AMASONE
Novelle av Ingar Knudtsen
M'Bela wa Askari betraktet de to motstanderne sine vaktsomt. Den
ene forsøkte å komme inn på henne fra siden, med sverdet sitt
løftet til hogg, den andre kom rett på. M'Bela gjorde en finte
med den lange trestokken sin, og sidesteppet for å få armslag.
Men i det samme satte hun foten rett ned i noe klebrig og varmt.
Hun gled, og ble sittende på baken i fersk hestemøkk.
- Fordømt!
Hun så opp på de to motstanderne sine. Den yngste av jentene
senket tresverdet sitt, og fniste, mens den andre glante på henne
med treningsstokken fremdeles hevet til stikk eller slag. Så
løftet hun stokken opp foran ansiktet som for å verge seg mot
synet av krigerprestinna som satt der i hestelorten.
De andre stanset også treninga og så bortover mot dem.
M'Bela reiste seg med den smule verdighet hun maktet å vise.
- Den første som ler slår jeg inn skallen på, sa hun. - Har jeg
ikke sagt at dere skal holde de fordømte hestene borte fra
treningsplassen?
Først da hun hadde kommet for seg sjøl nede ved elva, og fått
vasket av seg skitten begynte hun å le. Men det var en latter
blandet med oppgitthet. Gudinna skulle vite at nå var hun lei av
dette. Lut lei av dag inn og dag ut med trening av jentunger og
utrente kjerringer i våpenbruk og nærkamp.
Hun så andre dra ut og komme hjem etter raid mot barbarene i nord
eller fra reiser mot vest eller sør. Nå kunne noen andre overta
både trening og tempeltjeneste - hun måtte bort! vekk fra Atador
og den lukkede dalen.
Hun skulle foreslå det for Jelamar allerede i kveld. De hadde
vært de første til å åpne handelsveien mot Vesthavet, nå kunne de
gjøre det samme østover. Dra til havet der, og utforske nytt
land. Nytt land ihvertfall for M'Bela. Jelamar hadde jo kommet
den veien, for noe som virket å være en evighet siden, men som
bare var tre korte år.
Tre år siden de hadde kommet hit som flyktninger for å grunnlegge
en by og et rike.
- Jeg vil være med! Khush Ran møtte trassig blikket hennes.
M'Bela så bort på Jelamar for å få støtte. Skulle de dra med seg
en mann på turen. Hadde de ikke nok med å passe på seg sjøl, om
de ikke skulle passe på ham også?
Jeg har ikke vært ute av byen siden jeg kom hit, sa Khush. - Dere
sier jeg er en fri mann, men hva slags frihet er det dere gir meg?
Endeløst husarbeid. Jeg sliter som et pakkesel med tunge
vannkrukker og stabler med ved. Nå er jeg lei. Det er to år
siden jeg flyktet hit fra Assur og...
M'Bela sukket og avbrøt taleflommen.
- Jelamar, hva sier du?
Jelamar trakk på skuldrene.
- La ham være med. Hvis hestene dauer kan vi alltids bruke ham
som kløvhest.
Khush så usikkert på henne.
- Jeg kan ikke bære så mye som en hest... begynte han.
M'Bela løftet hånden.
- Du kan bli med.
De la byen bak seg, red i en slak bue mot nord gjennom den brede
dalen, før de svingte østover, opp skråningene mot de snødekte
fjella. Tre ryttere og to kløvhester.
Jelamar var bevæpnet med sverd og kortbue. Et velfylt kogger med
piler hang på salen hennes. M'Bela bar det afrikanske spydet
sitt, som hun hadde etter sin mor, og det uunnværlige økseliknende
våpenet med det halvmåneformede bladet - hennes gave fra Gudinna.
Tegnet på at hun var utvalgt. Khush som mann var ikke tillatt å
bære en krigers våpen, men hadde en bredbladet kniv i beltet.
Jelamar red først, mens M'Bela dannet baktroppen.
Det ble en hard tur oppover, der de mesteparten av veien ikke
kunne ri, men måtte leie hestene.
De slo leir like oppunder tregrensa. Over dem, mot øst og nord,
kneiste bratte, hvite topper, og sjøl om det var tidlig høst kunne
de her oppe risikere snøvær.
