Gjest: Jan Bojer Vindheim

Introduksjon ved

Jeg kan ikke huske første gang jeg kom over navnet Jan Bojer, men jeg vet det må ha vært i ei eller annen motkulturell avis. Antakelig Gateavisa der han var en drivende kraft på slutten av seksti- og begynnelsen av syttiåra.

Tankene hans virket fra første stund fremmede på meg, men også tiltalende. Vi kom til motkulturen og anarkismen fra helt forskjellige kanter, og møtet var ikke uten uenighet og diskusjoner. Men det ble også begynnelsen på et varig vennskap.

Vi har riktig nok ikke møtt hverandre så ofte opp igjennom åra, men vennskap er ikke alltid så avhengig av det.

Jeg tror jeg har de aller fleste av diktsamlingene hans, og jeg har også tatt godt vare på bladet Vannbæreren som var en herlig frihetlig blomsterbukett av tanker og meninger og som jo kunne både provosere og glede i omtrent like porsjoner og gjerne samtidig.

Jan og jeg var blant annet djupt uenige om blant annet astrologi, og han gav meg god plass i bladet til å utdype den uenigheten!

Jan var forresten mye tidligere enn meg ute med å skrive om Gudinnereligionenes og matriarkatets mysterier og historie, slik han f.eks. gjør det i diktet "Slangemjølkdrikkerne" fra 1977 i diktsamlinga Juveltreet.

Jan er født i Sauda i 1945, vokste opp i Oslo og bodde ei stund i Karlsøy, men er nå bosatt Trondheim.

Politisk sett har han i flere år vært en av frontfigurene i Miljøpartiet De Grønne og har der nå fått følge av min egen datter Vanja, mens jeg som den innbarkede anarkist og sta antiparlamentariker jeg er fremdeles får pustebesvær og røde flekker foran øynene bare ved å høre ordet "parti".

Interessant er det at Jan og jeg med ganske like målsettinger nesten alltid ender opp med forskjellige vinklinger... noe også hans gjesteartikkel her viser.

I hans første diktsamling Radio Lys står disse visdomsorda:

"man kunne også skrive om taleren
som holder kjeft
for ikke å forsnakke seg"

Men Jan Bojer Vindheim har i likhet med meg sjøl aldri vært redd for verken å skrive eller snakke. Jeg har antakelig "forsnakket" (forskrevet?) meg oftere enn ham, men ingen av oss har vel noen sinne trodd på at taushet var gull.

Stoff om og av JBV finner du her.

Velkommen som gjesteskribent på websida mi, Jan.

2001 er FNs år for møte mellom sivilisasjoner. Jeg er vel ikke den eneste som umiddelbart tenker på det ublide møtet mellom sivilisasjoner som har foregått i Afghanistan de siste ukene. Fundamentalistenes nådeløse angrep på New York og Washington har funnet sitt motstykke i amerikanernes like nådeløse motangrep.

Det gjensidige hatet mellom ekstreme islamister og opinionslederne i Vesten har vært under oppbygging lenge. Etter at den kalde krigen ble avblåst har Vesten utsett seg Islam som hovedmotstander, samtidig som fanatiske islamister har sett USA og vestens livsstil generelt som djevelens eget verk. Dette er utvilsomt en viktig del av bakgrunnen for at FN har ønsket å sette fokus på møtet mellom sivilisasjoner. Verdensorganisasjonen er på sitt beste en kanal for dem som ønsker å møte konfliktene med andre midler enn vold.

Men konflikter mellom sivilisasjoner og religioner er ikke noe nytt. Slike møter har foregått med vold og med ånd til alle tider. Her er noen fem hundre år gamle linjer fra den indiske mystikeren Kabir, som gjerne kan leses som kommentarer til krigen i Afghanistan:

Innen Islam har det gjennom tidene vært mange, ikke minst blant mystikerne, som har arbeidet for forståelse mellom ulike religiøse tradisjoner. I det nordlige India har islam stått mot hinduismen i mange hundre år, ofte på dramatisk vis. Men like lenge har det foregått en dialog mellom disse to trossystemene, som på mange måter er mere ulike enn de to monoteistiske religionene islam og kristendommen er. I den langvarige samtalen mellom hinduistiske og muslimske mystikere har islams enhetskrav og hinduismens toleranse ofte gått opp i en høyere enhet. Og mange mystikere har etterlatt seg skatter i form av sang og musikk som verdsettes av begge religioners tilhengere.

For mange år siden gikk jeg inn i en platebutikk i Madras i Sør-India, og ba ekspeditrisen anbefale meg noe indisk tradisjonsmusikk. Jeg kom ut med LPen Triveni, der Kumar Gandharva og hans kone Vasundhara framfører bhajans, religiøse sanger, basert på diktningen til de tre mystiske poetene Mira, Surdas og Kabir. Det viste seg at Triveni er ei berømt plate, der musikkspråket er fornyet på sprelsk, om enn ærbødig vis. Og det viste seg at Kabir er en poet som fortsatt har noe å si, ikke minst om møtet mellom religioner.

Kabir vokste opp i en muslimsk familie i hinduenes hellige by Benares rundt år 1500. Han skulle bli vever slik familietradisjonen tilsa. Den unge veveren Kabir aksepterte ikke at islam og hinduismen utelukket hverandre. Han ble elev av den hinduistiske mystikeren Ramananda, en mann som til tross for sin plass i hinduismens vediske tradisjon, var sterkt opptatt av islamsk sufi-mystikk og spesielt av den store persiske dikteren Rumi. I Rumis diktning møtte Kabir en udogmatisk inderlighet som fant gjenklang i hans eget indre, og snart formet han sine egne vers.

Kabir ble kjent i sin samtid både for skarp kritikk av oppblåste forkynnere og moralister i alle de stridende tradisjonene, og for dyp hengivenhet til en dypere sannhet. Slik som i denne sangen:

Kabir blir regnet som en av forløperne for sikhenes religion og flere av hans tekster inngår i sikhismens hellige skrifter. Versene hans inngår i også i hinduismens folkelige sangskatt, som Kumar Gandharva har fornyet, og muslimske qawwali-sangere kan bruke hans tekster som uttrykk for sin religions fromhet. Slik overskrider han på forbilledlig vis de religiøse skillelinjene.

Veveren Kabir fant en indre kilde som overskrider de grensene mellom mennesker og mellom religioner som bygges av fanatikere og hyklere. Svaret på fundamentalismens intoleranse er ikke en alternativ intoleranse, men en dypere innsikt. Og dypest sett viser Kabir veien til en frihet der religionen blir overflødig, men der religiøsiteten blir dessto mere levende: