"SF-Kongress i Bergen 23-25 april 2004 på Taverna Sokrates. Mer informasjon hos ."

Dette var ei melding som kom inn over "fjernskriveren" nylig, og den fortsetter med å fortelle at æresgjest på kongressen er Øyvind Myhre.

For det første har jeg vært på kongress i Bergen to ganger nå, og begge gangene var en veldig fin opplevelse. En jeg savnet der var likevel nettopp Øyvind Myhre. Som ikke bare er en god venn, men han er også en markant personlighet og et særdeles interessant menneske.

Jeg lærte Øyvind å kjenne tidlig på syttitallet etter at han ble redaktør av bladet NOVA, der så mange oss trådte håpefulle litterære barnesko. Jeg tror nesten at jeg kan si det så sterkt at hadde det ikke vært for Øyvinds oppmuntring og gode råd, så er jeg slett ikke sikker på om jeg ville kommet noen vei som forfatter i begynnelsen.

Da vi etter kort tid møttes oppdaget vi fort at vi hadde svært mye felles, og dessuten også mange interessante ting å krangle om – unnskyld, diskutere. Politisk befant vi oss nemlig sånn på hver vår ende av skalaen at en skulle tro vi ikke kunne finne noen felles trekk i det hele tatt. Det var og er ikke tilfelle. I mange av målsettingene var vi forbausende enige, det var hovedsakelig veien fram mot målene som skilte oss.

Mange av dem som har lest bøkene våre har påpekt nettopp dette. At likhetene mellom dem enkelte ganger virker langt større en forskjellene. Dette gjelder særlig våre respektive historier fra vår annen hjemplanet Mars.

Jeg har en djup respekt for Øyvind som forfatter. Ikke bare har jeg alle hans utgitte bøker, og de er det med åra blitt mange av, jeg har også lest noen av dem ikke bare én, men flere ganger.

Hvis jeg absolutt skal velge meg ut noen bøker i hans forfatterskap som jeg vil anbefale, så er det novellesamlinga Snøen på Nix Olympica (1975), fantasy-klassikeren De siste tider (1976), den politiske science fiction-thrilleren En himmel av jern (1980), rock and roll-fantasyromanen Følge en drøm (1984) og den intense skrekkromanen Mørke over Dunwich (1991).

Som man vil se, er det en for mange kanskje uventet bredde i hans forfatterskap, og det understreker noe jeg har hevdet lenge. Hvis man først mener at det går an å dele opp litteraturen i en "fantastisk" og en "realistisk" del, så er variasjonene og den litterære dybden nok vel så stor på den "fantastiske" siden som på den såkalt "realistiske" (og da tar jeg raust med alle slags moderne og umoderne ismer, både post og pre).

Kanskje skyldes dette at vi som er science fiction- & fantasy-forfattere ikke er redde for uhemmet å bruke både "realismen" og hele resten av det litterære spekterets virkemidler i det vi skriver, mens det motsatte enten ikke skjer, eller så går gjerne såkalte "vanlige forfattere" rett i alle slags "underholdende" feller når de beveger seg inn i fantasy og science fiction. Det er fristende å nevne opptil flere eksempler på hvor galt akkurat det kan gå, men jeg skal ikke falle for den fristelsen. Listen er ikke nødvendigvis kort ...

Litt morsomt er det vel forresten at Øyvind i sin tid bl.a. i fagboka Magiske verdener nærmest anbefalte meg ikke å skrive fantasy. Det er ett av de få råd han har gitt meg som jeg ikke angrer det minste på ikke å ha fulgt!

Men jeg har i hvert fall ingen problemer med å returnere Øyvinds etterhvert velkjente postulat om hvem som er Norges to beste science fiction-forfattere med å si at jeg ikke er det minste i tvil om at Øyvind så desidert er en av Norges to beste fantasy-forfattere ...