Vinden blåste kaldt nedetter bergsidene, men de fant ly under et
klippeframspring. Jelamar samlet ved til et bål, og snart spraket
gnistene mot den mørknende himmelen, mens de spiste og drakk.
- Hvem tar første vakttørn? spurte Jelamar.
- Jeg tror ikke noen behøver å våke, svarte M'Bela. - Skal noen
overfalle oss her må de komme nedenfra. Vi spenner ut et
snubletau mellom de buskene der, og henger på noen bjeller. Så
får Gudinna gjøre resten.
Hun fant fram et par små kopperbjeller og et tynt tau, flettet av
hestehår og plantefibre, fra oppakningen sin, og spente det ut i
passe snublehøyde mellom trærne. Hun hektet på bjellene, og
ristet i tauet. Bjellene gav straks lyd fra seg.
- Se så, nå skal ihvertfall ingen snike seg innpå oss uten å bli
hørt, sa hun. - Verken folk eller rovdyr!
De ble sittende og snakke lavmælt ved bålet. Jelamar fortalte
Khush om sin tid som slave hos østfolket, og den lange reisen
vestover fra Tyvenes By.
M'Bela hadde hørt det meste før. Om fanatiske mannsgudtilbedere
og byer og landsbyer der kvinner ikke fikk vise seg i gatene uten
at de var tildekket så bare øynene kunne sees.
- Men er det slik der vi skal også? spurte Khush.
Nei. Fiskerne ved vestbredden av ¯sthavet er enkle folk som
fremdeles tilber sine sjøgudinner - og guder og lever i frykt for
dødsgudinna Lamassu. Men vi kan kanskje treffe på handelsfolk
eller det som verre er som kommer lenger østfra, og da er det best
å passe på eiendelene sine...
Samtalen døde ut. Bålet ble langsomt til glør, de krøp sammen
under skinnfellene for å holde bedre på varmen. M'bela la spydet
og øksa slik at hun lett kunne nå dem, hun tok av seg leggsliren
med den smale kastekniven og la den ved hodet. Jelamar tok
lignende forhåndsregler, og sjøl Khush la kniven sin i nærheten av
seg.
M'bela ble liggende å se opp på himmelen. Månen gjemte seg bak
fjella i øst, men lyste likevel opp himmelen så mye at hun bare
såvidt kunne skimte den grønnhvite himmelelva som delte
himmellandet i to.
Ei av de store vandrestjernene som sto høyt på himmelen var det
siste hun så før hun gled inn i søvnen.
M'bela drømte, og det var ingen god drøm.
Hun gjenopplevde et mareritt. Rå mannslatter og lukten av blod og
røyk. Skrik og jamring. Hender som holdt henne fast.
Hun bråvåknet. Det var ingen drøm. Hun kjente en grov hånd famle
over magen sin.
Kniven! Hun grep etter den, og rev den løs fra sliren.
I neste nå satt hun overskrevs på ham som hadde berørt henne, og
presset kniven mot strupen hans.
Månen var kommet opp over horisonten og hun så hviten i øynene på
mannen, og munnen som åpnet seg i et skrik. Hun kjente armer
gripe seg bakfra og hørte noen rope navnet sitt. Lyden kom liksom
langt, langt bortefra.
Langsomt slapp marerittet taket i henne. Hun skjønte at det var
Jelamars stemme som ropte på henne, og hun så ned i ansiktet på
Khush.
Hun tok langsomt kniven vekk fra strupen hans. Han tok seg til
strupen og fingrene ble røde av blod. Men såret var ikke dypt.
- Jeg skulle bare ... kvekket han skrekkslagen.
M'bela la en hånd over munnen hans.
- Du må aldri, aldri røre meg på den måten, sa hun. Stemmen lød
som ei rasp, og hun måtte kjempe for å få fram orda.
Hun reiste seg og snudde ryggen til dem. Jelamar begynte på en
hviskende forklaring til Khush, og hun orket ikke høre. Hun
krøkte seg sammen foran bålet, blåste i glørne og la på noen små
kvister, som straks flammet opp.
Det var isnende kaldt, og hun skalv over hele kroppen. Men kulden
kom like mye innenfra som utenfra, og det hjalp ikke at hun
strakte hendene fram mot bålet.
