Anmeldelser, nulling, og forfatteres d¿d

I ei mediavirkelighet der fortielse er det verste som kan skje en forfatter burde man v¾re glad til for eihver oppmerksomhet. If¿lge ett eller annet kapitalistisk jungelord skal jo all reklame v¾re god reklame.

I de tjuefem Rr jeg har v¾rt forfatter har jeg opplevd det meste bRde av fortielse og hyllest. Det f¿rste har s¾rlig hovedstadspressa v¾rt f¿rende i. Men sR har jeg da heller ikke akkurat knegRtt dem og dyrket diverse "kontakter" for R fR oppmerksomhet, slik jeg etterhvert har forstRtt at man b¿r gj¿re.

Hyllesten har hovedsakelig kommet fra lesere, denne av mange forfattere sR foraktede og samtidig sRrt n¿dvendige mennesketype. Jada, og av og til har da hyllesten kommet fra anmeldere ogsR, det skal ikke stikkes under stol. Men det har gjerne v¾rt anmeldere i aviser veldig langt nord for det ber¿mmelige krysset n¾r Oslo der hovedstaden slutter og Norge Rundt begynner.

BRde f¿r og etter at jeg ble forfatter har jeg som person opplevd R bli registrert, overvRket, nektet arbeid, har mottatt anonyme brev med drapstrusler mot meg og min familie for de politiske standpunkter jeg har inntatt. Ganske ytterliggRende reaksjoner, synes nR jeg.

Jeg har ogsR opplevd (som de som har lest andre ting pR hjemmsida alt vet) trusselreaksjoner pR noen av b¿kene mine. Sannsynligvis fra gode middelklasse politisk i sentrum borgere uten andre ekstreme tilb¿yeligheter enn total mangel pR toleranse.

Dette kan jeg tRle. Leve med. Til og med kan jeg synes det er bra noen ganger. Men det er nRr jeg opplever at de som skulle v¾re mine hjelpere og de jeg burde kunne stole pR svikter, da er det vondt. Jeg snakker om kolleger. Litterturinteresserte. Presumptivt oppegRende kulturmennesker med vidsyn og forstRelse og sR videre. Unnskyld ironien.

For ei tid siden sto en litteraturhistoriker fram og beklaget seg over mangelen pR forfattere i Norge uten akademisk bakgrunn. Jeg tilh¿rer sikkert de minst akademiske forfatterne i Norge den siste halvdelen av dette Rrhundret. Og jeg har ofte lurt pR om det virkelig er noen plass i norsk litteratur for slike som meg. Mange av de som er satt til R passe pR hva som fRr lov til R leve i norsk litteratur mener visst ikke det...

Og det sitter kulturmakt et sted. Som er i stand til i praksis R d¿mme slike som meg til arbeidsledighet (etter fem og tjue Rr som heltidsforfatter og nR som 54-Rring har jeg neppe mye R vende tilbake til innen mitt tidligere yrke som symaskinreparat¿r). Et arbeidsforbud i praksis noksR likt det jeg fikk som ung politisk opposisjonell i dette "frie landet". For det er en velkjent sak at en nullet forfatter er null verd nRr han kommer med sitt neste manus til forlaget. Jeg har et tolerant forlag, men grensen for toleranse gRr farlig n¾r bankboka. Alle forlags viktigste bok.

Jeg tok ikke nyheten om at min siste bok, MANNEN MED STEINHODET, er blitt nullet av de allmektige som noen uventet nyhet. Jeg har faktisk ventet ei god stund pR at kulturbyrRkratiet skulle begynne R plage meg igjen, etter ganske lang tids uventede innkj¿p.

Men nRr det nR skjer igjen og jeg konstruerer diverse begrunnelser (en fRr jo ingen begrunnelse) inne i hodet sitter jeg her med en f¿lelse av R v¾re en slags litter¾r innvandrer, en fremmed i mitt eget land, en person som selv om han har jobbet med sitt forfatterskap pR heltid siden han debuterte i 1975 fremdeles ikke er i stand til R skrive godt nok, interessant nok, originalt nok? Og i grunnen har jeg vel ikke skj¿nt stort av det jeg sj¿l driver med? Kanskje jeg ble forfatter ved en gedigen misforstRelse? Og jeg bare innbiller meg at jeg er seri¿s?

