For eksempel det kulturelle Amerika, eller i alle fall deler av det. En god del musikk og film, naturligvis. Men det finnes også et politisk Amerika som er viktig og som ikke figurerer i de store daglige nyhetene i vår tid – en politisk understrøm, eller kanskje heller undergrunn, som dermed på overflaten ikke har så mye med det offisielle USA å gjøre.

Enkelte ganger i historien har den faktisk blitt både synlig og  kommet i konflikt med det offisielle topartisystemet som veksler om å styre og  om å eie presidenten. Disse to partiene, Demokratene og Republikanerne har sett med mine ideologiske øyne ingen særlig markerte forskjeller – og det amerikanske politiske maktsystemet er derfor i virkeligheten et  slags vekseldiktatur, der virkelig opposisjonelle politiske og ideologiske grupperinger ikke har den aller minste sjanse til å nå fram til Capitol og Det Hvite Hus.

Ikke at USA er alene om dette i den såkalte «demokratiske» verden, forskjellen mellom partier i de fleste land også i Europa er ikke større enn at deres politikk er temmelig lik på de aller fleste områder. Dette mønstret kjenner vi igjen i land etter land, også dessverre vårt eget.

Men i Amerika er det for eksempel helt utenkelig at et parti som har det minste snev av sosialistisk eller til og med sosialdemokratisk ideologi skulle kunne stille til valg og bli representert i parlamentet – enn si få en eventuell presidentkandidat valgt.

Ideologisk er derfor «frihetens bastion» USA et av de minst frie land man kan tenke seg, særlig i forhold til land det er naturlig å sammenlikne med. Det demokratiske underskuddet gjør landet sammenlignbart med regimer i verden som amerikanerne sjøl nok ville protestert vilt på å bli satt i bås med.

Et av de aller klareste demokratiske underskuddene handler om arbeidernes rettigheter, fagforeningsmakt og mangelen på innflytelsesrike sosialistiske og venstreradikale partier og fagorganisasjoner.  Slike er totalt fraværende i USA’s styrende organer.

Alt dette gjør at man sjølsagt på den ene siden godt kan elske mange ting i amerikansk kultur, til og med om det har fått seg noen strøk med mørk blåmaling, men amerikansk politikk og ideologi er i alle fall ikke noe jeg verken kan eller vil beundre. Absolutt tvert imot!

Mye av det aller beste og mest populære i amerikansk kultur har da heller ikke kommet fram gjennom å bli på noen måte heiet fram av Makta i samfunnet. Tvert imot, da f.eks. rock and roll brøt seg opp og fram i den amerikanske musikkverden møtte den massiv motstand både kulturelt og politisk – aller mest fra kirken, religiøse samfunn og kristne politikere, men den lot seg jo ikke stoppe, og dersom jeg skal si noe positivtnegativt (!) om amerikansk kulturpolitikk så er det jo at dersom noe «selger» og man kan tjene masse penger på det – da blir det nærmest ustoppelig samme hvem som prøver å spenne beina under det.  Det har eksistert sterke venstreorienterte bevegelser og fagforeninger i USA, den syndikalistiske Industrial Workers of The World (IWW) i alle fall har satt spor etter seg .  Ikke minst kulturelt gjennom sangene til Joe Hill!

Det aller beste argumentet i både kultur, politikk og ideologi i USA heter rett og slett Dollar. Kan man tjene penger på det, kan man bli tilgitt nesten hva som helst – og jo flere dess bedre naturligvis. Inklusive dessverre til og med protestsangerne på slutten av nitten sekstitallet og begynnelsen av syttitallet, da det såkalte ungdomsopprøret faktisk greide å både true og rokke «systemet» og det bestående. I noen små øyeblikk den gangen håpet man faktisk at Bob Dylan hadde rett når han sang om  at tidene var i endring.[1] Men det var et kortvarig håp. Av alle kulturelle og politiske argumenter både var og er det altså kun dette ene som er absolutt uslåelig i Amerika: $.

Vi som har vært med i det politiske og historiske spillet lenge kjenner jo mange sider ved Amerika. De gode sidene, såvel som de dårlige. Og politisk sett vet vi at bak den skinnende overflaten, makten, «friheten», er Gods Own Country et politisk og ideologisk temmelig tilbakestående land. Med et topartisystem der to partier som i de fleste henseender er til forveksling like hverandre er de eneste realistiske politiske alternativene som finnes.

Derfor er det å høre amerikanere snakke om stolt om sitt «demokrati» faktisk en ganske sånn litt (?) politisk patetisk affære. Det er da sannelig ille nok i Norge og Europa også, men riktig så djupt har vi jo ennå ikke sunket – til tross for Jens og Erna i lyseblå og rosa politisk duell… vel, de kaller det jo rødt og blått, men jeg tenker ikke på vimpelfargene – jeg mener politikken!

Vi har jo dessuten alternativer, sjøl om vi altså er temmelig dårlige til å bruke dem. Muligens rett og slett fordi det store flertallet av befolkninga synes at det meste jo går tålelig bra her i landet? Og da skal man etter de flestes mening bare rett og slett sitte rolig i båten, særlig når bølgene rundt oss noen ganger går faretruende høyt….

I Amerika går det jo IKKE så bra, og har kanskje aldri virkelig gjort det, sjøl om det har vært både opp- og nedturer. USA er fremdeles det samme gamle klassesamfunnet med enorm rikdom kontra skrikende fattigdom, og sjøl om vi kan innvende at det har vi jo absolutt i Norge også, så blir faktisk de fleste av oss på ett eller annet vis tatt vare på av vårt sosialdemokratiske sosiale og politiske system – som det altså finnes to versjoner av; et rosa og et lyseblått.

For Arbeiderpartiet og Høyre er  jo ikke så himmelvidt forskjellige at et skifte mellom dem truer særlig mange, men partienes valg av samarbeidspartnere sier antakelig mer om dem enn programmene deres. Jeg er personlig sjølsagt ikke er i tvil om hvilket alternativ jeg foretrekker – når meningene mine kolliderer med politiske blåfarger ser jeg nemlig rødt!

