Dette er en gjesteartikkel jeg har ventet på ei stund! Trond Buland var en av de første jeg inviterte til å være gjest på hjemmesida mi.

Han arbeider som samfunnsforsker ved SINTEF i Trondheim, og bor i samme by sammen med sin kunstneriske Kathrine og sine to barn.

I tillegg og ikke minst er han også forfatter med to novellesamlinger bak seg, og han er nå ferdig med sin første roman, Ild fra ukjent sted, som jeg har hatt den ære å "forhåndslese". Jeg sier bare gled dere, dere som liker fantastisk litteratur!

Trond er født i Selbu i 1958, omtrent samtidig med mitt første og til nå siste besøk i samme bygd.

Jeg har antydet før på denne sida at det egentlige vennskapet mellom meg og Trond begynte på en mildest talt merkelig måte. Mer skal jeg ikke si foreløpig. Men det hadde noe med to noveller å gjøre, hvorav den ene het "Tunnelen" og den andre "Tunnel".

Han har de siste åra vært en utrolig god støttespiller for mitt forfatterskap, ikke minst ved å hjelpe til med å framskaffe opplysninger og bakgrunnstoff til bøker som Nord for Saigon, Natt uten navn og Ansiktet mot sola, for å nevne noen.

Nok om det. Her er noen vettuge ord i rett tid av en av Norges beste sf-forfattere:

 

Robinson-ekspedisjonen
speil eller propaganda?

 

 

Av Trond Buland

 

"Robinson er et speil av samfunnet, og vi lever i en kald og kynisk verden.
Du vinner ikke Robinson fordi du er hederlig, flink til å fange fisk
eller en kløpper til å hugge trær."
    Robinson-deltaker Ihne Vagmo (FrP)

 

Robinson-ekspedisjonen er navnet på en nordisk utgave av det som etter hvert har blitt ekstremt populær TV underholdning verden over; kjent som "reality-TV" eller noe i den retning. Formelen er enkel, og etter hvert velkjent: Du plasserer en gruppe "alminnelige" (men selvsagt håndplukkete, for å maksimere underholdningsverdien) mennesker i en absurd situasjon (øde øy, lukket rom, etc), og lar dem konkurrere i en rekke mer eller mindre søkte øvelser eller oppgaver. For hver episode stemmes en eller flere av deltakerne ut av de øvrige deltakerne, og den som til slutt "overlever" vinner en større sum penger. Og den som vinner er uten unntak IKKE den som best mestrer vanskelige forhold, den som best greier å samarbeide eller den som har egenskaper som tjener fellesskapet. Tvert imot er vinneren alltid den slueste, den som er best på å organisere interne sammensvergelser, den som er best til å stikke andre i ryggen og tråkke med og motspillere ned, for derigjennom å fremme sin egen sak. Det er dette som gir god TV-underholdning må vite. Og det er dette som, hvis vi skal tro en av deltakerne i årets utgave på TV3, speiler den virkelige verden best. Slik er verden. De som tenker på andre enn seg selv, er tapere!

564 000 nordmenn så dette søndag 8. oktober 2000. 564 000 nordmenn som enten fikk bekreftet sitt syn på verden, eller fikk enda en leksjon i det kontinuerlige multimediakurset i tidens dominerende ideologi, med repetisjon i alle landets tabolidaviser på mandag. For det er selvsagt det Robinsonekspedisjonen primært er; verken særlig sofistikert eller særlig fordekt ideologisk og politisk propaganda. Dermed blir denne "harmløse TV-underholdningen en måte å tilvenne og skolere befolkningen i en sosialdarwinistisk og nyliberalistisk ideologi som går ut på at samfunnet er en alles evige kamp mot alle, og der ren egoisme er den sentrale, ja faktisk den eneste egentlige drivkraft bak menneskelig handling.

