av sin virksomhet omkring 1969-71 men det var allerede tegn til at ting nok ikke ville gå SÅ lett, nei. Min personlige oppfatning av dette, og som jeg vet en del andre er uenige i, er at «fallet» begynte med den innflytelsen som den såkalte hippiebevegelsen og hasjkulturen etterhvert begynte å få, en innflytelse som tenderte mot å fjerne FAU fra arbeiderbevegelsen og avideologisere mange av medlemmene (inntil det viktigste slagordet ble «fri hasj»).

Personlig har jeg alltid vært en sterk motstander av rusgifter (ut i fra en forståelse av at få herskere er hardere mot sine undersåtter), og min motstand ble ikke mindre etter som jeg så denne dritten ødelegge alt som vi hadde greid å få til. Tidligere aktivister gikk i passivitet eller døde, noen forsvant til «Køben», et par raknet fullstendig og gav seg mystisismen og Gud helt i vold.

Vi som kjørte ei «europeisk» ideologisk linje bygd på bl.a. Malatesta, Krapotkin, Bakunin og Goldman og syndikalistiske organisasjonsideer gikk nok seirende ut av den striden til slutt, og FAU beholdt en hard kjerne av aktivister, men framgangen stoppet opp. En siste oppblomstring kom gjennom noen anarkafeministiske unge kvinner som kom inn i gruppa. Rystende nok var det faktisk et par av «gamlegutta» som likte det så dårlig at de sluttet å komme på møtene!

Mange av de nye var ikke folk i fast arbeid men ungdom under utdanning, med Kr.Sund som midlertidig stoppested. Da FAUs kontor ble offer for at bygninga det lå i ble delvis kondemnert var det et hardt slag for gruppa. Og vel må det sies at jeg personlig bestemte meg for å prioritere den skjønnlitterære skrivinga i stedet for lagsarbeidet som jeg bare må innrømme hadde slitt meg totalt ut da vi kom så langt som til 1973. Fra ca. 1974 eksisterte ingen rest av FAU, men overraskende mange av de som hadde vært i gruppa forble faktisk anarkister og er det vel ennå.

Notat til notatet:

Dette er omtrent ordrett mitt e-postbrev til Harald Fagerhus – http://home.powertech.no/haraldfa – som skriver bok om anarkismens historie i Norge og ba meg om opplysninger om FAU. Etter ei gjennomlesning av det han har skrevet til nå trenger han nok absolutt ei oppdatering på begivenhetene omkring 70-tallet!

Det viser seg igjen og igjen at begivenheter som finner sted utenfor de største bysentra har en tendens til å bli betraktet som «lokale» heller enn «nasjonale» hendelser…

Det må også understrekes at dette er et høyst personlig dokument, skrevet ned uten å ha sjekket årstall, etc. I hovedsak bør det imidlertid være korrekt – i hvert fall betraktet som en beskrivelse av begivenhetene sett fra mitt ståsted og slik jeg husker dem. Noe annet gir jeg det da heller ikke ut for å være.