Her finner dere en samling med svar basert på spørsmål fra folk som skriver særemne eller oppgave om meg og bøkene mine. Thomas Gramstad har, i samarbeid med Hans Trygve Jensen, på en utmerket måte redigert sammen svarene og gitt dem intervjuform. Hvis noen holder på med et særemne eller har noen spørsmål, er det bare å sende meg . Ting dere ikke finner svar på her, skal jeg prøve å besvare direkte.

• Hvordan kom du til å skrive amasonebøkene?
• Hvordan har amasonebøkene blitt mottatt?
• Er amasonebøkene "fantasy"?
• Hva er egentlig fantasy?
• Er det mulig å finne faste grenser for sjangere?
• Hva er sammenhengen mellom feminisme og fantasy-litteratur?

• Forfatteroversikt

Det som mest av alt inspirerte meg da jeg begynte å skrive den første boka – Våpensøstrene – midt på åttitallet var at det var skrevet en god del elendige og direkte tåpelige romaner om amasonene, særlig i USA. Romaner som stort sett var speilbilder av et kjønnsrollemønster der sterke kvinner ble sett på som "unaturlige" og et kvinnestyrt samfunn som noe som var nærmest umulig.

Jeg hadde lyst til å fortelle historia sett fra deres side, men hadde vel ikke forutsett at reaksjonene ville bli så sterke både på godt og vondt; fra hyldningsbrev til trusselbrev.

Den gangen skrev jeg tre bøker, Våpensøstrene (1987), Rød måne (1989) og Løvinnens sjel (1990). Og bøkene og historia nektet plent å la meg være i fred, særlig etter at de kom i paperback-utgave i 1999, så da skrev jeg altså etterhvert to til: Amasoner som kom ut 2001, og Gudinnas døtre som kom året etter. Den har jeg sagt skal bli absolutt siste.

Handlinga i amasonebøkene er ment å foregå for ca. 3000 år siden, eller et sted mellom seks hundre til tusen år før vår tidsregning. Handlinga er ikke bare fri fantasi, men bygger på de fakta en til nå har funnet eller tror man har funnet om amasonene og gudinnereligioner. Interessant nok tyder den aller nyeste forskinga på at amasonene virkelig eksisterte i det området jeg skriver om – dét var bare en kalkulert gjetning fra min side da jeg begynte å skrive ned de første notatene til ei bok om amasoner for ca. femten år siden.

Våpensøstrene er vel språklig den svakeste av amasonebøkene – på grunn av utidig og brutal innblanding fra folk som uten å spørre om mitt samtykke ville ha den så strømlinjeformet som mulig så den kunne selge i bøtter og spann til folk som egentlig ikke liker bøker, men bare vil bli "underholdt". Men boka hadde ei alt for sterk og kontroversiell handlingsramme og for mange uvanlige personer til at den kunne gli inn i underholdningsindustriens bedøvende strøm.

Så ble den det den ble i stedet. Begynnelsen på ei lang historie som fikk strekke seg over nesten femten år og fem bøker og som fikk virkninger som forbauset også meg ...

Unge jenter (og ganske mange eldre "jenter" også!) som leste den har gjentatte ganger påstått at bøkene har endret livene deres. Faktisk så mange og så påståelig nå at jeg kan ikke annet enn tro på det. Jeg opplever at overraskende mange gutter og menn liker dem også, sjøl om nesten alle de verste "hat"-ytringene også kommer fra Mannfolk med stor M.

Kanskje de mennene som liker dem er de som skjønner hovedbudskapet i bøkene: At den eneste løsninga er at vi er menneskedyr – individer – uavhengig av kjønn, og at kjønnsapartheid er noe av det verste og tåpeligste menneskeheten har funnet på.

Mitt vesle barnebarn Audun har forstått noe om det bedre enn mange "menn", sjøl om han vel kommer til å endre seg han også når samfunnet får begynne å oppdra ham i kjønnsapartheidens enkle logikk. Han gir meg et gummisverd når han vil vi skal leke, og så tar han sjøl også skjold og sverd, og så sier han: "Du er Gabrielle, jeg er Xena!"

