Gjest: Eirik Austey

Introduksjon ved

Jeg skulle gjerne begynne med å si at Eirik Austey er en god venn av meg, men det ville være en påstand som ville kreve adskillige modifikasjoner og forklaringer. Sannheten er at jeg så vidt jeg vet aldri har møtt ham, verken på møter i forfatterforeninga eller på bokmesser eller og det hele tatt. Men jeg har flere av bøkene hans, den første til og med med hans personlige dedikasjon "Til Ingar K. med beste ønsker fra Eirik A."

Jeg skulle bare ønske jeg husket når og hvor jeg fikk den...

Jeg har spurt flere om de kjenner ham, men det nærmeste jeg kommer er noen vage kommentarer og diverse merkelige benektelser fra Tron Øgrim, uten at en kanskje skal legge alt for mye i akkurat det.

Fotografiene som finnes av ham er mildest talt utydelige og forvirrende, og en er ikke en gang sikker på om de er av en og samme person?

Han skal imidlertid være født i 1941 i Agder, han har vært lenge bosatt i et engelsktalende land, har jobbet som butikkekspeditør, håndlanger og sjømann. Bor nå i Norge og jobber i skatteetaten. Eller gjorde i hvert fall det da han skrev sin første roman Tyskeren mot Stretermish (1985). Hans beste bok er etter min og manges mening Blått glass (1991), som jeg så vidt jeg husker anmeldte meget positivt. De som ikke har lest den bør styrte til biblioteket og lete den fram der. I bokhandelen finner en den nok ikke, men der finner en jo uansett svært lite for tida, utenom servietter og duftende stearinlys og gratulasjonskort og videofilmer.

På sporet etter det ukjente dyret fra 1990 er derimot ei bok like kryptisk og fragmentarisk som forfatteren, og ei bok en gjerne skifter mening om på annenhver side.

Uansett får jeg vel si at jeg er glad for å kunne ha noe av Eirik Austey på websida mi. Jeg vil sjølsagt ikke kommentere novella, den taler for seg sjøl. Nok å si at jeg liker den. Hvis nå det var det rette ordet.

Men hun som døde var ikke lei seg. Hun var glad og fornøyd, og syns hun hadde levd lenge nok.

Løver i skjegget

Det var ikke ordentlige løver, det var handa til bestefaren som kom fykende fram fra skjegget og beit etter henne når hun kom for nær, mens han sa Brøøøl! Brøøøl! Nå eter løvene Gry!

Mamman ville hun skulle hete Gro og faren ville hun skulle hete Nora. Til slutt blei de enige om Gry. Da hun begynte på skolen prøvde noen å ærte henne for det:

Det syns ikke jenta gjorde noe. Mamman hennes sa at et GRYN var akkurat som et frø, som begynte som lite, men vokste og blei veldig stort! Seinere i livet lo hun av det, og sa:

Mora hette Viva og var fra Ålesund. Hun var stor og blond og glad. Hun elska å bråke og danse og synge, og hun sydde rare blondekjoler til seg sjøl av gamle utslitte gardiner som hun fant på loftet i gamle hus og sånn.

Viva hadde hatt med Gry på Tøyenbadet i Oslo fra hun var 3 månter gammal. Så hun lærte å svømme før hun kunne krabbe.

"Det betyr at du slutter!" sa mora og smilte. "Det gjør ikkeno, hvis du har hatt det fint så lenge du lever. Vi skal alle dø engang! Det er ålreit."

"Ja, du åsså Gry. Og det er helt fint, bare du har det artig før du blir så gammal."

Gry fikk være med i begravelsen, enda Viva sa at hun egentlig var for liten, for hun var bare 5 år. Men Gry satt helt stille og syntes det var nokså spennende.

"Fattern var egentlig bare lei seg. Ensom og uten kompiser det var like greit" sa Viva utafor. Hun trudde at Gry ikke hørte henne, men det gjorde Gry.

Dette var den gangen det fantes biler, og briller, og penger som var runde og blanke og firkanta og av papir, og mange andre svært gammaldagse ting. Så du skjønner at det var for lenge sida.