Det var mer enn tre år siden hun var blitt brutalt voldtatt av
Jahves krigere, og etterlatt som død i en haug med lik. Men hun
overlevde og hadde flyktet nordvestover fra Leban til det som
barbarene og grekerne kalte for amasone-krigernes land.
- M'bela?
M'bela reiste seg og snudde seg mot Jelamar og Khush.
Khush kastet seg på kne foran henne.
- Tilgi meg, krigerprestinne, jamret han. I navnet til Gudinna,
tilgi meg. Jeg visste ikke. Jeg hadde hørt rykter, men forstod
ikke.
Han så bedende opp på henne.
- Jeg ville bare være - snill.
Hun la hånden på skulderen hans.
Jeg forstår, Khush. Jeg tror ikke at du ville meg noe vondt. De
krøp inn under fellen igjen. Det virket kanskje tilfeldig at
Jelamar passet på å legge seg i midten, men var det nok ikke.
Jelamar snek armen inn under hodet til den store krigeren, som var
hun en mor som trøstet et barn.
Det tok lang tid før de endelig sovnet.
En trykket stemning etter nattas hendelse preget oppbruddet neste
morgen, og ingen sa stort. Det var noe ubestemmelig i de stjålne
blikkene Khush sendte M'bela. Underdanighet, men også noe annet.
Jelamar bestemte seg der og da for ikke å stole for mye på ham.
Det ble en slitsom men ikke særlig dramatisk to døgns tur over
fjellet, før de endelig kunne ri ned gjennom et trangt pass som
skar seg ned mellom svarte bergsider i sørøstlig retning, og legge
snø og kulde bak seg.
De gjorde en kort rast for å spise og kle av seg varme klær og
pelser. Mellom Jelamar og M'bela gikk praten livlig mens Jelamar
flådde og parterte en bukk hun hadde skutt noen timer tidligere.
Khush pakket vekk kjøttet og la det på kløvhesten sammen med
fjellklærne. Han hadde stadig et mutt uttrykk i ansiktet.
- Hva er det med ham? hvisket M'bela til Jelamar. - Har han
fremdeles ikke kommet over det? Når jeg er villig til å glemme
det hele, hvorfor ikke han?
- Kanskje han er forelsket i deg? flirte Jelamar. - En god
gammeldags barnslig forelskelse?
- Hm. I såfall tror jeg han har hjertet sitt mellom beina. Jeg
tror faktisk han hadde tenkt seg en annen slags tur enn det vi
gjorde.
M'bela gav mannen et skrått, forskende blikk. Han snudde seg mot
dem, og slo fort øynene ned da han merket at de betraktet ham.
Var det kanskje helst maktbegjær av en eller annen sort? Hadde
han tross det åpne kjærlighetsforholdet mellom henne og Jelamar,
og "ryktene" han hadde referert til, trodd at han skulle få noen
slags makt over krigerprestinna på turen og bruke henne som et
springbrett til å oppnå privilegier når de kom tilbake?
M'bela ristet irritert på hodet. Menn! De sluttet aldri med å
forundre henne.
Den natta slo de leir ved ei elv. De var forsiktigere nå, og
skjermet bålet så ingen skulle oppdage lysskjæret på lang avstand.
Jelamar og M'bela holdt vakt etter tur i løpet av natta.
En gang hørte M'bela romstering av et stort dyr inne i buskaset,
men om det var et rovdyr så ble de ihvertfall ikke angrepet.
M'bela brukte morgenen til å fiske i elva, og fanget en stor,
blank fisk med en av smed Ramallas spesielle jernfiskekroker med
mothaker på. De stekte den på glørne og delte den søsterlig
mellom seg.
Sjøl Khush livnet til under måltidet, og syntes endelig å nyte den
turen som han hadde mast seg til å få være med på.
De red rolig langs elva, stadig østover, til Jelamar plutselig
stanset hesten på toppen av en flat åskam og pekte.
- Se! ¯sthavet!
M'bela skygget med hånden for øynene. Havet glitret i blått og
sølv i det fjerne, og hun kunne også se at der elva de fulgte
møtte sjøen, der lå det ei samling lave hytter. En landsby.
