Det er i år 70 år siden den spanske borgerkrigen formelt var over. 1. april 1939 holdt General Francisco Franco en radiotale til den spanske nasjon der han erklærte at det han kalte «Den Røde Armé» var beseiret.

Det var imidlertid ikke bare begynnelsen på en langvarig terror, med tortur og henrettelser mot fascismens motstandere i Spania, det var også begynnelsen på en motstandskamp som skulle komme til å vare helt til Francos død.

Solturismens falske fasade var det som møtte norske turister mens det foregikk en undergrunnskrig mot Spanias brutale politimakt og mot militære mål, der de siste geriljakrigerne kom ut av skjulestedene sine i byene og ned fra fjellene først etter Francos død.

I 2002 erklærte det spanske parlamentet Francos militærkupp mot den spanske republikken som illegalt.¹

Det ble også satt ned en komite som skulle se på skjebnen til Franco-fascismens ofre både under og etter borgerkrigen.

Gode intensjoner til tross har likevel arbeidet med å skrive om historia, finne ofrene og rehabilitere forfulgte og fengslete anti-fascister også blitt aktivt motarbeidet, og arbeidet er på langt nær fullført.

Ikke minst har skylda vært hard å svelge for den katolske kirka i Spania, som både under og etter borgerkrigen var en av Francos sterkeste støttespillere og en aktiv og ivrig deltager i undertrykkinga av det spanske folket.

Utallige ofre for terroren har i ettertid vitnet om prestenes medvirkning og deres irettesettende ondskap ikke minst i møte med familiene til ofrene for fascistenes tortur og henrettelser. De henrettede hadde ifølge presteskapet bare fått det de fortjente og var nå der de skulle være – i Helvete.

Det vi må spørre oss om, er hvorfor verden så glatt godtok eksistensen av Franco-regimet etter at den tyske og italienske fascismen var overvunnet?

Politikere og næringsliv som var skjønt enige om hvor forferdelig kommunismen i Sovjet var, hadde få eller ingen problemer med å både handle med og samarbeide med det fascistiske Spania.

Under den annen verdenskrig ventet spanjolene i spenning mens krigen gikk mot slutten og de alliertes seier nærmet seg. I tro på at den neste fascisten som ville få det han fortjente ville være Franco.

De ventet ikke bare forgjeves, de fikk erfare hvordan Franco-Spania stilltiende under den kalde krigen både økonomisk og politisk ble invitert inn i det gode selskap som den gode anti-kommunisten han var.

Hvor fjernt var ikke det fra de rundt 250 til 300 nordmenn som reiste til Spania for å kjempe mot fascismen! Som så faren og som kanskje ante hva som kunne og skulle skje dersom fascisme og nazisme ikke ble stanset. Og det var på Spanias jord at den første store sjansen til å stanse den kom.

Hvor fjernt også fra det norske folks engasjement under borgerkrigen da det ble startet en stor solidaritetsaksjon for den spanske republikken og det ble samlet inn ikke bare to millioner kroner, en enorm sum etter datidas målestokk, men også mengder av medisin, mat og klær. Ingen annen nasjon ga så mye pr. innbygger!

Spaniahjelpen ble forløperen til det som senere ble Norsk Folkehjelp.

De vestlige demokratiske regjeringenes ikke-innbladingspolitikk i forhold til Spania står som en skamplett i historia, og det er kanskje dette som har gjort at så mange også i vårt land slett ikke har likt å snakke verken om forbudet mot å dra til Spania for å kjempe i borgerkrigen eller tausheten omkring de som gjorde det da de kom tilbake.

Men Norge som nasjon var etter krigen i 1945 samtidig internasjonalt sett på som en av Spanias verste politiske fiender i Vesten, blant annet i Franco-diktaturets forsøk på å få Spania inn i NATO, noe mange andre land jo ivret sterkt for.

Ei hovedårsak til den norske skepsisen til å hente Spania inn i den vestlige varmen var utvilsomt den sterke og vedvarende motstanden mot diktaturet i Spania i hele den norske arbeider-bevegelsen.