Fjernsyn inni huet

Mange av de indre organene gikk istykker, og hun fikk vansker med å bevege armer og bein. Hun kom på sjukehus og skulle dø.

Viva og Achmed, som var faren hennes, gråt. Achmed var fra Tyrkia, og var mørk og mager og sparka fotball sånn at han nesten kunne vært på landslaget og var veldig flink med henda.

"Jeg har hatt det moro" sa hun. "Jeg har dykka i sjøen og liggi i telt i skogen med mange venninner. Og da vi var i Finland klappa jeg en tam bjørn, enda jeg ikke fikk lov. Alle skal dø, okei?"

Gry var ei pen jente med blondt hår etter Viva og mørke, buskete øyenbryn etter Achmed. God til å hoppe og løpe og slåss og glad i å leike med andre.

På sjukehuset var det en lege fra India som hette Raminder Paulsen. Hun elska Gry, fordi Gry fortalte så mange vitser.

"Gry skal egentlig dø. Men det fins en metode som KANSKJE kan redde henne. Den er ikke ferdig, og den er ikke sikker, og ingen har prøvd den før her i Norge.

Vi kan ta celler ut av kroppen hennes og bruke til å dyrke nye organer og nerver istedenfor de som dør. Men det tar flere måneder. I mellomtida må vi putte mange små maskiner inn i kroppen hennes, som kan ta jobben fra de organene som dør."

De gjorde mange store operasjoner på Gry, og putta inn i kroppen hennes små maskiner som hjalp lungene å puste, hjertet å slå, leveren og nyrene å rense blodet, og blæra hennes å tisse.

Da nervene fra øynene og inn i hodet hennes slutta å virke, satte Doktor Raminder inn ledninger som gikk fra kameraer utafor hodet og inn i hjernen hennes.

"Gry, jeg håper at du skal få igjen årntlige nerver og årntlige øyne," sa hun. "Men jeg vil ikke at du skal ligge i mørket i mellomtida. Da Gry klarte å se med kameraene, og lærte å sende nervesignaler til dem som fikk dem til å dreie seg hit og dit så hun kunne se hvor hun ville, sa hun:

Achmed skaffa henne et akvarium på sjukerommet med mange fine røde, gule og hvite fisk med flotte finner, de ligna på sommerfugler.

Gry ba Doktor Raminder om å forbinde kabler med nervene hennes sånn at hun kunne gi fiskene mat med ei lita robothånd.

Når Gry kjeda seg, fløy hun ut av vinduet rundt sjukehuset og så på byen, mens hun lå i senga og styrte flyet med trådene ut av hodet sitt.

Dette var den gangen det ennå fantes mange sjukdommer og sjukehus. Du skjønner at det var lenge sida.

Akvarium for hvaler

Hun blei ei helt vanlig jente igjen, frisk og sunn og sterk, som kunne stupe fra 10-metern og klare seg i snøhule i skauen om vinteren og dra aleine med buss gjennom land i Afrika når hun var 18, enda mange sa det var farlig for ei hvit jente.

Stort sett var det ikke farlig, fordi snille afrikanere hjalp henne. Men enkelte ganger var det farlig. Aller mest da hun kom litt for nær noen løver.

"Jeg skulle vært dau. Jeg har overlevd en operasjon som var helt vill, men åsså ganske spennende. Nå er det viktigere for meg å leve årntli enn å leve veldig kjedelig og veldig lenge."

Gry syntes det var deilig å få igjen kroppen sin. Men hun huska også at hun syntes det var fint å kunne fly, fritt som en fugl, da hun var lam og ikke kunne røre seg på sjukehuset.

Derfor sa hun til Doktor Raminder: "Trenger ikke dere noen som er frisk til å forske på? Jeg vil gjerne plugge inn hue mitt igjen, sånn at jeg kan se bilder langt borte og styre modellfly oppe i lufta bare med å tenke!"