Bikkjer og unger var det første som møtte dem da de nærmet seg
landsbyen. Men snart dukket det opp voksne, og de ble ledet inn
mot en åpen plass midt i byen, der ei gruppe eldre satt. Noen
ungdommer tok seg av hestene deres, men ingen gjorde mine til å
ville avvæpne dem. M'bela lot bue, skjold og spyd følge hestene,
men beholdt halvmåneøksa og knivene sine.
Byen var større enn den hadde virket fra høydedragene i vest, og
at det var en typisk fiskerlandsby kjentes på lukta. En gammel
matriark med et ansikt som minnet om ei tørket plomme hilste dem,
og de oppdaget fort at Jelamar kunne gjøre seg forstått på sitt
eget morsmål, som flere av de gamle forstod.
- De spør hvem vi er, og hvor vi er fra, oversatte hun for M'bela
og Khush. - De lurer på om vi er krigere eller handelsfolk.
- Si vi er begge deler, sa M'bela. - Og forklar dem hvor vi
kommer fra.
Igjen nye ord mellom Jelamar og de gamle, på et syngende språk.
De gamle konfererte seg imellom, og kastet respektfulle blikk på
M'bela.
- De har tydeligvis hørt om oss, sa Jelamar.
Den gamle matriarken som førte ordet slo ut med hånden og bød dem
sette seg.
- De inviterer til fest, oversatte Jelamar. - De har også besøk
av ei gruppe handelsfolk som er kommet med båt østfra, men ikveld
vil de ikke diskutere handel.
De satte seg ned, og en bolle med varm, syrlig drikk ble sendt
rundt.
Med Jelamar som tolk begynte en samtale mellom M'bela og de gamle
der hun fort ble klar over at den kunnskapen disse folka hadde om
våpensøstrenes samfunn stammet fra flyktninger etter kampene mot
barbarene i nord, og hva disse nå enn hadde sagt, så hadde de
ihvertfall gitt "amasonene" litt av et rykte som krigere. De ble
avbrutt av at noen menn kom inn på plassen. Dette var tydeligvis
de fremmede handelsfolka som matriarken hadde snakket om. De var
kledde i side, broderte kapper og bar krumme kniver i slirer på
magen, knyttet fast med brede tøybelter.
Jelamar ble blek i ansiktet da hun så dem, og de på sin side
stirret forbauset bortover mot dem. Især M'bela vakte tydeligvis
oppmerksomhet blant dem, og de kom framover og stanset foran
Khush, anført av en kraftig, svartskjegget mann med et rødt arr
nedetter kinnet.
- Menn fra Tyvenes By, mumlet Jelamar i øret til M'bela. - Av dem
kan vi neppe vente oss noe godt.
Mannen pekte på M'bela og sa noe til Khush. De andre lo støyende,
og Khush ristet uforstående på hodet.
Jelamars stemme skalv av sinne da hun oversatte.
- Han spør deg hvor mye du skal ha for å la ham få lov til å ligge
med den svarte kvinna di, Khush. Han sier at han har hørt om
slike, men aldri prøvd ei. Han vil betale bra. Jelamar kunne
sagt mer, men hun våget ikke å oversette at mannen også hadde
tilføyd "- til tross for at hun tydeligvis er misdannet." Ei
henvisning til det faktum at det enkle gnuskinnet M'bela bar på
overkroppen tydelig viste at hun manglet et bryst. Det synligste
merket hun hadde etter voldtekt og mishandling.
M'bela reiste seg langsomt. Det glimtet farlig i de mørke øynene
hennes.
- Si til ham at hvis han har noe å spørre om, så skal han snakke
direkte til meg.
Jelamar oversatte. Men mannen streifet henne bare med et blikk,
og fortsatte å snakke til Khush. Men de andre mennene ble urolige
ved synet av øksa og kniven hun bar i beltet.
- Du snakker om øversteprestinna i byen Atador, banditt! sa
Jelamar med en stemme som dryppet av forakt. - Den som spotter
henne spotter Gudinna! Hun rev sverdet opp av sliren og før
mennene rakk å reagere pekte det rett mot magen til banditten, med
et løfte om pinefull død.
De andre grep etter knivene og tok et steg framover, men hun
stanset dem.
- Ett skritt til, og denne mannen dør! bjeffet hun.
M'bela stod der med hendene i siden og betraktet synet med et
kaldt lite smil. Men hun var klar til å trekke våpen hvis de
andre hendelsmennene skulle forsøke seg på noe.