I Norge liker vi forresten tydeligvis særdeles godt den nåværende amerikanske presidenten Barrack Obama. Vi har til og med gitt ham en fredspris av en eller annen temmelig obskur og mumlende grunn. Jeg mistenker at en medvirkende årsak til at han fikk den var navnet og hudfargen? Noen lærer nemlig aldri, og kan dermed ikke se hvor banalt ukorrekt det noen ganger er å være så overkorrekt. Litt styggere kan man jo mumle litt om en slags omvendt rasisme… Omtrent i samme åndedrag som det moderne språkforbudet mot ordet neger?

Nå er jo da forresten denne fredsprisvinneren i ferd med å innvikle seg i det som alltid har vært og er en av amerikanske  presidenters verste uvaner. Han vil gripe inn i en konflikt som han ikke (og det gjør ikke de fleste av våre politikere heller) forstår dusta av, nemlig borgerkrigen i Syria. Der det å skille mellom hvem som er helter og hvem som er skurker for de fleste utenforstående lettest kan avgjøres ved å kaste mynt og kron. I det syriske politiske landskapet med gråtoner og skygger som skjuler mange ubehagelige sannheter vil i alle fall jeg  både  tro og mene at det å ha en brutal verdslig diktator er bedre enn å ha et islamistisk terrorregime. På en skala fra litt bedre til temmelig mye bedre.

Dessuten er jeg på toppen av det hele heldig nok til å ha en ekte syrer som både er intelligent og kunnskapsrik som jeg kan diskutere sånne saker med! Dermed vil jeg også uten blygsel påstå at jeg har en betydelig fordel som få andre  norske har når det gjelder å se hva denne konflikten handler om,  hvem de ivrigste opprørerne mot Assads styre er, hva de vil, og hva som kan bli konsekvensene av deres seier.

En verdslig diktator interesserer seg lite for hva folk mener, så lenge de holder seg i ro. I et religiøst diktatur (eller «demokrati»!!) ønsker derimot de som styrer ikke bare å kontrollere menneskenes handlinger, men også til sjuende og sist deres tro og tanker.

I en slik sammenheng er et demokrati brått mer truende og undertrykkende enn diktaturet. Et «normalt» diktatur kan kun ha så og så mange agenter, politi og soldater, og man kan stort sett også mene hva man vil så lenge man ikke prøver å gjøre for mye med det.  I et sterkt religiøst eller ideologisk diktatur er man minst like interessert i  feilaktige tanker, som av feilaktige handlinger… og jeg tror at dersom George Orwell hadde levd nå og skrevet sin dystopiske framtidsroman,  f.eks. kalt  «Tjue tjuefire», så  ville han greit og lett kunnet erstatte kommissærer med imamer, og politisk ideologi med religion og fundamentalisme.

Tenk over det – er ikke det å virkelig skru hundreårene tilbake og viske ut temmelig mye av den humanistiske, sekulære, kapitalistiske, sosialistiske og kommunistiske æra som om (særlig det sistnevnte) aldri har eksistert noen andre steder enn i Kina , og knapt nok der, så vet sannelig ikke jeg!

Hva gjelder humanismen – som jeg er en betinget tilhenger av – så er antakelig dens aller største svakhet det som også er dens styrke – nettopp toleransen. I sine svakeste øyeblikk har de tolerante glemt at det er en ting de absolutt aldri kan eller skal tolerere, nemlig intoleransen. I denne ødeleggende og særdeles vanskelige sjølmotsigelsen er det så lett å gå seg vill at mange antakelig ender med å se hele sitt livssyn bli et slags «hakk i plata».

For de som har glemt eller ikke vet hva det betyr så er det når man spiller ei grammofonplate og den ikke kommer videre i sangen men bare gjentar og gjentar,  akkurat som enkelte av den siste tidens debattanter og kommentatorer messer toleranse-toleranse-toleranse helt til man bare må gi opp og går videre til en ny sang. Dersom det i det heletatt er mulig i en verden med mange stengsler der man trenger passord og koder til snart alt.

Noen dager vil i alle fall jeg bare høre en eneste sang,  Kalis.  Med et løfte om kvinnemakt, autoritære guders død, tankens blomstring , sosial rettferd og likhet. Før plutselig grammofonstiften skraper mot sin slutt og vekker virkeligheten til live igjen. Der friheten blør i bajonettgraset, og der  toleransen helt har glemt å tolerere seg sjøl.

[1] «The Times They Are-A-Changing», 1963.

Det handler om menneskers trang til å tro på det utrolige, tvile på det beviste, gjøre Verden og Universet som fysisk fenomen lydig mot egne drømmer, forestillinger og fantasier.

Så til helvete (!) med hardnakkede protester mot viten, rasjonalitet og forstand. Tilbedelsen av det usynlige vil mange tro på for å døyve sin angst og for å ha en ønskebrønn de kan kaste sine mentale mynter ned i og veksle dem i mirakler.

De kan eie både himmel og helvete i drømmene, i fantasiene, i alle verdens gudshus kan de kaste seg ned foran Herrene sine og ønske, ønske, ønske: Ulykke over fiender – nå eller i «evigheten», lykke og glede for seg sjøl – nå og i det hinsidige.

Men det eneste som i mine ører og øyne virker «evig» med det hele er at det er hva det er og for all framtid forblir: Et evig mas.

I konkret (?) religiøs sammenheng finner jeg forestillinga om Himmelen langt mer tåpelig enn den om Helvete.

Helvete blir et forståelig fenomen rett og slett fordi det speiler vår angst, vår frykt for smerte, redsel for ild og for å falle – dette siste et av barndommens først forståelige kilder til «vondt».

Lykke, evig glede, paradis? Å ha det bra betyr normalt slett ikke «evig orgasme», samme hvor herlig det jo kan være å bli seksuelt tilfredsstilt – særlig i kjærlig gjensidighet sammen med en man elsker.

Men dersom denne gleden skulle vare «evig» ville man antakelig enten bli gal av det, eller temmelig snart miste hele lykkefølelsen som det kan gi.

Menneskedyret likt de fleste andre høyerestående (?) dyrearter trenger nemlig kontraster for å forstå ting. Trenger å sette ting inn i en sammenheng. Gi det en verdi, gi det noe å sette det opp imot.