På denne tida var mange mennesker mot sånt. De sa at det var unaturlig og galt å kople sammen maskiner og mennesker. Men Doktor Raminder ville gjerne hjelpe folk som var lamme og blinde og satt i rullestol, og da trengte hun å lære. Så hun ville gjerne trene på å kople maskiner til hjernen på Gry.

Så derfor lærte Gry å sitte stille i et rom og samtidig styre en bil rundt i trafikken ved å tenke til en liten radiosender, som sendte signaler ut av hodet hennes.

Hun lærte å sende blikket sitt ut gjennom Internett, sånn at hun kunne se bilder i kameraer på den andre sida av jordkloden mens hun gikk på gata i Oslo.

Og hun lærte å styre en liten undervannsbåt som dykka rundt på revene i Stillehavet og svømte blant røde og blå og skinnende gule fisk.

"Hele Stillehavet er akvariet mitt!" sa hun til Viva. "Og det er mye større enn det jeg fikk av Achmed. Et akvarium for hvaler!"

555 gode søstre

Folk som ikke kjente henne, kunne tro at hun var 20, enda hun pleide å sminke seg for å prøve å virke som hun var ihvertfall dobbelt så gammal.

"Rare greier!" sa Viva, som var 85. Achmed var dau. "Jeg som trudde du skulle daue da du var 9!"

Gry hadde ikke fått noen barn, for hun hadde blitt litt sjuk flere ganger og måttet få grodd flere nye organer, og hun var redd for at barna hennes kunne få sjukdommen hennes.

Doktor Raminder, som også var dau nå, sa da Gry var 50 at hun trodde Gry ikke blei gammal på grunn av alle de nye organene.

Noen leger mente at de kunne hindre andre i å bli gamle også. Men mange var mot det. De sa at det var sjukt og skulle være forbudt.

Noen sa stygge ting om Gry også. Gry syntes det var urettferdig, fordi hun hadde jo aldri valgt å ikke bli gammal.

På denne tida var det mye snakk om å sende folk opp fra Jorda og ut i verdensrommet, ut til Asteroidene.

Asteroidene er mange titusener små planeter som går rundt sola litt lengre ute enn Jorda. Noen av dem er så store som et lite fjell, noen som et lite fylke, noen som et lite land og noen som et stort land.

Inni dem er det jern og gull og køl og vann, og mange andre verdifulle ting. Og fordi de er langt vekk fra jorda, syntes folk det var en god ide å flytte farlige og møkkete fabrikker dit, så de ikke forurenser og ødelegger miljøet på jorda.

Gry kunne godt tenke seg å reise vekk. Hun likte ikke mobbinga fra folk som var mot at hun ikke kunne bli gammal.

Dessuten kunne hun styre roboter med en liten radiosender som hun hadde inne i hodet. Hun var jo vant til sånt, og syntes det var morsomt!

På en asteroide som var så stor som Ålesund, kunne hun dirigere mange tusen roboter, sende dem hit og dit for å grave etter gull, se gjennom øynene deres og styre hendene deres når de traff på noe som var så vanskelig at de ikke kunne gjøre det sjøl ...

Og hvis det gjaldt de indre organene hennes, så kunne hun få med seg et lite, automatisk sjukehus, der roboter kunne gro nye organer til henne hvis de gamle blei skadd av strålinga. Hun hadde jo skifta organer før.

Noen rikinger som eide romskip og roboter syntes at det var en god ide. Så Gry blei sendt til en asteroide som heter Eros, sammen med et lite robotsjukehus og en robotfabrikk som kunne bygge roboter.

Eros er 10 mil lang og ligner en sånn gammal, slitt ulvetann du kan finne i skogen. Den er full av svære stein, noen så store som en høyblokk og noen så store som ei hytte, og noen så store som et hundehus. På Eros ser det ut SÅNN:

Hun fikk robotfabrikken til å bygge noen hundre store og små roboter av metall de fant på Eros.

I den første tida syntes Gry det var fantastisk å hoppe rundt på utsida av Eros. Hun var lett som ei fjær, så hun kunne hoppe flere hundre meter høyt! Løpe var ikke så lett, for da bare seilte hun tilværs, høyt opp og langt bortover.