- Skal jeg drepe ham? spurte Jelamar.
M'bela skulle til å nikke, men nå hadde landsbyfolka kommet seg
litt etter sjokket, og et babbel av stemmer brøt løs. Samtidig
lød et høyt kommandorop og rundt omkring dukket det opp unge
kvinner og menn bevæpnet med spyd og økser.
- Forklar de gamle hva mannen sa, og si at vi forlanger ham
straffet, sa hun.
Jelamar snakket til matriarken uten et øyeblikk å ta blikket bort
fra mannen foran seg, og sverdspissen pekte like støtt og rolig
mot magen hans. Svetten rant nedover ansiktet på ham, og han
rullet skrekkslagent med øynene da han kjente det skarpe sverdet
trenge igjennom klærne og såvidt berøre skinnet.
Den gamle bøyde hodet mot M'bela, og sa noe med lav røst.
- Hun ber om tilgivelse for et slikt brudd på god oppførsel i
deres by, oversatte Jelamar, og spør om det er nok å straffe denne
ene, eller om alle skal straffes.
- La de andre gå, sa M'bela. - Men først etter at de har sett
denne få sin straff. - Så vil de lære. - Spør dem hvor de er på
vei, sa hun til Jelamar.
Jelamar vekslet noen forte ord med en av de andre handelsmennene.
- De er på reise nordover langs kysten, til de kan skaffe seg
hester og dra vestover.
- Da vil de komme inn i vårt land, og skal de overleve der må de
nok lære seg å bruke en litt annen tone overfor kvinner.
Jelamar snakket litt med de gamle igjen, som nikket ivrig med
hodet.
- De andre skal få gå, sier de. - Men denne skal kysse
dødsgudinna mange ganger før Hun får ham.
Jelamar smilte, men bare med munnen. Hun tok sverdet vekk fra
magen til mannen, mens landsbyfolka grep tak i ham og trakk ham
med seg, sprellende og protesterende.
M'bela tenkte ikke mer på dem.
Kvelden gikk fort, med musikk og dansere, og med mat og drikke.
Det ble sen kveld før de gikk til ro i landsbyens kvinnehus, og de
sovnet straks.
------------------
I grålysninga startet et voldsomt rabalder utenfor. Hujende
stemmer, skrik og skrål, folk som løp formålsløst om hverandre.
M'bela og Jelamar var fort oppe, og de grep fatt i en av
landsbyboerne utenfor.
Hun hakket og stammet fram ei forklaring, og M'bela ba utålmodig
Jelamar om å oversette.
Handelsmennene har befridd mannen vi forlangte straffet, og de har
rømt sørover langs stranda. De har tatt med seg en mann og to
kvinner og en liten unge som gisler.
Landsbykvinnen ramset ut av seg noe så fort at Jelamar måtte
spørre en gang til før hun skjønte hva hun hadde sagt.
Hun så på M'bela og svelget tungt.
- De har stjålet hestene våre, sa hun. - Og de var de eneste
hestene i landsbyen!
M'bela fikk fatt i ei av de gamle matriarkene, og forklarte henne
at de ville dra av sted etter tyvene. Heldigvis hadde våpnene og
de andre tingene som hørte dem til blitt oppbevart i ei av
hyttene. M'bela rasket med seg spydet sitt og noen få ting til,
som de kunne få bruk for på turen.
De gamle var dypt ulykkelige og tilbød seg å sende med noen unge
våpenkyndige kvinner eller menn, men M'bela avslo. Istedet ba hun
om at Khush måtte få være her til de kom tilbake.
Khush protesterte.
- Ikke forlat meg her! Jeg vil ikke være hos disse primitive
... barbarene.
M'bela og Jelamar vekslet blikk.
- Beklager, sa M'bela. - Du må være her. Og la oss ikke høre at
du har gjort skam på oss når vi kommer tilbake.
De hadde ikke mer tid å kaste bort.
Spora etter hestene var lette å følge. Bandittene hadde følt seg
trygge på at de ikke ville bli forfulgt og gjorde heller ikke noe
for å skjule spora sine. Ikke at det ville ha nyttet heller.
Begge kvinnene var dyktige sporfinnere.
