Og her har jeg i årevis fått kjeft og bebreidelser for ikke å tro på myten om de edle primitive stammekrigerne i Afghanistans fjell, som med angrepsgevær som de hadde stjålet eller erobret fra fienden vant frihet for seg og sitt folk i en kamp av bibelske (koranske?) proporsjoner mot De Onde Vantro og mot fremmede tanker og skikker.

Nå kommer altså endelig sannheten fram i offentlighetens lys, og de som så helhjertet støttet og applauderte Afghanistans triumfferd inn i et primitivt teokratisk og patriarkalsk prestestyre kan få se hvem de virkelig støttet.

Betalt og oppmuntret og bevæpnet til tennene av Central Intelligence Agency (USA) og Inter Services Intelligence (Pakistan) strømmet afghanske flyktninger sammen med store grupper frivillige fra islamske fundamentalistiske og antikommunistiske miljøer inn i Afghanistan. Det var en salig blanding «frihetskjempere» fra hele den såkalte arabiske verden. Ledet av djupt reaksjonære, djupt religiøse menn, som var besatt av ønsket om å føre en hellig krig mot de «vantro».

Dermed startet det som endte med kaos og stammekrig og militært og strengt religiøst diktatur i stakkars Afghanistan.

Mannen som utformet USAs utenrikspolitikk på denne tida var en fullstendig gal antikommunist som het Zbigniev Brzinski, sikkerhetsrådgiver for den amerikanske presidenten Jimmy Carter.

I hans betente hjerne var verden enkelt delt i det bunnløst onde Sovjetiske Imperium og deres «henchmen» på den ene siden, og alle de som gjorde motstand mot kommunismen på den andre, med USA naturligvis som den skinnende frihetens ledestjerne.

Ut over det antikommunistiske kriteriet var det ikke så nøye med hva og hvem deres medsammensvorne var, hva de gjorde eller hvilke ideer de ønsket å sette ut i livet dersom de fikk makt.

Ikke en gang Hitler hadde vel et så primitivt syn på motsetningene i verden …

Det passet CIA i denne situasjonen utmerket å bygge opp under pakistanske generaler, prester og politikeres stormaktsambisjoner, med deres drømmer om pakistansk innflytelse og makt langt inn i Kaukasus og India.

Disse utrolig tåpelige, historieløse og kortsynte amerikanerne hadde ingen som helst betenkeligheter med å hente fram fra historias skraphaug halvglemte Koran-skolers fundamentalistiske islamisme som motvekt mot «hedningenes» politikk.

De som deltok i dette skitne spillet frydet seg nok over sin rolle som hemmelige bakmenn og koreografer i det politiske skyggelandet slike organisasjoner som CIA, MI5, SIS, POT, KGB, osv. forveksler med verden og virkeligheten.

Det å gi fritt spillerom for slike menn som Osama bin Laden og hans likesinnede var ett av Pakistans og USAs «genistreker». Med seg fikk de også Gulbuddin Hekmatyar som ledet organisasjonen Hezb-i-islami, samt folk fra så godt som alle fundamentalistiske islamittiske terrorgrupper som i dag plager verden, og framhevet dem alle stolt som modige frihetskjempere mot Det Onde Imperium. Finansiert ikke bare av USA, men av en omfattende opiumsdyrking. Enda en av disse bumeranger som USA gladelig kastet ut i det historiske mørket og som kom tilbake til vesten som narkodød og organisert kriminalitet.

Noen av de ivrigste mujahedins ble til og med hentet til USA for å få opplæring i terror og sabotasje!

At drømmen deres var et panislamsk Sentralasia underlagt den mest primitive form for middelaldersk religiøst diktatur heftet da for pokker ikke? At de hatet alt som liknet på individets frihet og likhet og rettigheter ut over bokstavtro tolkninger av sin hellige bok vedkom tydeligvis heller ikke saka.

I Afghanistan var en forsiktig frigjøring av kvinnene kommet i gang, der jenter omsider fikk skolegang og muligheter til å arbeide, og ikke minst ble de kvitt den hatede og ubehagelige burkaen som fikk dem til likne vandrende telt og som hindret dem i å fungere i noen som helst sosial sammenheng utenfor hjemmet og en verden lukket inne av overtro og brutal patriarkalsk tradisjon og religion.

Disse kvinnene skulle senere få betale dyrt for sin «ulydighet», men det syntes vel USAs politikere og etterretningsfolk var helt irrelevant og uten betydning. En kan vel ikke ødelegge en kommunistisk sammensvergelse som den i Afghanistan uten å knuse noe. Hva som helst, egentlig… kvinnekropper og kvinnehåp var neppe en gang verd så mye som en fotnote for noen av maktene i dette spillet.