I avskjedstalen sin i Barcelona til de frivillige som hadde kjempet på republikkens side i kampen mot fascistene sa Dolores Ibaruri:

«Kamerater i den Internasjonale Brigade. Dere er historie, dere er legende. Vi kommer ikke til å glemme dere. Når fredens oliventre igjen blomstrer, kranset med bladene av den spanske republikkens seier – kom tilbake til oss!»

Hun visste nok ikke da at foran Spania lå det så mange år med diktatur og undertrykking at de fleste av de som kjempet på republikkens side i kampen ikke lenge var i live da demokratiske friheter endelig ble innført i Spania etter Francos død.

I Spania i 1997 tok jeg kontakt med fagorganisasjonen CGT fordi vi ønsket å besøke gravene til de falne i borgerkrigen på kirkegården i Barcelona. Den internasjonale sekretæren Angel Bosqued kjørte oss velvillig til kirkegården og viste oss rundt til mange gravsteiner og monumenter som bar inskripsjoner som viste at de som lå der hadde kjempet og dødd for republikkens sak. Deriblant også utenlandske frivillige.

Alt virket velholdt og ryddig og mange steder lå det friske blomster på gravene. Et nytt stort monument var dessuten viet alle utlendinger som hadde kjempet mot fascistene under borgerkrigen.

Bare tre steder i Norge står det derimot noen form for minnesmerke over Spaniakjemperne. Det ene av dem ser vi bak oss her, på Folkets Hus i Kristiansund!

Det skal vi være stolte av og ta vare på. For om 1. mai er en dag da vi hyller arbeiderbevegelsens store kvinner og menn, så vil disse to, Nils Ersnes og Johan Åsgård på denne dagen stå som representanter for det engasjement og den rettferdighetssans som får vanlige mennesker til å våkne, og om nødvendig med livet som innsats kjempe for den sak og den ideologi som djupest sett forener alle i arbeiderbevegelsen:

Rettferdighet og solidaritet i kampen mot urett hvor enn i verden den måtte finnes!

Fotnote

1. I 2007 vedtok for øvrig den spanske nasjonalforsamlingen en lov der Francos militærkupp mot den spanske republikken ble offisielt fordømt. Symboler fra Franco-tida skulle fjernes fra gater og bygninger. De summariske straffesakene ble i tillegg kjent ugyldige. | ↩

Kamerater!

Vi står her igjen i dag på 1. mai 2008 tro mot den tradisjonen som er vokst fram der vi minnes arbeiderveteranene Karl Aandahl og Helmer Madsen. Og vi skal også minnes en ukjent sovjetisk soldat og en ukjent alliert arbeider som står som symboler på den hjelp Norge fikk fra Sovjetunionen og andre allierte under den annen verdenskrig.

Helmer Madsen var en teoretisk begava og djupt engasjert mann som så det som ei stor tragedie at arbeiderbevegelsen var splitta på grunn av teoretiske uenigheter og partitilhørighet.

Dessverre har jeg bare lært Helmer Madsen å kjenne gjennom det han har skrevet, og sjøl om mye av det i dag naturligvis virker preget av tida det ble skrevet i og hans ofte svært så personlige kamp mot det han så som negative krefter i arbeiderbevegelsen, så har han fremdeles et budskap til oss alle: Sammen står vi sterkt, splittet står vi svakt. Og uten folkelig deltagelse blir «demokrati» bare et ord, også blant sosialister. Eller med Madsens egne ord:

«Vi kan og må ikke overlate behandlingen, løsningen og utformingen av våre standpunkter til en liten krets av politiske og faglige ledere, uten at vi selv har et ord med i laget. Det vil bare øke byrdene, ansvaret og vanskene og svekke arbeidermassenes aktivitet …

Gi uttrykk for din mening om de faglige og politiske spørsmål, gjør forslag til endringer og forbedringer og la oss så i fellesskap drøfte og bli enige om de oppgaver og standpunkter vi mener er mest forsvarlige og som fører oss fram på den riktige vei, fram til sosialismen.»