Med noen hoppestøvler hun fikk laga seg, kunne hun stå på den ene enden av Eros, helt oppe på spissen av tanna, og hoppe i en diger bue ned til rota. Da var hun høyt, høyt oppe, høyere enn i et jetfly på jorda.

Det hendte hun hoppa så kraftig med støvlene at hun ikke kom ned igjen! Hun bare forsvant ut i verdensrommet, utover og utover mens Eros blei mindre og mindre under henne. Men det gjorde ikke noe, for når hun ville, kunne hun rope på robotene med radioen inne i hodet sitt. Da kom noen av dem og henta henne ned igjen.

Men etter noen månter blei Gry lei at himmelen alltid var svart med sterke stjerner som lyste men aldri blinka.

Og hun blei lei av og at hun bare hadde stein å se på gul stein, og brun stein, skinnende hvit i lyset og helt, helt mørk i skyggene, og noen gang med glitrende gull og sølv og fine krystaller i, men aldri ei løvetann for eksempel, eller ei katt, eller en hest.

Da hulte robotene ut ei hule til henne som var flere hundre meter lang og brei og høy. Der dyrka hun trær og blomster, og hun en liten sjø med vann de smelta av is som lå inne i Eros.

Men etter noen år begynte Gry å kjede seg fordi hun ikke hadde andre mennesker å snakke med. Derfor bestemte hun seg for å klone seg sjøl. For når robotsjukehuset kunne lage kopier organene hennes, kunne de lage kopier av hele Gry også.

For morro skyld laga hun 555 kloner. 555 tvillingsøstre. Etter at de hadde fylt 20 år, var de helt like henne.

Alle tvillingene hadde små radioer i hue som de brukte til å snakke med hverandre - eller tenke til hverandre. De kunne se ut av øya på hverandre.

På den måten kunne noen stå på den ene sida av Eros og se sola gå opp, mens andre sto på den andre og se sola gå ned. Eller de kunne stå på alle kanter av Eros og se hele stjernehimmelen samtidig.

Alle Gry-ene laga svære kor og sang canon for seg sjøl inne i den store hulen. De dansa sammen og lekte fantastiske leker med seg sjøl og robotene over hele asteroiden.

Og de laga sin egen fotballcup, som var fantastisk spennende fordi de var så jevne og kunne taktikken til de andre laga ut og inn.

Noen ganger var ikke Gry sikker på om de var 555 gode søstre, eller om de var EI stor Gry med 555 unge, sterke kropper. Og mange tusen robotkropper.

Et romskip fra Jorda kom på besøk. Folka ombord sendte hjem filmer av Gry og alle søstrene.

Mange trodde hun ville lage mange milliarder kloner av seg sjøl og ta over hele Jorda, og drepe de som bodde der fra før.

Gry ville ikke det - hun ville bare være i fred og gjøre spennende ting. Og hun gjorde mye nyttig for Jorda. Robotene hennes laga mange fine redskaper og maskiner på Eros, sånn at Jorda slapp å produsere og forurense sjøl.

Men nå hadde hun vært på Eros i over 90 år. Viva og alle som kjente henne var daue. På Jorda var mange store stater i krig med hverandre. Mange var redde for at alle som var litt uvanlige skulle hjelpe fienden, og Gry var VELDIG uvanlig.

Noen begynte å sende raketter med atombomber mot Eros, for å drepe det farlige monsteret.

Dette var den gangen det fantes store stater på Jorda, og folk kriga med atombomber. Så du skjønner at dette var lenge sida.

Men da rakettene kom fram og bombene smalt, hadde Gry dratt. For da hun skjønte hva som hadde skjedd, hadde hun bygd romskip og lasta robotene og søstrene inn i dem og reist til andre asteroider.

Hun bygde 111 romskip, med 5 Gry-er i hvert (og 6 i det hun var i sjøl) og sendte dem til 111 asteroider. Der satte de opp nye robotfrabrikker og robotsjukehus.

Gry var bekymra for menneskene på Jorda. Derfor fortsatte hun å lage maskiner og redskaper som hun sendte til dem.