Se gjerne kommentaren pR "JERNRINGEN", ei annen viktig bok i min utvikling som forfatter som ikke slapp igjennom nRl¿yet hos den litter¾re komite... Jeg fikk jo nyheten om nullinga av den omtrent samtidig som boka ble kRret til Rrets beste norske sf-roman!

Jeg kommer fra en kultur der jeg som yrkesaktiv var vant til R kreve respekt for hRndtverk og yrkesmessig erfaring, og kritikk skulle v¾re saklig begrunnet. Som forfatter opplever jeg en underlig verden der enhver synser kan skrive og mene hva som helst og utgi det for R v¾re en objektiv dom. Og jeg har tidd og tRlt og tilpasset meg og v¾rt snill og taus som de fleste, tRlt dritt og i fjernere tider ogsR nullinger uten s¾rlig protest men vil ikke det lenger.

Jeg har stor sans for den subjektive oppfatning, men ikke subjektivitet som ikler seg objektivitetens kappe. Ved R betrakte noe fra neserota og nedover risikerer eliten uvegerlig at det de hovedsakelig ser er en overdimensjonert utgave av sin egen nese. Og den fortjener sannsynligvis nulling.

Jada, jeg vet at pengesekken jamrer. Men hvis de litter¾re argumenter egentlig er vikarierende for de ¿konomiske, sR v¾r ¾rlig da vel! Og for all del start med de som kan leve uten st¿tte fra innkj¿psordninga. De som i motsetning til meg kan telle sitt salg i tusener i stedet for hundreder.

Jeg vet at jeg har mine lesere hovedsakelig blant de som lRner b¿ker i bibliotekene, og jeg har snart ikke tall pR de tilbakemeldinger jeg fRr fra slike som mer eller mindre tilfeldig har funnet ei av mine b¿ker i bibliotekshyllene:

- HVORFOR HAR IKKE JEG H¯RT OM DEG F¯R?

Si det. Jeg har v¾rt her hele tida jeg.

De som har fulgt mitt forfatterskap gjennom noen Rr ville antakelig ha forstRtt at jeg verken har lRnt, stjRlet eller kj¿pt den mRten jeg skriver pR. Og jeg pr¿ver slett ikke R underholde noen, ikke en gang anmeldere eller kulturbyrRkrater. Hvis det er noe jeg vet om mitt eget forfatterskap sR er det at sprRk, ideer og litter¾r utf¿relse er mitt eget. Utviklet i ei ¿nsket og planlagt retning. Et resultat av mange bevisste valg. Om enn det slett ikke er uten lyter, og heller ikke b¿r bli det om det skal v¾re levende

Vi lever ganske riktig i ei tid da klisjeene dominerer, ei tid da det er fullt mulig R katalogisere og karakterisere ganske mange nye forfattere ut i fra hvilket skrivekurs de har deltatt i. Den akademiske enigheten om hva som er "litter¾rt sprRk" er hevet opp til de samme h¿yder som den nR sR miskjente 'vitenskapelige sosialisme'. Noe som har f¿rt til ei skremmende sprRklig nivellering i litteraturen.

Forfattere innvandret fra arbeiderklassen til Litteraturen blir kanskje vurdert som sR eksotiske at vi ventes R komme inn bakveien og stR i kj¿kkenet med lua i handa og si:

- Jei veit at jei har et dRli sprRk, Mester. Men jeg kan gi rei ei go sossialrealistisk historie for en tallerken suppe.

Jeg skriver fantastisk realisme. PR norsk. Smalere kan det vel ikke bli. Men kanskje er jeg sR smal at noen har skRret seg pR meg. Slikt er irriterende og null verd.