Gjest: Ove Borøchstein

Ove Borøchstein er et sjeldent dyr i det nordvestlige kunstneriske landskapet. En forfatter? Tenk det, enda en! Kanskje lokale myndigheter burde overveie fredning av oss for å få bestanden til å ta seg opp?
      Ove og jeg må vel ha møtt hverandre ved forskjellige anledninger i denne vår relativt lille by, men første gangen jeg virkelig husker å ha møtt ham var på forsamlingshuset i den vesle bygda Gyl på Nordmøre. Jeg bodde på Sunndalsøra på den tida, men holdt forbindelsen med mine gamle venner i bandet The Taclons (seinere Terrific Snakes) og var gjestevokalist denne kvelden på "lokkalet". På samme tid spilte Ove i det langt mer lokalt berømte bandet The Beatmakers, og de var på vei hjem fra Trondheim etter å ha spilt der.
      De stanset, kom innom, og spilte noen låter, til ellevill begeistring for publikum. En liten men ganske morsom detalj: Den alltid like økonomisk bevisste bandlederen i The Taclons forlangte inngangspenger av gutta i The Beatmakers for å komme inn...
      Denne historia var bare alt for god til ikke å fortelles, men mer seriøst kan en si at jeg møtte igjen Ove som forfatter ved flere anledninger, men hovedsakelig som låtskriver (bl.a. for sitt søskenbarn Jahn Teigen) og som forfatter av revytekster. Første gangen han dukket opp i bokform var med boka "Du er jo bare tretten..." som jeg skrev en ganske begeistret anmeldelse av i lokalavisa Tidens Krav. Siden har jeg lest også hans andre ungdomsbøker på løpende bånd, til og med den siste boka med den for meg nokså mystiske tittelen Fotballengelen.
      Kanskje enda høyere enn hans skjønnlitterære forfatterskap rager imidlertid boka J historien om kristiansundsjødene. Et stykke historie som i sin enorme tragedie og sitt grensespengende budskap med Ove har fått en forteller som er temaet verdig.
      I kjølvannet av boka er et arbeid påbegynt som skal reise et monument over jødene i Kristiansund.
      Se både om forfatteren, bøkene og arbeidet med monumentet på http://home.online.no/~boroechs.
      Jeg er stolt av å ha ham som gjesteskribent, og som venn, og vi har planer for et framtidig samarbeidsprosjekt som jeg er ganske sikker på kan bli noe av. Vent og se!

"Det er Norge som er bra, det er nordmenn som er best," sang komigruppen Prima Vera for snart 25 år siden. En av dem som tydeligvis lot seg inspirere av denne enkle tekstlinjen, var en ennå ung og ambisiøs Arbeiderparti-politiker ved navn Gro Harlem Brundtland. Humrende satt hun foran radioapparatet og lyttet til den gærne trioens musikalske harselas over vår egen fortreffelighet: "Hurra for Norge, 17. mai og olje og alt det derre der ..." Men skjønte hun ironien i sangen? Neppe. For da Gro senere overtok som statsminister i det lille kongeriket Norge, surret fremdeles det glade refrenget rundt i bakhodet hennes. "Det er Norge som er bra, det er nordmenn som er best." Ja, så sterkt må teksten ha virket på henne, at hun straks bestemte seg for å ta opp konkurransen med de tre hurraguttene Tom Mathisen, Herodes Falsk og Jahn Teigen ikke i humoren og galskapens, men i de bevingede ords navn. Det gjaldt bare å finne det rette gullkornet det fyndige og oppbyggelige slagordet som kunne feste seg i folks bevissthet. Ettersom det allerede var copyright på valgspråket "Alt for Norge", lagde hun sin egen lille vri og etter en tids tankevirksomhet, proklamerte hun følgende parole for det gjennombarkede folkeferdet hun var satt til å styre: "Det er typisk norsk å være god." En sterk og ubeskjeden påstand, javel, men hvorfor ikke være åpen og ærlig og si det som det er, tenkte hun sikkert. Parolen lot seg nemlig forsvare. Det var bare å vise til OL på Lillehammer, fotballandslagets klatring på FIFA-rankingen, vår ufattelige oljerikdom, vår rolle som fredens apostel i krigsrammede deler av verden, u-landsbudjettet og vårt godt utbygde helsevesen. Og om vi trengte flere eksempler på at det var hold i parolen, kunne vi bare ikle oss Edvard Griegs nasjonale toneprakt og sminke oss med Henrik Ibsens forfatterskap. Så det så. Nå måtte riktignok Ibsen rømme til et land som lå langt unna Dovregubbens Hall for å kunne bevare inspirasjonen og kreativiteten, men norsk var han iallfall. Og om noen ennå tvilte på vår fortreffelighet, fantes det flust med andre å dekke det norske festbordet med: Nansen, Wergeland, Munch, Abel og ... Johan Olav Koss, bare for å nevne noen. Så kom ikke her.

Eller tar jeg feil?