Dersom «normal» er en form for balanse så er det et slags følelesens gravitasjonspunkt der vi verken svever vektløs mot en himmel eller trykkes hardt ned mot jorda.

Det er i kontrastene, i skiftningene, utfordringene, løsningene at vi møter både lykke og ulykke – og det er i balansens øyeblikk at vi når fram den høyden som gir et utsyn der vi kan forstå og se både «himmel» og «helvete».

Det er jo et veldig kjent menneskelig fenomen at den som aldri har vært fattig, eller i det minste har observert og forstått konsekvensene av fattigdom på nært hold, ikke kan virkelig glede seg ved rikdom – eller til og med «bare» en smule velstand.

Men det er et like viktig poeng at dersom man godtar andres fattigdom som en konsekvens av egen rikdom blir man kanskje rik på «ting», men er allikevel et menneske som lever i dyp elendighet.

Jeg leste en gang om soldater som trente seg på å «herde sitt øye» som det ble kalt. De gjorde det ved å både observere andre drepe dyr og å sjøl gjøre det, og det var en prosess der de fleste kunne nå fram til sitt mål fort.

Veien var overraskende kort fra det å forstå og kjenne og føle medlidenhet med dyr til en total likegyldighet eller til og med kunne betrakte lidelse og død som en slags observerende adspredelse.

Det er nøyaktig samme mental mekanisme som man ser hos slaktere, der til og med for eksempel et dyrs «uvanlige» reaksjoner på tortur og død gjerne blir til en sær form for underholdning. Noe uvanlig og en smule underholdende imot rutinedrapets normale og totale likegyldighet.

Jeg har kjent hyggelige slaktere. Utenfor jobben. Jeg har kjent hyggelige soldater. Utenfor jobben.

Jeg har altså kjent hyggelige mennesker som til hverdags begår drap på dyr. De har det som jobb. Jeg kan kanskje like dem sjøl om jeg ikke forstår at de kan gjøre det de gjør, greie det de greier. For uansett hva jeg synes om dem i deres «sivile» liv kan jeg aldri godta arbeidet deres – like lite som jeg kan godta soldaters gjerninger når de «bare følger ordre» og begår drap – på helt ubevæpnede mennesker. Slik som bombeflygere ofte, eller til og med oftest, jo gjør.

Disse flygerne har til og med funnet på en egen betegnelse for det; «colatteral damage». Gjerne oversatt som «uunngåelige sivile tap», men i amerikansk betydning langt mer enn i sin norske oversettelse underforstått brukt som en pris man bare må ta med i beregningen. En pris egentlig helt uten betydning for selve oppdraget.

For disse flygerne, slik vi i vår generasjon fikk oppleve pilotene som napalmbombet vietnamesiske landsbyer under Vietnams amerikanske krig, var det å se landsbyer gå under i et flammehav. Som av flygerne gjerne ble kommentert med triumferende «yiihaaa», krydret med nedsettende og rasistiske bemerkninger om ofrene der nede, og naturligvis gjensidige gratulasjoner.

For å vri på et uttrykk så kan man vel si at krig avstumper, og sånne «bombing missions» avstumper absolutt? Uansett om man altså later som det motsatte ved å både gratulere og forfremme soldatene.

Invasjonshærer, angripere, okkupanter har jo naturligvis ikke det moralske overtak som forsvarere har.

Forsvarerne kan gjerne ha flere av de samme moralske dilemma og problemer som okkupanter og angripere, men de har likevel en veldig viktig rett på sin side: Retten til å forsvare seg. Gjerne med hvilke midler som helst.

Særlig om angriperne er sterkere, bedre utstyrt og rikere på både våpen, utstyr og penger, slik som under vietnamkrigen. Eller for den saks skyld slik også norske motstandsfolk hadde etter det tyske angrepet på Norge i 1940!

Om enn man i all rettferdighets navn må innrømme at dette siste neppe helt kan sammenliknes med det første, uansett hvor mange heltehistorier man har greid å lage omkring det, og tro meg, jeg har vokst opp med en god del av dem!

Sjølsagt gjorde norske motstandsfolk mot den tyske okkupasjonen en viktig og god jobb – men sjøl de dristigste og mest vellykkede var likevel for nålestikk å regne i forhold til der slagene virkelig sto…

Russerne på sin side kan nå for tiden gjerne finne grunner til å skifte navn både på byer og land, men avgjørelsen falt uansett i Sovjetunionen, seierherrene var Den Røde Hær, og bynavnet Stalingrad vil for alltid være skrevet inn i historien. Og dersom nålevende russiske politikere hadde hatt noe vett ville de aldri skiftet navn på den byen.

At Josef Stalin var en brutal diktator, langt mer i en tsaristisk enn på noen måte kommunistisk politisk tradisjon, er hevet over enhver tvil. Men da Sovjetunionen tross hans forsøk på å holde «sitt rike» utenfor krigen ble invadert ble han mer eller mot sin vilje, og enda det slett ikke er med lett hjerte en antistalinist må innrømme det, rett menneske på rett plass.

Jeg både har lest og leser temmelig mye om den andre verdenskrig, og etter en periode der Stalin og hans krets temmelig desperat prøvde å holde Sovjet utenfor krigen, var ønsketenkningen om hva Hitler ville eller ikke ville etterhvert temmelig fantasifull. Man visste, men ville ikke vite… så enkelt var det faktisk.

Da angrepet kom skulle det likevel vise seg å bli Nazi-Tysklands bane. Hitlers drøm om et tysk rike fra Ural i øst til Irskesjøen i vest ble knust først og fremst av Den Røde Hær, ledet av generaler som Rokossovski og Sjukov.

Hitlers overoptimistiske anslag for hvordan og hvor hurtig krigen i øst skille vinnes tok heller ikke høyde for en annen sterk russisk motstander – vinteren.

Da den var over var det allerede for seint. Tyskerne hadde vekket en halvsovende bjørn… og Stalin var klokere enn Hitler, han overlot krigsledelsen til generalene.