Om jeg heller ikke hadde den glede å bli virkelig personlig så kjent med Karl Aandahl, så kjente jeg godt til både mannen og hans virke, og hadde stor respekt for ham. Ett av mine første «politiske» barndomsminner var når jeg ikke så lenge etter krigen på bytur fra Smøla satt på en koffert på Oppbevaringcentralen mens far min og Karl diskuterte og diskuterte og diskuterte … noe de sjølsagt også fortsatte med etter at vi flyttet til byen.

Karl Aandahl var en mann som ble respektert av folk i byen, sjøl de som var politisk helt uenige med ham. Han var på mange måter Helmer Madsens rake motsetning i mange ting. Han var en byens og distriktets mann. Folkelig, nærværende, lokal der Madsen tenkte nasjonalt og internasjonalt.

Men jeg tenkte på dem begge da vi nå ganske nylig opplevde hvordan ideologisk konservative mennesker ikke bare angrep kommunismen og marxismen, men faktisk sidestilte den med fascismen!

Det var antakelig kommunismens store tragedie at kommunistiske partier fikk makt stort sett bare i land uten noen demokratisk tradisjon, eller også på grunn av delinga av Europa etter krigen.

Men kommunismen som ide er naturligvis ingen forringelse av demokratiet, den er en utvidelse av det. Det er ideen om at kapitalismens eierdiktatur skal vekk, og at folket skal eie produksjonsmidlene i fellesskap. Så kan det vel diskuteres om løsninga med at staten skal eie eller kontrollere på vegne av folket er en særlig god tanke, men det berører en helt annen debatt.

Fascismen og nazismen på sin side sprang rett ut av en kapitalistisk tankegang, og den ble kapitalismens motgift i kampen mot ei fremadstormende venstreside. Først i Italia, deretter i Tyskland og så i Spania.

Nazismen i Tyskland gikk hånd i hanske med konserner og foretak som bl.a. Kruppwerke, I.G. Farben, Allianz. Storkapitalen i Tyskland fikk under fascismen de aller beste levekår og brukte uten de minste skrupler slavearbeiderne som fasciststaten forsynte den med. Hitler slo allerede i 1933 kategorisk fast ovenfor de såkalte radikale elementer at nazipartiets revolusjon var politisk og nasjonalistisk, ikke økonomisk. Den skulle bevare, utvikle, styrke og konsolidere kapitalismen, ikke ødelegge den.

Men for heller å ta det ned på et helt menneskelig plan:

Karl Aandahl og Helmer Madsen var ikke bare kommunister og sosialister, de var også humanister og i djupeste forstand også demokrater. Ideologisk sett kan jeg nok ha uenigheter med både dem og mange andre kommunister, men jeg har likevel aldri tvilt på deres humanisme og deres oppriktige ønske om å være med på å skape et godt og rettferdig samfunn å leve i for oss alle.

Og de var naturligvis ikke alene om det! Mange av de beste mennesker jeg har kjent og kjenner har vært eller er kommunister. Det inkluderer også min egen far som, sjøl om han aldri var medlem i NKP, satt en periode etter krigen som representant for partiet i Brattvær herredsstyre på Smøla.

Noen av de mange klassekampens helter jeg tenker på ligger begravd både her og på de andre gravstedene i byen og på Nordmøre ellers. Atter andre står her sammen med oss i dag.

Når prominente og sentrale høyreorienterte moteideologer nå står fram og sammenlikner disse menneskene ideologisk med fascister, er de ikke bare på vidda, de er til og med på feil vidde!

Og siden jeg nå også bruker denne anledninga til å nevne flere framstående kamerater fra Kristiansund og Nordmøre vil jeg nevne en som jeg tror ikke er så godt kjent her i byen.