Ved å stille kjønnsapartheiden på hodet blir den veldig tydelig, kanskje særlig for kvinner som føler seg tiltrukket av den fysiske og psykiske makta amasonene, som kvinner og som individer, utøver i bøkene. Deres sjølsikkerhet, deres overlegenhet, deres faste overbevisning om at de kan takle nesten enhver situasjon. Kanskje også amasonenes manglende skrekk og respekt for situasjoner som blir voldelige. De blir aldri "ofre", de kjemper så lenge de kan dra pust og gjerne enda litt til.

Jeg tror de mennene som liker bøkene også er slike som kan ha to tanker i hodet samtidig. De kan identifisere seg med amasonene som mennesker og de beundrer dem som kvinner, som kamerater og kanskje til og med som partnere og kjærester de gjerne skulle likt å ha!

Jeg startet med å tro at "amasonene" var myter. Viktige myter, men likevel. Jeg endte min reise gjennom landet Research med å bli overbevist om at de har eksistert. Jeg tør ikke helt si hvor og hvordan, men når de nå har funnet kvinner begravd med full våpenutrustning i Kaukasus-området kunne jo ingen ting stemt bedre for meg!

Ellers finner du en god del om amasonebøkene og litt om historia bak dem, forslag til problemstillinger ved skriving av særemner, samt diverse stoff om amasoner i fortid, nåtid og fremtid her:

http://forfatter.net/knudtsen/amasonene/amazons.htm
http://folk.uio.no/thomas/fri/amazone-tolkninger.html

Dersom f.eks. amasonebøkene er fantasy, og det synes jeg nesten bare hver enkelt leser kan avgjøre om de er, med andre ord du og ikke jeg, så kommer straks neste spørsmål: Er de typiske for norsk fantasy? Jeg skulle nesten til å være så dristig å si at det skulle jeg i så fall ønske at de var. Men egentlig tror jeg ikke det.

For noen år siden redigerte jeg en norsk fantasy-antologi, Evigskogen. På sett og vis gir den et slags svar på hva norsk fantasy er eller kunne ha vært og blitt. Men å skrive – enn si få gitt ut! – slik litteratur i Norge har aldri vært enkelt. Boka inneholder likevel en bibliografi & forfatteromtaler du kan ha nytte av. Hvis du ikke har boka kan du sikkert fremdeles få kjøpt den fra Bok og Magasinforlaget/Bokkubben NOVA. Jeg tror de selger den ganske billig, siden det er en god stund siden den ble utgitt. Bok og Magasinforlaget har mer informasjon om Evigskogen her:

http://www.bok-magasinforlaget.no/nova-serien.shtml#evigskogen

Ei viktig bok er også Magiske verdener av Øyvind Myhre, som ga ei god, men nå kanskje ikke helt oppdatert innføring i fantasy-litteraturens verden. Øyvind er utvilsomt en av fantasy-litteraturens storheter i norsk og europeisk sammenheng, og hans bok De siste tider er slik sett ei svært viktig bok. Boka er likevel mer i slekt med klassisk angloamerikansk fantasy enn f.eks. Våpensøstrene og Gudinnas døtre, og peker etter min mening på et vesentlig problem i norsk fantasy. Den fantasylitteraturen, og i sær den som er skrevet av menn, som har kommet ut i Norge er ofte mer i slekt med den angloamerikanske enn med norske litterære tradisjoner. Ikke at jeg vil fornærme noen, men bøker som de av Andreas Bull-Hansen (Horngudens tale-serien) er, slik jeg opplever det, skrevet helt utenfor den norske litterære tradisjon og/eller eventyrtradisjon og kunne like godt vært skrevet og gitt ut i USA eller Storbritannia.   Noe sikkert noen synes er både viktig og riktig?