Kanskje det ikke var Prima Vera som inspirerte landsmoderen til å utbasunere nordmenns overlegenhet på alle tenkelige områder. Kanskje var det i stedet Vikingloven den gang en nyskapende holdningslov, født av næringslivet for å styrke selvfølelsen hos det norske folk. (Noe vi kanskje kunne trenge etter i en årrekke å ha vært kneblet av Sandemoses Jantelov). Å bruke vikingene som idealer var langt fra noe nytt. Nazistene dyrket vikingenes heltemot og blondhet allerede på 1930- og 40-tallet, og den oppvoksende slekt lar seg fremdeles imponere av våre tapre forfedre, selv om de altså hadde en ekkel hang til å rane, voldta og drepe både prester, kvinner og barn. Men i nøden spiser selv fanden fluer, og historisk sett har vi faktisk ikke så mye annet å skryte av her i Norge. Vi er nemlig en ung nasjon også på det kulturelle planet. Riktignok har vi Nidarosdomen og en annen stavkirke å vise til, men det er faktisk mindre enn 200 år siden vi fikk vårt første universitet og vår første nasjonale teater-scene. Målt mot de virkelig store og gamle kulturrikene i verden, er vi så små at vi ennå befinner oss på krabbestadiet. Men gode er vi. Ja, bortimot verdensmestre, skal vi tro på Gro. Og en dag lærer vi nok å stå oppreist også.

Mon tro om det var den forbilledlige måten vi bygde opp nasjonen vår etter krigen som inspirerte Gro til å komme med den famøse erklæringen. Mulig det. Sten for sten la vi nemlig grunnlaget for det som skulle bli en inkluderende velferdsstat for både store og små. Med landsfader Einar Gerhardsen ved roret ble kursen mot fremtiden lagt. Målet var likhet og rettferdighet. Lett var det ikke. Vi var jo så forbasket ulike alle sammen i dette langstrakte landet. Blant annet måtte vi slite med en del brysomme etterlatenskaper fra krigen. Norske nazister i størrelse small og medium, brakkebaroner i størrelse large og stripete nordmenn i XL-format, fikk ganske raskt vår tilgivelse, slik at de kunne være med på den store dugnaden det var å gjenreise landet. De fleste av dem var da også arbeidsdyktige menn i sin beste alder. Langt verre var det med alle tysker-jentene og de uskyldige småungene deres. De opplevde den norske rettsstaten, eller rettere sagt fraværet av den, fra sitt ståsted. Og derfra var utsikten mot forsonings- og toleranselandskapet heller dårlig. Ingen løftet en finger for å få dem til å bli en del av det store folkefellesskapet. Men så var det jo bare snakk om noen fordømte kvinnfolk og de 9000 avleggerne deres også, og kvinner og barn stod uansett langt nede på myndighetenes dagsorden. Det samme gjaldt samene og tatrene. De var også en klamp om foten for myndighetene. Men det er rart hva som er mulig å få til, selv med enkle midler og litt kynisk oppfinnsomhet. Derfor ble det gjort iherdige forsøk på å frarøve samene sin opprinnelige identitet. Ett av virkemidlene var å tvinge samiske barn til å gå i norskspråklige skoler: "Hei, lille Ante, skal du være med på velferdskarusellen, må du nok pent finne deg i å bli som oss. Bli norsk. Bli god." Tatrene var også for ugress å regne i etterkrigstidens norske folkeflora, men det er utrolig hvilke mirakler som kan utrettes, selv med små kirurgiske inngrep. Selv ledelsen for Abteilung Lebensborn ville nok bifalt myndighetenes avlstanker om de hadde sett hvordan vi behandlet omstreiferne.

Nei, det er sannelig ikke godt å si hva som rørte seg i hodet til Gro før hun bekjentgjorde tesen om at "det er typisk norsk å være god." Om det var oljerikdommen hun hadde i bakhodet, vites ikke. God og rik har såvidt meg bekjent aldri vært synonyme begreper, så det var nok noe annet som lå bak. Når landsmoderen dro på sine små ferder rundt om i den store, stygge verden og mer eller mindre diskré oppfordret folk hun møtte om å "look to Norway", var det nok heller utbyggingen av helsevesenet, eldreomsorgen, skolevesenet og miljøpolitikken hun tenkte på. Om noen av tilhørerne hennes i ettertid har latt seg lure til å avlegge mønsterlandet Norge et besøk for å høste sine erfaringer, håper jeg for all del de ikke har fått omvisning på norske sykehus med korridorer fulle av pasienter, aldershjem med eldre som på grunn av underbemanning har måttet begynne kveldsstellet før middagen, skoler med innemiljø på linje med et kyllingoppdrett og kirker i fysisk forfall. Nei, la oss spare gjestene våre for innblikk i den offentlige fattigdommen vår. Vis dem heller en oljeplattform eller to. Om de spør etter hemmeligheten bak den norske økonomien, så gi dem noen gamle tegneseriestriper med Onkel Skure. Vis dem børsen. Vis dem Røkke. Vis dem Vigelandsanlegget. Vis dem den storslåtte norske naturen. Og om de skulle spørre hvordan det står til med selfangsten, hvalene og ulvene våre, så server dem smalehovud eller rakfisk. Det vil nok stoppe kjeften på dem, tenker jeg.

Stakkars Gro. Hun mente det nok godt, selv om hun var litt uheldig med ordvalget. For det hun egentlig mente å si, var selvsagt: "Det er typisk norsk å være sjølgod." Men sånt sier man altså ikke, iallfall ikke om man jakter på en karriere utover statsministerembedet. Derfor unnskylder jeg henne gjerne for å ha gått Prima Vera i næringen i et anfall av akutt slogan-feber. I dag har hun nemlig langt viktigere oppgaver å ta seg av. Og med tanke på all den elendigheten som hersker rundt om i verden med sult, feilernæring, fattigdom, epidemier, kriger, narkotikamisbruk og naturkatastrofer, har jeg stor forståelse for at hun som den øverste leder for WHO, ser det som sitt første og viktigste mål å gjøre verden røykfri. Det er faktisk noe godt og typisk norsk over det resonnementet også. "Hurra ...!"