Taliban og deres medsammensvorne er USAs og Pakistans barn, vakt til live av Zia ul Haq og Brzinski og Reagan. Stolt båret fram av Pakistans sikkerhetstjeneste ISI og CIA.

Når nå barnet er blitt voksent og gjør opprør mot sitt opphav var nok ikke det med i beregningen. Brzinski er fremdeles stolt av sin innsats som bidro til å ødelegge Sovjetunionen, og så spørs det om han vil vedkjenne seg like stolt den terroren som rammet New York.

Han sammen med alle de andre stupide amerikanske politikere som trodde kommunismen var den siste fiende, og som trodde de fant brødre i ånden i menn som bin Laden, Ali Muhammad, El Sayid Nosair, Gulbuddin Hekmatyar, Abdul Rasul Sayyaf, etc.

Skurker, javisst, men det var jo et godt gammelt ordtak som sa at man skulle bruke en tyv til å fange en tyv. De skulle være USAs nyttige idioter i kampen mot kommunismen, men hvem ble hvems nyttige idioter? Og har amerikanske og europeiske politikere nå trukket noen djupere lærdommer av fortidas mistak?

Det er mennesker som driver historia, og det tragiske er at den nå settes opp igjen som en reprise. Og om form og regi kanskje er annerledes så er innholdet det samme elendige gamle maktspillet og menneskene bare lus mellom møllesteiner.

Bumerangenes tid er ennå ikke forbi.

Men på ett vis har det vært som om jeg helt har manglet ord i en så ordrik tid. Den som på mange måter fikk meg til å forstå at orda bare må finnes var mitt barnebarn Ronja på åtte, som satt og tegnet det hun hadde sett utfolde seg på TV og hva hun tenkte og følte.

Jeg skylder derfor ikke minst henne å prøve å skrive noe.

Svak og sjuk som jeg har vært de siste ukene har jeg i likhet med de fleste sittet og glodd på begivenhetene med måpende undring, men blandet med en følelse av at dette hadde jeg faktisk også tenkt måtte skje før eller senere. Det følger den fanatiske terrorens ubønnhørlige logikk. Blandet med religiøs tro og fullstendig likegyldighet overfor menneskers liv og smerte, er en terror som dette nesten ustoppelig i et åpent samfunn.

Likevel slår det meg også at dette neppe noen gang kan skje på akkurat samme måte igjen, fordi de om bord i flyet nå vet at flykapringer kan ende som dette om ikke kaprerne stanses. Og at de tiltak som nå settes i gang på mange måter er å stenge stalldøra etter at hesten er rømt. Kanskje til og med som et påskudd for å gjøre USA til et enda mye mer ufritt samfunn enn det allerede er…

Med noen få mer eller mindre drastiske tekniske grep, som f.eks. å isolere førerkabinen fra resten av flyet slik at det blir umulig for flygerne å overlate den til kaprerne samme hvor mange terroristene skjærer halsen over på, vil man forhindre resultater som dette.

Det er vel også et tankekors at mens enhver amerikansk bank har væpnede sikkerhetsvakter, har flyene ingen.

Ved å følge begivenhetene time for time og se skyskrapere rase sammen som korthus og tenke på de stakkars menneskene som er rammet av tragedien blir det liksom noe fra en annen verden å se den politiske og militære reaksjonen på det hele.

Terroranslaget slik mitt barnebarn Ronja ser det.

Kravet om å finne de som gjorde det, eller dersom de ikke kan finnes, så må det i det minste finnes en syndebukk.

Skriket på hevn har jeg ingen vansker med å skjønne, jeg ville ha skreket ganske høyt på det sjøl dersom noen av mine ble rammet av noe liknende. Men en annen litt uvelkommen tanke er at nå får USA oppleve det som andre land jo har opplevd så mange, mange ganger. Å se sine hus rase sammen og vite at ens egne medborgere begraves i ruinene.

Jeg lever sjøl i en by der store deler av byen ble bortimot jevnet med jorda av bomber under siste krig, og når jeg har sett USAs politiske og militære myndigheters umettelige villighet til å bombe i andre land så har jeg ofte spekulert på om denne villigheten ikke skyldes mangel på forståelse for hva bombing virkelig betyr for dem som befinner seg under bombene!

Jeg unner likevel ingen å bli bombet. Ingen! Verken med bensintunge passasjerfly eller noe som helst annet. I mine øyne er bombeflygere og terrorister blant de mest foraktelige mennesker i verden.

Når Afghanistan nå plutselig bringes inn i bildet så er det nokså merkelig, rent politisk. Dagens Afghanistan er et resultat av USAs politikk under den kalde krigen, der enhver skurk var godtagbar dersom hun eller han ikke var kommunist.