Men da sendte de folka som trudde hun var et farlig monster, enda flere atombomber mot asteroider der de trodde hun var. Så etter en stund måtte hun holde opp å hjelpe jorda.

Isteden rømte Gry enda lengre ut. Og hun laga flere kloner av seg sjøl, og flere roboter.

Snart var mange millioner Gry-er på mange titusener asteroider mellom Jorda, Mars og kjempeplaneten Jupiter.

Der fant de så mye rart at vi kan ikke begynne å fortelle om det engang: Grotter fulle av diamanter og juveler og mange andre fantastiske ting.

Og de bygde om asteroidene til slott og parker. Gry sendte hemmelige romskip til Jorda som henta cellene fra planter og dyr.

Og så hulte hun ut en asteroide så den blei som ei enorm, hul juletrekule der hun hadde en jungel med virkelige løver i, og en annen gjorde hun til et hav, der det fantes haier og hvaler.

Alt dette fortalte Gry-ene til hverandre ved å sende tankene sine med radio inn i store datamaskiner, og så snakka datamaskinene med hverandre med lysstråler tvers over solsystemet.

Så sånn visste alle Gry-ene etterhvert om alt det mest fantastiske som de andre opplevde. Og inni huet sitt kunne de se bilder og føle følelser og tenke tanter som en annen Gry på en annen asteroide hadde sett og følt og tenkt.

Gry hadde hatt spionroboter på Jorda hele tida. Hun visste at det hadde vært store kriger. Mange land var forgifta, mange sulta.

Men forholda der var så dårlige at folk fortsatte å dø. Derfor frakta Gry alle som ville, opp til de grønneste og sunneste Asteroidene, for at de skulle komme seg.

De fleste av menneskene fra jorda hadde fått i seg så mye gift og stråling at de nesten ikke fikk barn. Gry blei redd for at menneskeheten skulle dø ut.

Gry hadde jo ingen barn sjøl, fordi hun var redd for å gi dem sjukdommen sin. Men nå var hun friskere enn alle andre. Derfor gifta Gry-er seg med flest mulig av de mennene som kunne få barn (og som hun syntes var noenlunde ålreit) og fikk barn med dem.

Snart hadde Gry mange millioner barn og barnebarn. Og hundre år etter det, flere milliarder oldebarn og tippoldebarn.

Og fordi barna som var i slekt med Gry var de friskeste ungene, som sjøl fikk flest barn, nedstamma snart alle mennesker som levde fra Gry.

Da Gry døde

Mer enn en til hvert menneske som levde på jorda i år 2000 - og mer enn en til hver hund, katt, hval, sel, gaupe, løve, elefant og ku!

Tenk på det: Hvis Sola er så stor som hodet til ei lita jente, så er den nærmeste nabo-sola et anna jente-hode nede på Kanariøyene omtrent.

Jorda er så stor som ei bittelita perle, og 20 meter borte. De fjerneste av de andre planetene er noen hundre meter borte.

Eros er ikke så langt utafor Jorda. Andre ligger flere hundre meter lengre ute. Det var de mange ti-tusen asteroidene Gry-ene dro til først.

Men de mange MILLIARDENE asteroider, som ligger langt, langt utafor alle planetene de er så langt borte at hvis sola var et jentehode, så ligger de nedi Danmark eller borti England og Irland og Russland og Litauen og Polen

Og de er dypt nede i Nordsjøen, og UNDER Nordsjøen og helt ned der steinen inni jorda gløder og smelter, og de er høyt oppe i lufta, og høyt OVER lufta og over mange av satelittene som blir brukt til å sende fjernsyn og telefon og sånn.

Hvis sola er så stor som hodet ditt, så er de bitte-bitte-bitte små, støvkorn som du ikke kan se engang. Men det er forferdelig MANGE av dem. En støvsky halvveis til Kanariøyene.

De går utover og utover, i en diger sverm hele veien rundt sola, opp og ned, foran og bak, til høyre og venstre helt til de går over i sånne svermer av milliarder av asteroider som kretser rundt andre stjerner, eller vandrer i det svarte mørket mellom stjernene.