Det var nettopp denne vulgariserte framstillingen av utviklingslæren Peter Kropotkin argumenterte mot i boken Mutual Aid a Factor in Evolution (1903), der han etter langvarige studier av så vel dyrs som menneskers samhandling hevdet at det tvert i mot var gjennom samarbeid og tilsynelatende uegennyttig adferd at både biologisk arter, og i særdeleshet menneskelig samfunn utvikler seg. Altruisme og samarbeid er nettopp sentrale trekk som fremmer overlevelse. Dette er synspunkter som også videreføres av moderne biologer og zoologer som for eksempel Matt Ridley, blant annet i boka The Origins of Virtue Human Instincts and the Evolution of Cooperation (1996). Slike fortolkninger av "virkeligheten" og det naturlige, kommer imidlertid i dag i bakgrunnen i forhold til den dominerende ideologi, og den dyktig iscenesatte propaganda for denne, som for eksempel Robinson-ekspedisjonen.

Robinson-ekspedisjonens gjennomgående budskap er kanskje ikke ren fascisme, men uten tvil fascistoid i vesen og innhold, i den forstand at den målbærer det for eksempel Harald Ofstad i boka Vår forakt for svakhet (1971) har identifisert som det sentrale i all fascistisk ideologi; forakten for svakhet og beundringen for vinneren som med alle midler nedkjemper alle de som er svakere, alle taperne. Som TV-underholdning passer dette som sagt perfekt til tidens herskende ideologi med sin ekstreme individualisme og sine sosiobiologiske forklaringer, der vi alle er styrt av våre gener og primitive drifter som forteller oss at det er "naturlig" å karre til seg mest mulig, om nødvendig og gjerne på andres bekostning, og der "vi" forsvinner, der fellesskap blir en myte. Det finnes ikke noe slikt som samfunn", som Englands statsminister Margareth Thatcher så treffende uttrykte det. Å yte noe for fellesskapet, uten egen vinning som mål framstilles som "unaturlig", og det er "naturlig", dvs. genetisk eller hormonelet betinget at menn slår sine koner og voldtar over en lav sko. Og så lenge noe er naturlig, kan vi jo ikke kjempe mot det, ikke sant? Vi kan jo ikke fremme "unaturlig" adferd eller hindre det "naturlige"?

Mer enn å speile en tidsånd er Robinson-ekspedisjonen med på befeste den samme tidsånden, det jeg flere ganger har kalt den dominerende ideologi. Gjennom underholdning av denne typen, der poenget er å vise at folk vil gjøre hva som helst for å vinne og tjene penger, og der det å tråkke andre ned med alle midler framstilles som redskapet som gir suksess, blir denne politiske ideologien gang etter gang lirket og banket inn i oss. Barn, unge og eldre sitter benket foran skjermen, og nyter denne "harmløse" underholdningen, og for hver episode av Robinson eller Big Brother eller hva de nå kalles, er enda en liten porsjon lagt til tidens politisk korrekte ideologiske ballast. Og den dominerende individualistiske, eller rettere sagt egoistiske orientering forsterkes enda noen ørsmå hakk for hver episode, den for tiden dominerende samfunnsideologi sementeres ytterligere. Og FrP går opp enda noen prosentpoeng på meningsmålingene.

"Jammen, vi tror jo ikke på dette, det er jo bare underholdning, skjønner du ikke ironi du da, er du helt senil eller?!" vil mange, og da særlig urbane unge, svare. "Ironisk distanse" er som kjent et annet av tidens stikkord, ingenting er på alvor og ingen mener "egentlig" det som sies. Og den som ikke forstår det, er håpløst akterutseilt, og "politisk korrekt". Ironi er imidlertid en vanskelig kunst; store deler av et årskull norske artianere strøk en gang på 80-tallet til norskeksamen fordi de ikke skjønte at en tekst var ironisk, og karakteren Stutum måtte til slutt legges død fordi alt for mange ga høylydt uttrykk for at de var enige med ham, og at det var så fint at noen endelig sa det som det var.

I tillegg til at mange aldri vil forstå ironi, kan det ikke også være slik at "ironisk distanse" ofte kan fungere som en måte åpne opp for ting, ufarliggjøre ting, gjøre ting akseptable, og bygge ned våre forsvarsmekanismer? Er ikke neger, homo og jødevitser fortalt med ironisk distanse også en måte å alminneliggjøre rasisme, og tilvenne publikum til den slags kulturytringer? Og uansett hva enkelte seere måtte si til forsvar for sin egen TV-titting; Robinson-ekspedisjonen og lignende TV-underholdning er vel ikke laget som ironisk harselas over et sosial-darwinistisk samfunnssyn?