De løp i rolig og jevnt tempo. M'bela var den beste løperen av
dem, men begge var seige og utholdende og kunne holde det gående i
time etter time om nødvendig.
Sola var krøpet høyt opp på himmelen da de tok sin første rast.
De drakk vann fra en bekk og spiste bær fra noen lave busker.
Jelamar fant fram noen biter med tørket fisk som de banket møre på
berget med steiner og spiste.
- Hva gjør vi hvis - NæR vi tar dem igjen? spurte Jelamar.
- De er tross alt fem, vi er to.
Vi får tenke på det når vi kommer så langt, svarte M'bela. - Vi
har ihvertfall den fordelen at de neppe aner at vi kommer.
Det ble kveld og de hvilte noen timer, men utpå natta kom månen
fram over havhorisonten og kastet en gulorange, glitrende stripe
av lys over den stille havflata. De kunne fortsette, og nå i
ganske trygg forvissning om at de tok innpå.
Spora etter hestene var vanskelige å finne ei stund, fordi de tok
av fra stranda. Men snart skrådde de ned mot ei bukt med fin,
hvit sand.
Der fant de en av landsbyboerne som bandittene hadde tatt som
gissel. Det var mannen. Han lå der med overskåret strupe.
Sanden under ham var mørk av blod. ¯ynene stirret vidt åpne opp
mot himmelen.
M'bela knelte foran den døde kroppen. Så løftet hun begge hendene
mot himmelen.
- Store Gudinne, ba hun. - Ta denne mannen til Deg i døsriket, og
la ham ikke li vondt eller gå seg vill på den vanskelige veien
mellom dette riket og det neste!
Jelamar berørte kroppen hans.
- Han er ennå ikke kald, sa hun. Hun hvisket uvilkårlig.
- Vi kan ta dem igjen før de bryter leir i morgen tidlig.
Men slik gikk det ikke.
Landskapet endret seg til noen flate, vindblåste svaberg, og spora
etter hestene forsvant.
- Vi må vente til imorgen, sa Jelamar skuffet. - Vi trenger mer
enn månelys for å finne spor her.
M'bela sto et øyeblikk helt stille.
Det er kanskje en måte, mumlet hun. - Men jeg vet ikke om jeg tør.
- Tør hva da?
- Finn fram noen kvister og tenn et bål, sa M'bela. Bygg det like
foran føttene mine, men ikke snakk til meg. Bare hold ilden ved
like til jeg er klar.
Jelamar så langt på henne, men adlød.
Imens satte M'bela seg ned. Hun begynte å nynne lavt på en
underlig sang, mens kroppen svaiet fram og tilbake, sakte som tare
i bølgene.
Jelamar tente et lite bål foran føttene hennes, og passet tålmodig
ilden. Månen flyttet seg langsomt over himmelen mens M'bela
nynnet og svaiet, og Jelamar la stadig nye kvister på ilden.
M'bela tok av seg slangeamuletten hun hadde omkring halsen, og
begynte å svinge den som en pendel gjennom flammene. I samme takt
som hun sjøl svaiet og fremdeles nynnende på den samme ordløse
sangen.
Flammene fikk en blåhvit farge, og med ett skimtet Jelamar små
skikkelser inne i ilden.
De kunne se hester og mennesker. Et leirbål ved en steinete
strand.
- Bandittene! utbrøt Jelamar opphisset.
Hun stirret på de ørsmå figurene, og plutselig så hun hva som
foregikk. Ei av kvinnene forsøkte å springe vekk med ungen i
armene, men to av mennene løp etter og nådde henne igjen. De rev
fra henne ungen. Hun falt på kne foran dem. Ba for ungen.
Det andre gisselet, en halvvoksen jentunge, var i ferd med å bli
voldtatt av de andre tre mennene.
- NEI!
Skriket kom fra M'bela.
Figurene i ilden skalv, mistet farge, og forsvant i flammene.
M'bela falt overende og ble liggende stille.
Jelamar ble livredd med det samme, men da hun bøyde seg ned over
M'bela så hun opp på henne. I mørket kunne hun bare skimte hviten
i øynene og de hvite tennene.
- De er nede ved stranda, sa M'bela. Som du så har vi ingen tid å
miste.
Månen sto på sitt høyeste på himmelen da de fortsatte. De vekslet
mellom å løpe og å gå. De visste at det kunne bli kamp, og de
måtte ikke ta seg helt ut.