På sett og vis er altså mye av det nyere norskskrevne skrevet med ryggen mot Norge. Det samme kan en likevel ikke si om Øyvind Myhres bøker, som er både originale og har et personlig preg og språk og er skrevet av en forfatter med bred litterær smak og erfaring. Interessant nok frarådet Øyvind meg i sin tid å skrive "fantasy" med den mulige begrunnelse at jeg ikke språklig hadde tilegnet meg det som jeg oppfatter som en "tolkiensk" skrivestil! (Se Magiske verdener s. 119-120.) Da jeg noen år senere skrev Våpensøstrene var den da også med vitende og vilje ikke skrevet i den tradisjonen i det hele tatt, det var et forsøk på å skrive fantasy-litteratur som ikke bare symbolsk men også konkret hadde røtter i en helt realistisk litteratur   den samme framgangsmåten som jeg hadde brukt da jeg skrev science-fiction. Som igjen delvis   særlig i fortellerstil   har røtter i en fantastisk tradisjon som finnes i min egen lokale, muntlige fortellertradisjon. Se f.eks. Harald Kr. Hansens introduksjon til novellesamlinga Tryllekunst.

Jeg har aldri greid å bli enig med meg sjøl om "hva" amasonebøkene er, men "historisk fantasy" kommer vel ganske nært? I hvert fall som sjanger, og i hvert fall dersom man er enig med meg i at amasonene og deres samfunn faktisk har eksistert! Hvor jeg la amasonesamfunnet (Kaukasus-området) var en gjetning, men basert på alle de data jeg kunne finne om dem i 1986. Og nå har de jo bekreftet den gjetningen med funn av kvinnelige krigergraver nettopp der!!

Et av definisjonsproblemene en får er hvorvidt f.eks. Margit Sandemos bøker om Isfolket er fantasy eller rein underholdningsromantikk ispedd overnaturlige elementer. Min mening er at hun har blandet eventyr, magi og underholdningslitteratur mye på den samme måten som jeg har gjort det med historie, mytologi, magi og "fantasy" i amasonebøkene. Når det gjelder angloamerikansk fantasy så har jeg aldri kjent meg særlig inspirert av eller i slekt med den. Egentlig var den første engelskspråklige fantasy-romanen jeg virkelig likte kanskje like mye science fiction? Nemlig Jack Vances The Dying Earth, men jeg har jo naturligvis fått med meg både Tolkien og andre engelskspråklige klassikere. Jeg likte forresten veldig godt Elisabeth Moons bøker, hun ser ut til å ha god greie på det hun skriver om. Tolkiens utallige (etter)apekatter har jeg derimot ingen som helst tålmodighet med.

I de "magisk-realistiske" bøkene mine   som Nord for Saigon, Skumringslandet, Kalis sang, osv.   blir pussig nok slektskapet større til bøker jeg ikke leste før etter at jeg hadde skrevet slik ganske lenge   nemlig Isabel Allende og en del andre latin-amerikanske forfattere. Min kone Gerd, som i motsetning til meg kan lese både Allendes og andre spanskspråklige forfattere på originalspråket, sier at hun mange ganger er forbauset over hvor likt Allende og jeg skriver ... særlig etter hva hun sier i La casa de los espiritus (Åndenes hus). Synd for meg at den såkalte "litterære snobb-eliten" i Norge ikke har oppdaget det samme.

Hvis det er noen forskjell på norsk og angloamerikansk fantasi-litteratur så må den kanskje spores tilbake til landenes eventyr- og fortellertradisjon. Men da er det et problem at så mange norske "fantasy"-forfattere slett ikke har lært å fortelle historier eller lært å skrive i en norsk eller fastlandseuropeisk tradisjon i det hele tatt, men har funnet nesten all sin inspirasjon i Lewis, Tolkien, og diverse amerikanske forfattere.

Dersom det er mulig å finne noen nasjonale skillelinjer og forskjeller, er det veldig interessant, men det er like sannsynlig å finne veldig store forskjeller mellom norske forfatteres måte å nærme seg fantasy på! Dessverre er det et faktum at med få unntak har det vært lettere for norske forfattere å få utgitt sin fantasi-litteratur for barn og ungdom heller enn for voksne, og de siste åra har det også dessverre vært lettere for dem som skriver i den angloamerikanske tradisjonen å få gitt ut sin "fantastiske litteratur" (som samlebetegnelsen jo vanligvis er på science fiction, fantasy, eventyr, skrekk) enn for dem som skriver innen mer hjemlige fantasitradisjoner. Et godt eksempel er et manus jeg leste nylig av en norsk forfatter med tittelen "Ild fra ukjent sted", veldig bra og i en veldig "norsk" tradisjon, men ingen har til nå vært kloke nok til å gi den ut. Mens de som halvplagierer Rowling og Tolkien ser ut til å seile på "bølgen".