De som for alvor tror at Sovjet tapte krigen i Afghanistan fordi Mujahedin var slike fantastiske krigere, er geriljaromantikere og lite annet. Det var Pakistan og USA som var de virkelige arkitektene bak Sovjetunionens nederlag, og for USAs vedkommende var mengden av våpen og penger som ble sprøytet inn i Afghanistan av en nesten utrolig størrelsesorden. Blant annet iverksatte CIA et gigantisk oppkjøp av russiske våpen verden over øremerket for Mujahedin i Afghanistan mens propagandaen breket i vei om de tapre Mujahedins som sloss med «erobrede sovjetiske våpen».

Resultatet av det hele ble til slutt altså Taliban, ett av de mest perverse religiøse regimer verden noen gang har sett. Og Pakistans rolle i det hele er ikke mindre tvilsom, med pakistanske stormaktsambisjoner som delvis ble realisert gjennom støtte til islamsk terror langt inn i Russland og India.

Uten Pakistan ville Talibanregimet i Afghanistan rett og slett ikke ha eksistert!

Som man reder ligger man, heter det jo. Men de som ble rammet av dette, som delvis skyldes den kalde krigens amerikanske idiotpolitikk, var altså nå ikke minst helt vanlige mennesker, som vinduspussere og sekretærer og butikkansatte.

Terrorens mål kan være hva den vil, resultatet er gitt: De krefter som terroren var ment å ramme er de som profitterer aller mest på den. Er det noen som virkelig tror at ETA har brakt det baskiske folk en eneste millimeter nærmere løsrivelse fra Spania? Ha! Langt ifra og tvert imot. Er det noen som tror at terrorangrepet mot Pentagon og WTC har svekket eller endret høyresida i USA? Svekket presidentens stilling?

Enda en gang tvert imot. USA har tatt mange steg i retning av å bli mer totalitært, en i utgangspunktet hånet og i mange kretser temmelig upopulær president Bush ble plutselig helt og samlingspunkt, og greide med en tale, som til tider var både sentimental, banal og vulgærpatriotisk, å få sjøl journalister fra tradisjonelt kritiske media til å overgå hverandre i lovord og beundring.

Det er ikke bare flaggfabrikkene som går strykende etter terrorangrepet i USA. Terrorister er noen av de beste venner regjeringer og statsledere verden over kan ha, de gjør rett og slett mirakler for både forsvarsbudsjetter, politi og etterretning.

Etterretningsorganisasjoner utnytter terroren til siste trevl for å gi seg sjøl alle slags vidtgående fullmakter om overvåking, til å få penger til alt de trenger av utstyr, etc.

Telefon, internett og all annen form for kommunikasjon blir et mål for overvåking og kontroll, sjøl om anslaget mot Pentagon og WTC egentlig beviste de elektroniske overvåkingssystemenes totalt manglende evne til å fange opp terror.

Konservative politikere i USA som knapt nok aner hvor Afghanistan befinner seg på kartet spytter ut av seg påstander og floskler om «terrorstater», og en greide til og med å inkludere Kina i gruppen av slike stater!

En av de tingene jeg frykter mest for Europas del, er at flyktninger og innvandrerer fra muslimske land vil bli ytterligere skjøvet inn i isolasjon og fremmedgjort fra den kultur og den politikk som rår i samfunnet omkring dem.

Dermed blir de etter hvert enkle mål for politikere som vil utnytte deres synlige tilstedeværelse til å dreie politikken i rasistisk og autoritær retning.

En ny Hitler, om enn kanskje med et moderne og «framskrittsvennlig» image, er ikke umulig.

Progressive og liberale kan snakke så mye de vil om nødvendigheten av toleranse og verdien av å møte fremmede kulturer, jeg merker til og med i min egen vanligvis nokså radikale omgangskrets hvordan «muslim» er blitt et enda mye mer negativt ladet ord enn før. Og det dreier seg ikke, som mange synes å tro, om å «utdanne» folk til toleranse, det dreier seg om at innvandrerne faktisk er nødt til å tenke veldig alvorlig over at dersom de vil bli sett på som vanlige borgere i sine nye hjemland så må de til en viss grad følge det gamle ordet om at i Roma gjør man som romerne.

Det ligger en enkel logikk bak mye av dette. Som når en innsender i ei lokalavis lurer på hvorfor det bygges private muslimske skoler og moskeer i vesten, mens kristne risikerer dødsdom for å misjonere i muslimske land?

Slik logikk kan ikke møtes med kompliserte svar, uansett hvor fristende det er å gjøre det. For virkeligheten og sannheten (i den grad et slikt dyr eksisterer) kan faktisk være svært banal av og til.

Store kriger er blitt startet av årsaker som i ettertid virker nærmest uforståelige; konflikt over et lite landområde, over «ære», kulturelle symboler, over ideologi og religion. Særlig det siste?

En tenker også uvilkårlig på hva som blir neste steg i opptrappinga. Kjemiske våpen? Bakteriologiske?