Det er forresten underlig å lese en del ny vestlig historieskriving om krigen der lesere som ikke kjenner «de nakne fakta» bare må finne den temmelig forvirrende:

I ei bok jeg nylig leste om det berømte slaget ved Kursk virker det som om forfatterne nærmest veldig motvillig ender opp med det endelige resultatet – nemlig at Den Røde Hær vant slaget, og at det ble en uhyre viktig seier på veien mot det endelige oppgjøret med Nazi-Tyskland!

Han greier imidlertid også å sløre det så mye til at han ender opp med noen ganske mystifiserende konklusjoner, der leseren sitter igjen med temmelig forvirrende inntrykk.

Hans beundring for tyskerne motsvares av tilsvarende negative følelser for sovjeterne, og bokas konklusjon blir hengende i løse lufta. Sovjeterne vant visst? Noe de ikke burde gjort, og derfor gjorde de det «på en måte» heller ikke?

Et faktum i nyere russisk historieskriving, ikke minst om krigen, er jo også at de «nye historikerne» ikke har noe ønske om å framstille Sovjetunionen, dets ledere og SUKP[1] på en veldig positiv måte, men derimot i stedet framheve Russlands rolle, i tråd med nyrussisk nasjonalisme.

Det er dermed stor grunn til å ta ny russisk historieskriving med noen store klyper salt.

Boris Jeltsins Moder Russland-patriotisme har et veldig sterkt preg av antisovjetisme. Ikke helt stuerent kanskje, fra en mann som i sin tid når det var opportunt var aktiv medlem i SUKP?

Den godeste senere så antikommunistiske Boris var nemlig fullt medlem av Sovjetunionens Kommunistiske Parti fra mars 1961 til juli 1990, altså i nesten tretti år! I 1981 ble han dekorert med Lenin-ordenen for sin innsats for Kommunistpartiet og Sovjetstaten, og han ble medlem i SUKP’s sentralkomite i 1981.

Hans ideologi og politiske tilknytning endret seg imidlertid med rakettfart (!) da det ble maktopportunt å ikke lenger være kommunist, men derimot antikommunist – og han vendte sannelig ikke bare ryggen til sine tidligere partikamerater, han vendte dem rett og slett rompa, full av dritt.

Sjølsagt sier det også noe om det sovjetiske kommunistpartiet når sånne typer kunne greie å klatre, klatre, klatre oppover i hierarkiet, uten annen ideologisk ballast enn maktgriskhet.

Det ble antakelig til slutt partiets bane, mer enn noe som helst annet. Og hvis Mikhail Gorbatsjov var kokkepiken, så var Boris Jeltsin sannelig mennesketeren. Som ikke nøyde seg med det kokkepiken hadde tilberedt, men slaktet og spiste også henne!

[1] Коммунистическая партия Советского Союза

Sjøl om partiet i regjering har tviholdt på tilknytning til statskirkeordning, og så videre, så har svært få ledende politikere i partiet hatt noe særlig mer enn en taktisk positiv men personlig ganske lunken holdning til den vedtatte statsreligionen kristendommen.

Støre er jo en person som slett ikke har hatt noe sterkt forhold til arbeiderbevegelsen og sosialismen i sitt liv før han tvilende valgte Det Norske Arbeiderparti som sin maktbase, og så med personlig sjarm og talegaver gjorde en kometkarriere i partiet. Helt fram til altså å kunne bli selveste kongen på haugen.

Han blir dessverre med det også et veldig godt bevis på hvor langt man kan komme i politikken hovedsakelig ved hjelp av personlige egenskaper, sterk maktpolitisk vilje og opportunisme.

Ikke at jeg ikke tror på at han nå har den ideologien han sier at han har, men veien dit har likevel neppe gått gjennom å lese – enn si forstå – sosialistiske klassikere. Jeg tviler vel faktisk på at han har lest så mye av ”Kapitalen”, og slett ikke kastet et eneste blikk på ”Gud og staten”.

Partiet har med Støre åpnet enda en ideologisk dør i retning høyre, er i ferd med å gå igjennom den, og ser tydeligvis ikke annet enn flere og bedre muligheter for å kapre velgere i det dessverre nå så avideologiserte Norge.

Ikke dermed sagt at jeg har noe imot Støre som person, han er antakelig sympatisk, grei og mener vel, nettopp slik som han framstår i media.

Der politikere som i all hovedsak er opportunt glatte, behagelige og veltalende jo rett og slett er – blinkskudd.

Jeg tror altså man kan slå fast at med Støre som partileder i DNA har en langvarig negativ ideologisk og politisk prosess i partiet langt på vei blitt fullført. I alle fall dersom det ikke med dette også skjer en oppvåkning blant partiets medlemmer og støttespillere i forhold til hva det er som har skjedd og skjer med partiets ideologiske og politiske sjel. Alternativt sjølsagt at de gliser og tåler det… enda en gang.

Og der det for dem å synge Internasjonalen på første mai omtrent blir som å synge salmer ved graven.

Leser til min forskrekkelse at man har begynt å redigere vekk ord (og illustrasjoner også da vel) som man ikke liker i gamle bøker. Unnskyld meg, men minner ikke det temmelig mye om ”nytalen” og omskrivinga av historia i boka ”1984” – der ord som var farlige eller ikke ”godtankefulle” ble endret slik at de passet inn i den nye herskerklassens ideologi, som gikk ut på å skape et helt strømlinjeformet, ”godt” og lydig samfunn?

Engelsk har et ganske godt navn på de som vil feie alt som smaker av slikt de sjøl av diverse grunner finner ubehagelig, tvilsomt eller ikke ”god oppdragelse” – nemlig ”do-gooders”. ET annet er det norske ”snillisme”. Ingen av delene egentlig verken særlig godt eller snilt.

Ordet neger ble ett av de første fra før vanlige orda som jeg virkelig la merke til ikke lenger skulle kunne brukes. Det ble forvandlet til et fy-ord skulle erstattes med ordet ”farget”. Som om vi ikke er farget i en eller annen kulør alle vi mennesker på Jorda i temmelig mange sjatteringer fra lyst til mørkt? Så hvordan i alle dager skal det ordet i det heletatt kunne være et synonym for ”neger”, ”mulatt” eller ”svart”?