I tusenåra som kom, vandra Gry-klonene og resten av menneskeheten utover og utover i mørket. Og etterhvert befolka de mange milliarder asteroider rundt sola og flere av de nærmeste stjernene.

Alle kunne tenke til hverandre, og til maskiner som samla opp tankene deres og sendte dem videre.

Dessuten kunne de tenke litt ihvertfall! til noen av de klokeste av de dyra som Gry heldigvis hadde fått redda fra Jorda: Bl.a. til enkelte av de klokeste elefantene, gorillaene, delfinene, og til en og annen kjempeblekksprut (men de tenkte så rare tanker at det var ikke alltid hyggelig).

Jo da. Gry-kloner døde - ikke av alder, men av ulykker. (Andre mennesker behøvde heller ikke å dø av alder, men de døde også av ulykker.)

Men tankene deres og følelsene og bildene av det de hadde opplevd forsvant ikke. De blei lagra inne i store maskiner, og sendt fram og tilbake mellom andre mennesker og roboter, som nøyt de fineste opplevelsene og tankene sånn som vi nå nyter et fint eventyr eller ei god bok eller et stykke musikk eller film.

Bare enda mer, fordi de virkelig kunne VÆRE det mennesket, og f.eks. FØLE og SE noe fint det mennesket hadde oppdaga. De hadde fine liv - sine egne og andres! Derfor syntes de ikke det gjorde noe å daue.

I de neste millionene av år spredde Gry-ene seg utover fra stjerne til stjerne. Noen steder fant de planeter som likna på jorda.

Var det liv der, og dyr og kanskje folk (eller ihvertfall vesener som kunne snakke og tenke) lot Gry-ene dem i fred, og hjalp dem hvis de som bodde der ville det.

Var det ikke liv, kunne Gry bruke noen millioner år på å lage kopier av jorda, med jungler og løver og hvaler, og blå himler som mennesker kunne gå under og se stjernene og kjenne regnet.

Andre planeter blei sånne verdener som hun DRØMTE at de kunne vært. Noen hadde svære sletter fulle av hester, som løp og vrinska og slo med halen men kom de til en kløft så slo de ut vingene og fløy, og Gry-ene og andre mennesker rei på dem (for Gry hadde vært hestejente en gang).

Noen av disse nye jordene kalte Gryene for Paulsen, noen kalte de Viva, eller for Tøyenbadet, eller Vål'enga! De fant også på milliarder av andre navn.

Og noen hadde ville fjell, der store, nakne troll med langt, rødt ragg sto og brølte til hverandre fordi de syntes det ga så fint ekko - men mange av trollene var kloner av Gry (for da hun var liten, hadde hun tenkt at det kunne være moro å være et nakent troll som sto på et fjell og brølte).

Gry-ene klona seg også til bittesmå alvejenter med gjennomsiktige vinger som flimra som regnbuen, som lekte sisten med sommerfuglene. De dansa i milliarder på høsthimmelen, laga ringer og bølger og bilder av kroppene sine i lufta, og syntes sjøl at de var forferdelig flinke og søte.

Noen kan si at det er barnslig å klone seg sjøl som en skjønn liten alv, sa Gry.

Men jeg må da få lov til å være barnslig, så gammal som jeg er! Og hvem kan si meg at jeg IKKE får lov?

Vår sol ligger i vår Galakse, som heter Melkeveien og er som et land av ufattelig mange stjerner. Rundt den ligger andre Galakser stadig lengre bort.

I de neste milliardene år spredde Gry-ene seg fra stjerneland til stjerneland, fra galakse til galakse. Men de var ikke bare mennesker lengre.

De var mer som ei sky av mennesker og rare skapninger som Gry hadde finni på og intelligente roboter og andre vesener som de hadde finni og blitt venner med. En slags tenkende sky av liv, et slags nervesystem og en slags hjerne som grodde utover og utover i verdensrommet.

Tankene og bildene deres vandra gjennom skyene av mennesker og maskiner med lyssstråler og lysblink. For lyset er det forteste som fins!