Hele natta fortsatte de, inntil grålysninga kom med en rå dis
sigende inn fra havet.
- Vi kommer for sent, sa Jelamar motløst. - La oss sove litt før
vi fortsetter.
Vi kan ikke sove nå, svarte M'bela. - Det er for kaldt. La oss
fortsette til sola kommer opp.
De skyndte seg ikke lenger. Ingen av dem hadde noen tro på at de
kunne nå bandittene igjen før de brøt leir. Men akkurat da de
første røde solstrålene brøt gjennom disen, og de hadde begynt å
se seg om etter et godt sovested, rundet de en sandbanke og så
bandittleiren like foran seg.
Fort skvatt de tilbake i skjul. Så snek de seg igjen framover.
Leiren var i oppbrudd.
- Vi kom akkurat tidsnok! hvisket Jelamar opphisset.
Men også litt for sent, svarte M'bela mørkt. - Ser du ungen?
Kvinna som de hadde sett be for barnet sitt i de magiske flammene
noen timer før satt naken i sanden og rugget på ungen sin. Fram
og tilbake. Fram og tilbake. Og for hver gang slang det vesle
barnehodet fra side til side.
- Død, fastslo Jelamar.
Mennene løftet den unge jenta opp på hesteryggen. Hun var blodig
i ansiktet etter knyttneveslag og svaiet i armene deres som et tre
i sterk storm.
- To mot fem. Greier vi det? spurte Jelamar.
- To krigere mot fem banditter, rettet M'bela. - Menn. Kom!
Mennene prøvde å ta fra kvinna ungen hennes, men hun holdt
desperat fast i den døde kroppen, og skrek vilt. En av mennene
grep henne i håret og tvang hodet hennes bakover.
- Er du ennå ikke temmet, din tispe! brølte han.
I det samme falt det en skygge over sanden foran ham. Han så opp
og det siste han sanset var sverdbladet til Jelamar som skar seg
inn i nakken på ham.
De andre oppdaget dem, og grep etter kniver og økser. Den eneste
av dem som satt til hest kastet hesten rundt og ville ri dem ned,
de andre sprang brølende framover mot dem. Fire mot to.
M'bela var inne blant dem i samme nå, og brukte den skarpslepne
eggen på spydet sitt som våpen.
Jelamar parerte et hogg med ei øks, gjorde ei finte mot venstre,
og stakk mot høyre. Og hva nå enn denne mannen måtte ha gjort av
drap og slåssing, så hadde han ingen teknikk og ingen finesse.
Sverdet hennes skar seg inn i overarmsmuskelen på sverdarmen hans.
Han hylte av skrekk da blodet fosset fram, og øksa gled ut av
hånden hans.
M'belas spyd kuttet halsen over på en av motstanderne, og hun
snudde seg straks mot mannen på hesten. Han løftet øksa og
flekket tennene i et smil. Motet hans sviktet, og han tvang
hesten rundt i et forsøk på flukt. Hun løftet spydet og kastet
det inn i den flyktende ryggen. Det kraste i bein da det traff,
og han tumlet ned fra hesten, død før han nådde bakken.
Bak henne hogg Jelamar sverdet i skallen på sin motstander.
Den siste mannen kastet fra seg kniven sin og sank ned på kne i
sanden.
- Hva gjør vi? Dreper ham? spurte Jelamar.
- Kanskje, svarte M'bela. - Men først skal jeg voldta ham.
Jelamar så vantro på henne.
- Menn kan ikke voldtas, sa hun.
- Ikke? Vent og se.
M'bela veltet ham overende i sanden. Tilfreds så hun at det var
han som hadde villet kjøpe et samleie med henne av Khush.
Hun satte seg over ansiktet hans og grep ham i luggen.
- Hvor er makta di nå? Du vet hva du må gjøre, ikke sant? Hun
løftet armen og slo ham med flat hånd i ansiktet. Så trakk hun
kniven og viste ham den.
- Vold er et språk du forstår, ikke sant, mann?
Han skjønte ikke orda hennes, men hva hun ville forstod han. Han
gråt av redsel og skam, men han adlød.
Til slutt reiste M'bela seg. Mannen vred på seg og forsøkte å
komme seg opp men hun satte en fot på brystkassen hans, og tvang
ham ned igjen.