Virkelig i latterligheten skjær – men enda mer likt ”1984” – blir det jo når man begynner å ”rette” gamle klassiske bøker på en måte som sjølsagt også blant annet ødelegger bøkenes tidskoloritt. Jeg må innrømme at jeg nesten fikk brødskiva i vrangstrupen da jeg leste at også Pippi i Astrid Lindgrens bøker nå skal moderniseres og gjøres ”godtankefull” (i ren Orwellsk stil)… Hennes pappa skal nemlig ikke lenger få lov til å være hvit negerkonge/negerkung!

Unnskyld meg – er virkelig neger nå blitt et forbudt ord? Hva er det som er så stygt/diskriminerende med det da, i vår kulturkrets der jeg nesten hadde inntrykk av at det noen ganger er helt omvendt. At et mørkhudet menneske for oss er/var nesten pr. definisjon et bra menneske. Og så kom Idi Amin og ødela alt – hadde jeg nær sagt… Men alene skal han jo ikke ha skylda for det han heller, når sant skal sies. Drittsekker er temmelig jevnt fordelt i alle kulturer, alle land og alle mennesker.

Det falske godtankefulle bildet av såkalte ”andre raser” (for å bruke et uttrykk fra ”1984”) trodde nemlig også jeg mer eller mindre ubevisst fullt og fast på i min spede ungdom. Helt til jeg møtte noen lys levende mørkhudede eksemplarer i form av sjøfolk fra Jamaica og oppdaget at, javisst, folk er folk. Ganske enkelt. Noen av dem var greie, andre var idioter og tro det eller ikke, de fleste var blant de verste rasister jeg noen gang har møtt – inklusive noen halvfascister! Snakk om nedtur.

Det er i vår kultur enda mange flere ord enn neger som må svartelistes (opps!) dersom denne linja skal kjøres helt ut. Hva med ”rødhudene” i bøker om indianerne? ”Gulinger” i gamle bøker om Kina og Japan? Og til sjuende og sist naturligvis også blekansikter, altså oss. Ugh!

Rase er et tullebegrep, men hudfarge er det sjølsagt ikke. Det er rett og slett en – javisst – farge. Natur, rett og slett. Utviklingslære og arv i aksjon, såkalt isolasjonsdynamikk. Resten er kultur i aller videste betydning.

Forstå dette: Det er bokstavelig talt den skumle begynnelsen på Orwellsk nytale man inviteter til når man begynner å rette i nye utgivelser av klassiske romaner, om de bøkene aldri så mye er regnet som barnebøker.

La nå for all del Pippis pappa fremdeles få lov til å være negerkung! Hva i all verden er det som er rasistisk eller ubehagelig og som man bør spare de stakkars barna som leser bøkene for i det da?

La oss altså rett og slett slippe sånne gufs fra det Orwellske 1984 i 2015.

Tegneseriefiguren Fantomet er skyld i ett godt uttrykk: Det å skulle være ”hard mot de harde”. Underforstått, det er de og bare de man med god samvittighet og æren i behold kan være ”hard” imot.

Slik har da også Norge som folk og nasjon vært i en del sammenhenger, men i det siste og under et borgerlig styre der  partiet med det frivillig sjølironiske navnet ”Fremskrittspartiet” har en hånd på rattet har det snudd. Nå er Norge blitt landet som er hard der det virkelig kan ramme virkningsfullt og brutalt sånn at det vises – regjeringen er hard mot de sårbare og myke.

Det handler om mennesker, blant disse mange barn, som er kommet til Norge som flyktninger fra land i konflikt og krig i Midtøsten. Disse blir nå sendt tilbake dit de kom fra uansett om til og med mange av dem har levd så lenge i Norge at det å komme ”hjem” ikke er særlig mye annerledes for dem enn om vi hadde send Ola, Kari, Per og Marit dit…

Hard mot de myke? Det gjør seg liksom ikke helt som et godt slagord, men les det et par ganger, la det synke inn litt, så kanskje? For det har en kjempeviktig egenskap som Fantomets virksomhet ikke har – det er komplett ufarlig for de harde, de svake kan ikke gå til motangrep på noen som helst måte!

En skal verken ha særlig mye mot eller styrke for å greie å være skikkelig hard og tøff mot mennesker som er forsvarsløse. Der ligger da altså i alle fall potensielt en god mulighet med å være på parti med ”fremskrittet”?

Tøffhet har en pris, det vil den alltid ha, men fordelen for de tøffe politikerne ”våre” er at deres pris vanligvis er forsvinnende liten, eller til og med gir gevinst i et folk så sterkt og modig opptatt av vern om ”seg og sitt” som det norske har blitt.

Rikdommens vanligste pris er faktisk helt normalt grådighet, mistenksomhet, eiesyke og egoisme. Fattigfolk fra såkalte ”svartland” ser vi gode nordmenn nå helst kun på TV. Der vi kan synes grøssende synd på dem samtidig som vi er glade for at de er langt, langt borte…

Vel. Det var en gang et etter vestlig og nordisk standard ganske middels rikt og oljefritt sosialdemokratisk land som tok imot flyktninger og fremmede med velvilje, omsorg – og naturligvis også en god porsjon sjøltilfredshet. Dette siste var kanskje ikke så bra, men helt grunnløst var det i alle fall ikke.

Hvor ble det så av det landet, det folket? Nå styrt av mennesker milevis unna gamle sosialdemokratiske velferds- og solidaritetstanker.

Vil dette ”nye” Fremskritts-Norge helst låse seg inn i pengebingen i aggressiv angst for framtida og ”den siste oljen”? Fattigdom er ingen lyte sier et gammelt visdomsord, det er sant, men rikdom behøver heller ikke være det. Ikke en rikdom fordelt på mange, delt og brukt med fornuft og varme.

Bare så synd at rikdom i likhet med makt er to bestevenner som slett ikke utgjør noe godt lederskap. Nettopp det beviser den norske regjeringen nå på en helt utmerket måte. Makt korrumperer, skrev en kjent anarkist en gang. Det var slett ikke en påstand, kun et faktum.

Men makt kan også brukes til godt. Det er bare det at i veiskillene der det virkelig betyr noe trenger en også et livssyn som hjelper en til å skille mellom goder og onder. Egoisme, nasjonalisme, grådighet og hardhet er da temmelig dårlige ideologiske veivisere.