I Trondheim i dag holdes det nemlig tale og legges ned krans ved ei statue av en Kristiansundsfødt veteran fra arbeiderklassen. Hans navn er Knut Olai Thornæs og parken som statua av ham står i kalles gjerne også for «Thornæsparken». Han var født den 30. mai 1874 her i byen og ble fagorganisert i 1897, medlem i Arbeiderpartiet i 1900 og NKP 1923. Han var redaktør og medarbeider i flere aviser og skrev og satte melodi til arbeidersanger, deriblant «Frem kamerater» som vel har stått – og fremdeles står – i de fleste røde sangbøker. Det var ganske sikkert en av de aller første arbeidersanger jeg kunne!

Første verset burde være kjent for de fleste:

«Frem kamerater. Frem mot krigerånden 
Frem mot vold og barbari 
Slå tyranniet våpnene av hånden 
Ellers blir vi aldri fri!»

Det er vel også fine ord å ta med seg når vi skal minnes Karl Aandahl og Helmer Madsen!

Den ukjente sovjetiske soldat og den allierte arbeider som er gravlagt her minner oss om hvem vi har å takke for vår frihet. For sjøl om det var en sterk motstand i det norske folk mot den tyske okkupasjonen av Norge ville sjølsagt verken nisselue og binders eller sabotører og væpnede motstandsfolk ha kunnet fri Norge fra okkupasjonen.

Akkurat i disse dager hylles jo flere framtredende motstandsfolk for sin innsats, men det er likevel en ganske underlig forestilling. Den kompakte stillheta om den store innsatsen til folk på venstresida mot okkupasjonen er både påtagelig og ubehagelig. Ganske nylig offentliggjorte dokumenter fra det tyske sikkerhetspolitiet viser jo helt klart at tyskerne fryktet norske kommunistiske motstandsgrupper langt mer enn de var redde for MILorg og «gutta på skauen».

Men la nå det være – hva enn nordmenn gjorde både ute og hjemme, så vet alle seriøse historikere at krigshistoria ville sett ganske annerledes ut om ikke Nazi-Tyskland hadde begått den avgjørende feilen å angripe Sovjetunionen.

Minst sytti prosent av den tyske krigsmakta kjempet på østfronten og krigens psykologiske vendepunkt ble uten tvil slaget om Stalingrad. Det militære vendepunktet ble slaget om Kursk sommeren 1943, verdenshistoriens desidert største motoriserte slag! Etter det kunne det faktisk bare gå en vei.

Den eneste delen av Norge som ble angrepet militært av våre allierte under krigsavslutninga var Finnmark, som med store tap ble befridd av Sovjetunionen i samarbeid med norske partisaner.

Sovjeterne trakk seg uten politiske motytelser ut av Norge, ganske sikre på at vennskapet mellom de to landene nå var beseglet for all framtid. Så feil kunne man altså ta!

Dette naturligvis slett ikke til forkleinelse for folk fra alle land og alle verdensdeler som kjempet imot aksemaktene Tyskland, Italia og Japan. Jeg kjente personlig en mann som hadde deltatt i landgangen i Normandie, den såkalte «D-dagen», og jeg skal betro dere at å høre ham fortelle om det som hadde skjedd den gangen var rystende langt inn i sjela på en ganske annen måte enn å lese om det i bøker!

Jeg er også nødt til å tilføye når vi snakker om krigen, at sjølsagt var heller ikke alle mennesker i Tyskland eller andre land som trodde på og støttet tysk, italiensk og japansk nasjonalisme og fascisme avskyelige og dårlige mennesker.

Livet er bare ikke så enkelt som det. Og individuelle valg kan ha mange årsaker. En god forfattervenn av meg pleier gjerne å si at for å virkelig forstå en motstander skal man i fantasien prøve å gå noen mil i hennes eller hans sko.

Men det forhindrer likevel ikke at vi – slik jeg ser det – uten noen som helst reservasjon må få være glade for den friheten våre allierte under krigen ga oss, og som vi naturligvis fremdeles nyter godt av.

Vi legger ned krans på gravene til Helmer Madsen og Karl Aandahl som en takk for deres liv og virke for sosialisme og folkestyre, og på krigsgravene som et symbol på vår takk for alle våre alliertes innsats under den annen verdenskrig.