Hermed ønsker jeg Thomas Gramstad velkommen som gjesteskribent. Han er ei beslektet sjel, og vi er opptatt av mange av de samme tingene.
Han kaller seg gjerne for "digital nomade". Han har vært på internett siden 1981 og må vel dermed regnes som litt av en nettveteran! Hans interesserer er så mange at det bare er å begynne å ramse opp: Idehistorie (med vekt på frihetlig ideologi), litteratur, tegneserier, feminisme, science-fiction og fantasy, linux, hedenskap, film,og så videre. Listen kunne sikkert forlenges og strekkes og utvides og utdypes langt inn i "dimensjon s" (jeg har alltid spekulert på hva det egentlig er for slags dimensjon tilfeldigheter og misforståelser og dårlig telefonlinje skapte på omslaget av min første bok, men dersom jeg noen gang kommer dit ville det ikke forundre meg om jeg møtte Thomas også der).
Blant mye annet er Thomas også et skrivende menneske, han skriver mye og ofte og han skriver godt; alt fra artikler, debattinnlegg og kommentarer til noveller. De som vil lese mer av ham skulle ikke ha det minste problemer med å finne ham på nettet. Han har forresten også ei novelle i antologien "Nova 2000".
Hva var naturligere enn å invitere ham til å være skrivende gjest på min hjemmeside?
Krigshylet til Xena gjaller mens hun sparker, hopper og svinger sverdet. Omsider faller en død banditt i bakken. Xena tramper selvsikkert videre gjennom landskapet. Dessverre går hun rett som det er på trær eller på fjellveggen på den ene siden av stien. Merkelig at det skal være så mye vanskeligere å gå enn å slåss. Eller kanskje sterk, selvsikker kvinnegange rett og slett er altfor vanskelig å mestre for en skarve mann? Rundt neste sving er tre banditter klare til å kaste seg over Xena. Heldigvis er Ronja der og kan hjelpe til/overta; hun dreper alle tre på kortere tid enn jeg brukte på den ene.
Mitt første møte med Xena på Playstation er en interessant opplevelse. Jeg er på besøk hos Ingar i Kristiansund, og nå er vi altså hjemme hos Vanja og Roger, og Ingars barnebarn Ronja viser meg Xena-spillet, mens det spretter baller og "dras krok" innimellom og veggimellom.
Jeg tok med meg bra vær fra Oslo, så Kristiansund minner mest av alt om en spansk havneby. Og med ekte fish and chips (ikke fiskepanetter!) - og eddik og salt hører naturligvis med!
Nettene går med til video, og sterkest inntrykk gjorde nok filmen Firestarter. I denne filmen fra 1984 kan man se en ung Drew Barrymore spille hovedrollen som barnet Charlie som har evnen til å antenne og brenne ting kun ved hjelp av viljekraft. Charlie er barn av to foreldre som begge har vært biomedisinske forsøkskaniner for amerikanske etterretningsorganisasjoner slik at de har fått paranormale evner. Myndighetene gjør alt de kan for å få kontroll over Charlie slik at de kan bruke henne som et våpen. Charlie utvikler sine evner og sin kontroll over dem i løpet av filmen, og det hele kulminerer i et intenst, panoramisk sluttoppgjør mellom Charlie og hennes undertrykkere. Slutten skal ikke røpes her, men jeg kan jo nevne at det er mye og mange som brenner opp.
Det er flere grunner til at denne filmen virker så sterkt, utover skuespillerprestasjoner, spesialeffekter osv. Hvis du tenker over det, så er barna den virkelige underklassen i samfunnet. De er vanligvis underlagt streng kontroll av foreldre eller formyndere; de blir ikke tatt alvorlig, deres ønsker, tanker og handlinger oppfattes som tidkrevende bryderi og problemer, barn skal jo først og fremst være stille og snille og lære å adlyde. Så hva skjer dersom man tenker seg at et medlem av denne underklassen ikke bare gjør opprør, men faktisk er i en posisjon der hun har makt nok til virkelig å gjennomføre opprøret og sette sin vilje gjennom?
Ufriheten, hierarkiene og makta begynner i barnesinnet. Det er vel i det hele tatt vanskelig å forestille seg muligheten for et hierarkisk samfunn med herre-slave-relasjoner dersom samfunnet er slik at barns meninger og selvutfoldelse tas alvorlig fra første gang barnet åpner munnen. Og dét er det faktisk fullt mulig å gjøre - se for eksempel nettstedet til Taking Children Seriously, http://www.eeng.dcu.ie/~tcs/.
Dersom barna lærer å adlyde, så er neste stasjon kjønnsroller. Guttebarna lærer å underkaste seg mandighetsideologien - en særdeles rendyrket form for uselvstendig svakhet og gruppeavhengighet. Jentebarna lærer å følge anorektiske skjønnhetsidealer. Det ser ut til at Knokkelhirden (alle reklame-folkene som pusher anorektiske modeller i media) nå holder på å skaffe seg makt over jenter helt ned i 8-9 årsalderen. Jenter som læres opp av Knokkelhirden til å svekke seg selv fysisk og psykisk blir mer lydige og får mindre selvtillit og egenvilje, og slikt blir det jo penger i kassa av...
Skal man få bukt med dette, er det viktig å få frem alternativer i media. Alternativer som fremmer frihet, mangfold og individualitet og som dermed bryter med kjønnsroller, for eksempel ved å vise sterke kvinner, heltinner, krigere. Det være seg alternative bøker (som f.eks. Ingars amazone-trilogi), alternative TV-programmer (som f.eks. Xena på sitt beste, Buffy og andre), og ikke minst alternative nettsteder (som f.eks. Amazonegruppa.)
Et annet spennende medium er tegneserier. Denne måneden kom Promethea ut på norsk, som Inferno-album nr. 22 utgitt på Bladkompaniet. Dette er en serie som ikke bare er alternativ når det gjelder sterke kvinneskikkelser, og dessuten svært underholdende med gode replikker, den holder også høye mål kunstnerisk sett - med bra plottutvikling, interessant og vellykket kombinasjon av mytologi og moderne tid, og en glimrende, detaljert strek.
Likevel går førstepremien til den geniale serien Battleaxes, som handler om en gjeng vikingkvinner omkring år 900 som er omstreifende krigere og leiesoldater. Dette er noe av det beste jeg har lest på lenge, med akkurat den riktige blandingen av karakterskildring, brutal død, en bra historie som går på skinner, slag og lemlestelser, svart humor, røde kroppsvæsker, ømhet og øyeepler. De fire Battleaxes-heftene fant jeg i en av tegneseriebutikkene i Oslo, og de finnes kun på engelsk. Og hvis du ikke har lest noe på engelsk før, så finner du ikke en bedre grunn til å begynne med dét enn nettopp historien om Stridsøksene. Slike kvinner burde vi slippe løs på Knokkelhirden...