Mange av barna som sendes ut av Norge, til utrygghet, nød og problemer som slett ikke burde høre barndommen til vil helt sikkert likevel overleve. Både de og familiene deres vil nok aldri glemme oss, aldri glemme Norge. Det vennlige, humanistiske og protestantiske landet med det store steinhjertet.

I noen tilfeller er vel antakelig ikke så mye ”hat” tilstede heller, dyret er vel for en del rett og slett et substitutt. Noe å drepe fordi dette mennesket er for slu til å gå løs på de menneskene han eller hun egentlig ville ha tatt, dersom det hadde vært like lemfeldig etterforsket og relativt straffefritt som det å mishandle eller til og med drepe dyr.

Dessuten – hvorfor skulle nå samfunnet bry seg så voldsomt mye mer om en slik mishandling eller drap enn det som hver dag og mange ganger i løpet av dagen foregår i slakterienes rautende, mekrende og kaklende drapskø? Lyder fra dyr som med saklig og likegyldig brutalitet føres fram til slaktebenken for å bli biff, pølser, kjøttdeig og hva nå enn mennesker kan greie å finne opp av ”retter” fra døde dyr til sitt middagsbord og sine påleggsvarianter.

Jeg tror faktisk hatet er et ærligere uttrykk for følelser enn likegyldigheten. Å hate er tross alt et uttrykk for å ”bry seg”, om enn med negativt fortegn. Det finnes for eksempel kattehatere, hundehatere og til og med fuglehatere. Jeg forstår dem slett ikke, men det gjør meg likevel på sett og vis nysgjerrig. Hvorfor? Hva har skjedd som kan skape et hat mot dyr – og ikke engang ett bestemt individ, men hele arter?

De fleste individer innenfor det vi kan kalle tenkende dyr, inklusive naturligvis den stakkars nakne apen mennesket, sørger over sine døde.

Jeg husker katten min Nøste, som jeg hadde da jeg var tolv-tretten år gammel. Hun fikk kattunger og siden min far ikke orket det sjøl så fikk han en hardere kamerat til å gjøre drapsjobben for seg.

Ingen forsøk var blitt gjort på å gi bort kattungene, de ble puttet ned i en sekk og ”kameraten” smalt sekken noen ganger mot veggen. Sjekket så om alle var døde, det var de ikke, så prosedyren ble gjentatt til han var fornøyd med resultatet…

Den respekten jeg tapte for min far den dagen, den vant han vel egentlig aldri helt igjen, og Nøste gikk rundt og skrek og lette etter ungene sine flere dager etterpå. Da hun lå på arma mi den første natta og til slutt fikk en slags ro var dyna våt av melka som hun skulle gitt ungene sine.

En ting var at jeg egentlig ikke helt tilgav min far, men bøddelen tålte jeg ikke synet av! Jeg var tross alt bare tolv-tretten år og om jeg kanskje på sett og vis rettet baker for smed, så syntes (og synes!) jeg at det å greie å gjøre noe slikt som å drepe små kattunger som såvidt hadde fått åpnet øynene sa og sier ganske mye om et menneskes mangel på både empati og fantasi.

Det sier sjølsagt også noe om de som er så feige at de får andre til å gjøre noe som de slett ikke kan greie sjøl.

Da snakker jeg sjølsagt ikke om det å få profesjonell hjelp av en utdannet veterinær, men det å få ”en kamerat” til å gjøre det eller liknende. For meg har det aldri vært så stor verdiforskjell på mennesker og andre dyr – men helt bevisst på det har jeg ikke blitt før etter at jeg ble det man kan kalle ”godt voksen”.

Jeg kan imidlertid ikke forstå katten min, som er et rovdyr, uten også å langt på vei forstå menneskedyret. Men det er også et faktum at vi, i motsetning til andre ”kjøttetere” kan både moderere vårt kjøttinntak og til og med helt unngå det dersom vi er villige til å ta de grepene som er nødvendig. Vi kan nemlig også velge fornuftige middelveier – og noen ganger er det jo faktisk slik som det gamle ordtaket sier: I begrensningen viser mesteren seg!

Uansett lever jeg altså også med et rovdyr i huset, og for henne finnes det ikke noe slikt som et liv uten animalsk føde. Det å nekte å innse at et rovdyr er et rovdyr og slik er det bare, det er å ikke forstå selve Mor Natur og hennes livsmangfold. Rovdyra har levd sammen med de dyra de jakter på i årtusen etter årtusen. Hele naturen er innrettet på at den individuelt sett ganske grusomme balansen mellom dem for artene har ført til en utvikling som er til fordel for både jegere og byttedyr.

Det er verken ulv eller gaupe som har ødelagt balansen i naturen, det er det mennesket som har gjort! Det er absolutt ingen verdens ting dyra i den frie naturen kan lære av eller biologisk tilpasse deg et drapsmenneske med rifle med kikkertsikte… I alle fall ikke over en så kort periode som noen hundreår. I tillegg har menneskets drapsvåpen i seg sjøl utviklet seg med rasende fart. Det er for dyra veldig kort tid siden menneskets jakt våpen var spyd og pil og bue, og siden geværet var et munnladningsvåpen som det tok flere minutter å lade.

En av de tingene som forundrer meg mest ved de fleste – heldigvis ikke alle – jegere jeg har diskutert med er holdningene til de ikkemenneskelige jegerne som finnes i naturen, som for eksempel gaupe og ulv. Ingen samfølighet, ingen empati.

Tvert om er disse som virkelig er naturens egne jegere og som er helt tvunget til å drepe for å leve, oftest hatet med glød og fanatisme! Noe av det flotteste en jeger tydeligvis kan komme hjem med er en ulve- eller gaupeskrott. Enda unnskyldninga om ”matauk” og så videre da sjølsagt er totalt fraværende!

Skulle f.eks. et rovdyr drepe noen sauer så er klappjakten straks i gang, akkompagnert av skrekkhistorier om hva det forferdelige dyret har gjort seg skyldig i.