- Din tur, sa hun til Jelamar.
Jelamar så på henne som var M'bela plutselig blitt en fremmed.
Hun ristet langsomt på hodet.
- Nei. Nei. Hvilken glede skulle jeg ha av det?
M'bela trakk på skuldrene.
- Som du vil. Men innbill deg ikke at voldtekt har noe med
seksualitet å gjøre. Hat og hevn og makt, ja. Men ingen glede.
Hun snudde seg mot den unge jenta som hadde kommet seg ned fra
hesten. Hun satt på huk i sanden og betraktet mannen med øyne som
var breddfulle av hat.
- HUN forstår meg nok, sa M'bela. Hun gjorde tegn med hånden at
hun skulle komme nærmere. Nølende reiste hun seg, men skvatt unna
da mannen rørte på seg. På nært hold så de hvor mishandlet hun
var. M'bela kjente kalde ilinger av smerte gå gjennom kroppen.
Hun lukket øynene og var et øyeblikk enda en gang tilbake til sin
egen nedverdigelse. Steinvegger med blafrende fakler på veggene.
Astartes prestinner som skrek og døde. Lårene hennes som ble
tvunget fra hverandre og smerten som ble verre og verre for hver
ny soldat. Hun ristet på hodet, og tvang bort marerittet.
M'bela rakte jenta kniven sin med skjeftet først.
Den andre kvinna reiste seg også og kom borttil, fremdeles med det
døde barnet i armene.
M'bela så på Jelamar.
- Resten overlater vi til disse to, sa hun. - Hjelp meg med å
holde ham fast.
Mannen begynte å be for seg, men jenta lo kort og skingrende. Så
løftet hun kniven med begge hender og stakk. Igjen og igjen og
igjen, i magen, i brystet, i skrittet, i ansiktet, til hun falt
utmattet sammen ved siden av den døde mannen.
De red tilbake samme vei de hadde kommet. Fire kvinner. Nå når
marerittet var over hadde kvinna med barnet plutselig innsett at
ungen var død, og de hadde gitt det til havet, slik disse
menneskenes skikk var.
M'bela så opp mot de snødekte fjella i vest og lengtet plutselig
hjem. Var dette hevn slik hun hadde drømt om? I såfall var det en
hevn som var mer bitter enn søt. En hevn som hadde gjort henne
skitten heller enn renset. Og likevel...
Det ble Jelamar som endelig brøt stillheten.
- Menn kan voldtas, sa hun. - Men er dæt noen løsning?
------------------------------------------------------------------
Denne novellen ble opprinnelig trykket i science fiction-magasinet
Terra Nova nr. 1 1988 (redaktør: Terje Wanberg).
------------------------------------------------------------------
LITT OM NOVELLENS BAKGRUNN OG SAMMENHENG
Av Thomas Gramstad (januar 2000)
Karakterene og miljøet i denne novellen er en del av en større
sammenheng, nemlig Ingar Knudtsens romantrilogi om amazonene.
Trilogien består av de tre romanene "Våpensøstrene", "Rød måne" og
"Løvinnens sjel". Disse bøkene ble nyutgitt høsten 1999 og er
dermed tilgjengelig i bokhandler, fra forlaget (Bladkompaniet)
eller fra Amazonegruppa (se lenger ned). Bøkene skildrer altså
livet i et kvinnestyrt samfunn i tidlig historisk tid, og har
vekket sterke reaksjoner hos leserne. De ble første gang utgitt
i 1987, 1988 og 1990.
Du kan lese mer om bøkene her:
http://www.math.uio.no/~thomas/kampanje/amazone-trilogi.html
Du kan lese tolkninger og diskusjoner av de forskjellige temaene
og hendelsene som skildres her:
http://www.math.uio.no/~thomas/fri/amazone-tolkninger.html
Hva kan gudinner og amazoner bety for oss i dagens samfunn?
Dette kan du lese om her:
http://www.math.uio.no/~thomas/fri/gudinnejakt.html
Amazonegruppa er opptatt av disse temaene og de mulighetene som
dermed kan åpnes for mer frihet, kreativitet, solidaritet og
frigjøring fra hemmende kjønnsroller:
http://www.math.uio.no/~thomas/lister/ag.html