Feminisme og fantasylitteratur er ikke noe dårlig tema. Fantasy-litteraturen er en litteratur som i utgangspunktet sementerer og utdyper en veldig tradisjonell kjønnsrollemodell, enten man går til C.S. Lewis, Lord Dunsany eller J.R.R. Tolkien. Den overfører til litteraturen en romantisk middelaldersk forestilling om kjønn som bygger på total segregasjon utenfor ekteskap og familie. Fantasy-litteratur som er tro mot disse grunnleggende tradisjonene er derfor i beste fall av en type der kvinner i "heltesammenheng" er usynlige; som mødre, koner, tjenerskap i den ene enden og som "lady'er", dronninger og prinsesser i den andre.

På sitt verste framstilles kvinner som truende hekser og onde rivalinner til "god" kongemakt som prestinner for onde guddommer/djevelen (les: gudinner), eller som en ond og maktsjuk dronning som vil forstyrre den naturlige orden og har alliert seg med de mørke maktene. Gjerne settes også en kontrastfigur opp, den oppofrende, lyse og gode og "rene"/jomfruelige kvinnen som vil tjene Gud og Mannen - om ikke nødvendigvis i den rekkefølgen.

Forsiktigvis begynte likevel en del fantasy-forfattere å skrive om krigerske kvinneskikkelser som ikke nødvendigvis var onde. Noen virkelig dårlige prøvde uten å lykkes å skape kvinnelige helter, og det er kanskje ikke for ingen ting at jeg i skrivende øyeblikk ikke greier å huske en eneste tittel eller forfatter, enda jeg konsekvent leste alt "amasonerelatert" stoff jeg kunne finne innen fantasy og science fiction!

Det jeg husker, er hvordan Marion Zimmer Bradley etterhvert endret seg som forfatter, og greide delvis å bryte ut av det mønsteret og de båndene hun hadde lagt på kvinneskikkelsene i sine fantasy/science fiction-hybridbøker om planeten Darkover. Men det er likevel et stykke fram til de første "ordentlige" engelskspråklige amasonebøkene kom, og særlig mange av dem er det ennå ikke som våger å ta skrittet fullt ut.

Ei bok som The Last Warrior Queen av Mary Mackey (1983) har til tross for framstilling av kvinnelig styrke også et sterkt aspekt av nederlag, som framgår av tittelen. Det var da heller ikke de få hel- og halvfeministisk vinklede bøkene som fikk meg til å ville skrive bøker om amasoner slik jeg trodde de faktisk måtte ha vært, men alle de dårlige bøkene der amasoner ble framstilt som ubehjelpelige og som ofre – ofre med sverd! I god Hercules-tradisjon som en "prøvelse" som Mannen skulle overvinne for å bevise sin mandighet.

Amasonebøkene mine ble heller ikke "fantasy" fordi jeg nødvendigvis ville skrive i en fantasy-sjanger, men fordi jeg ville ta ikke bare amasonenes styrke alvorlig, men også deres tro og deres magi og hele deres verdensbilde der gudinner og guder hadde makt og der magi var virkelig og en del av både hverdagen og av ritualene som er det "limet" som holder samfunnet sammen og skaper dets forståelse av seg sjøl.

Jeg er glad for den tilnærmingsmåten nå. Den befridde meg fra alle "forbilder" og litterære føringer. Hvis de fem amasonebøkene altså er fantasy, er de det ikke på grunn av sine forbilder, men på grunn av trofasthet mot en ide som i sin tur gjorde dem til "fantasy". Denne samme grunnideen gjorde dem også feministiske, egentlig ganske uavhengig av mine egne holdninger. Jeg vil påstå at amasonene i de to første bøkene påvirket meg mer enn det jeg greide å kontrollere dem, når først samfunn, tema og personligheter var kommet på plass. Dét er kanskje for meg det mest "fantastiske" og revolusjonære ved hele ideen om å skrive bøker om amasoner. De første tre bøkene forvandlet ikke bare drastisk hele mitt forfatterskap, de provoserte og påvirket meg til å tenke nye tanker om kjønnsroller og om det å være kvinne og mann – kort sagt om å være menneske og individ.