Man kan vel neppe klandre verken gaupe, ulv eller andre rovdyr for å ta det enkleste byttet i stedet for det vanskelige? Særlig da når menneskejegere i tillegg til alt annet tar så mye av rovdyras naturlige byttedyr som de gjør? Tenner og klør har rett og slett ikke mye å fare med i forhold til moderne rifler med kikkertsikte!

Det finnes egentlig bare ett eneste virkelig rovdyr i gammel negativ betydning i verden, og det er sjølsagt mennesket. Det vi har gjort og ennå gjør i og med naturen sjøl etter all den bevisstgjøring og opplysning og gode forsetter betyr at vi fremdeles er i den økologiske faresonen. Det finnes temmelig sikkert en rød strek der framme, en grense der det å snu er for sent. Hvis vi da ikke alt har passert den grensen.

Det er det antakelig for tidlig å si med absolutt sikkerhet, men både for vår og alle andre dyrearter på Jorda sine framtidige generasjoners sin skyld må vi jo bare tro at det ennå er litt tid. Er det ikke det så er menneskenes forbrytelse mot Mor Jord og alt levende så stor at jeg nesten skulle ønske at det virkelig finnes et Helvete som vi skal komme til etter vår død. Men også da et Paradis for alle de andre dyra!

Jeg tror nemlig at ei allmektig Mor hadde hatt en litt annen og mildere vinkling på mye i verden enn det den strenge Fader i Det Høye med tilhørende bokbundne presteskap og teologer har hatt og har. For ikke å snakke om Muhammed og hans ”Allah”. Muhammed er en profet som hadde han levd nå og hevdet det som står i boka han skrev neppe hadde greid å samle stort over femti tilhørere engang. Mange av de femti ville dessuten temmelig sikkert ha forlatt stedet lenge før han hadde snakket ferdig! Hans neste stoppested hadde nok etterhvert antakelig blitt asylet?

Der er det nok forresten mange som i tidligere tider ville ha blitt ansett for å være mer eller mindre ”hellige menn”, særlig dersom et kriterium for hellighet hadde vært å kunne tale i tunger!

I min ungdom troppet jeg sammen med et par av kameratene mine opp på sektmøter både på Sunndalsøra i Kristiansund. Det var på begynnelsen sekstitallet og der hendte det i alle fall to-tre ganger at en tilhører gikk i en lags transe og begynte å snakke på en måte og med ord som ingen hadde hørt verken før eller siden. Det nærmeste språket som kunne likne var antakelig det man kaller labbelensk?

Noen ord kunne man likevel forstå innimellom, og det hele minte meg litt om sånt som min far ramset utav seg når hammeren traff fingeren i stedet for spikeren, bare med motsatte religiøse fortegn – om enn kanskje ikke helt. For fanden og hans slekt og venner synes alle å være ganske gode å ha noen ganger, både når man bokstavelig og billedlig blir tråkket på tærne, snubler i dørstokken, får restskatt i stedet for penger tilbake og i det store og hele trenger noen å skylde tilværelsens djevelskap (!) på.

Viktigst av alt for ganske mange – hva ville vel Jahve, Allah og deres nærmeste konkurrenter, slektninger og hellige ånder vært om de ikke hadde djevler, demoner og Helvete å true folk til gudelig lydighet med?

I tillegg gir jo altså den allmektige Gud (uansett navn) sine troende jordiske undersåtter sånne hedninger som meg og mine likesinnede som de både kan føle seg mye bedre enn og fordømme. I salig tro på at de skal til Paradiset og vi til Helvete! Noe han som de religiøse hevder styrer ALT sjølsagt ikke hadde behøvd å gjøre? Han kunne jo lett ha fikset de feilkoplede hjernene våre og endret det som han syntes var feil og galt. Men det gjør han altså ikke verken som Jahve eller Allah – og så blir man da på sett og vis likevel Charlie…?

Ingen ting å skvette opp av stolen for eller engang rynke brynene av det.

Jeg sitter her med Isabella ved siden av meg. Katten min, må jeg vel føye til for de uinvidde. Vi tilhører etter hva vitenskapen mener to forskjellige ”familier” i dyreriket, men for det helt utrente øyet er likhetene mellom oss uansett mye større enn ulikhetene. Det eneste hun har som jeg kun har en liten ”innebygget” rest av er jo halen.

En kan utmerket si at i dyreriket er alle mer eller mindre i familie, og det er temmelig sannsynlig at det langt, langt tilbake i tid finnes en felles stammor til oss. Men midt oppe i dette fantastiske naturskaperverket, der årmillioner har laget det mangfold av liv som eksisterer på vår fantastiske klode, har altså mennesket i løpet av noen hundreår år tatt dette vanskelige og krevende skrittet videre fra naturlig evolusjon til mer eller mindre planlagt utvikling, både biologisk og enda mer sosialt og teknologisk.

Forbeholdet mitt skyldes sjølsagt at vitenskapen også gjør mange meningsløse eksperimenter bare for eksperimentet sin egen del og at veldig mye som skjer slett ikke ender i det som det opprinnelig var meningen skulle skje. Occams razor peker normalt ut den mest sannsynlige årsakssammenhengen, men den stemmer slett ikke alltid! Til det er Mor Natur både alt for mangfoldig og uregjerlig…

Det går faktisk godt an å se på mennesket som et naturens feilskjær midt oppe i den store helheten. Vår intelligens mangler stort sett helt retning, eller i alle fall mangler den en retning som er ”på parti” med naturen og med livet på vår vesle planet Jorda. Tvert imot har vår ekspansjon, våre erobringer, våre vitenskapelige framsteg å gjøre med en egosentrisk ideologi, en filosofi, som dreper, ødelegger og maltrakterer.

Vi tror gjerne at vi hersker og dirigerer rasjonelt og fornuftig, men menneskehetens både vitenskap og politikk er stort sett bare ideologiske kjemper på leirføtter som stamper rundt og rundt som en halvblind elefant i en rosehage.

Vi har desverre glemt at vi er dyr. Det er en veldig grunnleggende ting vi da glemmer! Men helst vil jo mange gjøre akkurat det. Mennesket har til og med laget seg en Herre, en Gud som via ord i såkalte ”hellige bøker” har satt oss på Jorda som overherrer i forhold til de andre dyra på kloden, noe vi jo også er blitt etterhvert, via både vårt antall og enda mer gjennom vår teknologi. Både islam og kristendom er i sin forståelse av menneskets rolle på Jorda i ekstrem grad nedvurderende – eller skal vi si fiendtlige – i forhold til individets autonomi og frihet.