Men fordi rommet er så veldig stort, kan det ta hundre tusen år for lyset å gå tvers over en galakse. Og flere millioner år fra et stjerneland til et anna.

Derfor kunne ei fin historie gå fra en galakse til en annen til en tredje. Og flere millioner år kunne den samme fine historia komme fram fra et annet sted, fordi den hadde brukt en lengre omvei gjennom flere andre galakser før den kom fram.

Dette var den gangen det enda fantes stjerner og galakser. Så du skjønner at det var lenge sida!

Blonder og skjegg

Så eksploderte dette lille punktet. Alt var fryktelig varmt - MER enn glødende! Men ettersom rommet blei større og større, blei det kaldere og kaldere. Etterhvert fikk vi stjerner, og planeter, og dinosaurer, og vikinger.

Universet utvida seg til alle kanter, akkurat som en ballong som blir blåst opp.

Men en dag ufattelig langt inne i framtida! stoppa universet å eksplodere, og begynte å krympe isteden, akkurat som en ballong som ingen blåser i, men der lufta promper ut isteden.

Snart blei det så varmt at ikke noe liv kunne overleve og planeter og asteroider smelta og blei til gass.

Hun huska at hun hadde vært i trøbbel før. Så hun laga en slags roboter og datamaskiner av sånn glødende gass som er inni stjerner. Nervetrådene var strømmer av gass og lys som fletta seg som kniplinger på kryss og tvers gjennom hele verdensrommet!

Og så flytta hun alle menneskenes og Gry-enes og de andre vesenenens erfaringer og tanker og fine historier over dit.

kopierte Gry all den fineste musikken hun hadde hørt og alt anna hun huska, alt som var morsomt og viktig og trist og rart,

Fra kjøttet og steinen og metallet som mennesker og roboter og andre sånne vesener som vi kjenner er laga av

og over på tråder og strømmer og virvler og lynglimt av lysende, glødende gass!

Og fortsatte å oppleve spennende, nye og fantastiske ting i den lysende, glødende verdenen som var igjen, ettersom universet blei mindre og mindre.

Hun hadde også finni ut at det fins mer enn ett univers, mer enn ett verdensrom.

Akkurat som universet til en liten fisk er en liten dam, og det fins andre dammer lengre borte, sånn fins det andre universer bortafor vårt. Som smeller ut av et lite punkt, lever noen timilliarder år og forsvinner inn i et punkt igjen.

Og Gry lærte å sende signaler over til folk som likna på henne, som bodde i noen av de andre universene i nærheta.

"Nå ær'e snart slutt her!" sa Gry til dem. "Nå blir jeg snart MOSA inn i et bitte lite punkt!"

"Men hvis vi slår sammen alle kreftene våre, kan vi kanskje redde deg over til oss!!" sa noen av vennene hennes i de nærmeste universene.

For de hadde blitt glade i Gry. De syntes at hun var ei morsom og hyggelig jente.

" Vi skal alle daue engang. Det gjø'kke no det lærte jeg av mora mi en gang for veldig lenge sida. Det er okei!"

"Mora di???" sa vennene i de andre universene. De visste ikke hva "mor" var for no.

"Jeg har hatt et bra liv, det er det viktigste" sa Gry. "Jeg har opplevd ALT! Her skal dere se:"

Og så laga hun ei pakke av alle de fineste erfaringene sine, alt det fineste hun hadde sett og smakt og tenkt og følt og kjent, av små barn og gyldne løver, av å kjøre buss i Afrika for timilliarder av år sida og dykke i salte hav, og de fineste soloppgangene på en million planeter, og av å leike i en million år med å lage kniplinger av glødende gass, noe som vi ikke kan forstå engang, og sendte den til vennene sine.

Og av hele den store Gry som engang hadde FYLT hele det DIGRE universet - var det bare igjen et bitte lite gryn.

"Hvis det var bestefaren min og ikke jeg som hadde levd så lenge," tenkte Gry. "Så hadde HELE universet vært helt stappfullt av hvitt skjegg nå!