Straffen for ulydighet, ”vantro” og ”gudsfornektelse” er slett ikke liten, og særlig i islam (nå for tiden!) venter man temmelig ofte ikke med å satse kun på straff etter døden heller… tvert imot!

Religion er ikke kun som Marx en gang sa det opium for folket, den er også rett og slett en forferdelig trussel mot frihet, velferd, helse og liv.

For en tid siden leste jeg om ei kvinne som med nød og neppe overlevde pisking i Saudi Arabia og antakelig både er sosialt brennemerket og fysisk skadet for resten av livet. Dette er en nasjon som vesten med USA i spissen rævsleiker. Dermed blir jo det demokratiske og humanistiske hykleriet virkelig satt i skammekroken. Skal vi enkelt si oljeglatt fortiet? Eller som det arabiske ordspråket så treffende sier det:

”Ulvene hyler, men karavanene drar uforstyrret forbi”.

Men kanskje skal vi stoppe opp litt, og høre på ulvenes hyl. Virkelig prøve å forstå det. Denne klagende, intense beskjeden fra et truet dyr som jo i hundens temmede og avlseksperimenterte skikkelse gjerne blir kalt menneskets beste venn.

Jeg har sendt inn manuskripter til diverse forlag gjennom flere år enn jeg nesten har lyst til å tenke på, og dersom det er noe ved forlag som har irritert meg så er det enten nesten helt manglende eller veldig overfladiske tilbakemeldinger. Eller nesten verre – detaljerte tilbakemeldinger som i mine øyne kun viser hvor lite konsulenten har forstått av det jeg har skrevet!

Det er helt greit å mene, og både lesere, anmeldere og konsulenter mener gjerne mye om mye, både på den positive og/eller negative siden.
De gangene jeg blir positivt overrasket uansett konklusjon er når lesere, anmeldere eller konsulenter tross sine evt. ikke så positive egne reaksjoner er i stand til å ikke kun gi forfatteren og boka skylden for det, men rett ut sier at dette var noe som verken interesserte eller tiltalte nettopp dem men som uansett jo godt kan være midt i blinken for noen andre.
Det har faktisk hendt at jeg har fått noen slike reaksjoner, men interessant nok ikke veldig ofte! Gjerne har også de som har gitt sånne tilbakemeldinger sjøl vært skrivende mennesker som kjenner problemet ”smak og behag” både fra synspunktet til den som skriver og den som leser.

Jeg kan like godt si det rett ut: Av alle anmeldelser, konsulentuttalelser og leserreaksjoner er det kun en forsvinnende liten del, noen svært få prosent, jeg kan si at jeg har hatt noe som helst utbytte av i form av ”lærdom”.
Ut ifra det er jeg sjøl veldig varsom når jeg anmelder bøker. Jeg understreker gjerne at ”etter min mening” og ”slik jeg ser det” kunne forfatteren ha gjort det eller det annerledes, men at hun eller han jo er forfatteren, altså bokas skaper, – ikke jeg. 
Jeg vet jo forresten også at kun et par-tre prosent av alle innsendte manuskripter til forlag blir bok, og det enten forlaget er lite eller stort. Men heldigvis er vurderingen alltid mer subjektiv enn objektiv, så ”neste forlag” kan mene noe tvert imot det som forrige forlag man sendte manus til!
Derfor har boka før den havnet i mine hender vært igjennom en egentlig ganske krevende prosess før den ble til den boka jeg er i ferd med å lese…
Noe som jo er det beste bevis på at enhver leseropplevelse er i høyeste grad subjektiv og individuell, og takk for det. Men det gir også for forfatteren, og særlig dersom hun eller han har en god del bokutgivelser bak deg, en sær uvirkeligheten ved mange av reaksjonene – og da kanskje særlig ved de mest negative, som jo etterlater en slags sorg. Ikke mest på egne vegne, men mest over leseren eller anmelderen, som forfatteren ikke å ha nådd fram til med de orda, de ideene, de tankene som en har lagt så mye arbeid i. For å skrive ei bok er absolutt ingen lettvintjobb, det skal jeg love dere alle. Da jeg skrev ”Våpensøstrene” kostet det meg både vekttap, legebesøk og et lengre sykeleie. Andre bøker har kanskje ikke kostet riktig så mye rent fysisk, men den mentale utmattelsen, en slags tomhet, er alltid et tilstedeværende fenomen og problem etter siste punktum.
Det hele ender kanskje til og med etter utgivelsen, som jo uansett er en stor seier for enhver forfatter av skjønnlitteratur, med et mentalt sukk, og et ”til lags åt alle kan ingen gjæra”, for å bruke ord som Ivar Aasen skrev en gang for lenge, lenge siden i et dikt. Et dikt som forresten fortsetter slik:

”Det er mange nog, som vil Domar væra og læ åt alt, som dei andre gjæra. Og lyte finna dei rundt i Kring, og sjølve gjera dei ingen Ting”.

Av de orda har i alle fall jeg lært at om jeg subjektivt ikke finner at en utgitt tekst har så mye å gi akkurat meg, eller i alle fall ikke der og da, så var det kanskje min egen feil? Min egen bakgrunn, mine meninger, min sinnstilstand i lesende stund, og slett ikke forfatteren eller dikterens ord og tanker?

Som forfatter vet jeg altså også noe som sikkert ganske mange lesere ikke vet eller bryr seg om: 
Ingen tekst blir bok uten å ha vært igjennom en prosess, et nåløye, der kun veldig, veldig få slipper igjennom.

Det er sjølsagt ikke helt umulig, men jeg tror ikke jeg tør å skrive flere bøker. Jeg blir (forhåpentligvis?) sytti år 23. desember 2014, og helsa er ikke bare god. Så kjære lesere, dere har sannsynligvis fått alt det jeg kan gi i akkurat den sammenhengen.

Resten blir dermed på sett og vis opp til dere?